Tavle 9: Nøkkelen til frihet fra rom

List ye, O man, hear ye my voice, teaching of Wisdom and Light in this cycle; teaching ye how to banish the darkness, teaching ye how to bring Light in thy life.

Lytt, o menneske, lytt til min røst som formidler visdom og lys i denne syklusen, og som forteller deg hvordan du kan fordrive mørket og bringe lys inn i ditt liv.

Etter den lange beskrivelsen av barrieren og det større Lyset som finnes bortenfor, vender Thoth oppmerksomheten tilbake til menneskets liv i denne syklusen. Læren handler ikke bare om fjerne eksistensplan eller om hva mennesket en gang kan bli. Den handler også om hvordan mørket kan fordrives og Lyset få større plass i livet vi lever nå.

Dette passer med den foregående oppfordringen om å utvikle sitt eget Lys. Mennesket skal ikke først og fremst søke etter Lyset et annet sted. Det bærer allerede Lyset i sitt indre. Oppgaven består i å åpne stadig mer for det, slik at det kan komme sterkere til uttrykk gjennom menneskets tanker, følelser og handlinger.

Når Thoth snakker om å fordrive mørket og bringe Lys inn i livet, trenger derfor ikke mørket og Lyset forstås som to likeverdige krefter. Mørket kan også forstås som en tilstand hvor Lyset kommer svakt til uttrykk. På samme måte som mørket i et fysisk rom forsvinner når lyset øker, vil mørket i mennesket gradvis miste sin plass etter hvert som det indre Lyset får større gjennomslag.

Dette gir også en sammenheng mellom menneskets daglige liv og den langt større utviklingen gjennom syklusene. Veien mot det større Lyset begynner ikke først ved barrieren. Den foregår allerede her. Hver erfaring, hvert valg og hver økning i forståelse er en del av den gradvise transformasjonen som gjør bevisstheten i stand til å bevege seg videre.

Thoths lære om de store kosmiske sammenhengene er derfor samtidig en lære om hvordan mennesket skal leve. Målet ligger langt fremme, men arbeidet foregår i den syklusen og den formen vi befinner oss i nå. Mennesket bringer mer Lys inn i sitt eget liv, og gjennom denne prosessen forandres det gradvis til den tilstanden som en dag gjør det i stand til å gå videre.

Det store og det lille blir dermed deler av den samme bevegelsen. Utviklingen gjennom syklusene og menneskets søken etter Lyset i sitt daglige liv er ikke to forskjellige prosesser. Det er den samme transformasjonen betraktet på forskjellige nivåer.

Seek ye, O man, to find the great pathway that leads to eternal LIFE as a SUN. Draw ye away from the veil of the darkness. Seek to become a Light in the world. Make of thyself a vessel for Light, a focus for the Sun of this space.

Søk, o menneske, å finne den storslagne veien som leder til evig liv som en sol. Fjern deg fra mørkets slør og søk å bli et lys i verden. Gjør deg selv til et kar for lyset, et fokus for solen i dette rommet.

Thoth beskriver her menneskets vei mot Lyset gjennom flere bilder som utfyller hverandre. Mennesket skal finne veien som leder til evig liv som en sol, bevege seg bort fra mørkets slør, bli et lys i verden og gjøre seg selv til både et kar for Lyset og et fokus for Solen.

Bildet av et kar er viktig. Et kar skaper ikke det som fyller det; det mottar og bærer det. På samme måte synes mennesket ikke å være den opprinnelige kilden til Lyset. Lyset eksisterer allerede, mens menneskets utvikling består i gradvis å bli bedre i stand til å motta, bære og uttrykke det.

Dette passer med den gjennomgående oppfordringen om å søke Lyset i sitt eget indre. Det indre Lyset er forbindelsen til noe større enn den biologiske formen. Etter hvert som mennesket utvikles, kan stadig mer av dette Lyset komme til uttrykk gjennom det. Mennesket blir dermed et kar som kan romme stadig mer av det Lyset som allerede eksisterer.

Thoth går imidlertid et skritt videre når han sier at mennesket skal gjøre seg til et «fokus for Solen». Et fokus mottar ikke bare lys, men samler og konsentrerer det. Som en linse kan samle spredte lysstråler i ett punkt, kan mennesket forstås som et punkt hvor Lyset konsentreres og kommer til uttrykk i den verden det befinner seg i.

Dette gir også en dypere betydning til oppfordringen om å bli «et lys i verden». Mennesket skal ikke bare søke sin egen frigjøring. Etter hvert som det åpner seg for mer Lys, blir det selv et sted hvor Lyset kan virke inn i verden. Den indre utviklingen får dermed en ytre konsekvens. Lyset som mottas, bæres videre og uttrykkes gjennom mennesket.

Gjennom opptegnelsen møter vi flere stadier av det samme bildet. Mennesket beskrives som en flamme, det oppfordres til å la flammen skinne klart, og andre steder beskrives en høyere tilstand som å bli en «Lysets sol». Her knyttes dette til evig liv som en sol. Bildene kan derfor uttrykke forskjellige grader av den samme utviklingen: fra en liten indre flamme til et stadig sterkere uttrykk for Lyset.

Mennesket kan på denne måten forstås som en portal mellom Lyset og den verden det lever i. Det skaper ikke Lyset, men graden av utvikling bestemmer hvor mye av det som kan mottas og komme til uttrykk. Når mennesket retter oppmerksomheten innover og gradvis frigjør seg fra mørkets slør, blir denne forbindelsen stadig mer åpen.

Målet er derfor ikke bare å se Lyset, men gradvis å bli et stadig renere uttrykk for det. Fra kar til fokus, fra flamme til sol, beskriver Thoth en utvikling hvor mennesket åpner seg for stadig mer Lys inntil det selv blir et sterkt sentrum for Lyset i den verden og det eksistensnivået hvor det befinner seg.

Lift thou thine eyes to the Cosmos. Lift thou thine eyes to the Light. Speak in the words of the Dweller, the chant that calls down the Light. Sing thou the song of freedom. Sing thou the song of the Soul. Create the high vibration that will make thee One with the Whole. Blend all thyself with the Cosmos. Grow into ONE with the Light. Be thou a channel of order, a pathway of LAW to the world.

Løft dine øyne mot kosmos, løft dem mot lyset. Uttal Mesterens ord, sangen som påkaller lyset. Syng frihetens sang, syng sjelens sang. Frembring den høye vibrasjonen som vil gjøre deg ett med Altet. La hele ditt vesen smelte sammen med kosmos. Voks inn i en enhet med lyset. Vær en kanal for orden, en vei for Loven inn i verden.

Thoth knytter her lyd, vibrasjon, bevissthet og forening sammen i én sammenhengende prosess. Mennesket skal rette seg mot Lyset, uttale Mesterens ord og synge frihetens og sjelens sang. Gjennom dette skal det frembringe en høy vibrasjon som gjør det ett med Altet.

Vibrasjon får dermed en sentral plass i utviklingen. Gjennom opptegnelsen har lyd og Ordet flere ganger vært knyttet til konkrete virkninger, men her beskrives forbindelsen enda tydeligere. Den høye vibrasjonen skal forandre menneskets tilstand slik at det kan bevege seg mot forening med en større helhet.

Dette kan forstås gjennom resonans. Dersom alt har sitt opphav i det samme grunnleggende Lyset, trenger forskjellen mellom forskjellige eksistensnivåer ikke først og fremst å ligge i deres grunnleggende natur, men i deres tilstand. Etter hvert som menneskets egen tilstand forandres, kan det komme i stadig større resonans med de høyere tilstandene av det samme Lyset.

Foreningen med Lyset blir dermed ikke nødvendigvis en reise til et bestemt sted. Den kan være en gradvis endring av menneskets egen tilstand. Når vibrasjonen endres, endres også hvilke deler av den større virkeligheten mennesket kan resonere med, motta og uttrykke. Det som tidligere var adskilt kan gradvis tre inn i en stadig større enhet.

Thoth sier derfor at hele menneskets vesen skal smelte sammen med kosmos og vokse inn i en enhet med Lyset. Dette viderefører et gjennomgående mønster i opptegnelsen hvor utviklingen beveger seg fra adskilte former mot stadig større forening. Det som fremstår som mange på ett nivå kan på et høyere nivå vise seg å være forskjellige uttrykk for den samme underliggende helheten.

Men foreningen innebærer ikke bare at mennesket beveger seg mot Lyset. Når mennesket kommer i større harmoni med Lyset, begynner også noe å strømme den andre veien. Thoth sier at mennesket skal bli «en kanal for orden, en vei for Loven inn i verden». Mennesket blir dermed et forbindelsesledd mellom den større ordenen og den verden det lever i.

Dette bygger direkte videre på bildet av mennesket som et kar for Lyset og et fokus for Solen. Et kar mottar og bærer. Et fokus samler og konsentrerer. En kanal lar noe strømme gjennom. Til sammen beskriver disse bildene mennesket som en struktur som gradvis kan åpnes slik at stadig mer av Lyset og den underliggende ordenen kan komme til uttrykk gjennom det.

Mennesket skaper derfor verken Lyset eller Loven. Oppgaven er å bringe seg selv i en tilstand hvor det kan resonere med dem og bli et stadig mindre hindret uttrykk for dem. Jo større samsvar det blir mellom menneskets egen tilstand og den større ordenen, desto mer kan denne ordenen strømme gjennom mennesket og inn i verden.

Slik får den indre utviklingen igjen en ytre betydning. Søken etter Lyset handler ikke bare om individets egen frigjøring. Når mennesket transformeres, blir det samtidig et punkt hvor Lyset, ordenen og Loven kan få større gjennomslag i den verden det er en del av. Veien innover og virkningen utover er dermed to sider av den samme prosessen.

Thy LIGHT, O man, is the great LIGHT, shining through the shadow of flesh. Free must thou rise from the darkness before thou art One with the LIGHT.

Ditt lys, o menneske, er det store Lyset som skinner gjennom kjødets skygge. Fri må du stige opp fra mørket før du kan bli ett med Lyset.

Thoth kommer her med en svært viktig presisering av forholdet mellom menneskets indre Lys og det større Lyset det søker. Han sier ikke bare at menneskets Lys kommer fra det store Lyset. Han sier at menneskets Lys er det store Lyset. Forskjellen mellom Lyset i mennesket og Lyset i den større helheten synes derfor ikke å ligge i deres grunnleggende natur, men i hvordan og i hvilken grad Lyset kommer til uttrykk.

Det store Lyset skinner gjennom «kjødets skygge». Dette gir et tydelig bilde av den biologiske kroppen som en form Lyset uttrykker seg gjennom. Mennesket skaper ikke Lyset. Lyset eksisterer allerede, mens menneskets form og tilstand påvirker hvor mye av det som kan komme til uttrykk i den fysiske verden.

Kroppen kan dermed sammenlignes med et filter. Et filter skaper ikke signalet som passerer gjennom det, men påvirker hvordan signalet kommer frem på den andre siden. På samme måte kan den biologiske og mentale strukturen begrense eller åpne for Lyset som allerede finnes i mennesket. Etter hvert som mennesket utvikles, kan stadig mer av det samme grunnleggende Lyset komme til uttrykk.

Dette viderefører bildene fra de foregående versene. Mennesket skal være et kar for Lyset, et fokus for Solen og en kanal for orden og Loven. Nå beskrives det som en form det store Lyset skinner gjennom. Alle disse bildene peker mot det samme prinsippet: Mennesket er ikke den opprinnelige kilden, men et forbindelsesledd hvor Lyset kan mottas, konsentreres og uttrykkes i verden.

At Thoth kaller kroppen «kjødets skygge» er også betydningsfullt. En skygge eksisterer bare i forhold til lys. Kroppen fremstilles dermed ikke nødvendigvis som mørket selv, men som en form som begrenser Lysets fulle uttrykk. Samtidig er kroppen nødvendig for at Lyset skal kunne manifestere seg gjennom et menneske i den fysiske verden. Den er derfor både et redskap og en begrensning.

Dette gir også en forklaring på hvorfor mennesker kan uttrykke svært forskjellige grader av Lys selv om deres dypeste opphav er det samme. Forskjellen trenger ikke ligge i selve Lyset, men i strukturen det skinner gjennom. Menneskets erfaringer, tanker, følelser, valg og utvikling påvirker filteret og dermed hvor uhindret Lyset kan komme til uttrykk.

Men dette er ikke utviklingens endelige stadium. Thoth sier at mennesket må stige fritt opp fra mørket før det kan bli ett med Lyset. Målet er dermed ikke bare å bli et stadig klarere redskap som Lyset kan skinne gjennom. På et senere stadium skal skillet mellom den som formidler Lyset og Lyset selv gradvis opphøre.

Verset beskriver derfor to stadier i den samme utviklingen. Først skinner det store Lyset gjennom menneskets begrensede form. Etter hvert blir formen stadig mindre begrensende, slik at mer av Lyset kan uttrykkes. Til slutt går utviklingen videre fra å være en form som Lyset skinner gjennom, til å bli ett med selve Lyset.

Det gir en dypere betydning til Thoths gjentatte oppfordring om å søke Lyset i sitt eget indre. Det mennesket finner der er ikke bare en liten personlig kopi av noe større. Dersom Thoths ord tas bokstavelig, er det det samme store Lyset som skinner gjennom alle former. Forskjellen ligger i graden av gjennomstrømning og i tilstanden til den formen Lyset uttrykker seg gjennom.

Shadows of darkness surround thee. Life fills thee with its flow. But know, O man, thou must arise and forth thy body go far to the planes that surround thee and yet are One with thee, too.

Mørkets skygger omgir deg, og livet fyller deg med sin strøm. Men vit, o menneske, at du må stige opp, forlate din kropp og bevege deg langt ut til planene som omgir deg, men som samtidig er ett med deg.

Thoth beskriver her mennesket som omgitt av mørkets skygger, samtidig som livet strømmer gjennom det. Men menneskets eksistens er ikke begrenset til den biologiske kroppen og det fysiske planet. Det må etter hvert stige ut av kroppen og bevege seg til andre plan som allerede omgir det og samtidig er ett med det.

Dette gir et viktig perspektiv på hva Thoth mener med forskjellige plan. De trenger ikke forstås som steder som ligger fysisk over hverandre og som mennesket må reise store avstander for å nå. Dersom planene allerede omgir oss, kan flere eksistensnivåer være til stede samtidig, men i forskjellige tilstander som menneskets vanlige sanser ikke oppfatter.

Dette kan sammenlignes med forskjellige frekvenser som eksisterer samtidig i det samme rommet. En radiomottaker oppfatter bare det signalet den er innstilt på, selv om mange andre signaler finnes på samme sted. Når innstillingen endres, oppstår ikke det nye signalet og det kommer heller ikke reisende til mottakeren. Det var der hele tiden. Det som forandret seg var mottakerens evne til å resonere med det.

På samme måte kan menneskets bevissthet være innstilt på bestemte eksistensnivåer. Å «stige opp» til et annet plan trenger da ikke først og fremst bety bevegelse gjennom fysisk avstand, men en forandring av bevissthetens egen tilstand. Når vibrasjonen endres, kan bevisstheten komme i resonans med deler av virkeligheten som allerede omgir den, men som tidligere lå utenfor dens sanseområde.

Thoth går imidlertid enda lenger når han sier at disse planene ikke bare omgir mennesket, men også er ett med det. Skillet mellom mennesket og den større virkeligheten synes derfor ikke å være absolutt. Dersom mennesket består av flere nivåer, kan forskjellige sider av det allerede være forbundet med forskjellige plan, selv om den våkne bevisstheten hovedsakelig er rettet mot den fysiske kroppen og den fysiske verden.

En reise til et annet plan kan derfor forstås som et skifte i bevissthetens fokus. Mennesket trenger ikke nødvendigvis å reise til noe som i utgangspunktet befinner seg et annet sted. Det åpner seg for en del av virkeligheten som allerede er til stede og som det på et dypere nivå allerede er forbundet med.

Også beskrivelsen av livet som en strøm passer inn i dette bildet. Gjennom de siste versene har mennesket blitt beskrevet som et kar for Lyset, et fokus for Solen og en kanal for orden og Loven. Nå beskrives livet som noe som strømmer gjennom mennesket. Mennesket fremstår dermed mindre som en lukket og isolert enhet og mer som en struktur hvor større krefter og tilstander kan strømme gjennom og komme til uttrykk.

Dette gir også en dypere betydning til utsagnet om at mennesket skal bli ett med Lyset. Foreningen trenger ikke innebære at to fullstendig adskilte ting til slutt møtes. Dersom mennesket allerede er ett med planene som omgir det, og dets eget Lys er det store Lyset som skinner gjennom kroppen, kan utviklingen snarere være en gradvis erkjennelse og virkeliggjøring av en enhet som allerede finnes på et dypere nivå.

Det som oppleves som adskilt fra menneskets nåværende ståsted, kan derfor vise seg å være deler av den samme helheten når bevisstheten endrer tilstand. Reisen gjennom planene blir da samtidig en reise inn i stadig større deler av den virkeligheten mennesket allerede tilhører.

Look all around thee, O man. See thine own light reflected. Aye, even in the darkness around thee, thine own Light pours forth through the veil.

Se deg omkring, o menneske. Se ditt eget lys reflektert. Ja, selv i mørket omkring deg strømmer ditt eget lys frem gjennom sløret.

Thoth ber her mennesket se seg omkring og gjenkjenne sitt eget Lys reflektert i det som omgir det. Dette tilfører en viktig dimensjon til den gjentatte oppfordringen om å vende oppmerksomheten innover. Mennesket finner Lyset i sitt eget indre, men når det først har begynt å gjenkjenne dette Lyset, kan det også se uttrykk for det samme Lyset omkring seg.

I et tidligere vers sier Thoth at menneskets Lys er det store Lyset som skinner gjennom kjødets skygge. Dersom dette tas som utgangspunkt, trenger «ditt eget lys» ikke forstås som et rent personlig lys som tilhører individet alene. Det kan være det samme grunnleggende Lyset som kommer til uttrykk gjennom mange forskjellige former.

Verden omkring mennesket kan dermed fungere som et speil. Det mennesket først oppdager som en indre flamme, kan etter hvert gjenkjennes i andre mennesker og i den større virkeligheten det er en del av. Formene er forskjellige, men Lyset som kommer til uttrykk gjennom dem kan ha samme kilde.

Dette passer med opptegnelsens stadig sterkere vektlegging av enhet. Dersom menneskets eget Lys er det store Lyset, og det samme Lyset uttrykkes gjennom andre former, blir skillet mellom «mitt» og «ditt» Lys mindre grunnleggende enn det først synes. Det som oppleves som mange separate lys kan være forskjellige uttrykk for det samme underliggende Lyset.

Thoth understreker samtidig at Lyset fortsetter å strømme selv når mennesket er omgitt av mørke. Mørket utsletter derfor ikke Lyset. Det kan skjule det, begrense uttrykket eller gjøre det vanskeligere å oppfatte, men Lyset består og fortsetter å strømme frem.

Bildet av sløret er viktig i denne sammenhengen. Et slør skaper ikke mørket ved å ødelegge Lyset; det reduserer hvor tydelig Lyset kan sees og hvor fritt det kan passere. Utviklingen kan derfor forstås som en gradvis fjerning eller gjennomtrengning av de slørene som begrenser Lysets uttrykk.

Dette passer med bildet av mennesket som et filter eller en portal. Lyset eksisterer allerede på den ene siden av filteret. Menneskets tilstand bestemmer hvor mye som slipper gjennom. Etter hvert som slørene blir tynnere og mennesket utvikler seg, kan stadig mer av det samme Lyset strømme gjennom den biologiske og mentale formen og komme til uttrykk i verden.

Mennesket trenger derfor ikke skape Lyset. Det må lære å gjenkjenne det, først i sitt eget indre og deretter i den større helheten omkring seg. Når dette skjer, blir skillet mellom den indre og den ytre søken mindre. Lyset mennesket finner i seg selv er samtidig Lyset det begynner å se reflektert i verden.

Verset peker dermed mot en gradvis endring av perspektiv. Først opplever mennesket seg som en adskilt flamme omgitt av mørke. Senere oppdager det at flammen er en del av et langt større Lys, og at dette Lyset allerede skinner gjennom slørene og reflekteres i den virkeligheten mennesket hele tiden har vært en del av.

Seek thou for wisdom always. Let not thine body betray. Keep in the path of the Light wave. Shun thou the darkened way. Know thee that wisdom is lasting. Existing since the ALL-SOUL began, creating harmony from by the Law that exists in the WAY.

Søk alltid etter visdom. La ikke kroppen forråde deg. Hold deg på lysbølgens vei, og sky den formørkede veien. Vit at visdommen består. Den har eksistert siden Altets sjel oppsto og skaper harmoni gjennom Loven som virker på veien.

Thoth knytter her visdom, kroppen, Lyset, bølgen og Loven sammen. Mennesket skal søke visdom, ikke la den biologiske formen trekke det bort fra veien, og holde seg på det Thoth uttrykkelig kaller «lysbølgens vei». Visdommen fremstilles samtidig som noe langt eldre enn menneskelig kunnskap – som en del av den ordenen som har eksistert siden Altets sjel oppsto.

Uttrykket «lysbølgen» er spesielt interessant fordi det føyer seg inn i et mønster som nå blir stadig tydeligere. Thoth har tidligere snakket om høye vibrasjoner som kan gjøre mennesket ett med Altet. Andre steder beskrives forskjellige vesener som eksisterende på andre vibrasjoner. Her knyttes selve Lyset til en bølge. Lys, bølge og vibrasjon fremstår dermed som nært forbundne begreper i teksten.

Dette betyr ikke nødvendigvis at Lyset Thoth omtaler er identisk med elektromagnetisk lys slik moderne fysikk beskriver det. Men innenfor opptegnelsens egen modell synes forskjellige tilstander av bevissthet å være knyttet til vibrasjon, og menneskets utvikling består i å bringe sin egen tilstand i stadig større samsvar med Lyset. Å holde seg på lysbølgens vei kan derfor forstås som å holde sin egen bevissthet i resonans med den utviklingsretningen Lyset representerer.

Advarselen om ikke å la kroppen forråde mennesket passer inn i det samme bildet. Kroppen er nødvendig for livet i den fysiske verden og fungerer som et redskap Lyset kan uttrykke seg gjennom. Men den biologiske formen bærer samtidig impulser som er utviklet gjennom en lang kamp for overlevelse. Frykt, begjær, konkurranse og andre grunnleggende drifter har hatt nødvendige funksjoner gjennom utviklingen, men de kan også holde bevisstheten bundet til de lavere tilstandene dersom de får styre alene.

Kroppen er derfor ikke fienden. Den er et nødvendig redskap på dette planet, men mennesket må lære å være dens mester. Det biologiske livet skal ikke få trekke bevisstheten bort fra den retningen som fører mot større Lys.

Motsetningen mellom lysbølgens vei og den formørkede veien kan dermed forstås som to forskjellige utviklingsretninger. Den ene fører mot større resonans med Lyset, større orden og etter hvert større enhet. Den andre fører bort fra denne harmonien og binder bevisstheten sterkere til de begrensningene som tilhører de lavere tilstandene.

Visdommen fungerer som veiledning i denne prosessen. Thoth beskriver den ikke som noe mennesket selv har oppfunnet, men som noe som har eksistert siden Altets sjel oppsto. Visdommen kan derfor forstås som erkjennelsen av en orden som allerede finnes. Mennesket skaper ikke Loven; det lærer gradvis å forstå den og bringe sitt eget liv i samsvar med den.

Når dette skjer oppstår harmoni. Harmoni er da ikke tilfeldig balanse, men resultatet av at forskjellige deler virker i samsvar med den samme underliggende Loven. På samme måte som bølger kan være i eller ute av resonans, kan mennesket leve mer eller mindre i samsvar med den større ordenen det selv er en del av.

Verset binder dermed sammen flere av de viktigste begrepene i opptegnelsen. Lyset viser retningen, bølgen beskriver tilstanden, visdommen gir forståelsen og Loven uttrykker den underliggende ordenen. Menneskets oppgave er å bringe seg selv i stadig større samsvar med denne ordenen, slik at det ikke bare følger Lysets vei, men etter hvert selv blir et stadig renere uttrykk for den.

List ye, o man, to the teachings of wisdom. List to the voice that speaks of the past-time. Aye, I shall tell thee knowledge forgotten, tell ye of wisdom hidden in past-time, lost in the midst of darkness around me.

Lytt, o menneske, til visdommens lære. Lytt til røsten som taler om fortiden. Ja, jeg skal fortelle deg om glemt kunnskap, fortelle deg om visdom skjult i fortiden, tapt i mørket som omgir meg.

Thoth varsler her at han skal hente frem kunnskap og visdom fra en fjern fortid. Det dreier seg ikke om ny kunnskap som mennesket først nå er i ferd med å utvikle, men om noe som tidligere har vært kjent og senere gått tapt. Historien fremstilles dermed ikke som en rettlinjet utvikling hvor hver generasjon nødvendigvis vet mer enn den foregående.

Dette passer inn i det sykliske verdensbildet som går gjennom opptegnelsen. Sivilisasjoner vokser frem, når høyder av kunnskap og utvikling og kan senere gå inn i perioder hvor mye av det de har oppnådd forsvinner. Kunnskap kan glemmes, visdom kan skjules og forbindelsen til tidligere forståelse kan brytes. Senere kan deler av den samme kunnskapen igjen bli oppdaget.

Atlantis er et tydelig eksempel på denne bevegelsen. Sivilisasjonen utviklet stor kunnskap, men gikk samtidig inn i en periode hvor deler av denne kunnskapen ble brukt til å søke makt. Når Lyset avtar og mørket får større innflytelse, forsvinner ikke nødvendigvis kunnskapen umiddelbart. Problemet kan først være at kunnskapen skilles fra visdommen som tidligere regulerte hvordan den skulle brukes.

Dette gjør skillet mellom kunnskap og visdom viktig. Kunnskap gir mennesket evnen til å forstå og påvirke verden, mens visdommen knytter denne evnen til Loven og den større ordenen. En sivilisasjon kan derfor være svært kunnskapsrik og samtidig bevege seg bort fra visdommen. Jo større kunnskapen og makten er, desto større kan konsekvensene bli dersom forbindelsen til visdommen går tapt.

Mørket kan på denne måten også forstås kollektivt. Det enkelte mennesket beveger seg mellom forskjellige grader av Lys, men det samme kan gjelde kulturer og sivilisasjoner. Perioder med større åpenhet for Lyset kan etterfølges av perioder hvor forbindelsen svekkes, kunnskap fragmenteres og tidligere visdom forsvinner inn i historie, myter og tradisjoner som senere mennesker ikke lenger forstår opprinnelsen til.

Dette passer med rytmen som gjennomgående preger Thoths verdensbilde. Utviklingen beveger seg gjennom sykluser. Det som stiger kan senere synke, og det som har vært skjult kan igjen komme frem. Menneskehetens historie blir dermed ikke bare en fortelling om jevn fremgang, men om gjentatte bølger av oppvåkning, utvikling, tilbakegang og ny oppvåkning.

Når Thoth nå skal fortelle om «glemt kunnskap», er det derfor mer enn en historisk tilbakeblikk. Han fremstiller seg som en bærer av kunnskap på tvers av slike sykluser. Det som én tidsalder har mistet i mørket, kan bevares og gis videre når mennesket igjen er i stand til å motta det.

Verset introduserer dermed et viktig prinsipp for resten av fortellingen: Visdom kan gå tapt for en sivilisasjon uten at selve visdommen opphører å eksistere. Det som forsvinner er menneskets tilgang til den. Når forholdene igjen endres, kan det som lenge har vært skjult, på nytt komme frem i Lyset.

Know ye, man, ye are the ultimate of all things. Only the knowledge of this is forgotten, lost when man was cast into bondage, bound and fettered by the chains of the darkness.

Vit dette, o menneske: Du er det ypperste av alle ting. Men kunnskapen om dette er glemt, tapt da mennesket ble kastet i fangenskap, bundet og lenket av mørkets lenker.

Thoth kommer her med et sterkt utsagn om menneskets egentlige natur. Når han sier at mennesket er «det ypperste av alle ting», kan dette vanskelig forstås som at det biologiske mennesket i sin nåværende tilstand befinner seg øverst i et kosmisk hierarki. Opptegnelsen har allerede beskrevet de syv mesterne, høyere sykluser og former for bevissthet som eksisterer langt friere enn mennesket. Utsagnet må derfor forstås i lys av noe dypere i mennesket enn den formen det for øyeblikket lever gjennom.

Nøkkelen ligger i den neste setningen. Thoth sier at kunnskapen om dette er glemt. Det er altså ikke menneskets egentlige natur som har forsvunnet, men menneskets bevissthet om den. Dette passer med den gjentatte oppfordringen om å vende oppmerksomheten innover og finne Lyset som allerede finnes der.

I de foregående versene har Thoth sagt at menneskets Lys er det store Lyset som skinner gjennom kjødets skygge. Dersom menneskets dypeste natur er knyttet til dette Lyset, blir den biologiske formen bare én midlertidig manifestasjon av noe langt større. Mennesket opplever seg som kroppen og personligheten fordi bevisstheten i denne delen av utviklingen er sterkt bundet til den fysiske formen, men dette er ikke nødvendigvis hele mennesket.

Fangenskapet Thoth beskriver kan derfor forstås som en binding av bevisstheten til en begrenset tilstand. Dette minner om det tidligere bildet av mennesket som «en flamme bundet til et fjell». Flammen representerer Lyset eller bevisstheten, mens fjellet representerer den tunge fysiske formen den er bundet til. Mennesket lever gjennom formen så lenge denne bindingen er nødvendig for utviklingen.

Gjennom den biologiske utviklingen har oppmerksomheten vært rettet mot den fysiske verden. Overlevelse har krevd frykt, begjær, konkurranse, reproduksjon og evnen til raskt å reagere på omgivelsene. Disse egenskapene har vært nødvendige, men de har samtidig bundet bevisstheten sterkt til kroppen og den verden kroppen sanser.

Mennesket kan derfor ha blitt så sterkt identifisert med formen at det har glemt Lyset som skinner gjennom den. Det oppfatter seg selv som en avgrenset biologisk skapning og mister bevisstheten om forbindelsen til den større helheten. Mørkets lenker kan i denne sammenhengen forstås som de bindingene som holder bevisstheten fast i denne begrensede selvforståelsen.

Utviklingen mot Lyset blir da samtidig en prosess hvor mennesket gradvis husker hva det er. Å «huske» trenger ikke bare bety å hente frem minner lagret i den fysiske hjernen. Det kan bety at bevisstheten gjennom endret tilstand igjen får tilgang til deler av en større virkelighet som den hele tiden har vært forbundet med.

Dette kan sammenlignes med en mottaker som har mistet innstillingen til et signal. Signalet har ikke forsvunnet, men mottakeren har ikke lenger tilgang til det. Når den igjen bringes i resonans med riktig frekvensområde, fremstår informasjonen som om noe tapt er blitt funnet, selv om det hele tiden har vært til stede.

Slik får Thoths lære om glemt kunnskap både en historisk og en individuell betydning. Sivilisasjoner kan miste forbindelsen til tidligere visdom, men også det enkelte mennesket kan ha mistet forbindelsen til kunnskapen om sin egen dypere natur. I begge tilfeller handler utviklingen ikke nødvendigvis om å skape noe som aldri tidligere har eksistert, men om å gjenopprette forbindelsen til noe som har vært skjult.

Menneskets frigjøring består derfor ikke bare i å bryte ytre lenker. Den dypeste frigjøringen skjer når identifikasjonen med den begrensede formen gradvis slipper taket og mennesket igjen erkjenner Lyset som finnes bak den. Det som har vært glemt blir husket, og det som fremstod som en isolert flamme begynner igjen å forstå sin forbindelse med det store Lyset.

Long, long ago, I cast off my body. Wandered I free through the vastness of ether, circled the angles that hold man in bondage. Know ye, O man, ye are only a spirit. The body is nothing. The Soul is ALL. Let not your body be a fetter. Cast off the darkness and travel in Light. Cast off your body, O man, and be free, truly a Light that is ONE with the Light.

For lenge, lenge siden kastet jeg av meg min kropp og vandret fritt gjennom eterens uendelige vidder. I sirkler beveget jeg meg rundt vinklene som holder mennesket i fangenskap. Vit dette, o menneske: Du er i sannhet ånd. Kroppen er intet. Sjelen er Altet. La ikke kroppen bli en lenke som binder deg. Kast av deg mørket og vandre i lyset. Kast av deg kroppen, o menneske, og vær fri – i sannhet et lys som er ett med Lyset.

Thoth uttrykker her svært direkte det som gjennom flere tidligere vers gradvis har kommet frem: Menneskets egentlige identitet ligger ikke i den biologiske kroppen. Kroppen er en midlertidig form som bevisstheten virker gjennom, mens ånden og sjelen tilhører en langt større virkelighet.

Dette følger direkte etter utsagnet om at mennesket har glemt hva det egentlig er. Her beskriver Thoth hva denne glemte kunnskapen innebærer. Mennesket opplever seg som en kropp, men Thoth sier at det i sannhet er ånd. Kroppen er ikke den varige identiteten, men et midlertidig legeme som gjør det mulig for bevisstheten å eksistere og samle erfaring innenfor den fysiske verden.

Når Thoth sier at «kroppen er intet», trenger dette derfor ikke bety at kroppen er uten betydning. Kroppen har en nødvendig funksjon innenfor den delen av utviklingen hvor mennesket befinner seg. Den gjør erfaring i den fysiske verden mulig og fungerer samtidig som en form Lyset kan uttrykke seg gjennom. Men sammenlignet med den delen av mennesket som fortsetter gjennom syklusene, er kroppen midlertidig.

Dette kommer tydelig frem når Thoth advarer mot å la kroppen bli en lenke. Kroppen er et redskap, men den kan samtidig bli et fangenskap dersom mennesket identifiserer hele sitt vesen med den. Når bevisstheten oppfatter den biologiske formen som hele sin identitet, bindes også oppmerksomheten til kroppens behov, sanser og begrensninger.

Utsagnet «Sjelen er Altet» går enda lenger. Dersom Altet her brukes i samme betydning som ellers i opptegnelsen, beskrives sjelen ikke bare som noe som kommer fra Altet, men som noe som på sitt dypeste nivå er ett med det. Den individuelle sjelen kan da forstås som et avgrenset uttrykk for en langt større bevissthet, på samme måte som en bølge kan fremstå som en egen form uten å være adskilt fra havet den består av.

Dette passer med det tidligere utsagnet om at menneskets Lys er det store Lyset. Både når teksten taler om Lys og når den taler om sjel, beveger den seg mot den samme forståelsen: Det som fremstår som individuelt og adskilt på menneskets nivå, kan på et dypere nivå være en del av den samme helheten.

Thoths beskrivelse av hvordan han forlater kroppen må også forstås innenfor denne sammenhengen. Han forteller at han beveger seg fritt gjennom eterens vidder uten den fysiske formen. Bevisstheten fremstilles dermed som i stand til å eksistere uavhengig av kroppen og bevege seg gjennom plan som den biologiske kroppen ikke har direkte tilgang til.

Eteren får her en interessant funksjon. Den beskrives som det området eller mediet Thoth beveger seg gjennom når han er fri fra kroppen. Dette passer med opptegnelsens gjentatte beskrivelse av en virkelighet hvor forskjellige plan og vibrasjoner eksisterer samtidig, og hvor bevissthetens egen tilstand bestemmer hvilke deler av denne virkeligheten den kan få tilgang til.

Også vinklene dukker opp igjen. Tidligere har Thoth fortalt at barrierens voktere beveger seg gjennom vinkler, mens sirkler og kurver kan brukes for å unnslippe dem. Nå beskriver han hvordan han beveger seg i sirkler rundt vinklene som holder mennesket i fangenskap. Geometrien synes derfor å være knyttet til selve strukturen som begrenser bevissthetens frie bevegelse mellom forskjellige tilstander og plan.

Verset avsluttes med en oppfordring om å kaste av seg mørket og vandre i Lyset. Dette kan forstås som mer enn en oppfordring til å forlate kroppen. Den dypere frigjøringen består i å bryte identifikasjonen med den begrensede formen og erkjenne den delen av mennesket som ikke er bundet til den.

Utviklingen går dermed fra å oppfatte seg selv som en kropp som bærer en sjel, til å forstå seg selv som en sjel eller ånd som midlertidig virker gjennom en kropp. Når denne identifikasjonen endres, forandres også menneskets forhold til døden. Kroppens opphør trenger ikke lenger innebære bevissthetens opphør dersom kroppen bare er én av formene bevisstheten benytter gjennom sin utvikling.

Det siste målet er likevel større enn bare å eksistere utenfor kroppen. Thoth avslutter med å beskrive mennesket som «et lys som er ett med Lyset». Frigjøringen fra kroppen er derfor ikke selve målet, men ett stadium i en langt større bevegelse fra begrenset form mot formløshet, fra opplevelsen av adskillelse mot enhet og fra den enkelte flammen tilbake mot det store Lyset den hele tiden har vært en del av.

When ye are free from the fetters of darkness and travel in space as the SUN of the LIGHT, then ye shall know that space in not boundless but truly bounded by angles and curves. Know ye, O man, that all that exists is only an aspect of greater things yet to come. Matter is fluid and flows like a stream, constantly changing from one thing to another.

Når du er fri fra mørkets lenker og reiser gjennom rommet som en Lysets sol, skal du vite at rommet ikke er uendelig, men i sannhet avgrenset av vinkler og kurver. Vit dette, o menneske: Alt som eksisterer, er kun et aspekt av større ting som ennå skal komme. Materien er flytende og strømmer som en elv, i stadig forandring fra én ting til en annen.

Thoth knytter her menneskets frigjøring til en dypere forståelse av rommet og materien. Når mennesket ikke lenger er bundet av mørkets lenker og kan bevege seg som en Lysets sol, skal det oppdage at rommet ikke er grenseløst slik det fremstår fra menneskets vanlige perspektiv. Rommet beskrives som strukturert gjennom vinkler og kurver.

Dette kaster nytt lys over de tidligere beskrivelsene av barrierens voktere. Vinklene og kurvene synes ikke bare å være tilfeldige geometriske bilder, men egenskaper ved selve det rommet bevisstheten beveger seg gjennom. Thoths gjentatte instruksjoner om å bevege seg gjennom kurver og sirkler kan dermed være knyttet til en geometri som først blir tilgjengelig når bevisstheten ikke lenger er begrenset til den fysiske kroppens sanser.

Det finnes en interessant berøringsflate mot moderne fysikk. I generell relativitetsteori er romtid ikke bare en passiv bakgrunn, men har geometri og krumning som er knyttet til masse og energi. Dette beviser ikke Thoths beskrivelse av vinkler og kurver, men begge perspektivene bryter med den enkle forestillingen om rommet som et tomt, uforanderlig område hvor hendelser bare finner sted.

Deretter utvider Thoth perspektivet ytterligere. Alt som eksisterer beskrives som et aspekt av noe større som ennå skal komme. Ingen av de formene vi observerer trenger derfor å representere et endelig stadium. De kan være midlertidige uttrykk innenfor en langt større utviklingsprosess.

Dette gjelder også mennesket. Den biologiske formen er ett stadium, men opptegnelsen beskriver videre utvikling fra form til det formløse og fra begrenset bevissthet mot stadig større enhet med Lyset. Selv de syv mesterne forteller at de fortsatt søker et mål. Utviklingen synes derfor å fortsette gjennom nivåer som ligger langt utenfor menneskets nåværende forestillingsevne.

Utsagnet om at materien er flytende passer inn i dette bildet. Det vi opplever som faste og stabile former er ikke nødvendigvis permanente strukturer. Materien strømmer fra én form til en annen og inngår kontinuerlig i nye sammensetninger. Formen består en tid, oppløses og blir grunnlag for nye former.

Her finnes også en berøringsflate mot moderne fysikk. Materie forstås ikke lenger som en absolutt uforanderlig substans. Masse og energi er nært forbundet, og på mikroskopisk nivå er den fysiske verden preget av kontinuerlige prosesser og transformasjoner. Dette innebærer ikke at fysikken bekrefter den metafysiske utviklingen Thoth beskriver, men det viser at forestillingen om materie som dynamisk og foranderlig ikke står i motsetning til et moderne fysisk verdensbilde.

Thoths bilde går imidlertid lenger. Når utsagnet om materiens flytende natur leses sammen med læren om utviklingen fra form til det formløse, åpnes muligheten for at også det vi kaller materie bare representerer bestemte tilstander innenfor en større virkelighet. Materien blir da ikke eksistensens endelige grunnlag, men én måte den underliggende virkeligheten kan komme til uttrykk på.

Dette passer med bildet av vann som kan eksistere som is, væske og damp. Formen og egenskapene forandres dramatisk når tilstanden endres, selv om det finnes en kontinuitet gjennom transformasjonen. På tilsvarende måte beskriver Thoth en virkelighet hvor former oppstår, forandres og går over i andre former mens utviklingen fortsetter.

Verset knytter dermed sammen tre sentrale tanker: Rommet har en struktur som mennesket ennå ikke fullt ut oppfatter, materien er dynamisk og i kontinuerlig transformasjon, og det som eksisterer i dag er ikke nødvendigvis utviklingens endelige uttrykk. Hele den manifesterte virkeligheten fremstår som en prosess snarere enn som en ferdig tilstand.

For mennesket får dette en særlig betydning. Kroppen som i dag oppleves som fast og avgjørende for vår eksistens, kan være én midlertidig form i en langt større utvikling. Dersom materien selv er i kontinuerlig forandring, blir overgangen fra én eksistensform til en annen en del av et mer generelt prinsipp: Formen er midlertidig, mens transformasjonen fortsetter.

All through the ages has knowledge existed; never been changed, though buried in darkness; never been lost, though forgotten by man.

Gjennom alle tidsaldre har kunnskapen eksistert; aldri har den blitt forandret, selv om den har vært begravd i mørket; aldri har den gått tapt, selv om mennesket har glemt den.

Thoth presiserer her hva han mener med glemt kunnskap. Kunnskapen selv har aldri forsvunnet. Den har eksistert gjennom alle tidsaldre og forblitt uforandret, selv i perioder hvor den har vært begravd i mørket. Det som forandres, er menneskets tilgang til den.

Dette tyder på at Thoth ikke først og fremst snakker om vanlig menneskelig kunnskap. Menneskelige teorier, teknologier og forklaringsmodeller forandres kontinuerlig. Den kunnskapen som beskrives her synes snarere å være knyttet til de grunnleggende lovene og prinsippene som eksisterer uavhengig av mennesket.

Loven trenger ikke menneskets forståelse for å virke. Mennesket kan oppdage den, lære å leve i samsvar med den og senere miste forståelsen av den, men selve Loven består. Det som mennesket oppfatter som oppdagelse kan derfor, innenfor Thoths verdensbilde, noen ganger være en gjenoppdagelse av prinsipper som tidligere kulturer allerede har kjent.

Dette gir også mørket en tydeligere funksjon. Mørket ødelegger ikke nødvendigvis kunnskapen, men skjuler den. På samme måte som et slør kan hindre Lyset i å komme tydelig til uttrykk uten å utslette Lyset, kan mørket begrense menneskets tilgang til kunnskapen uten at kunnskapen i seg selv opphører å eksistere.

Det samme prinsippet synes derfor å gjelde både Lyset og kunnskapen. Lyset eksisterer selv når det skjules bak slør, og kunnskapen eksisterer selv når den begraves i mørket. I begge tilfeller er det menneskets forbindelse til det underliggende som svekkes.

Dette passer inn i det sykliske verdensbildet som går gjennom opptegnelsen. Sivilisasjoner kan bevege seg gjennom perioder med forskjellig grad av Lys og dermed forskjellig tilgang til den underliggende visdommen. I én periode kan kunnskap blomstre og store sammenhenger forstås. I en senere periode kan forbindelsen svekkes, kunnskapen fragmenteres og til slutt overleve bare som myter, symboler eller tradisjoner hvis opprinnelige betydning ikke lenger forstås.

Når en ny periode med større Lys begynner, kan noe av det som har vært skjult igjen bli tilgjengelig. Fra menneskets historiske perspektiv kan dette fremstå som nye oppdagelser, selv om Thoths perspektiv er at den grunnleggende kunnskapen hele tiden har eksistert.

Dette kan sammenlignes med et signal og en mottaker. Et signal opphører ikke nødvendigvis fordi mottakeren mister innstillingen. Det er mottaket som forsvinner. Når mottakeren igjen bringes i resonans med signalet, blir informasjonen tilgjengelig på nytt.

På samme måte kan menneskehetens forhold til visdom forstås som en vekslende evne til å motta og forstå noe som eksisterer uavhengig av den enkelte sivilisasjon. Kunnskapen skapes ikke nødvendigvis på nytt hver gang. Forbindelsen til den gjenopprettes.

Verset gir dermed en viktig presisering av Thoths historiesyn. Menneskeheten beveger seg ikke bare fra uvitenhet mot stadig større kunnskap i en rett linje. Den kan huske og glemme, oppdage og miste, bevege seg inn i mørket og senere finne tilbake til Lyset. Men bak disse skiftende periodene består den underliggende kunnskapen og Loven uforandret.

Know ye that throughout the space that ye dwell in are others as great as your own, interlaced through the heart of your matter yet separate in space of their own.

Vit at gjennom hele det rommet du eksisterer i, finnes andre rom like store som ditt eget, sammenvevd gjennom hjertet av din materie, men likevel adskilt i hvert sitt rom.

Thoth beskriver her en virkelighet hvor vårt eget rom ikke eksisterer alene. Gjennom hele området hvor mennesket befinner seg skal det finnes andre rom av tilsvarende utstrekning, sammenvevd gjennom selve materien i vår verden, men samtidig adskilt i sine egne rom.

Dette utdyper tidligere utsagn om plan som omgir mennesket og samtidig er ett med det. De andre planene eller rommene trenger ikke befinne seg langt borte i universet. De kan eksistere på samme sted som vår egen verden, uten at menneskets vanlige sanser er i stand til å oppfatte dem.

Ordet «sammenvevd» er viktig. Thoth beskriver ikke bare forskjellige verdener som ligger ved siden av hverandre. De synes å gjennomtrenge hverandre. De andre rommene er sammenvevd gjennom «hjertet» av vår materie og eksisterer dermed midt i den virkeligheten vi selv oppfatter som fysisk.

Dette kan sammenlignes med forskjellige signaler som eksisterer samtidig i det samme rommet. Et stort antall elektromagnetiske signaler kan passere gjennom det samme området uten at en mottaker registrerer dem alle. Mottakeren oppfatter først det signalet den er i stand til å resonere med. Det geografiske stedet er det samme, mens tilstanden eller frekvensområdet er forskjellig.

På tilsvarende måte kan Thoths forskjellige plan forstås som samtidige virkelighetsområder som ikke først og fremst er adskilt gjennom fysisk avstand. Forskjellen kan ligge i deres tilstand eller vibrasjon. Dette passer med tidligere beskrivelser av vesener som eksisterer på andre vibrasjoner, med den høye vibrasjonen som skal gjøre mennesket ett med Altet, og med uttrykket «lysbølgen».

En reise mellom slike plan trenger dermed ikke innebære en reise over store fysiske avstander. Dersom planene allerede eksisterer omkring og gjennom mennesket, kan overgangen i stedet kreve en forandring av bevissthetens egen tilstand. Det som forandres er ikke nødvendigvis hvor mennesket befinner seg, men hvilket nivå av den samme større virkeligheten det er i stand til å oppfatte og samhandle med.

Formuleringen om at de andre rommene er sammenvevd gjennom hjertet av vår materie er særlig interessant. Materien fremstår dermed ikke som en absolutt grense mellom virkelighetsnivåene. Det vi oppfatter som den fysiske verden kan være én manifestert struktur innenfor en langt større virkelighet hvor andre strukturer eksisterer samtidig.

Dette passer med det foregående utsagnet om at materien er flytende og kontinuerlig forandres fra én form til en annen. Dersom materien selv bare representerer bestemte tilstander, blir det lettere å forstå hvordan andre tilstander kan eksistere gjennom det samme overordnede rommet uten å være synlige eller tilgjengelige for menneskets vanlige sanser.

Moderne fysikk gir enkelte interessante analogier, men ikke en bekreftelse på denne metafysiske modellen. Fysikken beskriver felt som eksisterer gjennom rommet og har teoretiske modeller som kan inneholde flere dimensjoner enn de vi direkte observerer. Dette viser at virkeligheten matematisk kan beskrives på måter som er langt mindre intuitive enn vår daglige opplevelse av et tredimensjonalt rom. 

Innenfor opptegnelsens egen modell blir bildet stadig tydeligere. Virkeligheten synes å bestå av flere plan eller rom som kan eksistere samtidig og være sammenvevd uten å være direkte tilgjengelige for hverandre. Menneskets nåværende bevissthet oppfatter bare en begrenset del av denne strukturen.

Utviklingen mot Lyset kan derfor også innebære en gradvis utvidelse av hvilke deler av denne større virkeligheten mennesket kan få tilgang til. Når bevissthetens tilstand forandres, trenger den ikke nødvendigvis å reise til en fjern verden. Den kan åpne seg for en verden som hele tiden har vært til stede, sammenvevd med vår egen.

Once in a time long forgotten, I THOTH, opened the doorway, penetrated into other spaces and learned of the secrets concealed. Deep in the essence of matter are many mysteries concealed.

I en fjern og for lengst glemt tid åpnet jeg, Thoth, døren og trådte inn i andre rom, hvor jeg lærte om hemmelighetene som var skjult der. Dypt i materiens essens finnes mange skjulte mysterier.

Thoth fortsetter her direkte fra beskrivelsen av andre rom som eksisterer sammenvevd med vårt eget. Han forteller at han selv har åpnet døren mellom disse rommene og trengt inn i dem. De andre rommene fremstilles dermed ikke bare som en teoretisk mulighet, men som områder bevisstheten under bestemte betingelser kan få tilgang til.

Døren trenger ikke nødvendigvis forstås som en fysisk portal mellom to geografiske steder. I det foregående verset ble de andre rommene beskrevet som sammenvevd med materien i den verden vi allerede befinner oss i. Dersom de eksisterer samtidig med vårt eget rom, kan døren snarere representere en overgang mellom forskjellige tilstander eller nivåer av den samme større virkeligheten.

Dette passer med opptegnelsens gjentatte kobling mellom plan, vibrasjon og bevissthet. Dersom forskjellige rom eksisterer på forskjellige vibrasjoner, kan det som oppleves som en «dør» være grensen hvor bevisstheten går fra én tilstand til en annen. Reisen består da ikke nødvendigvis i å tilbakelegge fysisk avstand, men i å endre den tilstanden som bestemmer hvilket virkelighetsområde bevisstheten har tilgang til.

Særlig interessant er Thoths utsagn om at mange mysterier er skjult dypt i materiens essens. I det foregående verset fortalte han at andre rom er sammenvevd gjennom hjertet av vår materie. To ganger på rad peker han dermed mot materiens indre struktur som stedet hvor en større virkelighet er skjult.

Materien fremstår derfor ikke nødvendigvis som virkelighetens endelige grunnlag. Det mennesket oppfatter som fast fysisk stoff kan være en bestemt manifestasjon av noe langt dypere. Dette passer med det tidligere utsagnet om at materien er flytende og kontinuerlig strømmer fra én form til en annen.

Her finnes en interessant parallell til moderne fysikk. Når fysikken undersøker materien stadig dypere, forsvinner gradvis det intuitive bildet av fast stoff. Molekyler består av atomer, atomene har en dypere struktur, og på det mest grunnleggende nivået beskriver moderne kvantefeltteori partikler som eksitasjoner av underliggende felt. Fysikken viser dermed at den materielle verden er langt mindre enkel og «fast» enn våre sanser gir inntrykk av.

Dette er ikke vitenskapelig belegg for Thoths andre rom eller bevissthetsplan. Men det gir et interessant sammenligningsgrunnlag. Begge perspektivene peker mot at det synlige materielle nivået ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av virkelighetens underliggende struktur.

Innenfor Thoths modell kan dette også få betydning for forholdet mellom materie og Ånd. Dersom materien kontinuerlig kan skifte form, og andre rom samtidig finnes sammenvevd gjennom dens innerste struktur, kan materien forstås som én bestemt tilstand innenfor et større medium snarere enn som noe fundamentalt adskilt fra dette mediet.

Dette passer med vannanalogien vi tidligere har brukt. Is, vann og damp kan fremstå som svært forskjellige, men representerer forskjellige tilstander av det samme underliggende stoffet. På tilsvarende måte kan fysisk materie, andre former og den formløse tilstanden i Thoths verdensbilde være forskjellige uttrykk eller grader innenfor en større sammenheng.

Thoths reise inn i andre rom blir da samtidig en reise inn i en dypere struktur av virkeligheten. Han beveger seg ikke nødvendigvis bare utover gjennom kosmos, men også gjennom nivåer som ligger skjult bak eller innenfor den materielle virkeligheten mennesket vanligvis oppfatter.

Verset peker dermed i en interessant retning: Veien til de større mysteriene kan gå både utover og innover. Jo dypere mennesket trenger inn i materiens egentlige natur, desto nærmere kan det komme de grensene hvor den fysiske formen møter andre tilstander av den samme større virkeligheten.

Nine are the interlocked dimensions, and Nine are the cycles of space. Nine are the diffusions of consciousness, and Nine are the worlds within worlds. Aye, Nine are the Lords of the cycles that come from above and below.

Ni er de sammenvevde dimensjonene, og ni er rommets sykluser. Ni er bevissthetens nivåer, og ni er verdenene innenfor verdener. Ja, ni er syklusenes mestre, de som kommer ovenfra og nedenfra.

Thoth systematiserer her flere av de strukturene som er beskrevet i de foregående versene. Han forteller at det finnes ni sammenvevde dimensjoner, ni sykluser av rom, ni nivåer av bevissthet og ni verdener innenfor verdener. Også syklusenes mestre er ni. Tallet ni synes derfor å beskrive forskjellige sider av den samme større kosmiske ordenen.

I de foregående versene har Thoth fortalt om andre rom som eksisterer sammenvevd med vårt eget og som trenger gjennom selve materien. Nå omtaler han uttrykkelig sammenvevde dimensjoner. Dette styrker forståelsen av at de andre verdenene ikke nødvendigvis befinner seg langt borte i fysisk avstand. De kan eksistere gjennom det samme større rommet, men være adskilt gjennom dimensjoner menneskets vanlige sanser ikke har tilgang til.

Uttrykket «verdener innenfor verdener» peker i samme retning. Virkeligheten synes ikke å bestå av én enkelt fysisk verden omgitt av tomt rom, men av flere virkelighetsområder som eksisterer gjennom og innenfor hverandre. Det mennesket oppfatter som hele verden kan derfor bare være ett tilgjengelig utsnitt av en langt større struktur.

Særlig interessant er koblingen mellom dimensjonene og bevisstheten. Thoth nevner ni nivåer av bevissthet i samme struktur som de ni dimensjonene og de ni verdenene. Dette åpner for at tilgang til de forskjellige verdenene kan være avhengig av bevissthetens egen tilstand.

En overgang mellom verdener trenger dermed ikke først og fremst være en fysisk reise. Dersom verdenene allerede eksisterer sammenvevd, kan overgangen bestå i at bevisstheten endrer tilstand slik at den kommer i resonans med et annet nivå av virkeligheten. Dette passer med de tidligere utsagnene om vibrasjon, lysbølgen og utviklingen mot stadig høyere bevissthet.

Radioanalogien gir igjen et nyttig bilde. Mange signaler kan eksistere samtidig gjennom det samme rommet, mens en mottaker bare gjør en begrenset del av dem tilgjengelige. En endring av mottakerens innstilling åpner et annet frekvensområde uten at mottakeren nødvendigvis har flyttet seg fysisk. På tilsvarende måte kan de forskjellige verdenene i Thoths modell eksistere samtidig, mens bevissthetens tilstand bestemmer hvilken av dem mennesket kan oppfatte og virke innenfor.

Dette kan også kaste lys over Thoths beskrivelse av dører mellom rommene. Dersom dimensjonene er sammenvevd, trenger døren ikke være en fysisk åpning mellom fjerne steder. Den kan representere overgangen hvor bevisstheten går fra ett dimensjonalt nivå til et annet. Det som for mennesket fremstår som en annen verden kan dermed hele tiden ha vært til stede, men utenfor det området av virkeligheten menneskets nåværende bevissthet kan registrere.

Moderne fysikk gir interessante sammenligningsmuligheter. Enkelte fysiske teorier arbeider matematisk med flere dimensjoner enn de vi direkte observerer. Likheten ligger først og fremst i den generelle tanken om at virkelighetens struktur kan inneholde dimensjoner som ikke er direkte tilgjengelige for menneskets sanser.

At Thoth også beskriver ni sykluser av rom antyder at dimensjonene ikke bare er statiske områder, men inngår i en større dynamisk orden. Dette passer med opptegnelsens gjennomgående bilde av virkeligheten som syklisk. Bevissthet, rom og utvikling synes alle å være organisert gjennom nivåer og sykluser.

Syklusenes ni mestre kan i denne sammenhengen representere bevisstheter knyttet til eller virksomme gjennom denne kosmiske strukturen. Tidligere har mesterne blitt beskrevet som vesener fra sykluser over menneskets egen. Her får vi samtidig vite at de kommer både ovenfra og nedenfra. Menneskets nåværende eksistensnivå synes dermed å befinne seg inne i et langt større system med virkelighetsområder både over og under det vi kjenner.

Verset samler dermed flere av Thoths viktigste begreper i én struktur: dimensjon, rom, syklus, verden og bevissthet. De fremstår ikke lenger som uavhengige fenomener, men som forskjellige sider av en sammenvevd virkelighet. Endrer bevisstheten sin tilstand, kan også den delen av virkeligheten den har tilgang til, forandre seg.

Dette gir utviklingen mot Lyset en ytterligere dimensjon. Menneskets utvikling handler ikke bare om moralsk eller intellektuell vekst. Den kan samtidig være en gradvis forandring av bevissthetens egenskaper som gjør stadig større deler av den sammenvevde virkeligheten tilgjengelig. Det mennesket i dag oppfatter som hele verden, kan dermed bare være én verden innenfor verdener.

Space is filled with concealed ones, for space is divided by time. Seek ye the key to the time-space, and ye shall unlock the gate. Know ye that throughout the time-space consciousness surely exist. Though from our knowledge it is hidden, yet still forever exists.

Rommet er oppdelt i flere rom som er skjult for hverandre, for tiden skiller dem fra hverandre. Søk nøkkelen til rom-tid, og du skal kunne åpne døren mellom dem. Vit dette: Gjennom hele rom-tiden eksisterer bevissthet. Selv om den er skjult for vår kunnskap, eksisterer den likevel for evig.

Thoth fortsetter her beskrivelsen av de sammenvevde dimensjonene og verdenene innenfor verdener, men introduserer nå tiden som en avgjørende del av strukturen. De skjulte rommene synes ikke bare å være adskilt gjennom dimensjon, men gjennom tid. Rommet er ifølge Thoth oppdelt fordi tiden skiller de forskjellige virkelighetsområdene fra hverandre.

Dette gir en mulig forklaring på hvordan flere verdener kan eksistere sammenvevd gjennom det samme større rommet og gjennom selve materien, samtidig som de forblir skjult for hverandre. De trenger ikke nødvendigvis være adskilt gjennom store fysiske avstander. Forskjellen kan ligge i den tidsmessige eller dimensjonale tilstanden de eksisterer innenfor.

Derfor blir også «nøkkelen til rom-tid» viktig. Dersom tiden er en del av mekanismen som holder de forskjellige rommene adskilt, kan forståelsen eller beherskelsen av rom-tid være det som gjør det mulig å åpne døren mellom dem. Dette kan være den samme typen dør Thoth tidligere fortalte at han åpnet da han trådte inn i andre rom.

Her finnes en interessant berøringsflate mot relativitetsteorien, selv om Thoths påstand går langt utover det moderne fysikk har etablert. Relativitetsteorien viser at rom og tid ikke kan behandles som fullstendig uavhengige størrelser, men inngår i en samlet romtid. Tid er heller ikke en absolutt universell størrelse som forløper identisk for alle observatører. Dette beviser ikke eksistensen av Thoths skjulte verdener, men gir oss en fysisk modell hvor tid og rom allerede er langt tettere sammenvevd enn vår daglige erfaring antyder.

Verset kan også kaste nytt lys over Thoths tidligere beskrivelser av barrieren. Flere ganger har han fortalt om et område «hvor tiden ikke eksisterer». Dersom tiden er det som skiller de forskjellige rommene, blir en grense hvor tiden opphører spesielt interessant. Ved en slik grense kan også den strukturen som holder forskjellige virkelighetsområder adskilt, forandres.

Dette kan forklare hvorfor barrieren fremstilles som en så fundamental overgang. Den synes ikke bare å markere en grense mellom to geografiske områder, men mellom forskjellige eksistensbetingelser. På den ene siden finnes den rom-tiden mennesket kjenner. Ved barrieren møter Thoth et område hvor tiden ikke lenger eksisterer på samme måte.

Deretter kommer et av versets mest omfattende utsagn: Bevissthet eksisterer gjennom hele rom-tiden. Innenfor Thoths verdensbilde synes bevissthet dermed ikke å være begrenset til biologiske organismer eller til den verden menneskets sanser oppfatter. Den er til stede gjennom den større strukturen av rom, tid og dimensjoner.

Dette passer med den gjennomgående beskrivelsen av bevissthet som noe som kan eksistere uavhengig av den fysiske kroppen. Kroppen kan fungere som et midlertidig redskap som gjør det mulig for bevisstheten å uttrykke seg innenfor bestemte betingelser, mens bevisstheten selv tilhører en langt større virkelighet.

Radioanalogien gir igjen et nyttig bilde. En mottaker kan bare registrere en begrenset del av signalene som finnes omkring den. Det den ikke mottar er likevel ikke nødvendigvis fraværende. På samme måte kan menneskets biologiske sanser og hjerne begrense hvilke deler av den større virkeligheten bevisstheten får tilgang til.

Dette passer også med Thoths utsagn om at noe kan være skjult for vår kunnskap og likevel eksistere. Manglende tilgang er ikke det samme som manglende eksistens. Det samme prinsippet har allerede blitt brukt om den gamle kunnskapen: Den gikk aldri tapt, selv om mennesket glemte den. Her utvides prinsippet til selve bevisstheten.

Verset binder dermed sammen flere av de viktigste elementene i Thoths kosmologi. Det finnes sammenvevde dimensjoner og verdener innenfor verdener. Tiden bidrar til å holde disse virkelighetsområdene adskilt. Rom og tid danner en struktur hvor dører mellom nivåene kan åpnes, og gjennom hele denne strukturen eksisterer bevissthet.

Dette åpner for en større forståelse av reisen Thoth beskriver gjennom opptegnelsen. Den kan ikke bare være en reise gjennom rom. Den er også en reise gjennom tid, dimensjon og bevissthetstilstand. Når bevisstheten forandrer sin egen tilstand, kan den kanskje passere grenser som fra menneskets vanlige perspektiv fremstår som uoverstigelige, fordi de ikke først og fremst består av fysisk avstand, men av selve strukturen i rom-tiden.

The key to worlds within thee are found only within. For man is the gateway of mystery and the key that is One with the One.

Nøkkelen til verdenene i deg finnes kun i ditt indre. For mennesket er porten til mysteriene og nøkkelen som er ett med Den Ene.

Etter å ha beskrevet sammenvevde dimensjoner, verdener innenfor verdener og nøkkelen til rom-tid, vender Thoth nå oppmerksomheten tilbake mot menneskets indre. Nøkkelen til disse verdenene skal ikke først og fremst finnes gjennom en ytre reise. Den finnes i mennesket selv.

Formuleringen «verdenene i deg» er særlig viktig. I det foregående verset beskrev Thoth «verdener innenfor verdener». Nå plasserer han tilsynelatende den samme strukturen i mennesket. Det store og det lille speiler hverandre. Mennesket fremstår som et mikrokosmos som på en eller annen måte bærer forbindelsen til den større kosmiske strukturen i sitt eget vesen.

Dette gir en dypere betydning til Thoths gjentatte oppfordring om å vende tankene innover. Den indre søken handler ikke bare om selvinnsikt i vanlig psykologisk betydning. Dersom verdenene finnes i mennesket, kan reisen innover samtidig være en vei mot andre nivåer av virkeligheten.

Tidligere har Thoth sagt at mennesket skal finne sjelens Lys i sitt indre og skape den høye vibrasjonen som gjør det ett med Altet. Sett i sammenheng med dette verset kan meditasjon og den indre søken forstås som en gradvis endring av bevissthetens tilstand. Når tilstanden endres, kan også andre deler av den større virkeligheten bli tilgjengelige.

Thoth går imidlertid enda lenger når han sier at mennesket selv er porten til mysteriene. Mennesket skal altså ikke bare lete etter en port. Det er porten. Dette antyder at overgangen mellom virkelighetsnivåene er knyttet til menneskets egen struktur og bevissthet.

Dette passer med bildet av mennesket som en portal for Lyset. Lyset strømmer gjennom mennesket og kommer til uttrykk i verden, men porten kan samtidig synes å gå begge veier. Gjennom menneskets indre kan bevisstheten bevege seg mot de større virkelighetsnivåene den allerede er forbundet med.

Kroppen og menneskets lavere tilstander kan holde bevisstheten bundet, men i det samme mennesket finnes også nøkkelen til frigjøringen. Dette skaper en viktig dobbelthet. Mennesket bærer både begrensningen og veien gjennom begrensningen. Derfor må søken etter frigjøring begynne innenfra.

Den siste formuleringen gir en antydning om hva nøkkelen egentlig består i. Nøkkelen er «ett med Den Ene». Dette knytter verset til flere tidligere utsagn om at menneskets Lys er det store Lyset, at sjelen er Altet og at utviklingen fører mot en tilstand hvor det individuelle igjen blir ett med helheten.

Nøkkelen kan derfor være mer enn kunnskap om hvordan en bestemt port åpnes. Den kan være en bestemt bevissthetstilstand. Når menneskets individuelle bevissthet bringes i stadig større resonans med den delen av det som allerede er ett med Den Ene, kan grensene som tidligere fremstod som absolutte begynne å åpne seg.

Dette gir også en mulig forklaring på hvorfor Thoth legger så stor vekt på Lyset, meditasjonen og den indre utviklingen fremfor forsøk på å tvinge seg gjennom barrierene. Mennesket skal ikke bryte opp porten utenfra. Det skal forandre seg selv slik at det blir i stand til å passere den innenfra.

Utviklingen mot Lyset blir dermed samtidig en utvikling av selve nøkkelen. Etter hvert som menneskets bevissthet forandres, blir det i stand til å åpne stadig større deler av den virkeligheten som allerede finnes i og omkring det.

Verset samler derfor mye av læren i én enkel tanke: Mennesket søker etter verdener, porter og mysterier i kosmos, men bærer forbindelsen til dem i sitt eget indre. Veien utover går gjennom veien innover. Mennesket er både den som søker, porten det søker etter og nøkkelen som kan åpne den.

Seek ye within the circle. Use the WORD I shall give. Open the gateway within thee, and surely thou, too, shall live. Man, ye think that ye liveth, but know it is life within death. For as sure as ye are bound to your body, for you no life exists. Only the Soul is space-free, has life that is really a life. All else is only a bondage, a fetter from which to be free.

Søk innenfor sirkelen. Bruk Ordet jeg skal gi. Åpne porten i deg, og sannelig skal også du leve. O menneske, du tror at du lever, men vit at det er liv i døden. For så lenge du er bundet til din kropp, finnes intet virkelig liv for deg. Kun sjelen er fri fra rommet og har det liv som i sannhet er liv. Alt annet er kun fangenskap, en lenke du må frigjøres fra.

Thoth fortsetter her direkte fra utsagnet om at mennesket selv er porten til mysteriene. Nå sier han at porten finnes i menneskets indre og kan åpnes gjennom sirkelen og Ordet. Den ytre søken vender dermed igjen tilbake til mennesket selv. Veien til de større verdenene går gjennom en forandring av menneskets egen bevissthet.

Sirkelen og Ordet har begge vært viktige gjennom opptegnelsen. Sirkelen har vært knyttet til en geometri som beskytter bevisstheten og gjør det mulig å bevege seg utenfor vinklenes begrensninger. Ordet har vært knyttet til makt og til evnen til å påvirke den underliggende ordenen. Når begge nå knyttes til den indre porten, fremstår de som deler av den samme mekanismen for overgang mellom forskjellige tilstander og plan.

Deretter snur Thoth menneskets vanlige forståelse av liv og død på hodet. Mennesket tror at det lever, men Thoth beskriver det biologiske livet som «liv i døden». Det betyr neppe at kroppen bokstavelig talt er død. Det peker snarere mot at den eksistensen mennesket oppfatter som livet, fortsatt er sterkt begrenset og bundet.

Kroppen binder mennesket til den fysiske formen, til materien og til bestemte betingelser i rom og tid. Den biologiske kroppen kan bare befinne seg på ett sted om gangen og eksisterer innenfor en begrenset tidsperiode. Så lenge bevisstheten er knyttet til denne formen, er også dens uttrykk begrenset av formen.

Dette gir en dypere betydning til Thoths tidligere bilde av mennesket som en flamme bundet til et fjell. Flammen lever, men den er bundet. På samme måte lever mennesket biologisk, men bevisstheten befinner seg fremdeles innenfor en struktur som begrenser dens frihet.

Når Thoth sier at kun sjelen er fri fra rommet, beskriver han en helt annen eksistensform. Sjelen er ikke underlagt de samme romlige begrensningene som den biologiske kroppen. Dette passer med de foregående beskrivelsene av sammenvevde dimensjoner og verdener innenfor verdener. Dersom sjelen ikke er bundet til ett bestemt rom på samme måte som kroppen, kan den også ha tilgang til virkelighetsnivåer som den fysiske formen ikke kan tre inn i.

Her blir forbindelsen til den første og den andre døden særlig tydelig. Den vanlige døden innebærer at en fysisk form opphører, mens bevisstheten fortsetter sin utvikling gjennom nye former og sykluser. Dette bryter ikke nødvendigvis den grunnleggende bindingen til form. Bevisstheten fortsetter sin vandring innenfor den større utviklingsprosessen.

Den andre døden synes å være noe langt mer omfattende. Når Thoth andre steder beskriver «en død som er Liv, ild og Lys», peker han mot en transformasjon hvor den tidligere eksistensformen ikke bare erstattes av en ny kropp. Selve bindingen til den gamle formen for eksistens brytes.

Dette gir en interessant motsetning. Det biologiske livet beskrives her som «liv i døden», mens den høyere døden andre steder beskrives som «Liv, ild og Lys». Fra menneskets vanlige perspektiv er kroppen levende og døden slutten. Fra Thoths perspektiv kan forholdet nærmest være omvendt: Det kroppslige livet er en begrenset tilstand, mens den store transformasjonen mennesket kaller død kan åpne veien til en langt friere form for eksistens.

Det betyr heller ikke at den vanlige biologiske døden automatisk gir denne friheten. Opptegnelsen har vært tydelig på at mennesket fortsetter gjennom sykluser og former. Frigjøringen krever utvikling. Bevisstheten må gradvis forandres inntil den har nådd en tilstand hvor den kan passere barrieren og eksistere på et nytt nivå.

Derfor er søken etter Lyset så sentral. Mennesket kan ikke bare tvinge seg gjennom porten. Det må forandre den delen av seg selv som skal passere den. Gjennom erfaring, visdom, meditasjon og stadig større resonans med Lyset endres bevissthetens tilstand inntil den ikke lenger er bundet på samme måte.

Slik kan den andre døden forstås som en overgang hvor bevisstheten bryter ut av den gamle syklusen av form, død og ny form. Den går fra å være en flamme bundet til fjellet til å eksistere friere som Lys. Det som fra den biologiske formens perspektiv ser ut som død, blir fra sjelens perspektiv en frigjøring.

Verset gir dermed en ny betydning til ordet liv. Virkelig liv defineres ikke først og fremst ved biologisk aktivitet, men ved graden av frihet bevisstheten har oppnådd. Så lenge mennesket er fullstendig bundet til kroppen, lever det innenfor en begrenset form. Når sjelen til slutt blir fri fra disse lenkene, begynner det Thoth beskriver som det livet som i sannhet er Liv.

Think not that man is earth-born, though come from the earth he may be. Man is light-born spirit. But, without nowing, he can never be free. Darkness surrounds the light-born. Darkness fetters the Soul. Only the one who is seeking may ever hope to be free.

Tro ikke at mennesket er født av jorden, selv om det kan komme fra jorden. Mennesket er ånd, født av lyset. Men uten denne erkjennelsen kan det aldri bli fritt. Mørket omgir den som er født av lyset. Mørket lenker sjelen. Kun den som søker, kan håpe å bli fri.

Thoth skiller her tydelig mellom menneskets biologiske opprinnelse og dets dypere åndelige opprinnelse. Kroppen kan komme fra jorden, men menneskets egentlige vesen beskrives som ånd født av Lyset. Mennesket består dermed av både det jordiske og det åndelige.

Dette gir en direkte forklaring på et tidligere utsagn: «Vit, o menneske, at du er kompleks, en skapning av jord og av ild.» Jorden kan forstås som den fysiske og biologiske delen av mennesket, mens ilden representerer Lyset eller ånden. Mennesket eksisterer i møtet mellom disse to.

Den biologiske kroppen består av materie fra den verden den lever i. Den fødes, vokser, forandres og går til slutt tilbake til jorden. Men Thoth hevder at dette ikke er hele mennesket. Bak den jordiske formen finnes en ånd med en annen opprinnelse – født av Lyset og derfor ikke begrenset til kroppens eksistens.

Dette passer med de foregående utsagnene om at mennesket i sannhet er ånd, at kroppen ikke er den egentlige identiteten, og at sjelen er fri fra rommet. Kroppen tilhører den fysiske verden og dens begrensninger, mens sjelen tilhører en større virkelighet.

Mennesket kan dermed forstås som et møtepunkt mellom materie og Lys. Gjennom kroppen er det forbundet med jorden og det fysiske planet. Gjennom sjelen er det forbundet med Lyset og de større planene. Dette kan være grunnen til at Thoth beskriver mennesket som selve porten til mysteriene. I mennesket møtes de virkelighetsnivåene porten forbinder.

Problemet er at mennesket har glemt denne doble naturen. Det identifiserer seg først og fremst med kroppen, sansene og den fysiske verden og oppfatter derfor den jordiske delen som hele sin identitet. Thoth sier imidlertid at mennesket ikke kan bli virkelig fritt uten å erkjenne hva det egentlig er.

Denne erkjennelsen er mer enn intellektuell kunnskap. Det er ikke tilstrekkelig bare å lese eller høre at mennesket er født av Lyset. Kunnskapen må gradvis bli en del av menneskets egen bevissthet. Det må erfare og gjenkjenne Lyset i sitt eget indre.

Her blir meditasjonen og den indre søken sentral. Når oppmerksomheten vendes bort fra den ytre verden og innover, begynner mennesket å bli kjent med den delen av seg selv som ikke bare tilhører den biologiske formen. Det er denne indre flammen Thoth igjen og igjen ber mennesket søke.

Mørket får samtidig en tydelig funksjon. Det ødelegger ikke Lyset, men omgir den som er født av Lyset og binder sjelen. Dette følger det samme mønsteret vi tidligere har sett. Kunnskapen kan begraves i mørket uten å forsvinne, og Lyset kan skjules bak sløret uten å opphøre. Mørket begrenser forbindelsen og erkjennelsen, men forandrer ikke menneskets dypeste opprinnelse.

Derfor er søken nødvendig. Dersom mennesket ikke søker, vil det fortsette å identifisere seg med den virkeligheten sansene umiddelbart presenterer: kroppen, materien og den ytre verden. Den som søker begynner derimot å rette oppmerksomheten mot det som ligger bak formen.

Utviklingen kan derfor beskrives som en gradvis gjenoppdagelse av menneskets egentlige natur. Mennesket begynner som en bevissthet sterkt identifisert med jorden og kroppen, men oppdager etter hvert ilden og Lyset i sitt eget indre. Når denne forbindelsen styrkes, løsnes også mørkets lenker.

Verset viser dermed at menneskets frigjøring ikke består i å bli noe fullstendig fremmed. Det består i å erkjenne og utvikle forbindelsen til noe som allerede finnes i det. Kroppen kommer fra jorden, men flammen kommer fra Lyset. Mennesket bærer begge, og det er gjennom erkjennelsen av den indre flammen at veien mot frihet åpnes.

Shadows around thee are falling. Darkness fills all the space. Shine forth, O LIGHT of the man-soul. Fill thou the darkness of space.

Skyggene senker seg omkring deg. Mørket fyller hele rommet. Skinn frem, o lys fra menneskesjelen. Fyll rommets mørke med ditt lys.

Thoth beskriver her en situasjon hvor skyggene senker seg og mørket fyller rommet omkring mennesket. Men mennesket fremstilles ikke som hjelpeløst overfor dette mørket. Tvert imot finnes det som kan forandre tilstanden allerede i menneskets egen sjel.

Lyset skal skinne frem fra menneskesjelen og fylle mørket omkring den. Bevegelsen går dermed innenfra og utover. Mennesket skal ikke bare søke etter et Lys som befinner seg et annet sted. Det bærer selv en del av det store Lyset og kan la dette komme til uttrykk gjennom sitt eget vesen.

Dette passer direkte med flere tidligere utsagn. Thoth har bedt mennesket gjøre seg til et kar for Lyset, være en kanal for orden og finne sjelens Lys i sitt indre. Han har også sagt at mennesket selv er porten til mysteriene. Disse bildene synes å beskrive forskjellige sider av den samme mekanismen.

Mennesket kan forstås som en portal mellom det åndelige og det materielle. Gjennom den indre porten kan bevisstheten vende seg mot Lyset, men gjennom den samme porten kan Lyset også strømme den andre veien og komme til uttrykk i den fysiske verden.

Dette gir mennesket en aktiv rolle. Målet er ikke bare å frigjøre sin egen sjel fra mørket. Etter hvert som forbindelsen til Lyset styrkes, kan mennesket også bringe mer Lys inn i omgivelsene. Den indre utviklingen får dermed en ytre virkning.

Mørket må i denne sammenhengen forstås i lys av hvordan det tidligere er beskrevet. Det skjuler kunnskapen, legger slør over Lyset og binder sjelen. Men mørket synes ikke å kunne ødelegge selve Lyset. Lyset eksisterer fortsatt bak sløret og i menneskets sjel.

Derfor ber ikke Thoth mennesket om å skape Lyset. Han ber det om å la Lyset skinne frem. Forskjellen er viktig. Kilden finnes allerede i mennesket. Oppgaven består i å fjerne eller gjennomtrenge det som hindrer Lyset i å komme til uttrykk.

Dette passer med bildet av mennesket som et dynamisk filter. Dersom forbindelsen til Lyset begrenses av frykt, begjær, uvitenhet eller sterk identifikasjon med den fysiske formen, slipper mindre Lys gjennom. Etter hvert som disse begrensningene reduseres, kan mer av det Lyset sjelen allerede bærer komme til uttrykk.

Mennesket blir dermed ikke bare en mottaker av Lys, men også en formidler av det. Det mottar gjennom forbindelsen med den større åndelige virkeligheten og lar Lyset strømme videre gjennom tanker, handlinger, kunnskap og den tilstanden mennesket selv uttrykker.

Dette gir også en dypere betydning til kampen mellom Lys og mørke. Kampen trenger ikke bare forstås som en konflikt mellom ytre krefter. Den foregår også i mennesket, gjennom spørsmålet om hvilken del av dets natur som får komme sterkest til uttrykk. Når mennesket vender seg mot Lyset og åpner den indre porten, blir det selv et sted hvor Lyset kan tre inn i verden.

Mørket omkring mennesket møtes derfor ikke ved at mennesket selv går inn i mørket. Det møtes ved at mennesket styrker forbindelsen til Lyset og lar dette skinne gjennom seg. Jo mer åpen portalen blir, desto mer Lys kan komme til uttrykk.

Verset beskriver dermed mennesket som en aktiv deltaker i den større bevegelsen fra mørke mot Lys. Sjelen bærer allerede Lyset. Oppgaven er å la det skinne frem.

Ye are son of the GREAT LIGHT. Remember and ye shall be free. Stay not thou in the shadows. Spring forth from the darkness of night. Light, let thy Soul be, O SUN-BORN, fill with glory of Light. Freed from the bonds of the darkness, a Soul that is One with the Light.

Du er sønn av det store lyset. Husk dette, og du skal bli fri. Bli ikke værende i skyggene. Spring frem fra nattens mørke. La din sjel være lys, o du som er født av solen, fylt av lysets herlighet. Frigjort fra mørkets lenker – en sjel som er ett med lyset.

Thoth fortsetter her direkte fra utsagnet om at mennesket er ånd født av Lyset. Nå sier han at mennesket er sønn av det store Lyset, og at veien til frihet begynner med å huske dette.

Ordet «husk» er viktig. Thoth sier ikke at mennesket skal skape en ny forbindelse til Lyset eller bli noe det aldri tidligere har vært. Det skal huske sin egentlige opprinnelse. Dette passer med tidligere utsagn om at den grunnleggende kunnskapen aldri har gått tapt, men er blitt glemt av mennesket.

Glemselen synes derfor å være en sentral del av menneskets fangenskap. Når bevisstheten bindes sterkt til kroppen, sansene og den materielle verden, begynner mennesket å identifisere seg med den jordiske formen. Det glemmer at kroppen bare er én del av dets vesen, mens sjelen har sin opprinnelse i Lyset.

Å huske innebærer dermed mer enn vanlig erindring. Det handler om at bevisstheten igjen kommer i kontakt med sin egen dypere natur. Radioanalogien gir et nyttig bilde. Signalet har ikke forsvunnet selv om mottakeren ikke lenger registrerer det. Når mottakeren igjen stilles inn på riktig frekvens, blir forbindelsen gjenopprettet. På tilsvarende måte kan mennesket gradvis komme tilbake i resonans med det Lyset det hele tiden har båret i sitt indre.

Dette passer direkte med det foregående verset, hvor Thoth ber Lyset i menneskesjelen skinne frem og fylle mørket omkring den. Lyset skal ikke skapes. Det finnes allerede. Det som må forandres, er menneskets evne til å erkjenne, motta og uttrykke det.

Thoth ber derfor mennesket om ikke å bli værende i skyggene. Mørket kan eksistere omkring mennesket, og hele sivilisasjoner kan gjennomgå perioder hvor mørket blir sterkere, men mennesket trenger ikke la sin egen bevissthet forbli i samme tilstand. Det kan søke Lyset selv når omgivelsene befinner seg i en mørkere del av syklusen.

Dette gir mennesket et ansvar for sin egen retning. De kosmiske syklusene kan påvirke betingelsene for utviklingen, men de opphever ikke menneskets mulighet til å søke. Selv i nattens mørke kan mennesket vende oppmerksomheten mot den indre flammen og gradvis styrke forbindelsen til Lyset.

Formuleringen «spring frem fra nattens mørke» uttrykker derfor en aktiv bevegelse. Frigjøringen skjer ikke bare fordi tiden går eller fordi en ny syklus begynner. Mennesket må selv søke, erkjenne og bevege seg mot den tilstanden som gjør det i stand til å tre ut av mørket.

Thoth omtaler her også mennesket som «født av solen». I det foregående verset var mennesket «født av Lyset». Solen synes gjennom opptegnelsen å være et bilde på en bevissthet som ikke bare mottar Lys, men selv har blitt et sterkt uttrykk for det. Thoth har tidligere omtalt utviklingen mot å bli «en Lysets sol» og beskriver den frigjorte bevisstheten som en sol som beveger seg gjennom rommet.

Dette kan antyde en utvikling fra å bære Lyset til stadig sterkere å uttrykke det. Mennesket begynner som en flamme bundet til den fysiske formen. Gjennom erfaring, visdom og indre utvikling kan flammen vokse inntil mennesket selv blir som en sol – et sentrum hvor Lyset stråler frem.

Verset avsluttes med at sjelen frigjøres fra mørkets lenker og blir ett med Lyset. Målet er dermed større enn bare å unnslippe mørket. Det individuelle Lyset beveger seg mot stadig større enhet med det Lyset det opprinnelig kommer fra.

Dette følger et mønster som går gjennom hele opptegnelsen: To blir én, og én blir Altet. Etter hvert som mørkets slør faller bort, reduseres også skillet mellom menneskets indre flamme og det store Lyset. Det som først oppleves som et Lys mennesket bærer i seg, viser seg gradvis å være en del av en langt større enhet.

Verset beskriver derfor frigjøringen som en form for gjenkjennelse. Mennesket søker etter Lyset, men oppdager til slutt at det selv er født av det. Det søker etter porten, men oppdager at porten finnes i det selv. Det søker friheten, men nøkkelen til friheten ligger i å huske hva det egentlig er.

Thou art the key to all wisdom. Within thee is all time and space. Live not in bondage to darkness. Free thou, thy Light-form from night.

Du er nøkkelen til all visdom. I deg finnes all tid og rom. Lev ikke i mørkets trelldom. Frigjør din lysform fra natten. 

Thoth samler her flere av de foregående utsagnene i noen få setninger. Tidligere har mennesket blitt bedt om å søke nøkkelen til rom-tid. Deretter fikk vi vite at nøkkelen til verdenene finnes i menneskets indre. Nå går Thoth enda lenger og sier at mennesket selv er nøkkelen.

Nøkkelen synes derfor ikke først og fremst å være en ytre gjenstand, en hemmelig teknologi eller kunnskap som kan læres uten at mennesket selv forandres. Mennesket må utvikle sin egen bevissthet. Det er gjennom denne forandringen at stadig større deler av virkeligheten kan bli tilgjengelige.

Dette passer med Thoths tidligere advarsel om ikke å forsøke å tvinge seg gjennom barrieren. Mennesket skal i stedet øke sitt eget Lys og gjøre seg rede til å passere. Nøkkelen må med andre ord selv utvikles til den tilstanden som gjør at porten kan åpnes.

Deretter kommer et av de mest omfattende utsagnene i denne delen av opptegnelsen: «I deg finnes all tid og alt rom.» Tidligere har Thoth beskrevet verdener innenfor verdener og deretter verdener i mennesket. Nå plasseres hele rom-tiden på en eller annen måte i menneskets indre.

Dette kan forstås gjennom forholdet mellom mennesket som mikrokosmos og den større kosmiske helheten. Mennesket synes ikke bare å være en liten skapning plassert inne i et enormt univers. Det bærer i sitt eget vesen en forbindelse til den samme strukturen som universet består av.

Kroppen er riktignok begrenset. Den befinner seg på et bestemt sted til en bestemt tid. Men Thoth har allerede sagt at sjelen er fri fra rommet. Dersom menneskets dypeste bevissthet ikke er bundet av de samme romlige begrensningene som kroppen, blir også den indre porten lettere å forstå. Gjennom kroppen opplever mennesket bare et lite utsnitt av rom-tiden, mens sjelens forbindelse kan være langt større.

Dette passer også med utsagnet om at nøkkelen er ett med Den Ene. Dersom menneskets dypeste åndelige del allerede er forbundet med helheten, trenger ikke all tid og alt rom å være «inne i» den biologiske kroppen i fysisk forstand. Det kan bety at forbindelsen til hele strukturen finnes gjennom den delen av mennesket som er ett med helheten.

Her blir skillet mellom kroppen og sjelen avgjørende. Den biologiske formen skaper en lokal og avgrenset erfaring: dette stedet, denne kroppen og dette tidspunktet. Sjelen beskrives derimot som en del av en virkelighet som går utover disse grensene. Det mennesket opplever som adskillelse kan derfor være knyttet til formen det midlertidig eksisterer gjennom.

Verset introduserer også uttrykket «lysform». Dette er interessant fordi Thoth gjennom opptegnelsen skiller mellom fysisk form og den formløse tilstanden. Lysformen kan antyde at overgangen mellom disse ikke nødvendigvis skjer i ett enkelt sprang. Menneskets bevissthet kan gjennomgå tilstander hvor den ikke lenger er bundet til den biologiske kroppen, men ennå uttrykker seg gjennom en form av Lys.

Dette minner om Mester Åttes tidligere beskrivelse av sin egen eksistens som et legeme av Lys og samtidig en formløs form. Lysformen synes dermed å tilhøre en eksistens hvor den tette biologiske strukturen ikke lenger er nødvendig på samme måte.

Når Thoth ber mennesket frigjøre sin lysform fra natten, kan dette derfor forstås som mer enn en moralsk oppfordring om å velge det gode fremfor det onde. Menneskets indre Lys er fortsatt bundet eller skjult gjennom den tilstanden det befinner seg i. Oppgaven er å frigjøre dette Lyset fra mørket som begrenser det.

Dette passer med bildet av mennesket som en flamme bundet til et fjell. Den biologiske kroppen er formen mennesket midlertidig eksisterer gjennom, mens flammen representerer den delen som har sin opprinnelse i Lyset. Utviklingen består gradvis i å løsne denne flammen fra bindingene som holder den fast.

Verset knytter dermed den kosmiske og den menneskelige strukturen tett sammen. Mennesket søker nøkkelen til tid, rom, verdener og visdom, men oppdager at nøkkelen finnes i det selv. Det søker porten til andre virkelighetsnivåer, men får vite at mennesket selv er porten. Det søker Lyset, men oppdager at det allerede bærer en lysform som må frigjøres.

Veien gjennom kosmos og veien gjennom menneskets indre blir dermed to sider av den samme reisen. Jo dypere mennesket trenger inn i sin egen egentlige natur, desto større del av den kosmiske virkeligheten kan åpne seg. Nøkkelen til det store finnes i det lille, fordi det lille aldri har vært fullstendig adskilt fra det store.

Great Light that fills all the Cosmos, flow thou fully to man. Make of his body a light-torch that shall never be quenched among men.

Du, det store lyset som fyller hele kosmos, strøm i din fylde til mennesket. Gjør hans kropp til en lysets fakkel som aldri skal slukkes blant menneskene.

Thoth beskriver her hvordan det store Lyset som fyller kosmos skal strømme gjennom mennesket og komme til uttrykk i den fysiske verden. Menneskets kropp skal bli en fakkel for Lyset – et redskap som gjør det usynlige Lyset synlig gjennom menneskets liv og handlinger.

Dette nyanserer tidligere utsagn om kroppen. Flere steder har Thoth beskrevet kroppen som en mulig lenke som binder sjelen til den fysiske formen. Men kroppen er ikke dermed uten verdi. Den samme kroppen som kan holde bevisstheten fanget, kan også bli et redskap for Lyset.

Forskjellen ligger i forholdet mellom kroppen og sjelen. Dersom mennesket identifiserer seg fullstendig med kroppen, dens behov og den materielle verden, kan formen begrense bevisstheten. Men når mennesket vender oppmerksomheten mot sitt indre Lys og lar sjelen få større innflytelse, kan kroppen gradvis bli et redskap for noe som kommer fra et høyere nivå.

Kroppen får dermed en dobbel funksjon. Den kan være en lenke, men den kan også være en fakkel. Den kan holde flammen bundet til fjellet, men den kan samtidig være formen som gjør det mulig for flammen å lyse blant menneskene.

Thoth ber det store Lyset strømme «i sin fylde» til mennesket. Dette passer med bildet av mennesket som en kanal eller et filter for Lyset. Lyset eksisterer allerede og fyller kosmos. Spørsmålet er derfor ikke først og fremst om Lyset finnes, men hvor mye av det mennesket er i stand til å motta og uttrykke.

Når mennesket er sterkt bundet av frykt, uvitenhet, begjær og identifikasjon med den fysiske formen, begrenses gjennomstrømningen. Etter hvert som mennesket utvikler visdom, vender oppmerksomheten innover og kommer i større harmoni med Loven, kan stadig mer av Lyset strømme gjennom.

Bildet av faklen uttrykker denne mekanismen godt. Faklen skaper ikke selve ilden, men bærer den og gjør den synlig. På samme måte er det enkelte mennesket ikke kilden til det store Lyset. Det mottar Lyset fra den større virkeligheten og lar det komme til uttrykk gjennom sin individuelle form.

Dette passer med flere tidligere beskrivelser. Mennesket skal gjøre seg til et kar for Lyset, være en kanal for orden og la Lyset fra menneskesjelen skinne frem i mørket. Alle disse bildene beskriver den samme grunnleggende bevegelsen: Lyset kommer fra en større kilde, strømmer gjennom mennesket og uttrykkes videre i verden.

Dermed får den indre utviklingen også en ytre hensikt. Mennesket søker ikke bare Lyset for å frigjøre seg selv. Når forbindelsen styrkes, blir mennesket samtidig i stand til å bringe mer Lys inn blant andre mennesker.

Dette skaper et kretsløp mellom det indre og det ytre. Mennesket vender først oppmerksomheten innover for å finne den delen av seg selv som er forbundet med Lyset. Når forbindelsen åpnes, begynner Lyset å strømme den motsatte veien – gjennom sjelen, gjennom kroppen og ut i verden.

Kroppen blir dermed møtepunktet mellom to virkelighetsnivåer. Den er bygget av jordens materie og tilhører det fysiske planet, men gjennom menneskets sjel kan den samtidig bli et uttrykk for det store Lyset som fyller kosmos. Mennesket blir en portal hvor det åndelige kan tre inn i den materielle verden.

At faklen «aldri skal slukkes blant menneskene» peker også utover det enkelte menneskets biologiske levetid. Lyset kan videreføres gjennom kunnskap, handlinger og andre mennesker som selv tenner sin indre flamme. Den enkelte fysiske formen er midlertidig, men Lyset den formidler kan fortsette å virke.

Verset viser derfor at målet ikke bare er å frigjøre sjelen fra kroppen. Så lenge mennesket befinner seg i den fysiske formen, kan kroppen ha en viktig funksjon. Den kan bli et redskap som lar det store Lyset komme til uttrykk på det fysiske planet – en fakkel som lyser i mørket og tenner Lys i andre.

Long in the past, sought I wisdom, knowledge not known to man. Far to the past, I traveled into the space where time began. Sought I ever knew knowledge to add to the wisdom I knew. Yet only, I found, did the future hold the key to the wisdom I thought.

For lenge siden søkte jeg visdom, kunnskap ukjent for mennesket. Langt inn i fortiden reiste jeg, helt til det rom hvor tiden begynte. Jeg søkte stadig ny kunnskap som kunne føyes til den visdommen jeg allerede hadde. Likevel oppdaget jeg at bare fremtiden holdt nøkkelen til den visdommen jeg søkte.

Thoth forteller her at han søkte kunnskap som selv menneskene på hans egen tid ikke kjente. I denne søken reiste han langt tilbake gjennom tiden, helt til det rom hvor tiden begynte. Dette antyder igjen at tiden i Thoths verdensbilde ikke nødvendigvis er en absolutt størrelse som eksisterer på samme måte gjennom hele virkeligheten.

Tidligere har Thoth beskrevet områder hvor tiden ikke eksisterer, og han har sagt at rommet deles av tid. Nå omtaler han et rom hvor tiden begynner. Til sammen peker disse utsagnene mot at tid kan være en egenskap ved bestemte rom, dimensjoner eller sykluser, snarere enn en universell bakgrunn som alltid har eksistert.

Thoth beskriver også reisen til fortiden som noe han selv har gjennomført. Innenfor opptegnelsens modell kan bevisstheten dermed synes å bevege seg ikke bare gjennom rom og dimensjoner, men også gjennom tid. Dette passer med det tidligere utsagnet om at all tid og alt rom finnes i mennesket, og at sjelen ikke er bundet av rommet på samme måte som den biologiske kroppen.

Men det mest interessante i verset er at Thoth ikke finner den endelige nøkkelen ved å reise tilbake til begynnelsen. Han søker stadig ny kunnskap som kan føyes til den visdommen han allerede har, men oppdager at nøkkelen til det han søker ligger i fremtiden.

Dette er viktig fordi Thoth tidligere har sagt at den grunnleggende kunnskapen alltid har eksistert og aldri har blitt forandret. Ved første øyekast kan de to utsagnene virke motstridende. Dersom kunnskapen alltid har eksistert, hvorfor kan ikke Thoth finne alt ved å søke langt nok tilbake?

En mulig forklaring ligger i skillet mellom den underliggende Loven og den erfaringen som oppstår når bevisstheten utvikler seg gjennom Loven. De grunnleggende prinsippene kan være uforanderlige samtidig som stadig nye erfaringer, sammenhenger og bevissthetstilstander utfolder seg gjennom tiden.

Loven om musikk kan eksistere før melodien spilles, men melodien må likevel utfoldes tone for tone. På samme måte kan virkelighetens grunnleggende lover eksistere uforandret, mens bevisstheten gjennom syklusene stadig virkeliggjør nye muligheter innenfor disse lovene.

Dette kan forklare hvorfor fortiden ikke inneholder hele svaret. Fortiden inneholder det som allerede har blitt virkeliggjort og erfart. Fremtiden inneholder de mulighetene som ennå ikke har kommet til uttrykk.

Verset blir dermed viktig for spørsmålet om forskjellen mellom utvikling og utfoldelse. Noe kan allerede eksistere som mulighet eller prinsipp uten at det ennå er manifestert som erfaring. Bevisstheten kan derfor utvikle seg gjennom en gradvis utfoldelse av muligheter som hele tiden har ligget i den større virkeligheten.

Dette gir også syklusene en dypere betydning. Dersom syklusene bare gjentok nøyaktig det samme, ville fremtiden i prinsippet ikke inneholde noe fortiden manglet. Men dersom hver syklus bringer bevisstheten gjennom nye erfaringer og videre utvikling, blir bevegelsen mer som en spiral enn en lukket sirkel. Rytmen gjentas, men utviklingen fortsetter.

Thoths egen søken viser at heller ikke hans kunnskap er avsluttet. Til tross for at han kan bevege seg gjennom rom, tid og dimensjoner, søker han fortsatt etter større visdom. Dette passer med tidligere beskrivelser av de høyere mesterne, som også befinner seg på forskjellige utviklingsnivåer og fortsatt beveger seg mot noe større.

Det finnes dermed ikke noe tydelig sluttpunkt for kunnskapen innenfor de nivåene opptegnelsen hittil har beskrevet. Hver oppnådd tilstand åpner mot en større. Hver forståelse blir grunnlaget for en ny søken.

Verset peker derfor mot en virkelighet hvor fortid, nåtid og fremtid ikke bare representerer en gjentagelse av det samme. Den underliggende Loven kan bestå uforandret, mens bevisstheten fortsetter å erfare, utvikle og virkeliggjøre stadig større deler av dens muligheter. Nøkkelen finnes derfor ikke nødvendigvis ved begynnelsen. Noen deler av visdommen kan bare finnes ved å fortsette reisen fremover.

Down, to the HOLES of AMENTI I journeyed, the greater knowledge to seek. Ask of thee, LORDS of the CYCLES, they way to the wisdom I sought. Asked the LORDS this question: Where is the source of ALL? Answered, in tones that were mighty, the voice of the LORD of the NINE: Free thou thy soul from thy body and come forth with me to the LIGHT.

Jeg vandret ned til Amentis haller for å søke større kunnskap. Der spurte jeg syklusenes mestre om veien til den visdommen jeg søkte. Jeg stilte mesterne dette spørsmålet: «Hvor er kilden til Altet?» Da svarte mester Ni meg med mektig røst: «Frigjør din sjel fra kroppen og følg meg til lyset.»

Thoth fortsetter her søken etter den visdommen han ikke kunne finne ved å reise tilbake gjennom tiden. Han vender derfor ned til Amentis haller og spør syklusenes mestre om veien videre. Spørsmålet han stiller er kanskje det mest grunnleggende i hele søken: Hvor er kilden til Altet?

Dermed beveger Thoth seg fra å undersøke hvordan virkeligheten er bygget opp til å spørre hvor hele denne virkeligheten kommer fra. Han har allerede reist gjennom rom og tid, undersøkt andre plan og fått kunnskap om sammenvevde dimensjoner og verdener innenfor verdener. Nå søker han det som ligger bak eller ved roten av alt dette.

Svaret fra mester Ni er bemerkelsesverdig. Han gir ikke Thoth en forklaring på hva kilden er eller hvor den befinner seg. I stedet ber han Thoth frigjøre sjelen fra kroppen og følge ham til Lyset.

Dette antyder at den kunnskapen Thoth søker ikke fullt ut kan overføres gjennom ord. Enkelte deler av virkeligheten kan beskrives og forklares, men dersom mennesket skal forstå dem på et dypere nivå, må bevisstheten selv erfare den tilstanden det tales om.

Her blir forskjellen mellom kunnskap og visdom viktig. Thoth har samlet enorme mengder kunnskap gjennom sine reiser. Likevel fortsetter han å søke. Mer informasjon alene synes ikke å være tilstrekkelig. På et tidspunkt må kunnskapen erstattes eller suppleres av direkte erfaring.

Dette kan også kaste nytt lys over det foregående verset, hvor Thoth fortalte at han stadig søkte ny kunnskap som kunne føyes til den visdommen han allerede hadde. Han forsøkte å utvide forståelsen ved å samle stadig mer kunnskap, men oppdaget at nøkkelen lå foran ham. Nå får vi kanskje se hva denne nøkkelen består i: Han må selv gå inn i en ny bevissthetstilstand.

Mesterens svar innebærer derfor ikke bare en reise til et annet sted. Thoth må først forandre betingelsene for sin egen erfaring. Sjelen må frigjøres fra kroppen. Den biologiske formen, som gjør det mulig for mennesket å leve og virke på det fysiske planet, setter samtidig grenser for hva bevisstheten kan erfare.

Dette passer med den doble rollen kroppen har fått i de foregående versene. Kroppen kan være en lenke dersom mennesket identifiserer seg fullstendig med den, men den kan også være en fakkel som lar Lyset komme til uttrykk blant menneskene. Kroppen er derfor ikke problemet i seg selv. Den er et redskap tilpasset det fysiske planet.

Når Thoth skal virke blant menneskene, kan kroppen være et redskap for Lyset. Men når han skal søke hinsides kroppens romlige og sanselige begrensninger, må bevisstheten kunne eksistere uavhengig av den.

Mester Ni ber deretter Thoth følge ham til Lyset. Dette skaper en mulig forbindelse mellom Lyset og kilden til Altet. Det er ennå for tidlig å avgjøre nøyaktig hva denne forbindelsen innebærer, men rekkefølgen er tydelig: Thoth spør etter kilden til Altet, og mesteren fører ham mot Lyset.

Dette kan bli viktig for forståelsen av hva Lyset representerer gjennom hele opptegnelsen. Dersom reisen som følger faktisk bringer Thoth nærmere kilden til Altet, kan Lyset være langt mer enn energi eller et symbol på kunnskap. Det kan være knyttet til selve grunnlaget som materie, liv og bevissthet springer ut fra.

Verset viser samtidig hvorfor den indre utviklingen er nødvendig. De største mysteriene kan ikke nødvendigvis nås bare ved å samle informasjon utenfra. Bevisstheten selv må forandres slik at den blir i stand til å erfare større deler av virkeligheten.

Thoths spørsmål får derfor ikke først et svar i form av ord. Han får en invitasjon: Frigjør sjelen fra kroppen og følg mesteren til Lyset. Svaret på spørsmålet om kilden til Altet skal ikke bare fortelles. Det skal oppleves.

Forth I came from my body, a glittering flame in the night. Stood I before the LORD, bathed in the fire of LIFE. Seized was I then by a force, great beyond knowledge of man. Cast was I to the Abyss through spaces unknown to man.

Jeg trådte ut av min kropp som en lysende flamme i natten. Foran mesteren stod jeg og badet i livets ild. Da grep en kraft meg, større enn noe mennesket kjenner. Gjennom rom ukjent for mennesket ble jeg kastet ned i Avgrunnen.

Etter at Thoth har spurt mesterne om kilden til Altet, ber mester Ni ham frigjøre sjelen fra kroppen og følge ham til Lyset. Thoth forlater kroppen og beskriver seg selv som en lysende flamme i natten. Deretter blir han grepet av en kraft større enn noe mennesket kjenner og ført gjennom ukjente rom ned i Avgrunnen.

De påfølgende versene gjør det mulig å forstå hvorfor reisen mot Lyset fører Thoth ned i Avgrunnen. Avgrunnen synes ikke her å representere skyggenes rike eller mørket Thoth tidligere har advart mennesket mot å søke. Den fremstår snarere som et grunnleggende nivå av virkeligheten hvor selve skapelsesprosessen kan observeres.

Dette følger direkte av spørsmålet Thoth stilte: «Hvor er kilden til Altet?» Mester Ni svarer ikke med en forklaring, men fører Thoth til et sted hvor han selv kan erfare svaret. Reisen til Avgrunnen er dermed ikke et avvik fra søken etter Lyset. Den er selve fortsettelsen av søken etter Lysets og eksistensens kilde.

Når Thoth forlater kroppen, fremstår han som en lysende flamme. Dette passer med flere tidligere beskrivelser av menneskets natur. Mennesket er blitt omtalt som en skapning av jord og ild, som ånd født av Lyset og som bærer av en lysform. Når den jordiske kroppen legges igjen, fortsetter Thoth som den lysende delen av sitt vesen.

Han står deretter foran mester Ni og bader i livets ild. Her knyttes igjen ild, liv og Lys sammen. Dette minner om den tidligere formuleringen «en død som er Liv, ild og Lys». Ilden synes gjennom teksten å representere noe mer grunnleggende enn vanlig fysisk energi. Den er knyttet til selve prinsippet som bærer liv og bevissthet.

Thoth beveger seg imidlertid ikke videre ved egen kraft. Han blir grepet og ført gjennom rom som selv han ikke kjenner. Dette antyder at han nå beveger seg utenfor området hans egen kunnskap og erfaring hittil har omfattet. Han har tidligere reist gjennom rom, tid og forskjellige plan ved hjelp av sin egen kunnskap, men når han søker selve kilden til Altet, må han føres videre av en større kraft.

At reisen går «ned» bør derfor ikke forstås som en bevegelse mot noe lavere i moralsk eller åndelig betydning. Den kan snarere forstås som en bevegelse mot et dypere og mer grunnleggende nivå av virkeligheten. Thoth søker ikke det høyeste punktet i en fysisk retning. Han søker det som ligger til grunn for alt som eksisterer.

De neste versene bekrefter dette. I Avgrunnen ser Thoth hvordan orden springer frem av kaos, hvordan Lyset springer frem fra orden, og hvordan Lyset gir opphav til liv. Han ser også «Avgrunnens flamme», som sender frem orden og Lys. Deretter får han vite at flammen er kilden til alle ting og inneholder alle ting som potensial.

Avgrunnen fremstår dermed som noe langt mer grunnleggende enn et sted i vanlig forstand. Den kan forstås som et nivå hvor den manifesterte virkeligheten ennå eksisterer som potensial, før den trer frem som orden, Lys, liv og form.

Dette forklarer paradokset i mester Nis utsagn. Han ba Thoth følge ham til Lyset, men sendte ham ned i Avgrunnen. Dersom Thoth bare hadde blitt ført til det manifesterte Lyset, ville han ha sett Lyset, men ikke nødvendigvis forstått hvor det kom fra. For å finne Lysets kilde måtte han føres enda dypere – til det nivået hvor Lyset selv springer frem. Thoth blir ført mot roten av den prosessen som skaper den virkeligheten han kjenner.

Dette kan også forklare hvorfor kunnskapen ikke bare kunne gis til ham gjennom ord. Thoth spør etter kilden til Altet, men mester Ni lar ham først erfare selve skapelsesprosessen. Først etter at Thoth har sett orden springe ut av kaos og Lyset springe ut fra orden, kommer stemmen som forklarer hva han har sett. Erfaringen kommer dermed før forklaringen.

Avgrunnen bør derfor foreløpig ikke forstås som et område preget av ondskap eller som identisk med «det store dyp» hvor mørkets vesener tidligere ble beskrevet. I denne sekvensen har den en helt annen funksjon. Den synes å representere et dyptliggende nivå av virkeligheten hvor alle ting ennå finnes som potensial, og hvorfra orden, Lys, liv og manifestert eksistens springer frem.

Thoth ble altså ikke sendt ned i Avgrunnen til tross for at han søkte kilden til Altet. Han ble sendt dit nettopp fordi han søkte kilden til Altet.

Saw I the moldings of Order from the chaos and angles of night. Saw I the LIGHT, spring from Order and heard the voice of the Light. Saw I the flame of the Abyss, casting forth Order and Light. Saw Order spring out of chaos. Saw Light giving forth Life.

Jeg så orden formes ut av kaoset og nattens vinkler. Jeg så lyset springe frem fra orden og hørte lysets røst. Jeg så flammen fra Avgrunnen utstråle orden og lys. Jeg så orden springe frem av kaos. Jeg så lyset gi liv.

Avgrunnens flamme synes å være selve drivkraften som fører bevisstheten ut av mørket og kaoset og gradvis mot orden og Lys. Selv i det dypeste mørket finnes dermed Flammen – et indre prinsipp som peker mot en annen tilstand. Thoth ser Flammen sende frem orden og Lys, og i det neste verset får han vite at Flammen er kilden til alle ting og inneholder alle ting som potensial.

Dette skaper en viktig parallell mellom Avgrunnen og mennesket. Også mennesket kan befinne seg i mørke, handle uten visdom og leve i strid med Loven, men i menneskets indre finnes fortsatt ilden. Thoth beskriver mennesket som en skapning av jord og ild og ber det la sin flamme skinne klart. Menneskets nåværende tilstand er derfor ikke det samme som dets ytterste potensial.

På samme måte kan bølgene av bevissthet som ifølge tavle 12 strømmer opp fra den store Avgrunnen forstås som bevissthet i begynnelsen av en svært lang utviklingsreise. Den bærer allerede Flammen, men har ennå ikke utviklet den visdommen og koherensen som gjør at Flammen kan komme fullt til uttrykk. Gjennom erfaring, konsekvenser og læring beveger bevisstheten seg gradvis mot større orden og Lys.

Flammen blir dermed forbindelsen mellom begynnelsen og målet. Den finnes allerede i mørket, men trekker bevisstheten mot det Lyset den ennå ikke fullt ut uttrykker. Det samme prinsippet finner vi i mennesket: Vi kan være bundet av kroppen, frykten, begjæret og uvitenheten, men bak dette finnes en indre ild som gjør videre utvikling mulig.

Sett på denne måten finnes det Lys selv i mørket, ikke nødvendigvis som fullt manifestert Lys, men som Flammen som bærer muligheten til Lys. Mørket er derfor ikke uten retning. I det finnes allerede kimen til den bevegelsen som gjennom orden, erfaring og økende visdom fører bevisstheten videre.

Dette kan være en del av den tilbakegående bevegelsen i Himmelens hjertepuls. Når grunnlaget for manifestasjonen er lagt, begynner bevissthetens lange ferd hjemover. Fra Avgrunnen stiger stadig nye bølger av bevissthet, og i dem finnes Flammen som gradvis fører dem fra kaos mot orden, fra uvitenhet mot visdom og fra mørke mot Lys.

Then heard I the voice. «Hear thou and understand. The flame is the source of all things, containing all things in potentiality. The Order that sent forth light is the WORD and from the WORD, COME LIFE and the existence of all.»

Da hørte jeg røsten: «Lytt og forstå: Flammen er kilden til alle ting og rommer alle ting som potensial. Ordenen som sendte ut lyset, er Ordet, og fra Ordet kom livet og eksistensen til alt som er.»

Etter først å ha fått se skapelsesprosessen får Thoth nå forklart hva han har vært vitne til. Flammen er kilden til alle ting og rommer alle ting som potensial. Ordenen som sender frem Lyset, er Ordet, og fra Ordet kommer livet og hele den manifesterte eksistensen.

Dette gir Flammen en helt sentral plass. Den finnes i Avgrunnen, midt i det kaoset og mørket Thoth nettopp har sett, men den tilhører ikke nødvendigvis kaoset i betydningen mangel på retning. Tvert imot synes Flammen å være det prinsippet som gjør at en bevegelse ut av kaoset overhodet kan finne sted. Fra Flammen springer orden og Lys frem.

Dette passer godt med parallellen til mennesket. Thoth har tidligere beskrevet mennesket som en skapning av jord og ild og sagt: «La din flamme skinne klart. Vær kun ilden.» Mennesket kan befinne seg i mørke, mangle visdom og handle i strid med Loven, men i mennesket finnes likevel Flammen. Det finnes noe i menneskets dypere natur som trekker det mot større orden og Lys.

Det samme prinsippet kan kanskje gjenfinnes på et langt større kosmisk nivå i Avgrunnen. Selv i det opprinnelige mørket finnes Flammen. Mørket er derfor ikke nødvendigvis en tilstand uten mulighet for utvikling. I det finnes allerede det som gjør utviklingen mulig.

Dette blir særlig interessant når vi sammenholder verset med tavle 12, hvor stadig nye bølger av bevissthet beskrives som strømmende opp fra den store Avgrunnen under oss og videre mot Solen som sitt mål. Bevisstheten synes dermed å begynne sin lange ferd i dypet, men den bærer allerede med seg noe som gjør bevegelsen mot Lyset mulig.

I begynnelsen kan denne bevisstheten tenkes å ha svært liten koherens og visdom. Den eksisterer, men har ennå ikke gjennomgått den lange rekken av erfaringer som gjør den i stand til å uttrykke stadig større deler av sitt potensial. Gjennom utallige former og eksistensnivåer tilegner den seg erfaring og lærer gradvis å leve i større overensstemmelse med Loven.

Menneskestadiet kan innenfor denne modellen forstås som bare ett av mange nivåer på denne reisen. Mennesket har utviklet en betydelig evne til refleksjon, kunnskap og skapelse, men befinner seg fortsatt langt fra fullkommen visdom. Vi kan forstå materiens innerste strukturer og frigjøre enorme mengder energi fra atomkjernen, samtidig som vi fortsatt kan bruke denne kunnskapen til å ødelegge hverandre. Stor kunnskap innebærer derfor ikke nødvendigvis tilsvarende stor visdom.

Dette gjør skillet mellom kunnskap og visdom grunnleggende. Kunnskap gir bevisstheten stadig større evne til å påvirke verden. Visdom avgjør hvordan denne evnen brukes. Bevissthetens utvikling kan derfor ikke bare bestå i å tilegne seg mer kunnskap, men i å utvikle stadig større koherens mellom kunnskap, handling og Loven.

Formuleringen om at Flammen «rommer alle ting som potensial» er særlig viktig. Den antyder at det som senere kommer til uttrykk allerede på en eller annen måte finnes i kilden som mulighet. Skapelsen kan derfor forstås som en utfoldelse hvor det som finnes som potensial gradvis blir manifestert.

Men dette løser ikke nødvendigvis spørsmålet om utvikling og utfoldelse. Potensialet kan være til stede fra begynnelsen, samtidig som erfaringen ennå ikke er gjennomlevd. En bevissthet kan bære muligheten til visdom uten ennå å være vis. Visdommen må erverves gjennom erfaring, konsekvenser, læring og gradvis større forståelse.

Dermed kan utfoldelse og utvikling være to sider av den samme prosessen. Flammen inneholder potensialet, mens reisen gjennom manifestasjonen gjør det mulig for dette potensialet å bli erfart og virkeliggjort.

Her får også Himmelens hjertepuls en mulig plass i modellen. Den første store bevegelsen kan forstås som skapelsens utfoldelse, hvor grunnlaget for mangfold, form og erfaring etableres. Når dette grunnlaget er lagt, begynner den andre bevegelsen: bevissthetens lange ferd tilbake mot større orden, koherens, visdom og enhet.

Bølgene av bevissthet som stiger opp fra Avgrunnen i tavle 12 kan forstås som en del av denne tilbakegående bevegelsen. De begynner langt nede i mørket og beveger seg gjennom stadig nye eksistensformer mot Solen som sitt mål. Mennesket befinner seg et sted på denne reisen, mens andre former for bevissthet kan befinne seg både under og langt over menneskestadiet.

Ordet får samtidig en tydeligere funksjon. Røsten sier at Ordenen som sendte frem Lyset, er Ordet. Ordet synes dermed å være mer enn språk i vanlig betydning. Det fremstår som et organiserende prinsipp som bringer struktur inn i kaoset og gjør manifestasjon mulig.

Dette kan forklare hvorfor Ordet gjennom opptegnelsen tillegges så stor kraft. Ord, lyd og vibrasjon brukes igjen og igjen til å påvirke tilstander, åpne og lukke porter og skape orden. Dersom Ordet på det mest grunnleggende nivået er selve prinsippet som bringer orden inn i kaoset, kan de mindre uttrykkene for Ordet som Thoth lærer mennesket forstås som anvendelser av det samme grunnleggende prinsippet.

Verset knytter dermed flere av opptegnelsens viktigste begreper sammen. Flammen er kilden og bærer potensialet. Ordet bringer orden. Lyset springer frem og gir liv. Bevisstheten begynner sin lange ferd fra dypet og utvikler gjennom erfaring stadig større visdom og koherens.

Og gjennom hele denne reisen finnes Flammen allerede i bevisstheten. Den er til stede selv når bevisstheten befinner seg dypt i mørket. Det samme gjelder mennesket. Bak kroppens drifter, frykten, uvitenheten og de handlingene som holder mennesket bundet, finnes fortsatt den indre ilden.

Når Thoth derfor sier «Vær kun ilden», kan dette forstås som en oppfordring til å la denne dypere delen av mennesket få stadig større uttrykk. Flammen er ikke bare målet mennesket søker. Den har vært der hele tiden.

Den lange reisen består i å la det som allerede finnes som potensial i Flammen, gradvis komme til uttrykk som orden, visdom og Lys.

And again spoke the voice saying: THE LIFE in thee is the WORD. Find thou the LIFE within thee and have powers to use of the WORD.

Og igjen talte røsten og sa: «Livet i deg er Ordet. Finn Livet i deg, og få kraft til å bruke Ordet.»

I det foregående verset fikk Thoth forklart den store skapelsesprosessen. Flammen er kilden til alle ting og rommer alle ting som potensial. Ordenen som sender frem Lyset er Ordet, og fra Ordet kommer Livet og hele den manifesterte eksistensen.

Nå vender røsten oppmerksomheten fra kosmos til mennesket og sier: «Livet i deg er Ordet.»

Dette skaper en viktig forbindelse mellom den store skapelsesprosessen og det enkelte mennesket. Ordet er ikke bare en kraft som virket ved skapelsens begynnelse. Det samme skapende prinsippet finnes fortsatt i livet og dermed også i mennesket.

Det minner om parallellen vi nettopp fant mellom Avgrunnen og mennesket. I Avgrunnen finnes Flammen midt i mørket og kaoset. I mennesket finnes den indre ilden selv når mennesket befinner seg i mørke, mangler visdom eller handler i strid med Loven. Nå går teksten enda lenger: Livet i mennesket identifiseres med Ordet.

Dette kan bety at mennesket ikke bare er et produkt av skapelsesprosessen, men selv bærer det skapende prinsippet i seg. Det som brakte orden ut av kaoset og lot Lyset og Livet tre frem, eksisterer også i menneskets indre.

Dermed får utsagnet om at mennesket er en portal en dypere betydning. Mennesket er ikke bare en beholder som passivt mottar Lys utenfra. Gjennom Flammen, Livet og Ordet finnes det en forbindelse mellom menneskets indre og den samme skapende prosessen som ligger til grunn for den større virkeligheten.

Men røsten sier ikke bare at Livet finnes i mennesket. Den sier: «Finn Livet i deg.»

Det antyder at mennesket kan være levende uten fullt ut å være bevisst på hva Livet i det egentlig er. Det biologiske livet er synlig, men det dypere Livet som teksten omtaler må oppdages gjennom en indre søken. Dette passer med den gjennomgående oppfordringen i opptegnelsen om å vende oppmerksomheten innover.

Når mennesket finner dette Livet, får det kraft til å bruke Ordet. Det er en viktig rekkefølge. Mennesket får ikke virkelig tilgang til Ordet bare ved å lære bestemte lyder, formuleringer eller ritualer. Kraften synes å være avhengig av menneskets forbindelse med Livet i sitt eget indre.

Dette kan også forklare hvorfor Ordet ikke kan forstås som et vanlig uttalt ord. Dersom den skapende virkningen bare lå i bestemte lyder, ville hvem som helst kunne gjenta dem og oppnå den samme virkningen. Men teksten knytter kraften til en indre tilstand. Mennesket må først finne Livet i seg.

Her kan vår forståelse av resonans være nyttig. Dersom Ordet representerer et organiserende prinsipp eller en bestemt form for vibrasjon, kan menneskets evne til å bruke Ordet være avhengig av at det selv befinner seg i en tilstand som er i resonans med dette prinsippet. Ordene alene er da ikke tilstrekkelige. Den som uttaler dem må selv ha oppnådd den nødvendige graden av orden og koherens.

Dette passer også med bevissthetens lange utvikling fra Avgrunnen mot Lyset. I begynnelsen finnes Flammen og potensialet, men visdommen er ennå ikke utviklet. Gjennom erfaring lærer bevisstheten gradvis å leve mer i samsvar med Loven. Etter hvert som koherensen øker, kan også det skapende prinsippet som hele tiden har vært til stede komme sterkere til uttrykk.

Mennesket befinner seg dermed i en interessant mellomstilling. Det bærer allerede Ordet i seg gjennom Livet, men har ikke nødvendigvis utviklet den visdommen som kreves for å bruke denne kraften fullt ut. Potensialet er til stede, men evnen til å uttrykke det avhenger av menneskets utvikling.

Dette gir også en mulig forklaring på hvorfor Thoth gjennomgående legger så stor vekt på visdom før makt. Stor kraft uten tilsvarende visdom kan føre bevisstheten bort fra Lyset i stedet for mot det. Atlantis-fortellingen viser nettopp hvordan kunnskap og makt kan brukes destruktivt når visdommen ikke utvikles tilsvarende.

Verset uttrykker dermed i svært konsentrert form et prinsipp som går igjen gjennom hele opptegnelsen: Det mennesket søker finnes allerede i menneskets indre. Flammen finnes der. Lyset finnes der. Og nå får vi vite at også Ordet finnes der, uttrykt gjennom selve Livet.

Menneskets oppgave blir derfor ikke først og fremst å hente denne kraften utenfra, men å finne og utvikle forbindelsen til det som allerede finnes i dets eget indre.

Når denne forbindelsen blir sterkere, kan mennesket i stadig større grad bli det Thoth tidligere beskrev som en kanal for orden og en vei for Loven i verden. Det skapende prinsippet som bringer orden ut av kaoset kan da også virke gjennom mennesket.

Long I watched the Light-flame, pouring forth from the Essence of Fire, realizing that LIFE but Order and that man is one with the fire.

Lenge betraktet jeg lysflammen som strømmet frem fra Ildens essens, og innså at Livet er Orden, og at mennesket er ett med Ilden.

Thoth betrakter lenge lysflammen som strømmer frem fra Ildens essens. Etter det han har sett og fått forklart, kommer han frem til to grunnleggende erkjennelser: Livet er Orden, og mennesket er ett med Ilden.

Dette verset samler flere av de foregående versene i én forståelse. Thoth har sett Avgrunnens flamme sende frem Orden og Lys. Han har sett Lyset gi Liv. Deretter har røsten forklart at Flammen er kilden til alle ting og rommer alle ting som potensial, og at Ordenen som sender frem Lyset er Ordet. Til slutt fikk han vite at Livet i mennesket er Ordet.

Når Thoth nå sier at «Livet er Orden», synes han derfor å trekke konsekvensen av det han har sett. Livet er ikke bare biologisk aktivitet. Livet bærer i seg den Orden som springer ut av det skapende prinsippet. Der det finnes virkelig Liv i denne betydningen, finnes også forbindelsen tilbake til Ordet og den grunnleggende Orden som ligger bak manifestasjonen.

Dette gir også begrepet koherens en interessant plass i modellen. Det opprinnelige kaoset representerer en tilstand hvor den ordnede strukturen ennå ikke har kommet til uttrykk. Gjennom Flammen og Ordet oppstår Orden. Livet bærer denne Orden videre, men når bevisstheten begynner sin lange reise fra Avgrunnen, synes den ennå ikke å være i stand til å uttrykke hele denne Ordenen.

Her blir skillet mellom det som finnes i bevisstheten og det bevisstheten faktisk uttrykker viktig. Flammen rommer alle ting som potensial. På samme måte kan Orden være til stede som et grunnleggende prinsipp i Livet uten at den enkelte bevisstheten ennå lever i full overensstemmelse med den.

Dette kan forklare det tilsynelatende paradokset vi har diskutert. Dersom Livet er Orden, hvordan kan mennesker og andre former for bevissthet samtidig skape så mye uorden?

Svaret kan ligge i utviklingsnivået. Mennesket bærer Ordenen i seg gjennom Livet og Flammen, men har ennå ikke utviklet den visdommen og koherensen som gjør det i stand til å uttrykke denne Ordenen fullt ut. Muligheten finnes allerede, men den må virkeliggjøres gjennom erfaring og utvikling.

Dette passer godt med tavle 12, hvor stadig nye bølger av bevissthet strømmer opp fra den store Avgrunnen og beveger seg mot Solen som sitt mål. Dersom disse bølgene allerede bærer Flammen og dermed muligheten til Orden, kan deres lange reise forstås som en gradvis virkeliggjøring av det som fra begynnelsen finnes i dem som potensial.

Menneskestadiet blir da bare ett av mange nivåer på denne reisen. Mennesket har utviklet stor kunnskap og betydelig skapende kraft, men uttrykker fortsatt bare deler av den visdommen og Ordenen det potensielt kan virkeliggjøre. Vi kan forstå naturens lover og frigjøre energien i atomkjernen, samtidig som vi fortsatt kan bruke denne kunnskapen til å ødelegge hverandre. Kunnskapen har vokst raskere enn visdommen.

Den andre erkjennelsen Thoth gjør er derfor særlig viktig: «mennesket er ett med Ilden».

Dette bekrefter svært direkte forbindelsen vi tidligere bare kunne utlede fra flere forskjellige vers. Thoth har sagt at mennesket er en skapning av jord og ild. Han har bedt mennesket la sin flamme skinne klart og være kun ilden. Da han selv forlot kroppen, fremstod han som en lysende flamme. Nå sier han uttrykkelig at mennesket er ett med Ilden.

Ilden i mennesket synes dermed å være knyttet til den samme grunnleggende Ilden som Thoth observerer ved skapelsens dyp. Menneskets indre flamme er ikke bare et poetisk bilde på intelligens eller livskraft. Innenfor teksten synes den å uttrykke en forbindelse mellom mennesket og selve det skapende prinsippet.

Dette skaper en sterk parallell mellom Avgrunnen og mennesket. I Avgrunnens mørke finnes Flammen som sender frem Orden og Lys. I mennesket kan det også finnes mørke, uvitenhet, frykt og mangel på visdom, men bak dette finnes den samme grunnleggende ilden. Derfor finnes det alltid en mulighet for videre bevegelse mot Orden og Lys.

Når Thoth tidligere sier «Vær kun ilden», kan dette derfor forstås som langt mer enn en oppfordring til å være et godt eller opplyst menneske. Det kan være en oppfordring til gradvis å fjerne det som hindrer menneskets dypere natur i å komme til uttrykk. Jo større koherens mennesket utvikler, desto mer kan den Orden som allerede finnes i Livet uttrykkes gjennom det.

Dette passer også med Himmelens hjertepuls. Når grunnlaget for skapelsen er lagt, begynner bevissthetens lange ferd tilbake mot større koherens og enhet. Bevisstheten begynner ikke reisen uten forbindelse til målet. Den bærer allerede Flammen i seg. Det som driver den fremover finnes derfor helt fra begynnelsen.

Slik kan Flammen forstås som forbindelsen mellom utgangspunktet og målet. Den finnes i Avgrunnen, den finnes i Livet, og den finnes i mennesket. Gjennom erfaring og utvikling lærer bevisstheten gradvis å uttrykke mer av den Orden som hele tiden har ligget i dens dypere natur.

Thoths erkjennelse blir dermed grunnleggende: Mennesket søker ikke etter noe som er fullstendig fremmed for det selv. Det søker tilbake mot en virkelighet det allerede er forbundet med. Mennesket er ett med Ilden.

Back I came to my body stood again with the Nine, listened to the voice of the Cycles, vibrate with powers they spoke: Know ye, O Thoth, that LIFE is but thee WORD of the FIRE. The LIFE forth ye seek before thee is but the WORD in the World as a fire. Seek ye the path to the WORD and Powers shall surely be thine.

Jeg vendte tilbake til min kropp og stod igjen sammen med Ni. Jeg lyttet til syklusenes røst, vibrerende av kraft, mens han talte: «Vit dette, o Thoth, at Livet er Ildens Ord. Det Livet du søker foran deg, er ikke annet enn Ordet i verden som en ild. Søk veien til Ordet, og kraften skal visselig bli din.»

Thoth vender tilbake til kroppen etter reisen til Avgrunnen og står igjen sammen med mester Ni. Det han nettopp har sett blir nå sammenfattet i en ny formulering: «Livet er Ildens Ord.»

Dette knytter de viktigste begrepene i de foregående versene enda tettere sammen. Thoth har fått vite at Flammen er kilden til alle ting og rommer alle ting som potensial. Ordenen som sender frem Lyset er Ordet, og fra Ordet kommer Livet og hele den manifesterte eksistensen. Deretter fikk han vite at Livet i mennesket er Ordet. Nå beskrives Livet som selve «Ildens Ord».

Ilden og Ordet synes dermed å representere to sider av den skapende prosessen. Ilden bærer potensialet, mens Ordet synes å være måten dette potensialet bringes inn i Orden og manifestasjon på. Livet blir et uttrykk for denne skapende virksomheten.

Dette gjør formuleringen «Livet er Ildens Ord» særlig interessant. Et ord uttrykker noe som tidligere eksisterte uten fysisk form. En tanke eller intensjon kan eksistere før den uttrykkes, men gjennom ordet får den en form som kan tre inn i verden. På tilsvarende måte kan Ilden forstås som bærer av det skapende potensialet, mens Ordet gjør dette potensialet virksomt i manifestasjonen.

Dette passer med det Thoth nettopp har sett i Avgrunnen. Flammen finnes ved virkelighetens dyp og rommer alle ting som potensial. Fra dette grunnlaget oppstår Orden og Lys, og Lyset gir Liv. Når Livet nå kalles Ildens Ord, kan det forstås som at Livet er et uttrykk for den skapende Ilden i den manifesterte verden.

Parallellen til mennesket blir samtidig enda tydeligere. I det foregående verset innså Thoth at mennesket er ett med Ilden. Tidligere fikk han vite at Livet i mennesket er Ordet. Dersom mennesket er ett med Ilden og Livet i mennesket er Ordet, bærer mennesket både forbindelsen til kilden og det prinsippet som gjør skapende uttrykk mulig.

Dette betyr ikke nødvendigvis at mennesket på sitt nåværende utviklingsnivå fritt kan bruke denne kraften. Opptegnelsen legger gjennomgående stor vekt på utvikling, visdom og harmoni med Loven. Det skapende potensialet kan finnes i mennesket uten at mennesket ennå har utviklet den koherensen som kreves for å uttrykke det fullt ut.

Her blir igjen forskjellen mellom potensial og virkeliggjøring viktig. Flammen rommer alle ting som potensial, men potensial er ikke det samme som ferdig utviklet evne. Et menneske kan bære Ilden og Ordet i seg og samtidig være preget av frykt, begjær, uvitenhet og manglende visdom. Den lange utviklingen består i at stadig mer av den underliggende Ordenen får komme til uttrykk.

Dette passer med bølgene av bevissthet som i tavle 12 strømmer opp fra den store Avgrunnen mot Solen som sitt mål. Dersom disse bølgene bærer Flammen fra begynnelsen, bærer de også potensialet for den Orden og det Lys de senere skal utvikle evnen til å uttrykke. Reisen består ikke nødvendigvis i å få tilført Flammen utenfra, men i gradvis å virkeliggjøre det som allerede finnes i bevissthetens dypere natur.

Dette passer også med Himmelens hjertepuls. Når skapelsens grunnlag er lagt og bevisstheten begynner sin lange ferd hjemover, bærer den allerede forbindelsen til kilden i seg. Ilden blir den indre drivkraften, mens Ordet representerer det skapende og ordnende prinsippet som gjør at stadig større koherens kan tre frem.

Mester Ni sier deretter at det Livet Thoth søker, er «Ordet i verden som en ild». Formuleringen er vanskelig, men synes igjen å knytte Livet, Ordet og Ilden sammen. Det Thoth søker finnes ikke bare i en fjern kosmisk kilde. Det samme prinsippet er virksomt i verden og i Livet selv.

Dette kan være en viktig grunn til at Thoth ble sendt til Avgrunnen. Han spurte hvor kilden til Altet finnes. Reisen viste ham Flammen ved skapelsens dyp, men lærdommen ender ikke med at kilden plasseres på et fjernt sted. Etter reisen vender han tilbake til kroppen og får vite at Livet selv er Ildens Ord.

Kilden og manifestasjonen er dermed forbundet. Ilden ved virkelighetens dyp, Ordet som bringer Orden, Livet som oppstår og Ilden i mennesket synes å være deler av den samme sammenhengende prosessen.

Til slutt sier mester Ni: «Søk veien til Ordet, og kraften skal visselig bli din.» Dette bør sees i sammenheng med den tidligere oppfordringen om å finne Livet i sitt eget indre for å få kraft til å bruke Ordet. Veien til Ordet synes derfor å være en indre vei. Mennesket må ikke først og fremst finne en hemmelig lyd eller formel utenfor seg selv. Det må finne forbindelsen til Livet, Ilden og Ordenen i sitt eget indre.

Jo større denne forbindelsen blir, desto større kan også menneskets evne til å uttrykke Ordet bli. Kraften kommer dermed ikke bare gjennom kunnskap om Ordet, men gjennom stadig større samsvar mellom mennesket og det skapende prinsippet Ordet representerer.

Thoths reise til Avgrunnen ender derfor tilbake i mennesket. Han søkte kilden til Altet langt utenfor den vanlige verden, men oppdager at det samme grunnleggende prinsippet finnes i Livet og i menneskets egen indre ild.

Then asked I of the Nine: O Lord, show me the path. Give the path to the wisdom. Show me the way to the WORD. Answered, me then, the LORD OF THE NINE: Through ORDER, ye shall find the way. Saw ye that the WORD came from Chaos? Saw ye not that LIGHT came from FIRE?

Jeg spurte så Ni: «O mester, vis meg veien. Gi meg veien til visdom. Vis meg veien til ordet.» Da svarte mester Ni: «Gjennom orden skal du finne veien. Så du ikke at ordet kom fra kaos? Så du ikke at lyset kom fra ilden?» 

Look in thy life for this order. Balance and order thy life. Quell all the Chaos of the emotions and thou shalt have order in LIFE. ORDER brought forth from Chaos will bring thee the WORD of the SOURCE, will thee the power of CYCLES, and make of thy Soul a force that freewill extend through the ages, a perfect SUN from the Source.

«Søk etter en slik orden i ditt liv. Skap balanse og orden i livet. Fortreng alt kaos i følelsene, og du skal finne orden i livet. Orden som frembringes av kaos, vil gi deg ordet som utgår fra Kilden, og dermed makt til å passere barrierene mellom syklusene. Orden vil forøke sjelens kraft gjennom tidsaldrene og gjøre den til en fullkommen sol utgått fra Kilden.» 

Verden utenfor er en refleksjon av verden innenfor. Kaos i følelsene skaper kaos i verdenen vi lever i.

Når det er orden i oss, vil ordet tre frem, og vi vil se at det kommer fra kilden. Ordet gir oss makt til å passere barrierene. På den andre siden av disse barrierene finnes sfærer med helt andre frekvenser. Dit slipper vi først inn når orden har skapt de frekvensene i oss som harmonerer med frekvensene i disse sfærene.

Fysikken er enkel, men den moderne vitenskap har ennå ikke gitt oss kunnskap om mediet – om hvordan vår bevissthet påvirker frekvensene i det.

Listened I to the voice and deep thanked the words in my heart. Forever have I sought for order that I might draw on the WORD. Know ye that he who attains it must ever in ORDER be for use of the WORD though this order has never and can never be.

Jeg lyttet til stemmen og var dypt takknemlig i mitt hjerte. Alltid har jeg søkt etter orden, slik at jeg kan bruke ordet. Vit dette: Den som skal bruke ordet, må alltid ha orden. Uten orden vil ordet aldri kunne bli brukt. 

Orden er balanse. På vår vei opp fra den dype avgrunnen, øker vår balanse. På et tidspunkt vil balansen være så stor at selv døden og livet utligner hverandre. For alt har sin motpol.

Take ye these words, O man. As part of thy life, let them be. Seek thee to conquer this order and One with the WORD thou shalt be.

Ta disse ord til deg, o menneske. La dem bli en del av ditt liv. Søk å tilegne deg denne orden, og du vil bli ett med ordet.

Put forth thy effort in gaining LIGHT on the pathway of Life. Seek to be One with the SUN/state. Seek to be solely the LIGHT. Hold thou thy thought on the Oneness of Light with the body of man. Know that all is Order from Chaos born into light.

Legg din flid i å oppnå lys på livets vei. Søk å bli en tilstand av lys. Søk å bli utelukkende lys. Fokuser på enhet med lyset mens du er i en menneskeskikkelse. Vit at alt blir skapt ut av kaos når det blir født av lyset. 

Det er dette som er menneskets mål. Det er dette som er sann religion. Det er dette som er veien. Å bli kun lys. Veien dit går via orden. Balanse.

Mørket vet dette og gjør alt for å motarbeide en slik utvikling i oss. I stedet gir mørket oss religioner som skaper hat og intoleranse. Det gir oss kriger som hindrer oss i å finne ordet. Det gir oss de store organisasjonene som peker ut retningen vi skal gå. Men de peker alle i feil retning. Vi blir hjelpeløse høns som virrer rundt og prøver å finne svar på de mest eksistensielle spørsmål. 

Snart vil mørket forsøke å ta fra oss den siste frihet. Et forslag til en ny verdensorden vil bli lagt frem for menneskene som en løsning på de enorme problemene de snart skal stå ovenfor. Problemer som mørket selv så møysommelig og planmessig gjennom århundrene har forberedt. 

Men i øst skal et nytt lys stå opp over horisonten. Menneskene skal snu seg mot lyset og undres. For  lyset skal rive i stykker de løgnene de så lenge har fått servert. Og dermed vil våpnene falle mot marken og menneskene på nytt forenes i enhet og solidaritet.

Mørket må vike for lysets inntreden i den store syklusen. En syklus som er avbildet, men likevel skjult i symboler i utallige kirker og frimurer-templer. De har vært der så lenge at ingen lenger, bortsett fra de initierte, finner noen mening i dem. Organisasjoner som ble etablert og var ment å bevare de store hemmelighetene den gang solen gikk ned bak horisonten og lyset måtte vike for mørket.

Slik pendler lyset og mørket i lange sykluser som rommer tusenvis av generasjoner.