En himmelsk flyt av bevissthet

Det travle mennesket

Det eksisterer en flyt i himmelen. Men flyten av hva? Hva er det som strømmer uendelig i vårt store univers? Som hele tiden transformeres? Som er i endring? Jo, det er lyset som strømmer ut fra Altet. Og vi er en del av dette lyset. Og akkurat nå som mennesker.

Vi ser ikke dette, fordi vi ser verken fremover eller tilbake. Vi ser livet som et frosset stillbilde. For livet er så kort, og det er så mye som skal gjøres på den korte tiden. Vi rekker ikke å reflektere. Filosofere. Tenke.

Og dermed blir det så lett. Så enkelt. Så enkelt for andre å fortelle oss hva vi er. Og hva livet er. Og vi tror på det. På nyhetene.

Og dermed ser vi ikke fremover, og heller ikke tilbake. På det som har vært.

Vi tenker at mennesket aldri har vært større enn det er nå. Aldri hatt mer rikdom. Aldri hatt mer kunnskap. Men ingen forteller oss om morgendagen. Om hvor vi er på vei.

Heller ikke blir vi fortalt om de historiske kongedømmene som en gang var. Som eksisterte langt tilbake i tid. Lenge før prehistorisk tid ble historisk tid. Ja, så langt tilbake at tiden igjen var historisk.

Vi ser ikke det sykliske i historien. For noen ønsker ikke at vi skal vite. De ønsker bare at vi skal konsumere. For i konsumet ligger profitt.

Og slik glemmer vi naturen – og hva dette konsumet gjør med den. Naturen blir ikke lenger viktig. Det som teller, er å leve fra dag til dag. Å se at salgstallene peker oppover.

De som profitterer, blir bare større og større. Deres mager eser ut. Kinnene er ikke lenger stram hud, men tunge valker, og munnvikene glinser av fett etter siste måltid.

Store selskaper som i sitt indre bare bærer ett eneste begjær: å bli enda større. Enda mer oppsvulmet. Enda mektigere. Mer mage. Flere valker. Mer makt.

På et tidspunkt blir makten så stor at moralen ikke lenger er synlig. Man trår på den uten engang å legge merke til det. Magen er blitt for stor. Den er i veien.

Og hvem bryr seg? Det er lenge siden man måtte ta hensyn til moralen. Til solidariteten. Til menneskeverdet. Ja, menneskeverdet er heller ikke synlig lenger, skjult bak den store magen.

Magen har blitt så stor at landet den bor i, ikke lenger er stort nok. Alt har blitt en kamp om mer profitt. Om å erobre. For enhver pris. Det har blitt en besettelse: å erobre hele verden.

Mennesket vet ikke lenger hvor det skal gå. Hva det er. Hva som er meningen med livet. Et femårig tidsperspektiv er imidlertid tillatt, men ikke mer. Fem år er nok til at man kan se behovet for en ny telefon eller en ny vaskemaskin som endelig kan kommunisere via wifi.

Mennesket blir misbrukt. Det får ikke lenger lov til å være et menneske. Det skal være et objekt, skapt i den hensikt å holde salgstallene oppe. Alle løgner er tillatt. Sannheten må bort.

Men så, plutselig, skjer det. Noe uventet! Solen står opp. En stripe av lys i øst. Horisonten fylles gradvis med mer lys. Menneskene står i mørket og snur seg i undring mot lyset. Hva er dette? En ny dag? Finnes det noe mer enn dette ene mørket som de hele tiden har blitt fortalt er det eneste som eksisterer? En ny realitet? Et nytt verdensbilde? En ny måte å leve på? En ny måte å leve sammen med andre mennesker på?

Mørket slikker sine sår. Trekker seg tilbake i skyggene. Forbereder seg på den aller siste kampen, før det vil innse at kampen er tapt for denne gang. Så må mørket vente til hjulet igjen snur, og dagene igjen blir kortere og mørkere. Men det er lenge til. Det vet mørket.

For det eksisterer en flyt i himmelen. En subtil og pulserende flyt av lys. Og mørkets viktigste våpen i kampen mot lyset er å servere denne ene løgnen: at en slik flyt ikke eksisterer. Men en slik flyt eksisterer. Av bevissthet. Av ånd. Og vi er en del av dette lyset. Akkurat nå, som mennesker.

Og for hver gang en syklus starter på nytt, tar denne bevisstheten et nytt skritt. Et nytt skritt mot lysets kilde. Og et skritt tilbake vil annen bevissthet ta dens plass. Fylle dens sko. Og på nytt vil mørket utøve sin rolle: formørke, lyve.

Det paradoksale er at bevissthet ikke kan ta et nytt skritt uten mørket. Et nytt skritt tas først når bevissthet har sett og opplevd mørket, og gjennom den smerte som mørket har forårsaket, velger å følge lyset. Gå den smale vei.

Og slik er ånd på vandring i universenes utallige korridorer. En transformerende vandring på en lang pilegrimsreise. En vandring innom så mange tilstander og livsformer. 

Men livet er så kort. Og vi har så mye å gjøre på den korte tiden. Og vi er så redde for at det ikke er noe mer når døden kommer på besøk.

Men vi er ikke en levende eller død kropp. Vi er åndematerie. Lys. Fragmenter av en udødelig og bevisst substans. Det er den som er på en evig reise. Som er en del av den himmelsk flyten. Av ånd. Av oss.

Å samle lyset

I den første delen av himmelens hjertepuls senkes frekvensene i et universelt og allestedsnærværende  medium. Det fragmenteres gradvis og transformeres, inntil det til slutt fremtrer som atomenes byggeklosser – det som vitenskapen i stadig større grad beskriver som ren energi.

I hver av disse minste byggeklossene eksisterer det et ørlite fragment av bevissthet. En rest, eller arv, fra deres opphav: Altet.

I den andre delen av himmelens hjertepuls øker igjen frekvensene i dette medium. Samtidig begynner det som ble fragmentert, langsomt på nytt å forenes. Å være menneske er bare et ørlite skritt i denne fasen, hvor ånd forenes med ånd. Lys med lys.

La oss se på noen eksempler på hvordan denne foreningen kommer til uttrykk i den andre delen av himmelens hjertepuls.

At de aller minste byggeklossene vi kjenner, forenes og danner et atom, er et første uttrykk for at lys forenes. Når atomer forenes til molekyler, er det et nytt trinn i den samme prosessen hvor det skjer en forening av bevissthet.

Molekyler organiserer seg til enkle celler, og cellene blir grunnlaget for utallige livsformer. Først på dette nivået erkjenner den moderne vitenskapen eksistensen av en primitiv form for bevissthet. Men utviklingen stanser ikke der. Enkle livsformer blir gradvis mer komplekse. Biologiske strukturer vokser i størrelse og raffinement, og livets varighet forlenges.

Liv streber mot lyset. Det reiser seg, begynner å gå på to ben, og ryggraden rettes opp. Hodet løftes mot himmelen, og paradiset – Guds rike – troner igjen øverst.

På et tidspunkt eksisterer det forenede lyset i en biologisk struktur vi kaller mennesket. Men menneskeslekten rommer et stort spenn i bevissthet. Fra tidlige stadier, hvor mennesket finner ly i huler og deler dagens fangst med primitive redskaper, til fremtidige hvor det smir rosekledde byer av gull ut av Etheren.

Bølge etter bølge av generasjoner av mennesker oppstår, gjennomlever dette stadiet av sammensmeltning, og forsvinner igjen. Hver bølge bærer med seg erfaring, innsikt og transformert lys videre inn i den større strømmen. Ingenting går tapt. Alt samles.

Mennesket er derfor ikke et endepunkt, men et overgangsvesen – et midlertidig kar hvor fragmentert lys lærer å kjenne seg selv som menneske, før det igjen søker videre forening i høyere livsformer.

Og det er her det interessante oppstår, fordi det er på et slikt stadium vi eksisterer, litt over midtveis før vi igjen trer inn på et nytt. Det som kjennetegner menneskets bevissthet i dette stadiet er blant annet dets evne til å innse at det er ånd. Vi blir kjent med lyset i oss.

Jeg skal presentere noen eksempler på hvorfor dette er aktuelt i vår hverdag:

1. Hva andre mener om oss. Når vi er opptatt av hva andre mener om oss, deler vi av vårt lys, og vi tappes. Når vi ser inn og ser et lys i oss, og vi har en intensjon om at lyset skal forenes og bli sterkere i vår kropp, da forsterkes lyset i oss. Ved voldsomme livshendelser kan forent lys splittes. Sjamaner kan helbrede ved å forene det lyset som er splittet.

 2. Hvor vi retter oppmerksomheten. Når vi observerer noe som ligger utenfor oss, vil lyset gå dit. Det er ikke slik at vi skal meditere 24/7, men et liv hvor all oppmerksomhet rettes mot noe «der ute», tapper lyset i oss.

3. Redsel. Når vi er redde, tappes lyset. Når vi ser inn og ser for oss et sterkt lys som fyller kroppen, kan vi oppleve at frykten forsvinner. Jo mer vi gjør denne øvelsen, jo tryggere på oss selv blir vi.

4. Negative følelser. Når vi retter et sinne mot andre mennesker, vil det tappe disse menneskene for lys. 

Alt i universet følger en strøm. Denne strømmen har en retning hvor lys forenes med lys. Derfor er det å se inn på vårt eget lys noe av det viktigste vi gjør. Når vi styrker vårt eget lys, skaper det en bevegelse som er i harmoni med den himmelske strømmen. Vi beveger oss i den retningen vi skal.

«Søk etter en slik orden i ditt liv. Skap balanse og orden i livet. Fortreng alt kaos i følelsene, og du skal finne orden i livet. Orden som frembringes av kaos, vil gi deg ordet som utgår fra Kilden, og dermed makt til å passere barrierene mellom syklusene. Orden vil forøke sjelens kraft gjennom tidsaldrene og gjøre den til en fullkommen sol utgått fra Kilden.»

Orden gir oss ordet og mulighet til å passere barrierene. Orden vil gjøre oss til soler – en orden som følger vår evne til å innrette oss etter lovene i universet.

I den andre fasen av himmelens hjertepuls dreier alt seg om å forene det lyset som ble fragmentert i den første. Vårt indre lys er forent lys – lys som tidligere har vært fragmentert i utallige skapninger på lavere utviklingstrinn.

På samme måte skal lyset i oss en gang i fremtiden forenes med lyset i andre mennesker og gi liv til engler med stor kraft. Deres lys skal igjen forenes til himmelske skapninger med egenskaper langt større enn dem vi i dag tillegger våre guder.

På et senere tidspunkt skal også dette lyset smelte sammen med Altet. Når det skjer, har himmelens hjertepuls fullført et slag – et slag som for oss har vart en evighet, men kun et øyeblikk for Altet.

DAO og kjærligheten

DAO. Veien. Men hvilken vei? Og hva beveger seg på den veien?

Fra ånd fremstår som de aller minste byggeklossene og til de igjen smelter sammen med Det store lyset, har de på denne veien alltid et eller annet forhold til kjærligheten. Denne subtile kraften som er så vanskelig å forstå.  Som samler og forener det som en gang ble fragmentert.

Vi finner denne kraften blant atomenes minste byggeklosser, når de forelsker seg i hverandre og blir til atomer, når atomer forelsker seg i hverandre og blir til molekyler, og når molekyler forelsker seg i hverandre og danner celler. Og så videre. To mennesker opplever den samme kraften, hvor de smelter sammen og blir til ett, om ikke annet for en stund. Men også englene er ånd på den samme reisen, og vil derfor forenes på sin egen måte.

I vår streben etter å forstå er det berettiget å betrakte ånd som en altgjennomtrengende og allestedsværende bevissthet. Samtidig må vi erkjenne at vi aldri fullt ut kan forstå hva ånd er. Vi må enten akseptere denne erkjennelsen, eller slutte å prøve å forstå.
- Kybalion.

Denne reisen er ikke først og fremst en reise fra et sted til et annet, men heller en reise i tilstander. For det er åndematerie som er byggesteinene i alle univers som er skapt. Når et univers oppstår, for eksempel det universet vi er en del av, begynner en reise som er unik i forhold til alle de andre reisene de andre universene representerer. En lang reise i tilstander hvor himmelens kreativitet utfolder seg.

Da vårt univers oppsto, ble en del av den allestedsnærværende åndematerien transformert og gikk inn i en annen tilstand. Universet vårt, med dets solsystemer og galakser, ble som et stort og selvstendig hjul som virvlet rundt i dette havet av åndematerie. Alt som har eksistert, eksisterer og vil eksistere i dette hjulet, er delaktig i denne reisen av transformasjoner. På et tidspunkt vil hjulet dø ut, og åndematerien det en gang besto av, vil være transformert tilbake til den tilstanden den hadde før hjulet oppsto og dermed forenes med sitt opphav. Og hjulet er borte, som om det aldri har eksistert.

For å gjøre dette enklere å forstå, mener den hermetiske filosofien at universet kan deles inn i tre store klasser av fenomener, kjent som de tre store plan, som er:

- Det store fysiske plan.
- Det store mentale plan.
- Det store åndelige plan.

Disse inndelingene er mer eller mindre fiktive. For sannheten er at de representerer en progresjon av eksistens på en skala hvor bunnen representerer materie og toppen Ånd — altså to ytterligheter av det samme. Dessuten eksisterer det en viss overlapping mellom dem, slik at det for eksempel ikke kan settes noen fast grense mellom de høyere fenomenene i Det store fysiske plan og de lavere fenomenene i Det store mentale plan.

- Kybalion

Som ovenfor, så nedenfor. Hele denne sekvensen, fra hjulet oppstår til det dør, er ren fysikk. For det dreier seg om bølger i et universelt og allestedsnærværende medium. Studerer vi det som er nedenfor, finner vi det samme: tornadoer som oppstår og dør ut, roterende strømmer i vann, roterende galakser i vårt univers og roterende kvantevirvler innenfor atomfysikken.

Når en tornado opphører, opphører ikke luften, men dens tilstand transformeres. Når roterende strømmer i vannet opphører, opphører ikke vannet, men dets tilstand transformeres. Vi kan ikke skille mellom det som skjer i det store havet av åndematerie og det som skjer, for eksempel innenfor partikkelfysikken. For alt er ånd, men i ulike tilstander. På den samme reisen. Og de samme fysiske lovene eksisterer.

Og midt i denne reisen av transformasjoner eksisterer vi. For vi er også ånd. Bare en unik tilstand av den. Og DAO, eller veien, er den vi må gå for at vi på nytt en gang i fremtiden skal forenes med Altet – dette havet av ånd som vårt univers en gang oppsto fra. En forening etter en adskillelse. Ikke en adskillelse i avstand, men i tilstand.

Ja, på et fremtidig tidspunkt, skal alt bli ett og ett bli alt. Menneskene, perfekte flammer av dette kosmos, skal bevege seg mot en plass blant stjernene. Ja, de skal til og med bevege seg ut av denne rom og tid (dimensjon) og inn i andre, bortenfor stjernene.

Og på denne reisen må vi forholde oss til kjærligheten. Men den kan være så mangt – både hensiktsmessig og uhensiktsmessig. Kjærligheten kan fremkalle det verste i oss, men også det beste. Derfor er kjærligheten vanskelig å forstå. Den har så mange sider, og vi står så fritt til å velge mellom dem.

Men når vi ser kjærligheten i forhold til DAO, blir alt enklere. Vi har fått en retning. Og kjærligheten som underbygger denne retningen, er den sanne kjærligheten – den vi skal søke! Tenk hvor vanskelig det er å finne den sanne kjærligheten når perspektivet ikke strekker seg utover dette ene livet, og vi ikke har noen retning.

På en eller annen merkelig måte forholder vi oss til de fleste av åndens tilstander på dens reise tilbake til Altet. La oss legge merke til hva Kybalion sier om disse tilstandene. Kilden sier at alt er ånd, men samtidig at alt eksisterer i ulike tilstander, og at disse hele tiden er i endring. Også vi.

Det vi ser på som primitive livsformer, er derfor en tilstand av ånd, på lik linje med hva vi selv er i forhold til de langt mer avanserte englene som for lengst har trådt inn på Det store åndelige plan. Men også vi har en gang vært primitive liv. Ånd forenes med ånd, og bevisstheten forøkes hele tiden.

Når vi innser at vi er ånd, at vår tilstand hele tiden er i endring, og at denne endringen beveger seg mot den tilstanden ånd har utenfor syklusene som rommer hele univers, da innser vi at vi er ett. Da innser vi at vi er en del av alt som er skapt. At det som kommer etter oss, og det som har gått forut, også er en del av oss. At vi er en del av åndehavet utenfor vår syklus, bare i en annen tilstand.

«Se mot syklusene over og mot syklusene under, og du vil finne det samme. For alt som eksisterer er ikke annet enn en del av Altet, hvis fundament er lovens kilde. Bevissthet under deg er en del av din egen bevissthet på samme måte som vår bevissthet er en del av din.»

«Som barn hadde du ikke den kunnskapen som kom til deg da du ble voksen. Sammenlign syklusene med mennesket på dets reise fra fødsel til død, og se i syklusen under deg barnet med den kunnskapen det har; og se deg selv som barnet som blir eldre og vokser i kunnskap med tiden. Se også oss som barnet som har vokst til modenhet, med den kunnskap og visdom som årene har gitt.» 

«På den måten, o Thoth, er syklusene av bevissthet som barn på ulike utviklingstrinn, dog er alle fra den éne kilden, visdommen, hvor alt skal returnere.»

Det sies at kjærlighet ikke søker sitt eget. Men det er akkurat det den gjør. For vi er alle ett og har alle det samme opphav. Når vi møter et menneske, bør vi se på det som ånd på en reise gjennom ulike tilstander, på lik linje med oss selv. Når vi møter en hund, eller et hvilket som helst annet dyr, bør vi se på det som ånd på den samme reisen. For en gang i fremtiden skal all ånd forenes med det store havet av ånd utenfor og hjulet vil opphøre. Og nye hjul skal oppstå.

Like lite som vi nå identifiserer oss med individer fra tidligere og enklere liv, vil vi identifisere oss som mennesker når vi igjen smelter sammen i det uendelige havet av ånd og bevissthet. Det vil ikke lenger være noe meg og deg. Han og hun. Død eller levende. Bare et hav av ånd og bevissthet, men langt friere enn livet vi nå lever.

I denne vandringen gjennom ulike tilstander, vil som sagt forskjellige former for ånd fungere sammen symbiotisk. Menneskekroppen er avhengig av næring som den får gjennom planter og dyr. At dyr spiser dyr, er noe vi i stor grad observerer på de mer primitive stadiene i Det store mentale plan. Men også på menneskestadiet, som rommer et stort spenn av tilstander, vil dyr være føde for menneskekroppen.

Jeg er likevel overbevist om at når menneskeslekten, som tilhører denne menneskegenerasjonen som har eksistert i tusenvis av år, begynner å nærme seg slutten av menneskestadiet, vil evnen til å næres av «himmelens dugg» øke.

Det største overgrepet menneskene kan begå mot DAO, er å ødelegge denne jorden og det mangfoldet som eksisterer på den. Økonomiske incentiver frarøver oss sannheten om veien. I stedet blir vi fortalt at livet er kort og brutalt, og ideen om den sterkestes rett blir plantet i oss. Vi søker ikke lenger i det dynamiske – det evige – men lever i det statiske. Et liv uten perspektiv og retning.

Vi blir fortalt at en teknologisk fremtid er veien å gå. Men ingenting av dette er nødvendig for å utføre den livsoppgaven vi alle hadde med oss da vi ble født inn i denne verden. Snarere tvert imot. Vi blir født inn i et hierarki hvor vi alle blir bedt om å forsvare den posisjonen vi har fått tildelt. Vi blir fortalt at vi er individer som må slåss mot hverandre for å overleve. Krig mellom nasjoner skal fremme fred og demokrati, mens tanken om det evige og sykliske blir fremstilt som latterlig.

Så flytt oppmerksomheten fremover. Mot inntreden i Det store mentale plan. Mot sammensmeltningen med din elskede, slik at dere kan bli ett. Mot en sammensmeltning med Altet. Se din plass i denne strømmen av ånd. Se hvordan denne posisjonen hele tiden beveger seg. At den flyter med DAO. Vær ydmyk.

Dype er mysteriene omkring deg, skjulte er de eldgamle hemmelighetene. Søk i nøklene du finner i min visdom. Sannelig skal du finne veien. Porten til makt er hemmelig, men den som blir kjent med den, skal motta. Se mot lyset, o min bror. Åpne deg, og du skal motta. Kjemp deg fri fra nattens rike. Overvinn nattens mester. Hold alltid dine øyne vendt mot planet av lys, og du skal bli ett med lyset.

Når våre paradigmer rommer tanken om at vi bare har dette livet, og at det etterpå ikke finnes noe mer, vil kjærligheten formes av det. Rommer derimot våre paradigmer tanken om at vi er evige og en del av en stor strøm av ånd på vei tilbake til den tilstanden vi en gang kom fra, vil dette dramatisk endre vårt syn på kjærligheten. For DAO, og den typen kjærlighet den representerer, forener.

Vi vil ikke lenger måle alt i forhold til fremskrittet innen teknologi og økonomisk vekst. Vi vil ta vare på naturen rundt oss. Vi vil se på alt liv som en del av oss selv. Som en del av den samme vandringen som vi selv er en del av. Vi vil bli mer tålmodige med dem som kommer etter oss, fordi vi vil forstå at deres famlende fremskritt ligner våre egne da vi var på deres stadium. Og vi vil rette blikket fremover og se opp til dem som har gått forut. Ha dem som forbilder og noe å strekke oss etter.

Vi vil bli tålmodige i våre prøvelser, fordi vi vet at alt er syklisk, og at det som er vondt en dag, i henhold til de universelle lovene, vil endres til det tilsvarende gode neste dag. Slik er vandringen mot lyset.