Tavle 2: Amentis haller

Innledning

I denne tavlen tar Thoth oss med inn i Amentis haller, dypt under det sunkne Atlantis. Han forteller hvordan Lysets barn etablerte hallene, hvordan livet opprettholdes gjennom Livets blomst, og hvordan menneskets sjel fortsetter sin utvikling gjennom forskjellige liv.

Vi får også møte de syv mesterne som veileder menneskehetens utvikling, og følge Thoths egen innvielse, hvor han frigjøres fra den vanlige syklusen med fødsel og død.

Undervisningen følger en bestemt rekkefølge:

  • Vers 1–7: Amentis opprinnelse – hvordan de trettito Lysets barn kom til jorden, skapte fysiske legemer og etablerte de underjordiske hallene for å hjelpe menneskene med å frigjøre seg fra mørkets bindinger.

  • Vers 8–13: Livets blomst og den livgivende kraften – hvordan Lysets barn opprettholder sine opprinnelige legemer i Amenti, mens sjelene kan bevege seg fritt og inkarnere blant menneskene.

  • Vers 14–19: De syv mesterne og menneskets utvikling – hvordan mennesket kan bli en Livets mester, og hvordan de syv, hver med sine særlige oppgaver og krefter, veileder bevissthetens utvikling gjennom de kosmiske syklusene.

  • Vers 20–25: Thoths innvielse – hvordan han får frihet fra dødens bindinger, myndighet over sin egen skjebne og adgang til mysterier som tidligere har vært skjult for ham.

  • Vers 26–39: Dødens hall og sjelens evige flamme – hvordan Thoth får se menneskenes sjeler som flammer av forskjellig styrke, og hvordan de fortsetter sin utvikling gjennom død og gjenfødelse. Han blir også vitne til sin egen sjels frigjøring fra Nattens mester.

  • Vers 40–47: Kunnskap, frihet og ansvar – hvordan Thoth får innblikk i Lysets barns mysterier, velger å bli menneskenes lærer og vender tilbake for å videreføre sin visdom. Han avslutter med å oppfordre menneskene til å bevare opptegnelsene hans.


1

Deep in Earth's heart lie the Halls of Amenti, far 'neath the islands of sunken Atlantis, Halls of the Dead and halls of the living, bathed in the fire of the infinite ALL.

Dypt i jordens hjerte ligger Amentis haller, langt under øyene til det sunkne Atlantis, de dødes haller og de levendes haller, badet i ilden fra det uendelige Altet.

Thoth innleder tavlen med å beskrive Amentis haller, som ligger dypt inne i jorden, langt under øyene til det sunkne Atlantis. Her finnes både de dødes og de levendes haller, badet i ilden fra det uendelige Altet.

Dette viderefører fortellingen fra tavle 1, hvor Thoth beskrev hvordan han gjentatte ganger steg ned til Amenti for å fornye livet og senere vendte tilbake til jordens overflate med fornyet styrke og makt.

Det interessante er at Amenti beskrives som et sted for både levende og døde.

Innenfor Thoths undervisning opphører ikke den individuelle bevissthetens eksistens når den fysiske kroppen dør. Liv og død kan derfor forstås som forskjellige tilstander i en større sammenheng, hvor bevisstheten fortsetter sin utvikling gjennom ulike eksistensformer.

I de kommende versene får vi vite hvordan Lysets barn kan bevare sine fysiske legemer i Amenti, mens sjelene beveger seg fritt og kan inkarnere blant menneskene.

Dermed synes Amenti å ha en funksjon som forbindelsesledd mellom den fysiske verden og andre eksistenstilstander.

Det er også verdt å merke seg at hallene er badet i ilden fra det uendelige Altet.

Vi har tidligere diskutert Ånd som det grunnleggende mediet for all eksistens. Innenfor denne modellen kan ilden fra Altet representere en livgivende kraft som strømmer fra den universelle kilden og opprettholder de forskjellige formene for liv.

Dette gir oss en forbindelse til tavle 13, hvor Thoth beskriver Livets blomst og Åndens strømninger som opprettholder jordens form.

Amenti ligger altså i jordens mørke, men er samtidig fylt av en ild som har sin opprinnelse i Altet.

Dette understreker at fysisk mørke og åndelig mørke ikke nødvendigvis er det samme.

Slik presenterer Thoth Amenti som et sted hvor livets og dødens mysterier møtes, og hvor høyt utviklede bevisstheter har tilgang til krefter som gjør det mulig å overskride den vanlige menneskelige livssyklusen.


2

Far in a past time, lost in the space time, the Children of Light looked down on the world. Seeing the children of men in their bondage, bound by the force that came from beyond. Knew they that only by freedom from bondage could man ever rise from the Earth to the Sun.

I en fjern fortid, fortapt i rom og tid, så Lysets barn ned på verden. De så menneskenes barn i deres fangenskap, bundet av kraften som kom fra det hinsidige. De visste at bare gjennom frigjøring fra dette fangenskapet kunne mennesket stige fra jorden til solen.

Thoth forteller hvordan Lysets barn i en fjern fortid betraktet menneskene og så at de var bundet av en kraft fra det hinsidige. De forsto at mennesket måtte frigjøre seg fra denne bindingen for å kunne stige fra jorden til solen.

Innenfor vår forståelse av bevissthetens utvikling representerer jorden den fysiske tilværelsen, hvor mennesket er bundet av materie, tid og rom. Solen representerer en høyere tilstand av Lys, hvor bevisstheten har oppnådd langt større frihet.

Det er altså ikke nødvendigvis en reise mellom to steder Thoth beskriver, men en forandring av bevissthetens tilstand.

I tavle 12, vers 10, beskriver han hvordan stadig nye bølger av bevissthet strømmer fra den store avgrunnen mot solen som er deres mål. Mennesket er ett stadium på denne lange reisen, hvor bevisstheten gjennom gjentatte inkarnasjoner tilegner seg erfaring, kunnskap og visdom.

Vi har tidligere sammenlignet denne utviklingen med en gradvis forandring av frekvens eller resonans i Ånd. Etter hvert som bevisstheten utvikles, kan den motta og uttrykke høyere tilstander av Lys. Til slutt kan den nå en terskel hvor den frigjør seg fra begrensningene som gjelder på Det store fysiske plan.

Men hva er kraften fra det hinsidige som holder mennesket fanget?

Det kan være en henvisning til de lovene som binder bevisstheten til den fysiske eksistensen og den gjentatte syklusen med fødsel og død. Vi bør likevel holde åpent om Thoth også sikter til en mer spesifikk kosmisk kraft.

Det interessante er at Lysets barn valgte å hjelpe menneskene med denne frigjøringen. Vi finner en parallell i tavle 1, hvor Thoth selv mottar undervisning fra Mesteren, oppnår Livets nøkkel og senere velger å undervise menneskene.

Dette gir oss også et viktig perspektiv på menneskets indre utvikling. Innenfor vår modell kan oppmerksomheten bevege seg fra kroppens behov mot den åndelige bevisstheten. Meditasjon og indre disiplin kan bidra til denne prosessen. I esoteriske tradisjoner beskrives dette også symbolsk som en bevegelse av livskraft fra kroppens nedre områder mot hodet.

Målet er ikke bare å tilegne seg større kunnskap, men å bli kjent med sin egen åndelige natur og gradvis utvikle evnen til å eksistere med større frihet.

Slik beskriver verset menneskets vandring fra jorden mot solen, fra en bevissthet bundet til den fysiske formen mot en tilstand hvor den kan bli ett med Lyset.


3

Down they descended and created bodies, taking the semblance of men as their own. The Masters of everything said after their forming:

De steg ned og skapte legemer, og tok menneskenes skikkelse som sin egen. Etter at de hadde skapt seg disse legemene, talte mesterne over alt:

Thoth forteller hvordan Lysets barn steg ned til jorden, skapte fysiske legemer og tok menneskenes skikkelse. Deretter talte de som mestere over alt.

Dette er en viktig beskrivelse av hvordan høyt utviklede bevisstheter kan tre inn i den fysiske verden uten å være bundet til den vanlige menneskelige inkarnasjonssyklusen.

Det interessante er at Lysets barn ikke beskrives som født inn i eksisterende menneskekropper. De skapte legemer som gjorde det mulig for dem å leve blant menneskene.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan dette innebære at de behersket lovene som gjør det mulig å organisere den grunnleggende substansen til en fysisk form.

Vi finner en viktig parallell i tavle 8, vers 2–3, hvor Thoth beskriver hvordan han kan bevege seg mellom forskjellige plan og anta en ny kropp eller form på hvert av dem.

Det antyder at kroppen ikke nødvendigvis er bevissthetens grunnleggende eksistensform, men en form den kan benytte når den ønsker å virke på et bestemt plan.

En slik evne ligger langt utenfor vår nåværende teknologi. Vi kan sammenligne forskjellen med et menneske fra steinalderen som finner en moderne datamaskin uten å kjenne prinsippene den bygger på. Det som ikke kan forstås gjennom eksisterende kunnskap, kan fremstå som magi.

Men dersom Thoths beskrivelse er riktig, handler dette om en langt mer grunnleggende beherskelse av materiens og livets lover enn det vi i dag forbinder med teknologi.

Thoth omtaler dem som «mestere over alt». Dette kan uttrykke at de har oppnådd en omfattende forståelse av skapelsens lover og kan anvende dem på måter mennesket ennå ikke mestrer.

I tavle 8, vers 4, forklarer Thoth at mysterier er skjult kunnskap. Det som i dag fremstår som uforklarlig, kan dermed bli forståelig når bevisstheten har utviklet den nødvendige innsikten.

Den gamle kommentaren reiser også et viktig spørsmål om forholdet mellom sjelens utvikling og den fysiske verden.

Innenfor vår forståelse av loven om årsak og virkning kan menneskets tanker, følelser og handlinger påvirke hvilke erfaringer og livsbetingelser det senere møter.

Dette gir også et ansvar. Skal vi skape fredelige samfunn, må vi utvikle de egenskapene som gjør fred mulig, fremfor stadig å videreføre konfliktene vi ønsker å frigjøre oss fra.

Slik beskriver verset Lysets barn som bevisstheter som har oppnådd en frihet mennesket selv gradvis beveger seg mot: evnen til å eksistere uavhengig av én bestemt fysisk form og samtidig kunne tre inn i den fysiske verden for å undervise og hjelpe dem som følger etter.


4

We are they who were formed from the space-dust, partaking of life from the infinite ALL; living in the world as children of men, like and yet unlike the children of men.

«Vi er de som ble skapt av stjernestøv, som tar del i livet fra det uendelige Altet; som lever i verden som menneskenes barn, like, men likevel ulike menneskenes barn.»

Lysets barn forteller at de er skapt av stjernestøv og tar del i livet fra det uendelige Altet. De lever blant menneskene i legemer som ligner våre, men understreker at de likevel er forskjellige fra oss.

I det foregående verset beskrev Thoth hvordan Lysets barn steg ned til jorden og skapte seg fysiske legemer. Nå forklarer de at deres liv, på samme måte som vårt, har sin opprinnelse i Altet.

Dette understreker et grunnleggende prinsipp i vår forståelse av Ånd som medium: Alle eksistensformer springer ut av den samme kilden, men uttrykker forskjellige tilstander og grader av bevissthet.

Forskjellen mellom menneskene og Lysets barn kan dermed ligge i deres åndelige utviklingsnivå, snarere enn i deres grunnleggende natur.

Vi finner en viktig forbindelse til tavle 1, vers 14, hvor Thoth forklarer at Lysets barn er forskjellige fra menneskene når de ikke er inkarnert i en fysisk kropp.

Det kan innebære at den fysiske kroppen begrenser hvordan deres høyere bevissthet kommer til uttrykk, slik at de kan leve blant oss og undervise uten at menneskene utsettes for hele kraften fra deres åndelige tilstand.

Innenfor denne forståelsen er Lysets barn her for å hjelpe oss videre på den samme utviklingsveien de selv har fulgt.

I tavle 3 beskriver Thoth hvordan han valgte å bli en lærer for menneskene, slik at også de kunne utvikle seg og bli lys blant menneskene.

Vi har tidligere sammenlignet bevisstheter med soler som lyser med forskjellig intensitet. Gjennom kunnskap, kjærlighet, visdom og etterlevelse av loven kan den indre ilden vokse, slik at stadig mer Lys kommer til uttrykk gjennom oss.

Bønn og meditasjon kan innenfor denne modellen forstås som måter å rette oppmerksomheten mot høyere bevisstheter og åpne oss for den visdommen de ønsker å formidle.

Det interessante er at Lysets barn både er som oss og forskjellige fra oss.

De viser dermed ikke nødvendigvis til en tilstand som er forbeholdt noen få utvalgte, men til en utvikling som også mennesket kan gjennomgå.

Vi er alle uttrykk for det samme Altet. Forskjellen ligger i hvor mye av vårt indre Lys vi har utviklet evnen til å uttrykke.


5

Then for a dwelling place, far 'neath the earth crust, blasted great spaces they by their power, spaces apart from the children of men. Surrounded them by forces and power, shielded from harm they the Halls of the Dead.

Så skapte de ved hjelp av sine krefter store rom som tilholdssted langt under jordskorpen, atskilt fra menneskenes barn. De omsluttet rommene med beskyttende krefter og skjermet Dødens haller mot skade.

Thoth forteller hvordan Lysets barn skapte store underjordiske rom som tilholdssted, langt fra menneskenes verden. Gjennom sine krefter omgav de Dødens haller med en beskyttelse som skulle hindre skade og uønsket inntrenging.

Dette gir oss et viktig innblikk i hvordan Amenti opprinnelig ble etablert. Lysets barn hadde ikke bare kunnskap om hvordan de kunne skape fysiske legemer, men også om hvordan de kunne bearbeide jordens indre og beskytte store konstruksjoner gjennom anvendelsen av bestemte krefter.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan denne beskyttelsen forstås som et kraftfelt som påvirker samspillet mellom forskjellige former og tilstander av energi. Det kan også tenkes at feltet virker på bevisstheten til dem som forsøker å trenge inn.

Vi finner en interessant parallell hos den russiske legen Ernst Muldashev, som i boken Where Do We Come From? beskriver sine undersøkelser av såkalte samadhi-huler i Himalaya.

Muldashev gjengir beretninger om mennesker som skal ha bevart sine fysiske legemer gjennom svært lange tidsrom i en dyp meditativ tilstand. Han beskriver også påståtte beskyttende energibarrierer rundt hulene, som kan fremkalle frykt, ubehag og en sterk trang til å trekke seg tilbake.

Det interessante er at begge fortellingene beskriver underjordiske tilholdssteder hvor fysisk bevaring, åndelig utvikling og beskyttelse mot omverdenen inngår i den samme sammenhengen.

I de kommende versene forteller Thoth hvordan Lysets barn opprettholder sine opprinnelige legemer gjennom den livgivende kraften i Amenti, mens sjelene kan bevege seg fritt blant menneskene.

Dette gir oss en mulig forklaring på hvorfor hallene måtte beskyttes. De rommet ikke bare kunnskap og kraft, men også de fysiske legemene til bevisstheter som fortsatte sitt arbeid på andre eksistensplan.

Slik fremstår Dødens haller som en beskyttet del av Amenti, hvor Lysets barn kunne bevare sine legemer gjennom tidsaldrene og samtidig fortsette sin utvikling og undervisning.


6

Side by side then, placed they other spaces, filled them with Life and with Light from above. Builded they then the Halls of Amenti, that they might dwell eternally there, living with life to eternity's end.

Så, side om side, skapte de flere rom og fylte dem med liv og Lys fra oven. Deretter bygde de Amentis haller, slik at de kunne dvele der for evig, leve med liv til evighetens ende.

Thoth forteller hvordan Lysets barn skapte flere rom ved siden av Dødens haller og fylte dem med liv og Lys fra oven. Slik etablerte de Amentis haller som et sted hvor de kunne opprettholde livet gjennom svært lange tidsrom.

I de kommende versene beskriver Thoth hvordan Livets blomst avgir en livgivende kraft som gjør det mulig for Lysets barn å bevare sine fysiske legemer, mens sjelene beveger seg fritt og kan inkarnere blant menneskene.

Det interessante er at Thoth sier at de skulle leve der «til evighetens ende».

Hvordan beskriver man evigheten når alt er syklisk?

Et syklisk perspektiv rommer både en tidsavgrenset periode og en evighet. Hver enkelt syklus har en begynnelse og en slutt, mens evigheten kan forstås som en uendelig rekke av sykluser.

Når Emerald Tablets omtaler evighetens slutt, kan dette derfor forstås som avslutningen på en bestemt syklus, ikke nødvendigvis slutten på all eksistens.

Gjennom tavlene beskriver Thoth hvordan livet og skapelsen beveger seg gjennom stadig nye sykluser. Det som eksisterer i én tilstand, kan gjennomgå en transformasjon og fortsette sin eksistens i en annen.

Vi kan sammenligne dette med prinsippet om energiens bevaring. Innenfor fysikken kan energi ikke skapes eller tilintetgjøres, men omdannes mellom forskjellige former. 

På samme måte beskrives døden ikke som slutten på den individuelle bevisstheten, men som avslutningen på én fysisk livssyklus. Gjennom en ny inkarnasjon kan bevisstheten fortsette sin utvikling i en ny form.

Vi kunne dermed sagt at mennesket lever til slutten på én evighet, dersom denne evigheten forstås som varigheten av et bestemt liv.

Men syklusene har svært forskjellig varighet.

Et menneskeliv utgjør en forholdsvis kort syklus, mens de store kosmiske syklusene kan strekke seg over ufattelig lange tidsrom.

Innenfor vår forståelse av Thoths undervisning inngår også Det store år, på omtrent 26 000 år, i et større system av sykluser. Syklusene som ligger til grunn for Amentis eksistens, kan være av en helt annen størrelsesorden.

Vi bør derfor ikke forstå uttrykket «til evighetens ende» som en bestemt tidsangivelse.

Det kan snarere bety at Lysets barn skulle opprettholde sin eksistens gjennom en hel kosmisk syklus, frem til betingelsene for denne eksistensformen forandret seg.

Slutten på en slik syklus behøver ikke innebære at livet opphører. Det som var, kan transformeres til noe nytt og fortsette sin utvikling under andre betingelser.

Slik kan Amentis haller forstås som et sted hvor Lysets barn behersket livets sykluser og kunne opprettholde sine legemer gjennom tidsrom som langt overgår et vanlig menneskeliv.


7

Thirty and two were there of the children, sons of Lights who had come among men, seeking to free from the bondage of darkness those who were bound by the force from beyond.

Tretti og to var det av Lysets barn, Lysets sønner som kom til menneskene for å befri dem som var bundet av mørkets trelldom, de som var fanget av kraften som kommer fra det hinsidige. 

Thoth forteller at trettito av Lysets barn kom til menneskene for å hjelpe dem med å frigjøre seg fra mørkets trelldom og kraften fra det hinsidige.

Dette gir oss en viktig opplysning om hvem som opprinnelig etablerte Amentis haller, og hvorfor de kom til jorden.

I de foregående versene har vi sett hvordan Lysets barn skapte seg fysiske legemer og anla store underjordiske haller. Nå blir det klart at hensikten ikke bare var å opprette et tilholdssted for dem selv, men å hjelpe menneskeheten videre i sin åndelige utvikling.

I vers 2 beskrev Thoth hvordan menneskene var bundet av en kraft fra det hinsidige, og at frigjøring fra denne bindingen var nødvendig for å kunne stige fra jorden mot solen.

Vi har tidligere forstått denne reisen som bevissthetens gradvise utvikling fra Det store fysiske plan mot Det store åndelige plan, hvor den oppnår stadig større frihet fra materiens og den vanlige livssyklusens begrensninger.

Det interessante er at Thoth igjen bruker uttrykket «kraften fra det hinsidige».

I tavle 8, vers 3, forteller han at de syv mesterne også mottar kraft fra det hinsidige. Der fremstilles kraften som en kilde til deres store evner.

Dette reiser et viktig spørsmål: Er det den samme kraften som både kan binde og frigjøre bevisstheten, avhengig av hvordan den virker og anvendes?

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan forskjellige krefter og tilstander inngå i den samme grunnleggende virkeligheten. Det som binder bevisstheten til én eksistensform, kan samtidig være nødvendig for at denne formen skal kunne opprettholdes.

Frigjøringen behøver derfor ikke å innebære at kraften opphører, men at bevisstheten gradvis lærer å forstå og beherske lovene som tidligere begrenset den.

I de neste versene får vi vite hvordan de trettito Lysets barn plasserte sine troner rundt Livets blomst og mottok den livgivende kraften som gjorde det mulig å bevare deres fysiske legemer gjennom tidsaldrene.

Slik fremstår de som høyt utviklede bevisstheter som allerede hadde oppnådd en frihet mennesket fortsatt beveger seg mot.

De hadde gått veien før oss og kom for å hjelpe oss videre på den samme reisen, fra mørkets bindinger mot stadig høyere tilstander av Lys.


8

Deep in the Halls of Life grew a flower, flaming, expanding, driving backward the night.

Dypt i Livets haller vokste en blomst, flammende, ekspanderende, som drev natten tilbake.

Thoth beskriver en flammende blomst som vokser dypt inne i Livets haller. Den ekspanderer og driver mørket tilbake.

I det neste verset får vi vite at Livets blomst sender ut en mektig stråle som gir liv, Lys og kraft til dem som kommer nær den. Den synes dermed å være en sentral kilde til den livgivende kraften som opprettholder legemene til Lysets barn.

Innenfor vår forståelse av Ånd som medium kan Livets blomst representere en tilstand hvor Åndens skapende og livgivende egenskaper kommer særlig sterkt til uttrykk.

Dette åpner for et interessant spørsmål: Hvor langt har mennesket kommet i forståelsen av de kreftene som skaper og opprettholder livet?

Gjennom historien har legevitenskapen hentet omfattende kunnskap fra naturen. Mange legemidler har sin opprinnelse i virkestoffer fra planter, mens andre er utviklet gjennom å etterligne eller videreutvikle naturens egne forbindelser.

Samtidig har kommersialiseringen av biologisk kunnskap reist viktige spørsmål om eierskap. Det har blant annet vært betydelige strider om patenter på gener og biologiske oppfinnelser. I USA fastslo høyesterett i 2013 at naturlig forekommende DNA ikke kan patenteres bare fordi det er isolert fra kroppen.

Men hva om menneskets viktigste egenskaper ikke kan reduseres til biologiske strukturer og kjemiske prosesser?

Innenfor vår modell er bevisstheten og den fysiske kroppen forskjellige uttrykk for den samme grunnleggende Ånd. Den fysiske kroppen kan undersøkes med naturvitenskapelige metoder, mens bevissthetens dypere natur fortsatt reiser grunnleggende spørsmål.

Newtons lover beskriver viktige sammenhenger i den fysiske verden, men moderne fysikk har allerede utvidet denne forståelsen gjennom relativitetsteori og kvantefysikk. Ingen av disse teoriene dokumenterer imidlertid den metafysiske modellen vi undersøker.

Vi står dermed overfor muligheten for et spennende møte mellom to forståelsesformer: naturvitenskapens undersøkelse av materiens og livets mekanismer, og den åndelige tradisjonens søken etter bevissthetens rolle i skapelsen.

Det interessante er at Thoth beskriver Livets blomst som en kilde hvor liv, Lys og kraft synes å være forent.

Kanskje ligger en del av fremtidens kunnskap nettopp i en dypere forståelse av forholdet mellom disse tre.

For dersom bevisstheten er mer enn et resultat av biologiske prosesser, kan heller ikke dens grunnleggende natur forstås eller eies på samme måte som et fysisk produkt.

Sjelens kraft kan ikke patenteres.


9

Placed in the center, a ray of great potence, Life giving, Light giving, filling with power all who came near it. Placed they around it thrones, two and thirty, places for each of the Children of Light, placed so that they were bathed in the radiance, filled with the Life from the eternal Light.

I midten var en mektig stråle, livgivende og lysgivende, som fylte alle som kom nær den med kraft. Rundt den plasserte de trettito troner, én for hvert av Lysets barn, slik at de badet i stråleglansen og ble fylt med Liv fra det evige Lyset.

Thoth beskriver hvordan en mektig stråle fra Livets blomst fylte alle som kom nær den med liv, Lys og kraft. Rundt strålen plasserte Lysets barn trettito troner, slik at de kunne motta den livgivende energien fra det evige Lyset.

Dette gir oss en nærmere beskrivelse av hvordan livet kunne opprettholdes i Amentis haller.

Gjennom Emerald Tablets finner vi flere beskrivelser av hvordan livet kan påvirkes og bevares. I tavle 1 forteller Thoth hvordan han gjentatte ganger fornyet livet sitt i Amenti. I tavle 13 beskriver han hvordan mennesket gjennom kunnskap om polaritet, balanse og bestemte meditative øvelser kan påvirke de kreftene som opprettholder den fysiske formen.

Her møter vi en annen fremgangsmåte: En ytre kilde som utstråler livgivende kraft.

Innenfor vår forståelse av Ånd som medium kan materien, de fysiske livsbetingelsene og selve livsprosessene betraktes som forskjellige organiserte uttrykk for den samme grunnleggende virkeligheten.

Disse uttrykkene er i kontinuerlig forandring, påvirket av universets rytmiske bevegelser og de lovene som styrer årsak og virkning.

Vi har også undersøkt muligheten for at bevissthetens intensjon kan påvirke hvordan Ånd kommer til uttrykk. Livets blomst synes imidlertid å representere en kraftkilde som virker uavhengig av den enkeltes egen vilje.

Det er også verdt å merke seg at de trettito Lysets barn hadde kommet til jorden for å hjelpe menneskene med å frigjøre seg fra mørkets bindinger.

De hadde selv nådd et langt høyere utviklingsstadium, men valgte å bruke sin kunnskap og sine evner til å hjelpe bevisstheter som ennå ikke hadde kommet like langt.

Dette minner oss om den omfattende gjensidige avhengigheten vi finner i naturen. Forskjellige livsformer eksisterer i samspill, og selv den minste skapning kan ha stor betydning for andre.

Innenfor vår modell gjelder dette også bevissthetens utvikling. De som har gått veien før oss, kan hjelpe oss videre, mens vi selv kan bidra til utviklingen hos dem som følger etter.

Slik forener verset to viktige prinsipper: Livet opprettholdes gjennom krefter som virker i skapelsen, og bevissthetens utvikling inngår i en større sammenheng hvor de forskjellige utviklingsnivåene kan støtte hverandre på veien mot Lyset.


10

There time after time placed they their first created bodies so that they might by filled with the Spirit of Life. One hundred years out of each thousand must the Life-giving Light flame forth on their bodies. Quickening, awakening the Spirit of Life.

Der, gang etter gang, plasserte de sine opprinnelig skapte legemer, slik at de kunne fylles med Livets Ånd. I hundre år av hvert tusende måtte det livgivende Lyset flamme over legemene deres, levendegjøre og vekke Livets Ånd.

Thoth forteller hvordan de trettito Lysets barn gang etter gang plasserte sine opprinnelige legemer i Amentis haller for å fylle dem med Livets Ånd.

Han beskriver en bestemt rytme: I hundre år av hvert tusende måtte det livgivende Lyset virke på legemene for å levendegjøre og vekke Livets Ånd.

Dette er en viktig opplysning om hvordan mesterne kunne opprettholde sine fysiske legemer gjennom svært lange tidsrom.

I tavle 1 fortalte Thoth hvordan han selv gjentatte ganger steg ned til Amenti og vendte tilbake med fornyet styrke og makt. Her får vi en nærmere beskrivelse av en tilsvarende livsfornyende prosess.

Det interessante er at mesterne bevarer sine opprinnelige legemer. I de neste versene får vi vite at legemene kan ligge i dvale, mens sjelene beveger seg fritt og inkarnerer blant menneskene.

Dette innebærer at den opprinnelige kroppen kan opprettholdes uavhengig av sjelens virksomhet i andre fysiske former.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan Livets Ånd forstås som den livgivende kraften som opprettholder den fysiske kroppens organiserte struktur.

Vi har tidligere diskutert at en kropp ikke bare består av materie, men også av kontinuerlige prosesser som opprettholder dens form og funksjoner.

Dersom mesterne behersket lovene bak disse prosessene, kan det innenfor Thoths modell forklare hvordan de kunne bevare legemene sine gjennom tidsaldrene.

Det er særlig interessant at livsfornyelsen følger en bestemt syklus på tusen år, hvor Lyset må virke i hundre år.

Dette viser at selv de høyt utviklede mesterne var underlagt rytmiske og lovmessige prosesser. Deres lange eksistens var ikke nødvendigvis uavhengig av tidens sykluser, men ble opprettholdt gjennom kunnskap om hvordan disse kunne anvendes.

Vi bør samtidig skille mellom denne tusenårige rytmen og Thoths tidligere beskrivelse av sine mange nedstigninger til Amenti. Teksten fastslår ikke at de fulgte nøyaktig samme tidsplan.

Vi finner også en forbindelse til tavle 13, hvor Thoth beskriver hvordan kunnskap om polaritet og balanse kan brukes til å opprettholde den fysiske formen.

Slik utdyper verset forestillingen om at livet ikke bare er noe som oppstår og opphører, men en prosess som kan påvirkes gjennom forståelsen av de kreftene som opprettholder det.

Mesternes legemer gjennomgår en syklisk fornyelse, mens bevisstheten kan fortsette sitt arbeid på andre plan. Dermed blir Amenti et sted hvor forbindelsen mellom den fysiske formen og den åndelige bevisstheten kan opprettholdes gjennom tidsaldrene.


11

There in the circle from aeon to aeon, sit the Great Masters, living a life not known among men. There in the Halls of Life they lie sleeping; free flows their Soul through the bodies of men.

Der, i sirkelen, fra tidsalder til tidsalder, sitter de store mesterne og lever et liv ukjent blant menneskene. Der, i Livets haller, ligger de sovende; fritt strømmer sjelene deres gjennom menneskenes legemer.

Thoth beskriver hvordan de store mesterne oppholder seg i en sirkel i Amentis haller, hvor de lever et liv som er ukjent blant menneskene. Deres opprinnelige legemer ligger sovende, mens sjelene beveger seg fritt gjennom menneskenes legemer.

Dette utdyper det foregående verset, hvor vi fikk vite at mesterne med jevne mellomrom måtte la det livgivende Lyset virke på legemene sine for å opprettholde Livets Ånd.

Det interessante er at Thoth skiller mellom kroppen som hviler i Amenti, og sjelen som fortsetter sin virksomhet blant menneskene.

Innenfor vår forståelse av mennesket som en sammensatt skapning kan dette innebære at den åndelige bevisstheten ikke er uløselig bundet til én bestemt fysisk kropp.

Vi finner en viktig parallell i tavle 1, vers 42, hvor Thoth forteller at hans opprinnelige legeme kan sove i Amentis haller, mens sjelen vandrer fritt og inkarnerer blant menneskene i denne formen eller en annen.

Dette gir oss en mulig forklaring på hvordan mesterne kan opprettholde sine opprinnelige legemer gjennom tidsaldrene og samtidig fortsette sitt arbeid på jorden.

Men ordvalget i dette verset er interessant. Thoth sier at sjelene strømmer gjennom menneskenes legemer. Han sier ikke uttrykkelig at hver slik forbindelse innebærer en ny inkarnasjon.

Det kan derfor være grunn til å undersøke om mesterne både kan inkarnere i nye legemer og virke gjennom mennesker som allerede lever.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan en slik forbindelse tenkes å oppstå gjennom resonans mellom bevisstheter på forskjellige utviklingsnivåer.

Dette passer med vår tidligere forståelse av mennesket som et dynamisk filter, hvor evnen til å motta høyere kunnskap og bevissthet gradvis utvikles.

Det gir også en interessant forbindelse til tavle 3, hvor Thoth beskriver sin oppgave som lærer for menneskene.

Mesterne behøver dermed ikke nødvendigvis å være fysisk til stede i sine opprinnelige legemer for å fortsette å hjelpe dem som følger etter.

Slik beskriver Thoth en eksistensform hvor kroppen kan bevares i Amenti, mens sjelen har frihet til å virke blant menneskene gjennom lange tidsaldre.


12

Time after time, while their bodies lie sleeping, incarnate they in the bodies of men. Teaching and guiding onward and upward, out of the darkness into the light.

Gang etter gang, mens legemene deres ligger sovende, inkarnerer de i menneskenes legemer, underviser og veileder dem fremover og oppover, ut av mørket og inn i Lyset.

Thoth forteller hvordan de store mesterne gjentatte ganger inkarnerer blant menneskene, mens deres opprinnelige legemer ligger sovende i Amentis haller.

Hensikten med disse inkarnasjonene er å undervise og veilede menneskene fremover og oppover, fra mørket mot Lyset.

Dette utdyper det foregående verset, hvor Thoth fortalte at mesternes sjeler kunne bevege seg fritt gjennom menneskenes legemer. Nå bekrefter han at de også kan inkarnere i fysiske kropper, samtidig som deres opprinnelige legemer bevares i Amenti.

Innenfor Thoths undervisning beskriver dette en frihet fra den vanlige reinkarnasjonssyklusen. Mesterne er ikke lenger bundet av nødvendigheten av å dø og gjenfødes, men kan velge å tre inn i den menneskelige tilværelsen for å utføre bestemte oppgaver.

Vi finner en direkte parallell i tavle 1, vers 42, hvor Thoth forteller at hans sjel kan vandre fritt og inkarnere blant menneskene mens hans opprinnelige legeme hviler i Amenti.

I tavle 13, vers 21–25, beskriver han dessuten hvordan høyt utviklede bevisstheter kan bevare minnene gjennom overgangen mellom forskjellige liv.

Dette er viktig fordi en mester som inkarnerer for å undervise, også må kunne videreføre kunnskapen og visdommen som er oppnådd gjennom tidligere erfaringer.

Det mest interessante er likevel hvorfor mesterne velger å vende tilbake.

De har allerede oppnådd en frihet menneskene fortsatt streber mot, men bruker denne friheten til å hjelpe dem som kommer etter.

I tavle 3 beskriver Thoth hvordan han selv valgte å bli menneskenes lærer og lede dem fremover og oppover, inntil også de kunne bli lys blant menneskene.

Vi møter dermed igjen prinsippet om at bevissthetens utvikling ikke bare handler om egen frigjøring.

De som har gått veien før oss, kan velge å hjelpe oss videre. Etter hvert kan vi selv oppnå en tilstand hvor vi kan gjøre det samme for andre.

Slik beskriver verset en sammenhengende strøm av kunnskap og visdom mellom bevisstheter på forskjellige utviklingsnivåer, hvor målet er å hjelpe stadig flere fra mørket mot Lyset.


13

There in the Hall of Life, filled with their wisdom, known not to the races of man, living forever 'neath the cold fire of life, sit the Children of Light. Times there are when they awaken, come from the depths to be lights among men, infinite they among finite men.

Der, i Livets hall, fylt med deres visdom, ukjent for menneskene, lever Lysets barn for evig under Livets kalde ild. I perioder våkner de, kommer opp fra dypet for å være lys blant menneskene, uendelige blant endelige mennesker. 

Thoth forteller hvordan Lysets barn hviler i Livets hall, hvor deres legemer opprettholdes av Livets kalde ild. Til bestemte tider våkner de og stiger opp fra jordens dyp for å leve blant menneskene.

Dette utdyper de foregående versene, hvor vi fikk vite at mesterne kan la sine opprinnelige legemer hvile i Amenti, mens sjelene beveger seg fritt og inkarnerer i andre menneskekropper.

Her beskriver Thoth en annen mulighet: Mesterne kan også våkne i sine opprinnelige legemer og vende tilbake til menneskenes verden.

Det interessante er uttrykket «Livets kalde ild».

Vanlig ild avgir varme og kan ødelegge biologiske strukturer. Denne ilden beskrives derimot som livgivende og som en kraft som gjør det mulig å opprettholde legemene gjennom svært lange tidsrom.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan dette forstås som en annen tilstand av den samme grunnleggende kraften, hvor virkningen ikke er forbrenning, men opprettholdelse og fornyelse av liv.

Vi finner en viktig forbindelse til tavle 13, vers 6–11, hvor Thoth beskriver Livets blomst og hvordan balansen mellom de kreftene som virker i kroppen, kan bidra til å bevare dens form.

Det er også verdt å merke seg at Thoth omtaler mesterne som «uendelige blant endelige mennesker».

Dette kan forstås som forskjellen mellom bevisstheter som fortsatt er bundet til den vanlige syklusen med fødsel og død, og dem som har oppnådd frihet til å opprettholde sin eksistens gjennom tidsaldrene.

Uendeligheten behøver imidlertid ikke å bety at deres nåværende fysiske form aldri vil forandres. Som vi tidligere har diskutert, kan selv svært lange eksistensformer inngå i større kosmiske sykluser.

Det mest interessante er at Lysets barn ikke bare bevarer sitt eget liv. De vender også tilbake for å være lys blant menneskene.

Slik fortsetter de oppgaven de opprinnelig kom til jorden for å utføre: å hjelpe bevisstheter på tidligere utviklingsstadier videre på reisen fra mørket mot Lyset.


14

He who by progress has grown from the darkness, lifted himself from the night into light, free is he made of the Halls of Amenti, free of the Flower of Light and of Life. Guided he then, by wisdom and knowledge, passes from men, to the Master of Life.

Han som gjennom utvikling har vokst ut av mørket og løftet seg fra natten inn i Lyset, får fri adgang til Amentis haller, fri tilgang til Lysets og Livets blomst. Veiledet av visdom og kunnskap går han videre fra menneskestadiet til å bli en Livets mester.

Thoth forteller at mennesket gjennom sin utvikling kan frigjøre seg fra mørket og oppnå adgang til Amentis haller og Livets blomst. Gjennom kunnskap og visdom kan det dermed bevege seg videre fra menneskestadiet til å bli en Livets mester.

Dette er en viktig bekreftelse på at den tilstanden Lysets barn har oppnådd, også ligger innenfor menneskets fremtidige muligheter.

I de foregående versene beskrev Thoth hvordan de trettito mesterne opprettholdt sine fysiske legemer gjennom den livgivende kraften fra Livets blomst, mens sjelene kunne bevege seg fritt og inkarnere blant menneskene.

Nå forteller han at også mennesker som har nådd det nødvendige utviklingsnivået, kan få tilgang til denne kraften.

Vi finner en direkte parallell i tavle 13, vers 3, hvor Thoth forteller at mennesket skal bli ett med mysterienes mestre, de som har beseiret døden og blitt Livets mestere.

Det interessante er at overgangen beskrives som et resultat av utvikling, kunnskap og visdom.

Innenfor vår forståelse av Ånd som medium kan dette innebære at bevisstheten gradvis forandrer sine egenskaper, inntil den når en tilstand hvor den ikke lenger er bundet til de samme begrensningene som tidligere.

Vi har sammenlignet denne prosessen med en faseovergang. Gjennom mange inkarnasjoner tilegner bevisstheten seg erfaringer og utvikler sin evne til å motta og uttrykke høyere grader av Lys.

Når den nødvendige tilstanden er nådd, kan en ny eksistensform bli tilgjengelig.

Det betyr imidlertid ikke at utviklingen er avsluttet.

I tavle 2, vers 23–24, beskriver Thoth hvordan hvert fremskritt åpner for nye og enda større muligheter. Veien mot den uendelige visdommen fortsetter.

Menneskestadiet kan derfor forstås som ett trinn på en langt større utviklingsvei. De som har gått veien før oss, viser hvilke muligheter som ligger foran oss.

Slik understreker Thoth at Livets mestere ikke nødvendigvis representerer en grunnleggende annen form for bevissthet, men en høyere tilstand som også mennesket gjennom sin utvikling kan nå.


15

There he may dwell as one with the Masters, free from the bonds of the darkness of night. Seated within the flower of radiance sit seven Lords from the Space-Times above us, helping and guiding through infinite Wisdom, the pathway through time of the children of men.

Der kan han dvele i enhet med mesterne, fri fra lenkene til nattens mørke. I den strålende blomsten sitter de syv mesterne fra rom-tidene over oss, og med uendelig visdom hjelper og veileder de menneskene på deres vei gjennom tiden.

Thoth forteller at mennesket gjennom sin utvikling kan oppnå en tilstand hvor det lever i enhet med mesterne, frigjort fra mørkets bindinger.

Deretter beskriver han syv mestre som sitter i den strålende blomsten i Amenti. De kommer fra rom-tidene over oss og veileder menneskeheten gjennom dens lange utvikling.

Det er interessant at Thoth nå introduserer de syv mesterne etter å ha beskrevet de trettito Lysets barn. Dette antyder forskjellige nivåer av bevissthet og myndighet innenfor den ordenen som er knyttet til Amenti.

I tavle 3, vers 27–38, får vi en nærmere beskrivelse av de syv mesterne, som betegnes med tallene tre, fire, fem, seks, syv, åtte og ni. Hver av dem har bestemte oppgaver og krefter knyttet til menneskets utvikling.

I tavle 7, vers 13–16, forteller mesterne selv at de kommer fra hinsides vår rom-tid, og at tallene viser til syklusene de stammer fra.

Dette er særlig interessant innenfor vår forståelse av universet som et system av forskjellige eksistensplan og kosmiske sykluser.

Mesterne kan representere bevisstheter som har gjennomgått utviklingsstadier langt utover det mennesket kjenner, og som nå hjelper andre bevisstheter videre på den samme veien.

Men også de syv har en utviklingsvei foran seg. I tavle 7 forteller de at de selv søker mot et mål som ligger langt utenfor menneskets forestillingsevne.

Dermed får vi et bilde av en tilværelse hvor utviklingen fortsetter gjennom stadig større sykluser, også for bevisstheter som har oppnådd en nærmest ufattelig grad av kunnskap og makt.

Det interessante er at mesterne ikke bare betrakter menneskenes utvikling. De hjelper og veileder oss gjennom tiden.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan dette forstås som et samspill mellom bevisstheter på forskjellige utviklingsnivåer, hvor de som har gått veien før oss, bidrar til å åpne mulighetene for dem som følger etter.

Slik beskriver Thoth en større orden hvor mennesket gradvis kan frigjøre seg fra mørkets bindinger, bli en Livets mester og fortsette sin utvikling mot stadig høyere tilstander av Lys.


16

Mighty and strange, they, veiled with their power, silent, all-knowing, drawing the Life force, different yet one with the children of men. Aye, different, and yet One with the Children of Light.

Mektige og underfulle er de, tilslørt av sin kraft, tause, allvitende, trekker til seg Livskraften, ulike, men likevel ett med menneskenes barn. Ja, ulike, men likevel ett med Lysets barn. 

Thoth beskriver de syv mesterne som mektige og underfulle bevisstheter, tilslørt av sin egen kraft. De er tause og allvitende, trekker til seg Livskraften og er forskjellige fra både menneskene og Lysets barn, men samtidig ett med dem.

Dette gir oss et interessant innblikk i forholdet mellom bevisstheter på forskjellige utviklingsnivåer.

I det foregående verset fikk vi vite at de syv mesterne kommer fra rom-tidene over oss, og at de hjelper menneskeheten gjennom dens utvikling.

Nå understreker Thoth at de, til tross for sin høye tilstand, fortsatt er ett med menneskene og Lysets barn.

Innenfor vår forståelse av Ånd som medium kan dette innebære at alle bevisstheter har den samme grunnleggende naturen, selv om de uttrykker forskjellige grader og tilstander av Lys.

Forskjellen ligger dermed ikke nødvendigvis i hva bevissthetene er, men i hvilke egenskaper de har utviklet og hvor mye av Åndens kraft og kunnskap de kan uttrykke.

Vi finner en viktig parallell i tavle 1, vers 44, hvor Thoth forteller at mennesket med tiden vil bli ett med Mesteren, men samtidig allerede med rette er ett med Mesteren og Altet.

Dette gir oss et skille mellom den grunnleggende enheten som allerede eksisterer, og den gradvise utviklingen som gjør oss i stand til å erkjenne og uttrykke denne enheten.

Det er også interessant at de syv mesterne beskrives som tilslørt av sin kraft.

I tavle 1, vers 14, fortalte Thoth at svært få mennesker hadde sett Mesterens ansikt og overlevd. I tavle 14 beskriver han hvordan Den Helliges herlighet måtte skjermes for ikke å overvelde sjelen hans.

Dette kan antyde at høyt utviklede bevisstheter må begrense hvordan deres kraft kommer til uttrykk når de møter bevisstheter på lavere utviklingsnivåer.

At de syv trekker til seg Livskraften, kan samtidig vise at også de inngår i den større strømmen av kraft fra Altet.

Slik beskriver Thoth en grunnleggende enhet mellom alle bevisstheter, fra mennesket til de høyeste mesterne. Vi er forskjellige i vår utvikling, men tilhører den samme Ånd og beveger oss mot stadig større forståelse av vår felles opprinnelse.


17

Custodians and watchers of the force of man's bondage, ready to loose when the light has been reached. First and most mighty, sits the Veiled Presence, Lord of Lords, the infinite Nine, over the other from each the Lords of the Cycles;

Voktere og beskyttere av kraften som holder mennesket i fangenskap, beredt til å løse det fra bindingene når det har nådd lyset. Først og mektigst sitter den tilslørte skikkelsen, Mesternes mester, den uendelige Ni, over de andre syklusenes mestre.

Thoth beskriver de syv mesterne som voktere av kraften som binder mennesket til den fysiske tilværelsen. De har samtidig myndighet til å frigjøre mennesket når det har nådd den nødvendige tilstanden av lys.

Blant dem sitter Mester Ni, den mektigste av de syv, omtalt som den tilslørte skikkelsen og Mesternes mester.

Vi finner en viktig utdyping i tavle 3, vers 32–38, hvor Thoth beskriver de syv mesternes forskjellige funksjoner. Tre binder sjelskraften, Fire frigjør kraften, Fem behersker Ordet, Seks representerer Lyset og sjelenes skjulte vei, Syv behersker rommet og tiden, Åtte styrer og balanserer utviklingen, mens Ni beskrives som Faderen, den som skaper og forandrer ut fra det formløse.

Dette åpner for en interessant forbindelse til menneskets syv chakraer.

Dersom vi lar Mester Tre representere rotchakraet og Mester Ni kronechakraet, oppstår en symmetri med Mester Seks som sentrum, tilsvarende hjertechakraet.

Tre og Ni representerer da to motsatte sider av skapelsen: bindingen til den fysiske formen og evnen til å skape fra det formløse.

Fire og Åtte kan forbindes med frigjøring av kraft og styring av dens videre utvikling, mens Fem og Syv kan knyttes til Ordet, vibrasjon, rom og tid.

I sentrum finner vi Seks, Lysets mester, som representerer den skjulte veien for menneskenes sjeler.

Dette er en mulig symbolsk sammenheng, ikke en uttrykkelig forklaring i tavlene. Likevel er symmetrien interessant fordi mesterne beskriver forskjellige funksjoner som alle synes nødvendige for bevissthetens utvikling.

Mester Ni har en særlig betydning i denne sammenhengen.

I tavle 7, vers 17–23, forteller Ni at han eksisterer hinsides den vanlige motsetningen mellom liv og død. I hans verden eksisterer ikke tiden slik mennesket kjenner den, og hans eksistens er formløs.

Han forklarer også at mennesket kan vokse til en høyere bevissthet, og at barrierene faller når to blir én og én blir Altet.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan dette beskrive en utvikling hvor den individuelle bevisstheten gradvis frigjøres fra den fysiske formen og nærmer seg en større enhet.

Mester Ni kan dermed representere både skapelsens overgang fra det formløse til form og bevissthetens tilbakevending fra form til det formløse.

Dette passer med kronechakraets symbolske forbindelse til den høyere bevisstheten og dens forening med den universelle kilden.

Slik kan de syv mesterne forstås som voktere av forskjellige prinsipper som styrer menneskets utvikling. De opprettholder bindingene så lenge de er nødvendige, men åpner veien videre når bevisstheten har oppnådd den nødvendige modenheten.

Målet er ikke å unnslippe lovene, men å forstå og mestre dem, slik at mennesket gradvis kan bevege seg fra det fysiske mot høyere tilstander av Lys.


18

Three, Four, Five, and Six, Seven, Eight, each with his mission, each with his powers, guiding, directing the destiny of man. There sit they, mighty and potent, free of all time and space.

Tre, Fire, Fem og Seks, Syv, Åtte, hver med sin oppgave, hver med sine krefter, veileder og styrer menneskets skjebne. Der sitter de, mektige og kraftfulle, frie fra tid og rom.

Thoth fortsetter beskrivelsen av de syv mesterne som veileder og styrer menneskets utvikling. Hver av dem har bestemte oppgaver og krefter, men alle inngår i en større orden som leder bevisstheten gjennom dens forskjellige utviklingsstadier.

I det foregående verset ble Mester Ni beskrevet som den mektigste av dem. Nå omtaler Thoth de øvrige seks: Tre, Fire, Fem, Seks, Syv og Åtte.

I tavle 3, vers 32–38, beskrives de forskjellige mesternes egenskaper. Disse synes å representere grunnleggende prinsipper som virker sammen i menneskets utvikling.

Vi har tidligere undersøkt en mulig forbindelse mellom de syv mesterne og menneskets syv chakraer, hvor Mester Seks representerer hjertechakraet og danner sentrum i en symmetrisk oppbygning.

Innenfor denne modellen representerer Tre og Ni ytterpunktene mellom bindingen til den fysiske formen og skapelsen fra det formløse. De øvrige mesterne representerer forskjellige krefter og funksjoner mellom disse ytterpunktene.

Det interessante er at Thoth sier at mesterne styrer menneskets skjebne.

Dette behøver ikke innebære at de bestemmer alle våre handlinger. I tavle 2, vers 45, beskriver Thoth hvordan han selv fikk friheten til å godta eller avvise sin skjebne.

Vi kan derfor skille mellom de lovene og betingelsene som styrer utviklingen, og menneskets frihet til å velge hvordan det handler innenfor disse rammene.

Mesterne kan forstås som voktere og forvaltere av de grunnleggende prinsippene som regulerer bevissthetens utvikling og overgangen mellom forskjellige eksistensplan.

Thoth forteller også at de er frie fra tid og rom.

I tavle 7 beskriver Mester Ni en tilværelse hvor tiden ikke eksisterer på samme måte som i menneskets verden. Dette antyder at de høyere mesterne har frigjort seg fra begrensningene som gjelder på Det store fysiske plan.

Innenfor vår modell kan dette innebære at de eksisterer i en tilstand av Ånd hvor forholdet til rom og tid er grunnleggende annerledes enn vårt.

Slik beskriver Thoth en orden hvor de syv mesterne, hver med sine særskilte egenskaper, bidrar til å opprettholde lovene og veilede menneskets lange utvikling fra mørket mot Lyset.


19

Not of this world they, yet akin to it, Elder Brothers they, of the children of men. Judging and weighing, they with their wisdom, watching the progress of Light among men.

Ikke av denne verden, men likevel beslektet med den, er de som eldre brødre for menneskenes barn. Med sin visdom bedømmer og veier de, og følger med på lysets fremgang blant menneskene.

Thoth beskriver de syv mesterne som eldre brødre for menneskeheten. De tilhører ikke vår verden, men er likevel beslektet med den. Gjennom sin visdom bedømmer og veier de menneskenes utvikling og følger med på hvordan lyset vokser blant oss.

Betegnelsen «eldre brødre» er interessant. Den antyder et slektskap mellom menneskene og mesterne, samtidig som den peker på en forskjell i utviklingsnivå.

Innenfor vår forståelse av Ånd som medium kan dette bety at vi alle har den samme grunnleggende opprinnelsen, men befinner oss på forskjellige stadier av bevissthetens utvikling.

Mesterne er dermed ikke nødvendigvis vesener av en grunnleggende annen natur. De kan representere bevisstheter som har gjennomgått utviklingsstadier mennesket ennå ikke har nådd.

Dette samsvarer med tavle 2, vers 16, hvor Thoth forteller at mesterne er forskjellige fra menneskene og Lysets barn, men likevel ett med dem.

Det er også verdt å merke seg at mesterne «bedømmer og veier».

Vi kan forstå dette i sammenheng med loven om årsak og virkning. Menneskets handlinger, erfaringer og valg bidrar til å forme bevisstheten og dens videre utvikling.

Å bedømme og veie kan derfor innebære å vurdere hvilken tilstand bevisstheten har nådd, og om den er moden for overgangen til et høyere eksistensplan.

Dette knytter verset direkte til tavle 2, vers 17, hvor mesterne beskrives som voktere av kraften som binder mennesket, men også som dem som kan løse bindingene når den nødvendige tilstanden av lys er oppnådd.

Det mest interessante er likevel hva mesterne følger med på: lysets fremgang blant menneskene.

Det er ikke menneskenes materielle makt, rikdom eller teknologiske utvikling som fremheves, men veksten i lys.

Innenfor vår modell kan denne veksten forstås som en gradvis forandring i bevissthetens egenskaper. Gjennom erfaring, kunnskap, kjærlighet og visdom blir mennesket i stand til å motta og uttrykke stadig høyere grader av Lys.

Slik beskriver Thoth de syv mesterne som eldre brødre som følger menneskehetens utvikling, vurderer dens modenhet og hjelper den videre mot større frihet og bevissthet.


20

There before them was I led by the Dweller, watched him blend with ONE from above.

Der, foran dem, ble jeg ledet av Mesteren, så ham bli ett med Den Ene fra oven.

Thoth forteller hvordan Mesteren førte ham frem for de syv mesterne i Amentis haller. Der ble han vitne til at Mesteren forente seg med Den Ene fra oven.

Dette er et kort vers, men det beskriver en hendelse av stor betydning.

I de foregående versene har Thoth beskrevet de syv mesterne som høyt utviklede bevisstheter som leder menneskehetens utvikling. Nå får vi et innblikk i en forbindelse som synes å strekke seg enda høyere.

Det interessante er uttrykket «bli ett med Den Ene fra oven».

Thoth sier ikke at Mesteren møter eller snakker med Den Ene, men at han blir ett med denne bevisstheten.

Innenfor vår forståelse av Ånd som medium kan dette beskrive en tilstand hvor to bevisstheter forenes uten nødvendigvis å miste sin individuelle eksistens.

Vi har tidligere sammenlignet bevissthet med bølger i et felles medium. Dersom bevissthetene kan eksistere i forskjellige tilstander av Ånd, kan en slik forening tenkes å oppstå når de kommer i fullstendig samklang.

Dette kan også gi oss en mulig forståelse av hvordan kunnskap og kraft kan overføres mellom bevisstheter på forskjellige utviklingsnivåer.

I tavle 7 beskriver Mester Ni hvordan barrierene faller når to blir én og én blir Altet. Det gir en interessant parallell til hendelsen Thoth nå er vitne til.

Et viktig spørsmål er hvem Den Ene fra oven representerer.

Er dette en enda høyere bevissthet enn de syv mesterne, eller beskriver Thoth en forening med den universelle bevisstheten som alle vesener er en del av?

Verset gir oss ikke et entydig svar.

Vi bør derfor holde begge mulighetene åpne, særlig fordi Thoth andre steder skiller mellom individuelle mestre, høyere eksistensplan og Altet som den grunnleggende enheten bak all eksistens.

Det avgjørende er at Mesteren synes å kunne tre inn i en tilstand av enhet med en bevissthet fra et høyere plan.

Dette antyder at selv de høyt utviklede bevissthetene i Amenti inngår i en større sammenheng, hvor forbindelsen mellom forskjellige nivåer av bevissthet kan oppheve grensene som vanligvis skiller dem.


21

Then from HE came forth a voice saying: «Great art thou, Thoth, among children of men. Free henceforth of the Halls of Amenti, Master of Life among children of men. Taste not of death except as thou will it, drink thou of Life to Eternity's end, Henceforth forever is Life, thine for the taking. Henceforth is Death at the call of thy hand.»

Da lød en stemme fra Ham som sa: «Stor er du, Thoth, blant menneskenes barn. Fra nå av har du fri adgang til Amentis haller, en Livets mester blant menneskenes barn. Smak ikke av døden med mindre du selv ønsker det. Drikk av Livet til evighetens slutt. Fra nå av er Livet ditt, og du kan ta imot det når du ønsker. Fra nå av kommer døden når du selv kaller på den.»

Thoth blir nå innviet som en Livets mester. Etter at Mesteren har forent seg med Den Ene fra oven, lyder en stemme som erklærer at Thoth har fått fri adgang til Amentis haller og ikke lenger er underlagt den vanlige nødvendigheten av å dø.

Dette er et avgjørende vendepunkt i hans utvikling. Han har oppnådd frihet til selv å bestemme når han vil forlate sitt fysiske legeme.

Det interessante er at denne friheten ikke innebærer at døden er opphevet, men at forholdet mellom bevisstheten og døden har forandret seg.

For det vanlige mennesket fremstår døden som en uunngåelig hendelse. For Thoth er den blitt noe han selv kan velge.

Vi finner en direkte forbindelse til tavle 1, hvor Thoth forteller at han gjennom sin utvikling fikk nøkkelen til Livet og frigjorde seg fra den vanlige syklusen med fødsel og død.

De foregående versene i tavle 2 har samtidig forklart hvordan Lysets barn opprettholder sine opprinnelige legemer i Amenti, mens sjelene kan bevege seg fritt og inkarnere blant menneskene.

Thoth får nå tilgang til den samme eksistensformen.

Innenfor vår forståelse av mennesket som en sammensatt skapning innebærer dette et nytt forhold mellom den fysiske kroppen og den åndelige bevisstheten.

Den åndelige delen er ikke lenger tvunget til å følge kroppens vanlige livssyklus, men har oppnådd større frihet til å bestemme over sin egen tilværelse.

Dette kan forstås som en overgang fra å være underlagt lovene til å mestre dem gjennom kunnskap og visdom.

Det er også interessant at Thoth får denne friheten etter å ha gjennomgått en lang utvikling. Den fremstår ikke som en tilfeldig gave, men som en anerkjennelse av en tilstand han allerede har oppnådd.

Vi bør dessuten merke oss at stemmen kommer etter Mesterens forening med Den Ene fra oven. Det kan antyde at innvielsen formidles gjennom en høyere bevissthet enn Mesteren alene, men teksten forteller ikke entydig hvem som taler.

Uttrykket «til evighetens slutt» må også forstås i lys av de større kosmiske syklusene vi tidligere har diskutert. En frigjøring fra den menneskelige livssyklusen behøver ikke innebære at alle fremtidige forandringer eller overganger er opphevet.

Slik markerer verset at Thoth har passert en avgjørende terskel. Han er ikke lenger bundet til den vanlige menneskelige syklusen, men har oppnådd frihet til å videreføre sitt arbeid gjennom tidsaldrene.


22

«Dwell here or leave here when thou desireth, free is Amenti to the son of man. Take thou up Life in what form thou desireth, Child of the Light that has grown among men. Choose thou thy work, for all should must labour, never be free from the pathway of Light.»

«Dvel her eller forlat dette stedet når du måtte ønske. Amenti står åpent for menneskesønnen. Ta del i Livet i den form du måtte ønske, du Lysets barn som har vokst blant menneskene. Velg deg en oppgave, for alle må arbeide og aldri forlate Lysets vei.»

Thoth får nå full frihet til å komme og gå i Amentis haller og til å velge hvilken livsform han ønsker å tre inn i. Samtidig blir han pålagt å velge seg en oppgave, for selv de som har oppnådd frihet fra den vanlige syklusen med fødsel og død, må fortsette sitt arbeid på Lysets vei.

Dette utdyper det foregående verset, hvor Thoth ble erklært som en Livets mester og fikk myndighet over sin egen død.

Det interessante er at friheten nå omfatter mer enn livets varighet. Thoth kan også velge hvilken form han vil leve i.

I tavle 1 forteller han at hans opprinnelige legeme hviler i Amenti, mens sjelen kan vandre fritt og vende tilbake blant menneskene i denne formen eller en annen. Det gir oss en viktig forbindelse mellom bevissthetens utvikling og dens gradvise frigjøring fra den fysiske formen.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan dette forstås som at den åndelige bevisstheten etter hvert oppnår større kontroll over hvordan den kommer til uttrykk i forskjellige eksistensformer.

Men friheten innebærer ikke at utviklingen er avsluttet.

Thoth får beskjed om å velge seg en oppgave og fortsette arbeidet på Lysets vei. Dette antyder at selv høyt utviklede bevisstheter fortsatt inngår i en større utviklingsprosess.

Her finner vi en viktig parallell til tavle 2, vers 44, hvor Thoth får frihet til å velge sin egen skjebne og ber om å få være menneskenes lærer.

Det ligger et interessant prinsipp i dette: Jo større frihet en bevissthet oppnår, desto større blir også muligheten til å påta seg oppgaver av egen vilje.

På de lavere utviklingsstadiene drives mennesket fremover gjennom nødvendighet, erfaringer og konsekvensene av sine handlinger. På høyere stadier kan arbeidet i større grad være et bevisst valg, styrt av kunnskap og visdom.

Vi kan dermed skille mellom frigjøring fra bindinger og frigjøring fra utviklingens vei.

Det første beskrives som mulig. Det andre synes ikke å være målet.

Innenfor vår forståelse av de kosmiske syklusene kan dette innebære at hver oppnådd tilstand åpner for nye oppgaver og nye utviklingsmuligheter.

Slik fremstår ikke Livets mestere som vesener som har nådd et endelig mål, men som bevisstheter som har oppnådd frihet til selv å velge hvordan de vil fortsette sin utvikling og bidra til andres.

Lysets vei fortsetter, også etter at mennesket har frigjort seg fra døden.


23

«One step thou has gained on the long pathway upward, infinite now is the mountain of Light. Each step thou taketh but heightens the mountain; all of thy progress but lengthens the goal.»

«Ett steg har du nådd på den lange veien oppover, uendelig er nå fjellet av Lys. Hvert steg du tar, gjør bare fjellet høyere; all din fremgang forlenger bare veien til målet.»

Thoth har nettopp oppnådd en tilstand som for det vanlige mennesket kan fremstå som det endelige målet: Han er blitt en Livets mester, frigjort fra nødvendigheten av å dø og med frihet til selv å velge hvilken livsform han ønsker.

Likevel får han vite at dette bare er ett steg på en uendelig lang utviklingsvei.

Thoth bruker bildet av et fjell av Lys som stadig blir høyere etter hvert som man klatrer. Jo lenger bevisstheten utvikler seg, desto større blir også de mulighetene og utfordringene som ligger foran den.

Dette kan virke som et paradoks. Hvordan kan veien til målet bli lengre når vi nærmer oss det?

En mulig forklaring er at utviklingen ikke bare fører oss nærmere et bestemt mål, men også utvider vår forståelse av hva som er mulig å oppnå.

Et menneske på et tidlig utviklingsstadium kan ikke forestille seg de mulighetene som åpner seg for en Livets mester. På samme måte kan en Livets mester stå overfor utviklingsmuligheter som ligger langt utenfor menneskets forestillingsevne.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan dette sammenlignes med et stadig større spekter av kunnskap og bevissthet som blir tilgjengelig etter hvert som våre egenskaper utvikles.

Vi har tidligere skilt mellom utvikling, hvor bevisstheten tilegner seg nye egenskaper, og utfoldelse, hvor muligheter som allerede eksisterer, gradvis blir tilgjengelige.

Verset kan romme begge prosessene.

Hvert steg kan innebære en virkelig utvikling av bevisstheten, samtidig som det åpner for en større utfoldelse av mulighetene som finnes i Altet.

Dette berører også vårt åpne spørsmål om Altet selv utvikler seg gjennom erfaringene til de individuelle bevissthetene, eller om alle mulighetene allerede eksisterer i det uendelige.

Verset avgjør ikke dette spørsmålet, men viser at den individuelle utviklingen ikke synes å ha noen endelig grense.

Det er dessuten en viktig forbindelse til de kosmiske syklusene. Frigjøring fra én syklus betyr ikke nødvendigvis frigjøring fra alle sykluser. Overgangen til et høyere eksistensplan kan være begynnelsen på en ny og langt større utviklingsvei.

Slik minner Thoth oss om at selv de høyeste tilstandene vi kan forestille oss, kanskje bare er begynnelsen på noe langt større.

Fjellet av Lys blir ikke mindre når vi nærmer oss toppen. Det vokser i takt med vår evne til å se hvor langt utviklingen kan føre oss.


24

«Approach ye ever the infinite Wisdom, ever before thee recedes the goal. Free are ye made now of the Halls of Amenti to walk hand in hand with the Lords of the world, one in one purpose, working together, bring of Light to the children of men.»

«Streb alltid mot den uendelige visdommen, men målet vil alltid trekke seg lenger unna. Fri adgang har du nå til Amentis haller, slik at du kan gå hånd i hånd med verdens mestre, forent i ett felles mål, og arbeide sammen for å bringe Lys til menneskenes barn.»

Thoth får nå beskjed om å fortsette sin søken etter den uendelige visdommen, vel vitende om at målet alltid vil ligge foran ham. Samtidig får han frihet til å arbeide sammen med verdens mestre for å bringe Lys til menneskene.

Dette utdyper det foregående verset, hvor utviklingen ble sammenlignet med et fjell av Lys som stadig vokser etter hvert som man klatrer.

Det interessante er at visdommen beskrives som uendelig, samtidig som bevisstheten stadig kan nærme seg den.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan dette forstås som et uendelig spekter av kunnskap og bevissthet. Gjennom utvikling og utfoldelse blir stadig større deler av dette spekteret tilgjengelig.

Men hvert nytt nivå åpner også for innsikt i muligheter som tidligere lå utenfor bevissthetens rekkevidde. Dermed flytter også forestillingen om målet seg.

Dette gir oss en viktig forståelse av hvorfor utviklingen fortsetter selv etter at mennesket har oppnådd frihet fra den vanlige syklusen med fødsel og død.

Thoth har nådd en tilstand hvor han kan velge sin egen livsform og bevege seg fritt mellom Amenti og menneskenes verden. Likevel er han bare kommet et stykke videre på en langt større vei.

Verset introduserer samtidig et annet viktig prinsipp: De høyt utviklede bevissthetene arbeider sammen om et felles mål.

Dette minner oss om tavle 2, vers 44, hvor Thoth selv velger å bli menneskenes lærer og hjelpe dem fremover og oppover, inntil også de blir lys blant menneskene.

Dermed ser vi en sammenheng mellom individuell utvikling og fellesskapets utvikling.

Den som har oppnådd større kunnskap og frihet, får også større mulighet til å hjelpe andre.

Det ligger noe vesentlig i at Thoth skal gå hånd i hånd med mesterne. Han skal ikke bare motta deres undervisning, men nå arbeide sammen med dem.

Han har gått fra å være elev til å bli en medarbeider i den større oppgaven.

Slik beskriver verset en utviklingsvei uten noen endelig avslutning, hvor stadig større visdom også innebærer muligheten til å påta seg større ansvar for andre bevisstheters utvikling.

Lysets vei er dermed ikke bare en vei mot egen frigjøring, men også en vei mot fellesskap og samarbeid om andres frigjøring.


25

Then from his throne came one of the Masters, taking my hand and leading me onward, through all the Halls of the deep hidden land. Led he me through the Halls of Amenti, showing the mysteries that are known not to man.

Så steg en av mesterne ned fra sin trone, tok min hånd og ledet meg videre gjennom alle hallene i det dypt skjulte landet. Han førte meg gjennom Amentis haller og viste meg mysteriene som er ukjente for menneskene.

Etter å ha blitt innviet som en Livets mester får Thoth nå adgang til mysterier som tidligere har vært skjult for ham. En av de syv mesterne reiser seg fra sin trone, tar ham i hånden og leder ham gjennom Amentis haller.

Dette markerer en ny fase i Thoths utvikling.

I de foregående versene har han fått frihet fra den vanlige syklusen med fødsel og død og blitt oppfordret til å arbeide sammen med mesterne for å bringe Lys til menneskene.

Nå begynner en videre innvielse hvor han får kjennskap til mysterier som er ukjente for menneskeheten.

Det interessante er at Thoth, til tross for sin nye status som Livets mester, fortsatt trenger veiledning.

Dette understreker prinsippet fra de foregående versene: Hvert utviklingstrinn åpner for nye muligheter, men også for kunnskap som tidligere lå utenfor bevissthetens rekkevidde.

Vi kan forstå dette innenfor vår modell om Ånd som medium, hvor tilgang til kunnskap avhenger av bevissthetens utviklede egenskaper.

Når bevisstheten når en ny tilstand, kan den få tilgang til deler av virkeligheten som tidligere var utilgjengelige.

Dette betyr ikke nødvendigvis at mysteriene holdes skjult gjennom et bevisst forbud. De kan også være utilgjengelige fordi mennesket ennå mangler forutsetningene for å forstå dem.

En interessant parallell finnes i tavle 2, vers 40, hvor Thoth blir ledet gjennom store rom fylt med mysteriene til Lysets barn, mysterier mennesket ikke kan kjenne før det selv blir en Lysets sol.

Dermed kan Amentis haller forstås som mer enn et sted hvor legemer oppbevares og fornyes. De fremstår også som et senter for kunnskap og innvielse, hvor bevisstheter på forskjellige utviklingsnivåer får undervisning etter hvert som de blir klare for den.

At mesteren tar Thoth i hånden, understreker dessuten det personlige forholdet mellom lærer og elev.

Selv etter at Thoth har oppnådd en tilstand langt over det vanlige mennesket, fortsetter han å lære av dem som har gått veien før ham.

Slik viser verset at veien mot den uendelige visdommen ikke bare består av egen utvikling, men også av veiledning og kunnskapsoverføring mellom bevisstheter på forskjellige nivåer.


26

Through the dark passage, downward he led me, into the Hall where site the dark Death. Vast as space lay the great Hall before me, walled by darkness but yet filled with Light.

Gjennom den mørke passasjen ledet han meg ned til hallen der den mørke Døden tronet. Vid som rommet lå den enorme hallen foran meg, omgitt av mørke, men likevel fylt med Lys.

Thoth blir nå ført ned gjennom en mørk passasje til hallen hvor Døden troner. Foran ham åpner det seg et enormt rom, omgitt av mørke, men likevel fylt med Lys.

Dette er første gang i denne delen av fortellingen at Thoth blir ført inn i det som synes å være Dødens egen hall.

Tidligere har vi fått vite at Amenti består av både Livets haller og Dødens haller. Livets haller er stedet hvor Lysets barn opprettholder sine legemer gjennom kraften fra Livets blomst. Nå blir Thoth kjent med en annen side av Amentis mysterier.

Det interessante er motsetningen mellom mørket som omgir hallen, og Lyset som fyller den.

I Thoths undervisning representerer mørket ofte uvitenhet, begrensning og binding til den fysiske tilværelsen. Lyset representerer kunnskap, liv og høyere bevissthet.

Men her finner vi Lyset midt i Dødens hall.

Dette antyder at døden ikke nødvendigvis er en motsetning til Livet, men kan inngå i en større sammenheng hvor begge er underlagt de samme universelle lovene.

Vi har tidligere diskutert hvordan døden kan forstås som en overgang mellom forskjellige tilstander eller eksistensformer. Det fysiske legemet kan opphøre å fungere uten at dette, innenfor Thoths verdensbilde, innebærer at den åndelige bevisstheten opphører.

I tavle 1 fortalte Thoth hvordan han gjennom kunnskap og innvielse fikk nøkkelen til Livet og frigjorde seg fra den vanlige syklusen med fødsel og død.

Nå kan det se ut til at han skal få en dypere forståelse av selve døden og kreftene som styrer denne overgangen.

At Døden beskrives som en skikkelse som troner, er også interessant. Det kan antyde at døden ikke bare er en hendelse, men representerer et bestemt prinsipp eller en kraft som virker innenfor skapelsens orden.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan liv og død forstås som forskjellige tilstander og overganger i bevissthetens forhold til den fysiske formen.

Slik blir Dødens hall ikke bare et symbol på avslutning, men også et sted hvor mysteriene omkring livets forskjellige tilstander kan bli åpenbart.

Lyset i Dødens hall antyder at selv døden inngår i en større orden hvor Livet fortsetter gjennom forandring og overgang.


27

Before me arose a great throne of darkness, veiled on it sat a figure of night. Darker than darkness sat the great figure, dark with a darkness not of the night. Before it then paused the Master, speaking.

Foran meg reiste det seg en stor trone av mørke, hvor en tilslørt nattens skikkelse satt. Mørkere enn mørket satt den mektige skikkelsen der, mørk med et mørke som ikke var av natten. Mesteren stanset foran skikkelsen og talte.

Thoth blir nå ført frem for en mektig skikkelse som sitter på en trone av mørke i Dødens hall. Skikkelsen er tilslørt og beskrives som mørkere enn selve mørket, men med et mørke som ikke tilhører natten.

Det siste er særlig interessant. Thoth skiller uttrykkelig mellom nattens mørke og det mørket som omgir skikkelsen.

Tidligere har vi forstått mørket som et uttrykk for uvitenhet, begrensning og binding til den fysiske tilværelsen. Men her synes Thoth å beskrive en annen form for mørke.

I det foregående verset fortalte han at Dødens hall var omgitt av mørke, men samtidig fylt med Lys. Det antyder at mørke og Lys her ikke nødvendigvis representerer motstridende krefter, men kan eksistere innenfor den samme ordenen.

Skikkelsen kan dermed representere et prinsipp som styrer døden og overgangen mellom forskjellige eksistensformer, snarere enn mørket som mennesket skal frigjøre seg fra.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan vi undersøke om dette mørket representerer en tilstand som ligger utenfor menneskets vanlige sanse- og erfaringsområde.

Mørke behøver da ikke alltid bety fravær av åndelig utvikling. Det kan også betegne noe som ennå ikke er tilgjengelig for vår bevissthet.

Vi finner en interessant parallell i beskrivelsen av Mester Ni, som sitter tilslørt av sin kraft og forbindes med overgangen mellom det formløse og det formede. Dette betyr ikke at skikkelsen i Dødens hall er Ni, men viser at tilsløring også kan være knyttet til høyt utviklede bevisstheter og krefter.

Det er dessuten verdt å merke seg at Mesteren stanser og taler til skikkelsen. Han synes dermed å anerkjenne dens myndighet innenfor Dødens hall.

Dette styrker inntrykket av at døden i Thoths verdensbilde ikke bare er en biologisk hendelse, men inngår i en større lovmessig orden.

Det sentrale spørsmålet blir derfor hvilken funksjon denne mørke skikkelsen har, og hvordan dens myndighet forholder seg til Livets mestere.

Thoth har nettopp fått frihet til å velge sin egen død. Nå føres han frem for den kraften eller bevisstheten som synes å representere døden selv.

Dette kan være begynnelsen på en dypere undervisning om forholdet mellom liv, død og bevissthetens frigjøring fra den fysiske formen.


28

The Word that brings about Life, saying; «O, master of darkness, guide of the way from Life unto Life, before thee I bring a Sun of the morning. Touch him not ever with the power of night. Call not his flame to the darkness of night. Know him, and see him, one of our brothers, lifted from darkness into the Light. Release thou his flame from its bondage, free let it flame through the darkness of night.»

Han uttalte Ordet som frembringer liv, og sa: «O, mørkets mester, veiviser fra ett liv til det neste, frem for deg bringer jeg en Morgenens sol. Rør ham aldri med nattens krefter. Kall ikke hans flamme inn i nattens mørke. Kjenn ham og se ham som en av våre brødre, løftet fra mørket og inn i Lyset. Frigjør hans flamme fra dens trelldom. La den flamme fritt gjennom nattens mørke.»

Mesteren fører Thoth frem for den mørke skikkelsen i Dødens hall og uttaler Ordet som frembringer liv. Han henvender seg til skikkelsen som mørkets mester og veiviseren fra ett liv til det neste.

Dette gir oss en viktig opplysning om skikkelsens funksjon. Den representerer ikke nødvendigvis en ond kraft, men synes å ha myndighet over overgangen mellom forskjellige liv.

Det interessante er at Mesteren ber om at Thoth ikke lenger skal være underlagt denne makten. Hans flamme skal frigjøres fra trelldommen og få skinne fritt gjennom nattens mørke.

Dette utdyper innvielsen i vers 21, hvor Thoth fikk beskjed om at han heretter kunne velge når han ville dø.

Vi får dermed et tydeligere bilde av hva frigjøringen innebærer. Den åndelige bevisstheten skal ikke lenger tvinges gjennom den vanlige syklusen med død og gjenfødelse.

Men døden opphører ikke å eksistere. Det er Thoths forhold til den som forandres.

Innenfor vår modell kan dette forstås som at bevisstheten har oppnådd en tilstand hvor den ikke lenger er bundet til den fysiske kroppens livssyklus. Den kan fortsatt tre inn i fysiske former, men gjør det av egen vilje.

Det er også interessant at Mesteren omtaler Thoth som «en av våre brødre».

Dette markerer at Thoth nå anerkjennes som en del av fellesskapet av høyt utviklede bevisstheter. Han har gått fra å være elev til å bli en Livets mester.

En annen viktig detalj er bruken av Ordet.

I tavle 1 beskriver Thoth hvordan Mesteren uttalte Ordet og utløste krefter som fikk avgjørende følger for Atlantis. Her brukes Ordet til å frembringe liv og frigjøre en sjel fra dødens bindinger.

Dette antyder at Ordet ikke bare er tale, men uttrykk for en skapende kraft som virker gjennom universets lover.

Innenfor vår forståelse av Ånd som medium kan Ordet representere en bevisst påvirkning av mediet, hvor kunnskap om lovene gjør det mulig å frembringe bestemte virkninger.

Verset avsluttes med at Thoths flamme skal få brenne fritt gjennom nattens mørke.

Dette er et viktig bilde. Thoth skal ikke nødvendigvis forlate mørket for alltid. Han skal kunne bevege seg gjennom det uten å bli bundet av det.

Frigjøringen består dermed ikke i å unngå døden og mørket, men i å oppnå en tilstand hvor de ikke lenger har makt til å holde bevisstheten fanget.


29

Raised then the hand of the figure, forth came a flame that grew clear and bright. Rolled back swiftly the curtain of darkness, unveiled the Hall from the darkness of night.

Da løftet skikkelsen hånden, og en flamme kom til syne som vokste i klarhet og styrke. Mørkets slør trakk seg raskt tilbake, og hallen trådte frem fra nattens mørke.

Etter at Mesteren har bedt om at Thoth skal frigjøres fra dødens bindinger, løfter den mørke skikkelsen hånden. En flamme kommer til syne, vokser i klarhet og styrke og får mørkets slør til å trekke seg tilbake.

Dette er en viktig hendelse fordi den mørke skikkelsen selv frembringer flammen som fordriver mørket.

I de foregående versene har vi sett at skikkelsen omtales som mørkets mester og veiviseren fra ett liv til det neste. Nå viser den seg å ha myndighet til å frembringe lys og fjerne mørkets slør.

Dette styrker forståelsen av at skikkelsen ikke nødvendigvis representerer en ond eller fiendtlig kraft, men forvalter et bestemt prinsipp innenfor den større ordenen som styrer liv og død.

Det interessante er også forholdet mellom mørket og flammen.

I tavle 2, vers 38-39, beskriver Thoth hvordan en flamme vokser frem i mørket, blir stadig sterkere og til slutt fordriver mørket omkring seg. Der knyttes flammen til sjelens voksende lys.

Vi kan se en tilsvarende mekanisme her, selv om flammen denne gangen frembringes gjennom den mørke skikkelsens handling.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan dette forstås som en overgang mellom forskjellige tilstander av bevissthet. Når Lyset får større kraft, forandres også det som tidligere fremsto som mørke.

En viktig detalj er at hallen trer frem når mørkets slør trekkes tilbake.

Hallen eksisterte allerede, men var skjult for Thoths oppfattelse.

Dette kan antyde at frigjøringen ikke bare handler om å overvinne bindinger, men også om å få tilgang til sider av virkeligheten som tidligere var utilgjengelige.

Vi har tidligere sammenlignet bevisstheten med et dynamisk filter. Når filterets egenskaper forandres, kan det som tidligere var skjult, bli synlig.

Slik kan hendelsen forstås både som en frigjøring fra dødens makt og som en åpenbaring av nye mysterier.

Thoth er i ferd med å oppdage at det som fremsto som et ugjennomtrengelig mørke, kan skjule en virkelighet som først blir tilgjengelig når Lyset får virke.

Mørket behøver dermed ikke alltid å bety fravær av Lys. Det kan også være et slør som skjuler det bevisstheten ennå ikke er i stand til å se.


30

Then grew in the great space before me, flame after flame, from the veil of the night. Uncounted millions leaped they before me, some flaming forth as flowers of fire.

I det enorme rommet foran meg vokste flamme etter flamme frem fra nattens slør. Utallige millioner sprang frem foran meg, noen flammende som ildblomster.

Etter at mørkets mester har løftet hånden og fjernet mørkets slør, blir Thoth vitne til et overveldende syn. Millioner av flammer kommer til syne i den enorme hallen, noen flammende som blomster av ild.

Det interessante er at flammene ikke synes å bli skapt i dette øyeblikket. De kommer frem fra nattens slør etter at mørket har trukket seg tilbake.

Dette kan bety at de allerede var til stede, men skjult for Thoths bevissthet.

I de foregående versene har vi sett hvordan mørkets mester beskrives som veiviseren fra ett liv til det neste. Det er derfor nærliggende å undersøke om flammene representerer individuelle sjeler som befinner seg i Dødens hall, mellom forskjellige inkarnasjoner.

En slik forståelse passer med vår modell om at mennesket består av både en fysisk og en åndelig del, hvor den åndelige bevisstheten kan fortsette sin eksistens etter at den fysiske kroppen dør.

Flammen blir da et uttrykk for den individuelle bevisstheten, mens dens lysstyrke og egenskaper kan gjenspeile tilstanden den har oppnådd gjennom sin utvikling.

Vi finner en interessant parallell i tavle 3, hvor Thoth beskriver hvordan sjelens flamme vokser i mørket og gradvis blir sterkere, inntil mørket må vike.

At noen av flammene fremstår som ildblomster, kan også være betydningsfullt. Blomsten brukes allerede som et sentralt symbol på livgivende kraft i Amenti, men vi bør foreløpig ikke forutsette at disse ildblomstene er identiske med Livets blomst.

Det viktigste i dette verset er kanskje omfanget. Thoth ser ikke noen få flammer, men utallige millioner.

Dette åpner for en forståelse av Dødens hall som et sted hvor et enormt antall bevisstheter eksisterer uten sine vanlige fysiske legemer.

Samtidig reiser det et spørsmål: Hvorfor fremstår noen flammer som ildblomster, mens andre ikke gjør det?

Forskjellen kan være knyttet til bevissthetenes utviklingsnivå eller tilstand. De neste versene kan gi oss grunnlag for å undersøke dette nærmere.

Slik begynner Thoth å få innsyn i det som tidligere var skjult bak dødens mørke: en mulig verden av individuelle bevisstheter som fortsetter sin eksistens utenfor den fysiske formen.


31

Others there were that shed a dim radiance, flowing but faintly from out of the night.

Andre utstrålte et dunkelt lys, som strømmet svakt frem fra nattens mørke.

Thoth fortsetter å beskrive de utallige flammene som kommer til syne i Dødens hall. Mens noen fremstår som strålende ildblomster, avgir andre bare et svakt og dunkelt lys.

Dette antyder at flammene representerer bevisstheter på forskjellige utviklingsnivåer.

Dersom vi forstår flammene som individuelle sjeler, kan forskjellen i lysstyrke være et uttrykk for hvor langt de har kommet i sin åndelige utvikling.

Det interessante er at selv de svakeste flammene avgir lys. De er ikke uten lys, men uttrykker det i mindre grad.

Dette samsvarer med vår forståelse av at alle bevisstheter har sin opprinnelse i den samme Ånd, men at deres evne til å uttrykke Lyset varierer.

Vi kan sammenligne dette med vår modell av mennesket som et dynamisk filter. Gjennom erfaring, kunnskap og visdom forandres filterets egenskaper, slik at stadig mer lys kan slippe gjennom.

I tavle 2, vers 38-39, beskriver Thoth hvordan sjelens flamme vokser i styrke og gradvis fordriver mørket omkring seg. Her får vi et mulig bilde av hvordan forskjellene mellom sjeler kan komme til uttrykk når de ikke lenger er skjult bak sine fysiske legemer.

Det er også verdt å merke seg at Thoth beskriver lysstyrken, ikke sjelenes moralske verdi. En svak flamme behøver derfor ikke representere en ond bevissthet, men kan ganske enkelt være en bevissthet som ennå befinner seg på et tidlig utviklingsstadium.

Slik gir verset støtte til tanken om at bevissthetens utvikling kan forstås som en gradvis økning i evnen til å uttrykke Lys.

Alle flammene har lys i seg, men de skinner med forskjellig styrke.


32

Some there were that faded swiftly; others that grew from a small spark of light. Each surrounded by its dim veil of darkness, yet flaming with light that could never be quenched. Coming and going like fireflies in springtime, filled they with space with Light and with Life.

Noen bleknet raskt; andre vokste fra en liten gnist av lys. Hver av dem var omgitt av et dunkelt slør av mørke, men flammet likevel med et lys som aldri kunne slukkes. De kom og gikk som ildfluer om våren og fylte rommet med Lys og Liv.

Thoth fortsetter beskrivelsen av de utallige flammene i Dødens hall. Noen blekner raskt, mens andre vokser frem fra en liten gnist. Alle er omgitt av et slør av mørke, men bærer samtidig et lys som aldri kan slukkes.

Dette er en viktig beskrivelse av forholdet mellom den individuelle bevisstheten og det grunnleggende Lyset.

I de foregående versene har vi sett at flammene varierer i størrelse og lysstyrke. Nå får vi vite at de også forandrer seg. Noen blir svakere, mens andre vokser.

Det interessante er at Thoth samtidig sier at lyset aldri kan slukkes.

Dette antyder et skille mellom selve lyset og hvor sterkt det kommer til uttrykk.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan flammene representere individuelle bevisstheter som alle har sin opprinnelse i den samme Ånd. Deres evne til å uttrykke Lys kan forandres, uten at den grunnleggende forbindelsen til kilden opphører.

Vi har tidligere sammenlignet mennesket med et dynamisk filter. Når filterets egenskaper forandres, kan mer eller mindre lys slippe gjennom.

En flamme som blekner, behøver derfor ikke bety at sjelen opphører å eksistere. Det kan bety at dens evne til å uttrykke Lyset svekkes.

Tilsvarende kan flammen som vokser fra en liten gnist, representere en bevissthet som gradvis utvikler større evne til å uttrykke sitt indre lys.

Dette minner oss om tavle 3, hvor Thoth beskriver hvordan sjelens flamme vokser i mørket, inntil den blir sterk nok til å fordrive mørket omkring seg.

Det er også interessant at hver flamme er omgitt av sitt eget slør av mørke. Dette kan forstås som de begrensningene den individuelle bevisstheten ennå bærer med seg.

I vår modell er utviklingen nettopp en gradvis frigjøring fra slike begrensninger, slik at stadig mer av den grunnleggende Ånd kan komme til uttrykk.

Når Thoth sammenligner flammene med ildfluer som kommer og går, får vi dessuten et bilde av en tilværelse preget av bevegelse og forandring.

Dette kan være knyttet til sjelenes overgang mellom forskjellige liv og eksistensformer, men verset forteller ennå ikke uttrykkelig hva bevegelsene innebærer.

Det sentrale er forskjellen mellom det som forandres, og det som består.

Flammens styrke kan øke eller avta, men det grunnleggende lyset som bærer den, kan ikke slukkes.

Dette kan være en viktig nøkkel til å forstå hvordan Thoth skiller mellom bevissthetens utvikling gjennom forskjellige liv og dens dypere, uforgjengelige forbindelse til Altet.


33

Then spoke a voice, mighty and solemn, saying: «These are lights that are souls among men, growing and fading, existing forever, changing yet living, through death into life. When they have bloomed into flower, reached the zenith of growth in their life, swiftly then send I my veil of darkness, shrouding and changing to new forms of life.»

Da lød en røst, mektig og høytidelig, som sa: «Dette er lysene som er sjelene blant menneskene. De vokser og blekner, eksisterer evig, forandres, men lever videre, gjennom døden inn i livet. Når de har sprunget ut i blomst og nådd høydepunktet for sin vekst i livet, sender jeg raskt mitt mørkets slør, som omslutter dem og forvandler dem til nye livsformer.»

Thoth får nå bekreftet hva de utallige flammene i Dødens hall representerer. De er menneskenes sjeler, som vokser og blekner, forandrer seg og fortsetter sin eksistens gjennom døden og inn i nye liv.

Dette er en viktig bekreftelse på vår tolkning av de foregående versene. Flammene representerer individuelle bevisstheter, og forskjellene i lysstyrke kan knyttes til deres forskjellige tilstander og utviklingsnivåer.

Det mest interessante er at røsten beskriver sjelene som evig eksisterende, samtidig som de stadig forandres.

Her finner vi et tydelig skille mellom det som består, og det som gjennomgår utvikling.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan den individuelle sjelen forstås som et uttrykk for den samme grunnleggende Ånd som eksisterer i alle bevisstheter. Dens form, egenskaper og evne til å uttrykke Lys kan forandres, mens dens dypere forbindelse til kilden består.

Dette samsvarer med det foregående verset, hvor Thoth beskrev flammer som kunne vokse eller blekne, men som bar et lys som aldri kunne slukkes.

Røsten forteller videre at når sjelene har blomstret og nådd høydepunktet for sin vekst i livet, blir de omsluttet av mørkets slør og forvandlet til nye livsformer.

Dette gir oss et interessant bilde av dødens funksjon.

Døden fremstår ikke først og fremst som en avslutning, men som en overgang som gjør det mulig for bevisstheten å fortsette sin utvikling i en ny form.

Det kan også forklare hvorfor mørkets mester tidligere ble omtalt som veiviseren fra ett liv til det neste.

Innenfor vår forståelse av de store syklusene kan et enkelt menneskeliv betraktes som en begrenset utviklingsperiode. Når denne perioden har tjent sitt formål, åpner døden for en ny syklus med andre erfaringer og utviklingsmuligheter.

Dette innebærer ikke nødvendigvis at sjelen har nådd sitt høyeste mulige utviklingsnivå når den dør. Den kan ganske enkelt ha nådd grensen for den veksten som er mulig innenfor den aktuelle livsformen.

Vi finner dermed en forbindelse til skillet mellom utvikling og utfoldelse. En bestemt livsform kan gi rom for utfoldelse av bestemte egenskaper, mens overgangen til en ny form kan åpne for videre utvikling.

Slik beskriver Thoth døden som en del av den større lovmessige ordenen som styrer bevissthetens vandring gjennom forskjellige liv.

Det er formen som avslutter sin syklus. Sjelen fortsetter sin eksistens og sin utvikling gjennom nye former.


34

«Steadily upward throughout the ages, growing, expanding into yet another flame, lighting the darkness with yet greater power, quenched yet unquenched by the veil of the night.»

«Gjennom tidsaldrene stiger de stadig oppover, vokser og ekspanderer til stadig nye flammer, lyser opp mørket med stadig større kraft, slukket, men likevel ikke slukket av nattens slør.»

Thoth fortsetter beskrivelsen av sjelenes utvikling gjennom forskjellige liv. Gjennom tidsaldrene vokser de, utvider sin bevissthet og blir til stadig sterkere flammer som lyser opp mørket med større kraft.

Dette utdyper det foregående verset, hvor mørkets mester forklarte hvordan sjelene gjennomgår døden og forvandles til nye livsformer.

Det interessante er uttrykket «slukket, men likevel ikke slukket».

Her beskriver Thoth tilsynelatende en motsetning, men den kan forstås dersom vi skiller mellom den fysiske livsformen og den åndelige bevisstheten.

Når mennesket dør, slukkes livet i det fysiske legemet. Men sjelens grunnleggende lys består og kan komme til uttrykk gjennom en ny form.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan den individuelle bevisstheten forstås som en organisert tilstand i dette mediet. Den fysiske kroppen er en midlertidig form som gjør det mulig å erfare og virke på Det store fysiske plan.

Når denne formen opphører, behøver ikke det å bety at den åndelige bevisstheten opphører. Den kan fortsette sin utvikling gjennom nye former.

Dette samsvarer med tavle 2, vers 32, hvor flammene beskrives som bærere av et lys som aldri kan slukkes, selv om deres lysstyrke varierer.

Et annet viktig poeng er at Thoth beskriver sjelenes utvikling som en stadig bevegelse oppover.

Gjennom erfaringene fra forskjellige liv kan bevisstheten utvikle nye egenskaper og gradvis uttrykke stadig mer Lys.

Vi har tidligere skilt mellom utvikling og utfoldelse. Hvert liv kan gi mulighet til å utfoldе egenskaper som allerede finnes, samtidig som erfaringene bidrar til en virkelig utvikling av bevisstheten.

Når en livsform har nådd grensen for hva den kan bidra med, kan overgangen gjennom døden åpne for nye muligheter.

Dette betyr ikke nødvendigvis at hvert enkelt liv innebærer en jevn fremgang. Thoth har allerede beskrevet flammer som både vokser og blekner. Utviklingen kan derfor inneholde perioder med tilbakegang, selv om den større bevegelsen gjennom tidsaldrene går oppover.

Slik beskriver verset døden som en overgang mellom livsformer, ikke som en utslettelse av sjelen.

Den enkelte flammen kan synes å slukne når dens fysiske form opphører, men lyset som bærer bevisstheten, fortsetter og kan vokse seg stadig sterkere gjennom nye liv.


35

«So grows the soul of man ever upward, quenched yet unquenched by the darkness of night.»

«Slik vokser menneskets sjel stadig oppover, slukket, men likevel ikke slukket av nattens mørke.»

Thoth sammenfatter her det grunnleggende prinsippet som er blitt beskrevet gjennom de foregående versene: Menneskets sjel fortsetter sin utvikling gjennom forskjellige liv, selv om den fysiske tilværelsen stadig avsluttes gjennom døden.

Uttrykket «slukket, men likevel ikke slukket» viser til forskjellen mellom den midlertidige livsformen og den åndelige bevisstheten.

Når kroppen dør, opphører dens livsfunksjoner. Men innenfor Thoths beskrivelse fortsetter sjelen å eksistere og kan tre inn i nye livsformer.

I vers 33–34 fikk vi vite at sjelene forandres gjennom døden og gradvis vokser til sterkere flammer. Døden er dermed ikke slutten på utviklingen, men en overgang mellom forskjellige stadier av den.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan dette forstås som at bevisstheten fortsetter sin eksistens selv om den fysiske formen som uttrykker den, opphører.

Det er også viktig at Thoth beskriver utviklingen som en bevegelse oppover. Dette antyder at erfaringene fra forskjellige liv inngår i en større prosess hvor sjelen gradvis utvikler evnen til å uttrykke mer Lys.

Den enkelte inkarnasjonen kan innebære både fremgang og tilbakegang, men sett over lange tidsaldre er utviklingens retning mot større bevissthet og frihet.

Slik blir døden en del av den større syklusen som fører mennesket fra mørket mot Lyset.

Det fysiske livet kan slukkes, men sjelens lys består og fortsetter sin utvikling.


36

«I, Death, come, and yet I remain not, for life eternal exists in the ALL; only an obstacle, I in the pathway, quick to be conquered by the infinite light.

«Jeg, Døden, kommer, men blir ikke værende, for livet eksisterer evig i Altet. Jeg er kun et hinder på veien, som raskt overvinnes av det uendelige Lyset.»

Døden taler nå om sin egen natur og forteller at den bare er et midlertidig hinder på bevissthetens utviklingsvei. Livet eksisterer evig i Altet, mens dødens makt kan overvinnes av det uendelige Lyset.

Dette er en viktig utdyping av de foregående versene, hvor sjelene ble beskrevet som flammer som fortsetter sin eksistens gjennom døden og inn i nye liv.

Det interessante er at Døden selv bekrefter at dens makt ikke er endelig.

Døden kommer, men blir ikke værende. Den avslutter en livsform, men kan ikke utslette det grunnleggende Livet som eksisterer i Altet.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan dette forstås som et skille mellom den midlertidige formen og den grunnleggende substansen som gjør alle former mulige.

Den fysiske kroppen oppstår, utvikler seg og dør. Den åndelige bevisstheten beskrives derimot som noe som kan fortsette sin eksistens gjennom forskjellige former.

Døden blir dermed en overgang i bevissthetens utvikling, ikke dens endelige opphør.

Men verset sier også at Døden er et hinder som kan overvinnes av det uendelige Lyset.

Dette peker mot en dypere frigjøring enn den vanlige overgangen fra ett liv til det neste.

Så lenge mennesket er bundet til den fysiske tilværelsen, må det gjennomgå syklusen med fødsel og død. Når bevisstheten har utviklet seg tilstrekkelig, kan den frigjøres fra denne nødvendigheten.

Thoth har nettopp gjennomgått en slik frigjøring. Han er blitt en Livets mester og har fått myndighet til selv å velge når han vil forlate sitt legeme.

Vi kan derfor skille mellom to former for overvinnelse av døden.

Den første er at sjelen overlever kroppens død og fortsetter gjennom nye inkarnasjoner. Den andre er at sjelen utvikler seg til en tilstand hvor den ikke lenger er tvunget til å gjennomgå denne syklusen.

Det er særlig den siste formen Thoth nå beskriver.

Innenfor vår forståelse av de kosmiske syklusene innebærer dette at bevisstheten kan frigjøre seg fra én bestemt syklus og fortsette sin utvikling på et høyere eksistensplan.

Døden fremstår dermed ikke som en fiende av Livet, men som en midlertidig del av den større ordenen som styrer bevissthetens utvikling.

Det evige Livet tilhører Altet. Dødens makt gjelder de midlertidige formene og kan overvinnes når bevisstheten når den nødvendige tilstanden av Lys.


37

«Awaken, O flame that burns ever inward, flame forth and conquer the veil of the night.»

«Våkn opp, o flamme som brenner evig i det indre. Flamm opp og beseir nattens slør.»

Døden henvender seg nå direkte til den evige flammen som brenner i menneskets indre, og oppfordrer den til å våkne, vokse og beseire nattens slør.

Dette er interessant fordi oppfordringen kommer fra Døden selv. I det foregående verset fortalte Døden at den bare er et midlertidig hinder på utviklingsveien, og at dens makt kan overvinnes av det uendelige Lyset.

Nå oppfordrer den menneskets indre flamme til nettopp å overvinne dette hinderet.

Innenfor vår forståelse av mennesket som en sammensatt skapning representerer flammen den åndelige bevisstheten som eksisterer uavhengig av den fysiske kroppens livssyklus.

Men flammen må våkne. Det antyder at mennesket allerede bærer det nødvendige Lyset i seg, uten nødvendigvis å være bevisst det eller kunne uttrykke det fullt ut.

Vi finner en viktig parallell i tavle 2, vers 38-39, hvor Thoth beskriver hvordan sjelens flamme vokser i mørket, stadig sterkere, inntil mørket må vike.

Dette passer med vår modell om mennesket som et dynamisk filter i Ånd som medium. Gjennom erfaring, kunnskap, meditasjon og visdom kan bevissthetens egenskaper forandres, slik at stadig mer av det indre Lyset kommer til uttrykk.

Uttrykket «nattens slør» kan dermed forstås som de begrensningene som hindrer mennesket i å erkjenne sin egen åndelige natur.

Det interessante er at frigjøringen beskrives som en oppvåkning av noe som allerede finnes, ikke som tilførselen av noe fremmed.

Her ser vi særlig prinsippet om utfoldelse: Den indre flammen eksisterer allerede, men dens kraft og muligheter må gradvis komme til uttrykk gjennom bevissthetens utvikling.

Slik blir menneskets vei mot Lyset også en vei innover, mot erkjennelsen av den evige flammen det allerede bærer.

Det er ikke flammen som må skapes. Det er dens lys som må vekkes og frigjøres fra nattens slør.


38

Then in the midst of the flames in the darkness grew there one that drove forth the night, flaming, expanding, ever brighter, until at last was nothing but Light.

Så, midt blant flammene i mørket, vokste det frem én som fikk natten til å vike, flammende og ekspanderende, stadig sterkere, inntil det til sist ikke var annet enn lys.

Thoth blir nå vitne til at én av de utallige flammene i Dødens hall begynner å vokse. Den flammer stadig sterkere, ekspanderer og driver mørket tilbake, inntil det til slutt ikke er annet enn lys.

Dette er en direkte videreføring av det foregående verset, hvor Døden oppfordret den evige flammen i menneskets indre til å våkne og beseire nattens slør.

Det interessante er at Thoth nå får se denne prosessen utfolde seg foran seg.

I de tidligere versene har vi sett at flammene representerer menneskenes sjeler. De varierer i lysstyrke, vokser og blekner, men bærer alle et lys som aldri kan slukkes.

Nå får vi se hva som kan skje når en slik flamme vokser tilstrekkelig i styrke.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan dette forstås som en utvikling hvor den individuelle bevisstheten gradvis frigjør seg fra begrensningene som hindrer dens indre Lys i å komme til uttrykk.

Vi har tidligere sammenlignet mennesket med et dynamisk filter. Gjennom erfaring, kunnskap, kjærlighet og visdom forandres filterets egenskaper, slik at stadig mer Lys kan strømme gjennom det.

Når flammen vokser, kan den dermed forstås som et uttrykk for at bevisstheten åpner seg for stadig høyere tilstander av Ånd.

En særlig interessant parallell finnes i tavle 2, vers 39, hvor Thoth beskriver en nesten identisk hendelse. Der blir han vist hvordan en flamme vokser frem i mørket, stadig sterkere, inntil det ikke er annet enn lys. Mesteren forklarer deretter at Thoth er vitne til sin egen sjels voksende lys og dens frigjøring fra Nattens mester.

Denne parallellen antyder at hendelsen i Dødens hall ikke bare viser et generelt prinsipp for sjelenes utvikling, men også kan ha direkte forbindelse med Thoths egen innvielse.

Vi bør samtidig legge merke til at flammen ikke beskrives som en kraft som angriper mørket utenfra. Den vokser innenfra, og mørket må vike etter hvert som lyset blir sterkere.

Dette samsvarer med vår forståelse av at frigjøringen først og fremst skjer gjennom en forandring i bevissthetens egen tilstand.

Når flammen til slutt fyller alt med lys, kan det representere en overgang hvor de tidligere begrensningene ikke lenger har makt over sjelen.

Slik gir Thoth oss et bilde av selve frigjøringsprosessen: Den indre flammen vokser gjennom utvikling og utfoldelse, inntil mørkets bindinger ikke lenger kan holde bevisstheten fanget.


39

Then spoke my guide, the voice of the master: «See your own soul as it grows in the light, free now forever from the Lord of the night.»

Da talte min guide, og fra mesterens stemme lød: «Se din egen sjel mens den vokser i lyset, fri nå for alltid fra Nattens mester.»

Thoth får nå vite at den mektige flammen han nettopp har sett vokse frem i Dødens hall, er hans egen sjel.

Dette er en avgjørende åpenbaring. I de foregående versene har Thoth sett utallige sjeler som flammer med forskjellig lysstyrke. Noen vokser, andre blekner, men alle bærer et lys som aldri kan slukkes.

Nå får han se sin egen sjel utenfor den fysiske kroppens begrensninger. Den vokser i lysstyrke inntil mørket omkring den må vike.

Det interessante er at Thoth ikke bare får undervisning om sjelens natur. Han får se sin egen åndelige bevissthet og blir dermed vitne til den forandringen han selv har gjennomgått.

Denne parallellen styrker forståelsen av at sjelens flamme representerer dens virkelige tilstand, og at lysets vekst gjenspeiler bevissthetens utvikling.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan dette forstås som at den individuelle bevisstheten har utviklet evnen til å uttrykke stadig høyere grader av Lys.

Det er også viktig at Mesteren erklærer Thoth fri fra Nattens mester.

I de foregående versene fikk vi vite at Døden styrer overgangen mellom forskjellige livsformer. Når Thoth nå frigjøres fra denne makten, innebærer det at han ikke lenger er tvunget til å gjennomgå den vanlige syklusen med fødsel og død.

Dette betyr imidlertid ikke at hans utvikling er avsluttet. Som vi tidligere har sett, fortsetter veien mot den uendelige visdommen også etter at mennesket har blitt en Livets mester.

Verset viser dermed en viktig sammenheng mellom bevissthetens utvikling og dens frigjøring fra tidligere bindinger.

Det er gjennom veksten av sin egen sjels Lys at Thoth har nådd en tilstand hvor Døden ikke lenger har makt over ham.


40

Forward he led me through many great spaces filled with the mysteries of the Children of Light; mysteries that man may never yet know of until he, too, is a Sun of the Light.

Videre ledet han meg gjennom mange store rom fylt med mysteriene til Lysets barn; mysterier som mennesket ennå ikke kan kjenne før det selv blir en Lysets sol.

Thoth blir nå ført videre gjennom Amentis haller, hvor han får innblikk i mysteriene til Lysets barn. Dette er kunnskap som mennesket ennå ikke kan forstå fullt ut, før det selv har utviklet seg til å bli en Lysets sol.

Det interessante er at Thoth knytter tilgangen til mysteriene direkte til menneskets egen utvikling.

Han sier ikke at kunnskapen skal forbli hemmelig for alltid, men at mennesket først må nå en bestemt tilstand av bevissthet for å kunne forstå den.

Dette passer med vår modell om Ånd som medium, hvor kunnskap ikke bare er informasjon som kan overføres fra én bevissthet til en annen. Tilgangen avhenger også av mottakerens evne til å komme i samklang med den.

Vi har tidligere sammenlignet dette med en radio som bare kan motta de frekvensområdene den er innstilt på. Etter hvert som bevisstheten utvikler seg, forandres dens egenskaper, og nye deler av kunnskapens spekter blir tilgjengelige.

Uttrykket «en Lysets sol» er særlig betydningsfullt.

I tavle 2, vers 2, fortalte Thoth at mennesket må frigjøre seg fra mørkets bindinger for å kunne stige fra jorden til solen. Her får vi et nytt perspektiv: Mennesket skal ikke bare bevege seg mot solen, men selv bli en Lysets sol.

Dette kan forstås som overgangen fra hovedsakelig å motta og søke Lys til selv å bli en stadig sterkere kilde som uttrykker og formidler det.

Slik beskrives en utviklingsvei hvor mennesket gradvis tilegner seg de egenskapene som kjennetegner Lysets barn.

Det er likevel viktig å skille mellom kunnskap som holdes tilbake, og kunnskap som ennå ikke kan forstås. Verset antyder særlig det siste.

Innenfor denne forståelsen er innvielse ikke bare å få adgang til et hemmelig sted eller motta bestemte opplysninger. Det er en forandring i bevissthetens egen tilstand som gjør en dypere erkjennelse mulig.

Mysteriene blir tilgjengelige etter hvert som mennesket selv utvikler de egenskapene som kreves for å forstå dem.

Målet er dermed ikke bare å lære om Lyset, men å utvikle seg til selv å bli en Lysets sol.


41

Backward then HE led me into the Light of the hall of the Light. Knelt I then before the great Masters, Lords of ALL from the cycles above.

Han ledet meg så tilbake inn i Lyset i Lysets hall. Der knelte jeg ned foran de store mesterne, Altets mestere fra syklusene over oss.

Etter å ha blitt ført gjennom Amentis haller og fått innblikk i mysteriene til Lysets barn, vender Thoth tilbake til Lysets hall. Der kneler han foran de store mesterne som kommer fra syklusene over oss.

Dette markerer avslutningen på en viktig del av Thoths innvielse.

Han har fått se menneskenes sjeler som flammer i Dødens hall, forstått hvordan de fortsetter sin utvikling gjennom forskjellige liv, og blitt vitne til sin egen sjels frigjøring fra Nattens mester.

Nå vender han tilbake til de høyere mesterne som veileder menneskehetens utvikling.

Det interessante er betegnelsen «Altets mestere fra syklusene over oss».

I tavle 2, vers 15–18, beskrives de syv mesterne som bevisstheter fra høyere rom-tider, med forskjellige oppgaver og krefter knyttet til menneskets utvikling.

Dette utdypes i tavle 7, hvor mesterne beskriver sin opprinnelse fra forskjellige sykluser og sin rolle som voktere av lovene som styrer overgangene mellom dem.

Innenfor vår modell om de kosmiske syklusene kan dette innebære at mesterne har gjennomgått utviklingsstadier som ligger utenfor menneskets nåværende eksistensplan.

De representerer dermed ikke bare større kunnskap, men også erfaringer fra andre nivåer av skapelsen.

Samtidig er betegnelsen «Altets mestere» interessant. Den behøver ikke innebære at de hersker over selve Altet, men kan bety at de har oppnådd omfattende kunnskap om og herredømme over de universelle lovene innenfor sine områder.

Vi har tidligere undersøkt en mulig sammenheng mellom de syv mesterne og menneskets syv chakraer. Innenfor denne tolkningsmodellen kan mesterne representere forskjellige prinsipper som bevisstheten gradvis lærer å forstå og mestre på sin vei mot høyere tilstander av Lys.

At Thoth kneler foran dem, er også betydningsfullt.

Selv om han nå er blitt en Livets mester, viser han respekt for bevisstheter som har kommet lenger på utviklingsveien.

Dette understreker et gjennomgående prinsipp i tavlene: Ingen oppnådd tilstand innebærer nødvendigvis slutten på utviklingen.

Thoth har frigjort seg fra den vanlige syklusen med fødsel og død, men står fortsatt overfor nye mysterier og høyere nivåer av visdom.

Slik viser verset at bevissthetens utvikling fortsetter gjennom stadig større sykluser, og at selv en Livets mester fortsatt kan være elev på veien mot den uendelige visdommen.


42

Spoke HE then with words of great power saying:

Da talte han med mektige ord og sa:

Thoth står foran de store mesterne i Lysets hall etter å ha gjennomgått sin innvielse og fått innblikk i mysteriene omkring liv, død og sjelens utvikling.

Nå tar en av mesterne ordet.

Uttrykket «mektige ord» kan ha en dypere betydning i Thoths undervisning. Tidligere har vi sett hvordan Ordet kan utløse krefter som virker direkte inn på tilværelsen.

Det kan derfor være verdt å undersøke om ordene som nå følger, bare formidler kunnskap, eller om de også har en skapende og transformerende virkning.

Dette korte verset fungerer først og fremst som en innledning til mesterens videre undervisning.


43

«Thou hast been made free of the Halls of Amenti. Choose thou thy work among the children of men.»

«Du har blitt frigjort fra Amentis haller. Velg nå din gjerning blant menneskenes barn.» 

Etter å ha gjennomgått innvielsen i Amenti får Thoth nå beskjed om å velge hvilken gjerning han ønsker å utføre blant menneskene.

Dette markerer overgangen fra hans egen frigjøring til det arbeidet han skal utføre for andre.

Thoth har oppnådd frihet fra den vanlige syklusen med fødsel og død. Han kan bevege seg mellom forskjellige eksistensformer og har fått adgang til mysterier som ennå er ukjente for menneskeheten.

Men denne friheten innebærer ikke at hans utvikling eller arbeid er avsluttet.

Det interessante er at mesteren ber ham velge selv.

Vi finner en parallell i tavle 2, vers 22, hvor Thoth fikk beskjed om å velge seg en oppgave, fordi alle må arbeide og fortsette på Lysets vei.

Dermed ser vi et viktig prinsipp: Etter hvert som bevisstheten utvikler seg, blir den ikke bare frigjort fra tidligere bindinger. Den får også større frihet til å bestemme hvordan den vil bruke sine evner.

I tavle 3 beskrives en tilsvarende hendelse, hvor Thoth velger å bli menneskenes lærer og lede dem fremover og oppover, inntil også de kan bli lys blant menneskene.

Denne parallellen viser at Thoths frigjøring ikke først og fremst fører ham bort fra menneskeheten. Den gir ham muligheten til å vende tilbake som lærer og veileder.

Innenfor vår forståelse av bevissthetens utvikling kan dette representere en overgang fra å være styrt av nødvendighet til å handle ut fra kunnskap, visdom og fri vilje.

Den som tidligere måtte lære gjennom sine egne erfaringer, kan nå velge å bruke sin innsikt til å hjelpe andre.

Frigjøringen fra Amenti er dermed ikke slutten på Thoths vei, men begynnelsen på en ny oppgave hvor hans egen utvikling blir grunnlaget for å hjelpe menneskene videre mot Lyset.


44

Then spoke I: «O, great master, let me be a teacher of men, leading them onward and upward until they, too, are lights among men; freed from the veil of the night that surrounds them, flaming with light that shall shine among men.»

Da svarte jeg: «O, store mester, la meg være en lærer for menneskene, lede dem fremover og oppover inntil også de er lys blant menneskene; frigjort fra nattens slør som omgir dem, flammende av lys som skal skinne blant menneskene.»

Thoth har nå fått frihet til å velge sin egen gjerning. Han velger å bli menneskenes lærer og hjelpe dem fremover og oppover, inntil også de kan frigjøre seg fra nattens slør og skinne som lys blant menneskene.

Dette er et viktig øyeblikk i fortellingen. Etter å ha oppnådd frihet fra den vanlige syklusen med fødsel og død, velger Thoth å bruke sin kunnskap og visdom til å hjelpe andre.

Han søker ikke bare sin egen videre utvikling, men ønsker å bidra til menneskehetens frigjøring.

Det interessante er at Thoth ikke ber om å gjøre menneskene avhengige av hans undervisning. Målet er at også de skal bli lys blant menneskene.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan dette forstås som at hvert menneske allerede bærer sin egen åndelige flamme, men at dens evne til å uttrykke Lys begrenses av bevissthetens nåværende tilstand.

Gjennom erfaring, kunnskap, meditasjon og visdom kan disse begrensningene gradvis overvinnes.

Thoths oppgave blir dermed å hjelpe menneskene med å utvikle egenskaper som gjør dem i stand til å erkjenne og uttrykke sitt eget indre Lys.

Dette samsvarer med tavle 2, vers 37–39, hvor Thoth får se hvordan hans egen sjels flamme vokser og til slutt beseirer nattens mørke.

Han ønsker nå å hjelpe andre gjennom den samme utviklingen.

Uttrykket «fremover og oppover» kan også forstås i sammenheng med vår modell om de forskjellige eksistensplanene. Mennesket beveger seg gradvis fra bindingen til Det store fysiske plan mot høyere tilstander av åndelig bevissthet.

Men denne utviklingen kan ikke ganske enkelt gis til mennesket utenfra. Undervisningen kan vise veien, mens mennesket selv må gjennomgå den utviklingen som gjør frigjøringen mulig.

Slik viser Thoths valg et viktig prinsipp: De som har oppnådd større frihet og visdom, kan hjelpe andre til å oppnå det samme.

Målet er ikke at menneskene for alltid skal følge Thoths lys, men at de selv skal bli lys som kan skinne for andre.


45

Spoke to me then the voice: «Go, as yet will. So be it decreed. Master are ye of your destiny, free to take or reject at will. Take ye the power, take ye the wisdom. Shine as a light among the children of men.»

Da talte røsten til meg: «Gå, og gjør det du ønsker. Slik er det besluttet. Mester er du over din skjebne, fri til å godta eller avvise etter egen vilje. Ta til deg makten, ta til deg visdommen. Skinn som et lys blant menneskenes barn.»

Thoths ønske om å bli menneskenes lærer blir innvilget. Han får beskjed om å gå og utføre den gjerningen han selv har valgt. Samtidig blir det understreket at han er herre over sin egen skjebne, med frihet til å godta eller avvise etter egen vilje.

Dette er et viktig uttrykk for forholdet mellom fri vilje og bevissthetens utvikling.

Tidligere har vi sett hvordan mennesket er bundet av krefter og lover som virker gjennom de forskjellige eksistensplanene. De syv mesterne beskrives som voktere av disse bindingene, men også som dem som kan åpne veien videre når mennesket har nådd den nødvendige tilstanden av Lys.

Thoth har nå oppnådd denne friheten.

Det interessante er at han ikke lenger bare følger en vei som er bestemt for ham. Han får selv velge hvilken oppgave han vil utføre.

Innenfor vår forståelse av loven om årsak og virkning innebærer dette ikke nødvendigvis at Thoth har frigjort seg fra alle universelle lover. Det kan snarere bety at han har utviklet tilstrekkelig kunnskap og visdom til å handle bevisst innenfor dem.

Vi kan sammenligne dette med forskjellen mellom å være underlagt krefter man ikke forstår, og å beherske de samme kreftene gjennom kunnskap om hvordan de virker.

Jo større forståelse mennesket får av lovene som styrer tilværelsen, desto større frihet kan det oppnå til å forme sin egen skjebne.

Det er også verdt å merke seg oppfordringen om å ta til seg både makt og visdom.

Makt uten visdom kan føre til handlinger som binder bevisstheten sterkere til mørket. Visdom gir derimot forståelse av hvordan makten bør brukes i samsvar med de universelle lovene.

Thoths valg viser hvordan disse to egenskapene kan forenes. Han bruker ikke sin nyvunne frihet til å herske over menneskene, men til å hjelpe dem videre på deres egen utviklingsvei.

Slik beskriver verset en overgang fra utvikling gjennom nødvendighet til utvikling gjennom bevisste valg.

Den høyere friheten består ikke i å stå utenfor lovene, men i å forstå dem så godt at man kan velge sin egen vei og bruke sine evner til å hjelpe andre.


46

Upward then, led me the Dweller. Dwelt I again among children of men, teaching and showing some of my wisdom; Sun of the Light, a fire among men.

Mesteren ledet meg igjen oppover. Igjen dvelte jeg sammen med menneskenes barn, underviste og delte noe av min visdom med dem; Lysets sol, en ild blant menneskene.

Thoth vender tilbake fra Amentis haller for å fortsette sitt arbeid blant menneskene. Han har nå gjennomgått sin innvielse, blitt frigjort fra den vanlige syklusen med fødsel og død og fått frihet til å velge sin egen gjerning.

Han valgte å bli menneskenes lærer.

Det interessante er hvordan han nå beskriver seg selv: «Lysets sol, en ild blant menneskene.»

I tavle 2, vers 40, fikk vi vite at mennesket først kan forstå Lysets barns mysterier når det selv blir en Lysets sol. Nå bruker Thoth denne betegnelsen om seg selv.

Dette antyder at han har nådd den tilstanden som tidligere ble beskrevet som en nødvendig forutsetning for å få tilgang til de høyere mysteriene.

Men han forteller også at han bare deler noe av sin visdom med menneskene.

Dette kan forstås i sammenheng med at kunnskap ikke nødvendigvis kan overføres fullt ut til en bevissthet som ennå mangler forutsetningene for å forstå den.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan vi sammenligne dette med et kontinuerlig spekter av kunnskap, hvor menneskets utviklede egenskaper avgjør hvilke deler det kan motta og uttrykke.

Thoths oppgave blir dermed ikke bare å formidle kunnskap, men å hjelpe menneskene med å utvikle sin egen evne til å erkjenne den.

Betegnelsen «en ild blant menneskene» er også betydningsfull.

Vi har tidligere forstått sjelens flamme som et uttrykk for dens lys og bevissthet. Når Thoth nå beskriver seg selv som en ild, kan det innebære at han gjennom sin tilstedeværelse og undervisning bidrar til å vekke og styrke lyset i andre.

Dette gir en viktig forbindelse til hans uttalte mål i vers 44: å lede menneskene fremover og oppover, inntil også de blir lys blant menneskene.

Slik fullføres en sentral del av fortellingen. Thoth har selv gått veien fra elev til Livets mester, og vender nå tilbake for å hjelpe andre gjennom den samme utviklingen.

Han har blitt en Lysets sol, ikke for å beholde Lyset for seg selv, men for å bidra til at også andre kan begynne å skinne.


47

Now again I tread the path downward, seeking the light in the darkness of night. Hold ye and keep ye, preserve my record, guide shall it be to the children of men.

Nå går jeg igjen veien nedover, søkende etter lyset i nattens mørke. Bevar og ta vare på mine opptegnelser, de vil være en veiviser for menneskenes barn.

Thoth avslutter sin beretning med å fortelle at han igjen vandrer nedover, søkende etter lyset i nattens mørke. Samtidig oppfordrer han menneskene til å bevare opptegnelsene hans, slik at de kan tjene som veiviser for kommende generasjoner.

Det interessante er at Thoth, etter å ha oppnådd frihet fra dødens bindinger og blitt en Livets mester, fortsatt søker lyset i mørket.

Han har altså ikke nådd et endelig mål. Som vi så i vers 23–24, fortsetter veien mot den uendelige visdommen, og hvert utviklingstrinn åpner for nye muligheter.

Men uttrykket «veien nedover» kan også ha en annen betydning.

Gjennom tavlen har vi sett hvordan Thoth beveger seg ned i Amentis haller, hvor han får innsikt i mysteriene omkring liv, død og sjelens utvikling. Den fysiske nedstigningen fører ham ikke bort fra Lyset, men tvert imot til en dypere forståelse av det.

Dermed bør vi skille mellom å bevege seg nedover gjennom forskjellige rom og eksistensplan, og å synke til en lavere tilstand av bevissthet.

Det ene innebærer ikke nødvendigvis det andre.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan søken etter lyset i mørket også forstås som en utforskning av de delene av virkeligheten som ennå er skjult for bevisstheten.

Lyset kan allerede være til stede, selv om det ennå ikke er synlig for den som søker.

Dette minner oss om Dødens hall, hvor mørkets slør ble trukket tilbake og avdekket utallige flammer som allerede eksisterte bak det.

Thoths oppfordring om å bevare opptegnelsene får dermed en særlig betydning.

Han har selv mottatt undervisning fra bevisstheter som har gått veien før ham. Nå ønsker han å videreføre denne kunnskapen til menneskene, slik at også de kan finne veien mot større bevissthet og frihet.

Opptegnelsene blir dermed ikke bare en beretning om hans egne erfaringer, men en veiviser for menneskets videre utvikling.

Slik avsluttes tavlen med det samme grunnleggende prinsippet som har preget hele fortellingen: De som har funnet større Lys, kan hjelpe andre med å finne veien gjennom mørket.