Kampen mellom lyset og mørket
Vend dine tanker innover, ikke utover. Finn sjelens lys i ditt indre. Vit at du er mesteren. Alt annet kommer innenfra. Voks inn i sfærer av lys. Hold dine tanker rettet mot lyset. Vit at du er ett med kosmos – en flamme og et Lysets barn.
Nå gir jeg deg en advarsel: Vend ikke dine tanker bort. Vit at lyset strømmer gjennom din kropp til evig tid. Vend deg ikke mot Mørkets brødre som kommer fra mørkets broderskap, men hold ditt blikk alltid løftet og din sjel i harmoni med lyset.
Fire steder i Emerald Tablets beskrives særskilt kampen mellom lyset og mørket. En kamp som berørte Atlantis og som til slutt førte til dets fall. Men denne kampen angår ikke bare fortiden – den berører også oss i dag. For det er en illusjon å tro at dette er første gang mennesket har nådd sitt nåværende utviklingstrinn. Tenker vi oss litt om, oppdager vi at en slik tanke er absurd. I realiteten har dette skjedd mange ganger før.
I vår tid pågår det en intens jakt på kunnskapen som en gang eksisterte. Det utspiller seg en kamp mellom rivaliserende grupper bestående av såkalte illuminerte – opplyste. Med dette menes mennesker som kjenner til menneskets sykliske reise. En gruppe som vet mer enn de fleste andre, og som ønsker at denne ulikheten i kunnskap skal bestå. Slik kan de dra fordel av den. Store ressurser settes inn for å oppnå nettopp dette – for å ta opp arven etter det som en gang var, før alt kollapset som følge av den store syklusens gryende bevegelse mot mørket.
Utfordringen for disse «illuminerte» er at hjulet har snudd. Syklusen beveger seg igjen mot lyset, bort fra mørket. Ingen kraft på denne jord kan forhindre at fortidens kunnskap på nytt vil bli alle til del. Lysets mestere står nok en gang klare til å tre frem og ta over for det som lenge har regjert fra skyggene.
Gradvis forsvant fra kongedømmene i Atlantis bølger av bevissthet som hadde vært ett med meg, kun for å bli erstattet av bølger fra en lavere stjerne.
I lydighet overfor loven ble mesterens ord materialisert. Tankene til atlanteerne ble stadig mer formørket, inntil mesteren i sin vrede steg opp fra sin Agwanti, uttalte ordet og kalte på kraften.
Dypt i hjertet av jorden lyttet, og lytter, Amentis sønner, dirigerte endringene i ildens blomst som brenner evinnelig og alltid, endret og påvirket ved bruk av LOGOENE, inntil Den store ild forandret sin retning.
De store vannmassene skyllet over verden som sank i havet. Jordens balanse ble endret, inntil det kun var Lysets tempel på det store fjellet Undal som fortsatt var synlig over bølgene; noen levde, reddet fra de brusende vannmassene.
Det var lys i fordums Atlantis. Men også mørke var skjult i alt.
Noen som hadde steget til høye posisjoner blant menneskene, falt fra lyset og inn i mørket.
På grunn av sin kunnskap og sin høye stilling blant menneskene ble de stolte. Dypt fordypet de seg i det forbudte og åpnet porten som førte nedover.
De søkte stadig mer visdom, men fra mørket nedenfra.
Den som stiger ned, må ha balanse, ellers blir han bundet av mangel på lys.
Med sin kunnskap åpnet de stier som var forbudt for mennesket å gå.
Men Mesteren lå i sin Agwanti i templet og så alt, mens hans sjel vandret fritt i Atlantis.
Han så atlanteerne, med sin magi, åpne en portal som ville bringe stor sorg til jorden.
Hans sjel fløy raskt tilbake til kroppen og ble forent med den. Han steg opp fra sin Agwanti og kalte på de tre mektige budbringerne. Han ga kommandoene som ødela verden. Deretter steg Mesteren ned, dypt under jordskorpen, til Amentis haller, hvor han kalte på kreftene som de syv mesterne rådde over, og med dem endret jordens balanse.
Atlantis sank og ble skjult under havets mørke bølger. Portalen som hadde blitt åpnet, ble knust. Døren som førte nedover, ble også knust. Alle Atlantis' øyer ble ødelagt, bortsett fra Unal og deler av øya hvor Mesterens sønner dvelte.
Nå taler jeg om fordums Atlantis, om de dagene da skyggenes rike eksisterte. Jeg taler om skyggenes barn som skal komme. Ut av det store dypet ble de påkalt ved visdommen til menneskene på jorden, påkalt i den hensikt å erobre stor makt.
Langt tilbake i tid, før Atlantis eksisterte, var det menn som fordypet seg i mørket. De brukte mørk magi og fremkalte vesener fra det store dyp under oss. Frem kom de inn i denne syklusen, uten form og av en annen vibrasjon, usynlige for menneskene på jorden. Kun med blod kunne de få form. Kun gjennom mennesket kunne de leve i verden.
I svunne tider ble de beseiret av mestere og drevet ned til stedet hvorfra de kom. Men noen ble igjen, skjult i rom og plan som var ukjent for menneskene. De levde i Atlantis som skygger, men tidvis steg de frem blant menneskene. Ja, når blod ble ofret, for da kom de for å bo blant dem.
De var blant oss i menneskeskikkelse, men kun for øyet var de som mennesker. De hadde hoder som reptiler når fortryllelsen ble løftet, men fremstod for menneskene som menn blant menn. De snek seg inn i rådene og inntok skikkelser likt menneskets. Ved sine kunster drepte de lederne i kongerikene, tok deres skikkelser og hersket over menneskene. Bare ved magi kunne deres sanne ansikt ses. Bare ved lyd kunne deres sanne ansikter ses. De søkte fra skyggenes rike å ødelegge mennesket og regjere i hans sted.
Men vit at mesterne var mektige i magi, i stand til å fjerne sløret fra reptilenes ansikter og sende dem tilbake til deres sted. Mesterne kom til menneskene og lærte dem hemmeligheten, Ordet, som bare et menneske kan uttale. Raskt fjernet de da reptilenes slør og drev dem bort fra dem.
Dog, gi akt, reptilene lever ennå på et sted som tidvis gir dem tilgang til verden. Usynlige vandrer de blant deg på steder hvor ritene er blitt holdt. På nytt, etter hvert som tiden går fremover, skal de anta menneskers skikkelse.
Deretter skal den store striden komme til menneskene, som vil få jorden til å skjelve og ryste i sin bane. Ja, da skal mørkets brødre starte striden mellom lyset og mørket.
Når menneskene igjen har erobret havet og kan fly i luften på vinger som fuglene; når de har lært å tøyle lynet (produsere strøm), da skal tiden med krig begynne. Stor skal striden mellom de to kreftene bli, striden mellom lyset og mørket.
Nasjon skal reise seg mot nasjon og bruke mørkets krefter til å riste jorden. Våpen med energi (atomvåpen) skal utslette mennesker inntil halvparten er borte. Så skal morgenens sønner tre frem og gi sitt dekret til menneskenes barn: «O mennesker, la striden med deres brødre opphøre. Kun på den måten kan dere komme til lyset. Kom til troen, o mine brødre, følg veien og vit da at dere gjør det rette.»
Da skal menneskene slutte å kjempe mot hverandre, bror mot bror og far mot sønn. Da skal det fordums hjem som tilhørte mitt folk stige opp fra havets mørke bølger. Da skal lysets tidsalder utfolde seg hvor menneskene igjen skal ha lyset som deres mål. Da skal lysets brødre regjere over menneskene og nattens mørke skal bli forvist.
THOTH's PROPHECY read from the Hermetic Texts by Graham Hancock.
Link til Youtube hvor teksten er lest av Graham Hancock finner du her...
Do you not know, Asclepius, that Egypt is an image of heaven, or, to speak more exactly, in Egypt all the operations of the powers which rule and work in heaven have been transferred to earth below?
Nay, it should rather be said that the whole Kosmos dwells in this our land as in its sanctuary. And yet, since it is fitting that wise men should have knowledge of all events before they come to pass, you must not be left in ignorance of this: there will come a time when it will be seen that in vain have the Egyptians honoured the deity with heartfelt piety and assiduous service; and all our holy worship will be found bootless and ineffectual. For the gods will return from earth to heaven; Egypt will be forsaken, and the land which was once the home of religion will be left desolate, bereft of the presence of its deities.
This land and region will be filled with foreigners; not only will men neglect the service of the gods, but ... ; and Egypt will be occupied by Scythians or Indians or by some such race from the barbarian countries thereabout. In that day will our most holy land, this land of shrines and temples, be filled with funerals and corpses. To thee, most holy Nile, I cry, to thee I foretell that which shall be; swollen with torrents of blood, thou wilt rise to the level of thy banks, and thy sacred waves will be not only stained, but utterly fouled with gore.
Do you weep at this, Asclepius? There is worse to come; Egypt herself will have yet more to suffer; she will fall into a far more piteous plight, and will be infected with yet more, grievous plagues; and this land, which once was holy, a land which loved the gods, and wherein alone, in reward for her devotion, the gods deigned to sojourn upon earth, a land which was the teacher of mankind in holiness and piety, this land will go beyond all in cruel deeds. The dead will far outnumber the living; and the survivors will be known for Egyptians by their tongue alone, but in their actions they will seem to be men of another race.
0 Egypt, Egypt, of thy religion nothing will remain but an empty tale, which thine own children in time to come will not believe; nothing will be left but graven words, and only the stones will tell of thy piety. And in that day men will be weary of life, and they will cease to think the universe worthy of reverent wonder and of worship. And so religion, the greatest of all blessings, for there is nothing, nor has been, nor ever shall be, that can be deemed a greater boon, will be threatened with destruction; men will think it a burden, and will come to scorn it. They will no longer love this world around us, this incomparable work of God, this glorious structure which he has built, this sum of good made up of things of many diverse forms, this instrument whereby the will of God operates in that which be has made, ungrudgingly favouring man's welfare, this combination and accumulation of all the manifold things that can call forth the veneration, praise, and love of the beholder.
Darkness will be preferred to light, and death will be thought more profitable than life; no one will raise his eyes to heaven ; the pious will be deemed insane, and the impious wise; the madman will be thought a brave man, and the wicked will be esteemed as good. As to the soul, and the belief that it is immortal by nature, or may hope to attain to immortality, as I have taught you, all this they will mock at, and will even persuade themselves that it is false., No word of reverence or piety, no utterance worthy of heaven and of the gods of heaven, will be heard or believed.
And so the gods will depart from mankind, a grievous thing!, and only evil angels will remain, who will mingle with men, and drive the poor wretches by main force into all manner of reckless crime, into wars, and robberies, and frauds, and all things hostile to the nature of the soul. Then will the earth no longer stand unshaken, and the sea will bear no ships; heaven will not support the stars in their orbits, nor will the stars pursue their constant course in heaven; all voices of the gods will of necessity be silenced and dumb; the fruits of the earth will rot; the soil will turn barren, and the very air will sicken in sullen stagnation. After this manner will old age come upon the world. Religion will be no more; all things will be disordered and awry; all good will disappear.
But when all this has befallen, Asclepius, then the Master and Father, God, the first before all, the maker of that god who first came into being, will look on that which has come to pass, and will stay the disorder by the counterworking of his will, which is the good. He will call back to the right path those who have gone astray; he will cleanse the world from evil, now washing it away with waterfloods, now burning it out with fiercest fire, or again expelling it by war and pestilence. And thus he will bring back his world to its former aspect, so that the Kosmos will once more be deemed worthy of worship and wondering reverence, and God, the maker and restorer of the mighty fabric, will be adored by the men of that day with unceasing hymns of praise and blessing. Such is the new birth of the Kosmos; it is a making again of all things good, a holy and awe-striking restoration of all nature; and it is wrought in the process of time by the eternal will of God. For Gods will has no beginning; it is ever the same, and as it now is, even so it has ever been, without beginning. For it is the very being of God to purpose good. - Trismegistus; Asclepius III