Tavle 5: Mesteren fra Unal

Innledning

I denne tavlen forteller Thoth om Mesteren av Unal, hans opprinnelse fra en høyere syklus og den visdommen han brakte til menneskene i Atlantis. Vi får innblikk i hvordan Mesteren bygde sitt tempel, hvordan Thoth gjennomgikk sin lange innvielse og til slutt ble ett med Lyset.

Thoth beskriver også hvordan høytstående atlantidere falt fra Lyset og åpnet forbindelser til lavere eksistensplan. Dette førte til Mesterens inngripen og Atlantis' undergang. Deretter følger fortellingen om Thoths flukt til Khem, hans undervisning av menneskene og de hemmelighetene han etterlot seg i forbindelse med Sfinksen og pyramiden.

Fortellingen følger en bestemt rekkefølge:

  • Vers 1–8: Mesteren fra en høyere syklus – Atlantis' storhet, Mesterens opprinnelse og hans oppgave med å lede menneskenes sjeler fra mørket mot Lyset.

  • Vers 9–17: Tempelet på Unal – inndelingen av Atlantis i ti riker, tempelets skapelse gjennom Eteren og Ordet, og Mesterens evne til å bevege seg mellom form og det formløse.

  • Vers 18–25: Mesterens undervisning – de tre budbringerne, utvelgelsen av lærere og forberedelsen av mennesker som skulle videreføre visdommen og Lyset.

  • Vers 26–42: Thoths innvielse – hans søken etter kunnskap, møtet med Mesteren, oppgaven som vokter av visdom gjennom mørkets tidsaldre og den åndelige utviklingen som førte til at han ble ett med Lyset.

  • Vers 43–49: Uendelighetens mysterier – Thoths vandring gjennom stjerneplanene, hans søken i jordens skjulte kamre og erkjennelsen av at alt er en del av Altet, hvor visdommen er grenseløs.

  • Vers 50–59: Atlantis' fall – hvordan stolthet og maktbegjær førte høytstående atlantidere bort fra Lyset, åpningen av forbindelser til lavere eksistensplan og Mesterens inngripen som endret jordens balanse og førte til Atlantis' undergang.

  • Vers 60–65: Bevaringen av visdommen – de overlevende som skulle være lærere for kommende generasjoner, Thoths oppdrag, Mesterens tilbaketrekning og flukten til Khem, hvor Thoth etablerte sitt herredømme.

  • Vers 66–71: Sfinksen, pyramiden og den skjulte nøkkelen – Thoths undervisning av Khems barn, romskipet som ble skjult for fremtiden, varslet om inntrengere fra dypet og nøkkelen til de syv som skal åpne veien til Livet.


1

Oft dream I of buried Atlantis, lost in the ages that have passed into night. Aeon on aeon thou existed in beauty, a light shining through the darkness of night.

Ofte drømmer jeg om det sunkne Atlantis, tapt i tidsaldrene som har svunnet inn i natten. Gjennom eon etter eon eksisterte du i all din skjønnhet, et lys som skinte gjennom nattens mørke.

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth innleder den femte tavlen med et tilbakeblikk på Atlantis, sivilisasjonen han selv kom fra. Han forteller at han ofte drømmer om det tapte landet, som gjennom utallige tidsaldre eksisterte i skjønnhet og skinte som et lys i nattens mørke.

Det interessante er at Thoth nå vender tilbake til sin egen fortid etter å ha beskrevet sine reiser gjennom universet og møtene med høyt utviklede bevisstheter.

Han har tidligere fortalt hvordan han som ung atlantider lå under stjernehimmelen og lengtet etter å forstå universets mysterier. Nå får vi et innblikk i hans forhold til sivilisasjonen som dannet grunnlaget for denne utviklingen.

Atlantis fremstilles ikke bare som et land, men som et lysende sentrum for kunnskap og visdom.

Uttrykket «gjennom eon etter eon» antyder at sivilisasjonens historie strakte seg over enorme tidsrom. Innenfor Thoths fortelling kan dette bety at Atlantis gjennomgikk mange utviklingsperioder før den endelige katastrofen.

Vi har tidligere undersøkt muligheten for at gamle sivilisasjoner kan ha vært etterfølgere av langt eldre kulturer, og at kunnskap kan ha blitt overført gjennom store historiske omveltninger.

Dersom Atlantis representerte en slik tidlig sivilisasjon, kan dens undergang ha medført at omfattende kunnskap gikk tapt eller ble spredt til andre deler av verden.

Her finner vi en forbindelse til vår forståelse av de store kosmiske syklusene.

Vi har tidligere undersøkt hvordan kunnskap og visdom kan komme til uttrykk i forskjellige perioder, for deretter å bli glemt og senere gjenoppdaget.

Dette behøver ikke å bety at selve kunnskapen opphører å eksistere. Innenfor vår modell om Ånd som medium kan den fremdeles være tilgjengelig som en del av et større kunnskapsspekter, selv om menneskets evne til å erkjenne den er blitt begrenset.

Thoths beskrivelse av Atlantis som et lys i mørket kan dermed forstås på flere nivåer.

På det historiske planet kan Atlantis representere en sivilisasjon hvor kunnskap og visdom hadde nådd et høyt utviklingsnivå.

På det åndelige planet kan landet symbolisere en periode hvor menneskets forbindelse med Lyset var sterkere enn i senere tider.

Det er også verdt å merke seg den personlige tonen. Thoth forteller at han ofte drømmer om Atlantis. Selv etter sine omfattende erfaringer og sin frigjøring fra legemets bindinger vender han i tankene tilbake til landet han kom fra.

Dette kan fortelle oss noe om betydningen av erfaring og tilhørighet. Selv en høyt utviklet bevissthet bærer med seg minnene fra tidligere stadier av sin vandring.

Atlantis blir dermed både et minne om en tapt sivilisasjon og et symbol på kunnskapens vandring gjennom tidens store sykluser. Sivilisasjoner kan oppstå og forsvinne, men visdommen de utviklet, kan leve videre og på nytt komme til uttrykk når mennesket er rede til å motta den.


2

Mighty in power, ruling the earth-born, Lord of the Earth in Atlantis' day.

Mektig i kraft, hersket han over jordens mennesker, Jordens mester i Atlantis' dager.

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth fortsetter beskrivelsen av Atlantis, men retter nå oppmerksomheten mot en mektig skikkelse som hersket over menneskene i denne perioden.

Han omtaler ham som Jordens mester, en betegnelse som antyder at hans myndighet strakte seg langt utover Atlantis.

I det neste verset blir denne skikkelsen identifisert som Mesteren av Unal. Det er derfor naturlig å forstå dette verset som innledningen til beretningen om ham.

Det interessante er at Thoth beskriver Mesteren som mektig i kraft, ikke bare som en hersker med politisk myndighet.

Gjennom de foregående tavlene har vi sett hvordan høyere bevissthetstilstander forbindes med økt kunnskap, visdom og evne til å anvende de universelle lovene.

Vi har også undersøkt hvordan høyt utviklede bevisstheter kan beherske eteren og gjennom tankens kraft skape og forme materielle strukturer.

Innenfor denne forståelsen kan Mesterens makt ha vært av en annen karakter enn den makten vi vanligvis forbinder med konger og herskere.

Hans myndighet kan ha vært begrunnet i en langt mer omfattende forståelse av de lovene som styrer materien og bevisstheten.

Dette åpner for et interessant spørsmål: Hvordan ville en sivilisasjon fungere dersom dens øverste leder representerte et langt høyere utviklingsstadium enn menneskene han hersket over?

Vi har tidligere undersøkt hvordan bevissthetens utvikling kan gi stadig større evne til å forstå og etterleve de universelle lovene.

Dersom Mesteren hadde nådd et slikt utviklingsnivå, kan hans oppgave ha vært å skape en samfunnsorden som gjorde det mulig for menneskene å utvikle større kunnskap og visdom.

Men makt og visdom er ikke nødvendigvis det samme. Det avgjørende blir hvordan makten anvendes.

Thoth har tidligere understreket at orden og balanse er grunnleggende kosmiske lover. En hersker som virkelig forstår disse lovene, burde derfor bruke sin makt til å opprettholde harmoni og fremme bevissthetens utvikling.

Her kan vi også se en forbindelse til vår forståelse av de store kosmiske syklusene.

Dersom Atlantis eksisterte gjennom lange tidsaldre, kan sivilisasjonens utvikling ha vært påvirket av kunnskap som ble bevart og videreført gjennom generasjoner.

En høyt utviklet mester kunne innenfor denne fortellingen ha hatt en sentral rolle i å opprettholde denne kunnskapen.

Thoth introduserer dermed en skikkelse som synes å ha forent omfattende myndighet med en kraft langt utover det vanlige menneskets. I de følgende versene får vi vite mer om hvem Mesteren av Unal var, hvor han kom fra, og hvilken betydning han hadde for Atlantis og menneskenes åndelige utvikling.


3

King of the nations, master of wisdom, LIGHT through SUNTAL, Keeper of the way, dwelt in his TEMPLE, the MASTER of UNAL, LIGHT of the Earth in Atlantis' day.

Konge over nasjonene, visdommens mester, et Lys gjennom Suntal, vokter av veien. Mesteren av Unal, et Lys på jorden i Atlantis' dager, dvelte i sitt tempel.

Atlantis; Det store templet
1:11; 1:16; 1:25; 5:3; 5:11-17; 5:25; 5:64; 14:29;

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth fortsetter beskrivelsen av Atlantis og forteller om en mektig skikkelse som hersket over nasjonene, var visdommens mester og vokter av veien. Han omtales også som Mesteren av Unal, et Lys på jorden i Atlantis' dager.

I det foregående verset fikk vi vite at denne skikkelsen hadde makt og myndighet over menneskene på jorden. Nå får vi et nærmere innblikk i hva denne makten bygde på.

Det interessante er at Thoth knytter den politiske myndigheten til visdom og åndelig innsikt.

Mesteren fremstilles ikke bare som en konge, men også som en som besitter omfattende kunnskap om de universelle lovene.

Dette harmonerer med Thoths tidligere undervisning om at virkelig makt springer ut av visdom, og at frihet oppnås gjennom forståelse og etterlevelse av lovene.

Men hvem var denne mesteren?

Vi har tidligere møtt Mesteren i Amenti, den høyt utviklede bevisstheten som Thoth mottok sin undervisning fra. Det er nærliggende å undersøke om Mesteren av Unal er den samme skikkelsen, eller om han representerer en tilsvarende åndelig autoritet i Atlantis.

Uttrykket «vokter av veien» er særlig interessant.

Gjennom de foregående tavlene har Thoth beskrevet menneskets lange utviklingsvei fra mørkets bindinger mot stadig større visdom, frihet og forening med Lyset.

En vokter av veien kan derfor forstås som en som kjenner denne utviklingsprosessen og har ansvar for å bevare og formidle kunnskapen om den.

Her får også tempelet betydning.

Innenfor fortellingen kan tempelet ha vært et sentrum for undervisning, åndelige øvelser og videreføring av kunnskap. Det kan ha vært et sted hvor utvalgte mennesker ble innviet i mysteriene og lærte å utvikle sin bevissthet.

Samtidig introduserer Thoth to interessante navn: Suntal og Unal.

Teksten gir oss foreløpig ikke tilstrekkelige opplysninger til å fastslå deres geografiske eller organisatoriske betydning. Suntal kan ha vært et område eller et sentrum i Atlantis, mens Unal kan ha vært knyttet til en bestemt åndelig tradisjon, et sted eller en gruppe.

Vi bør derfor følge hvordan navnene brukes videre i tavlen.

Det mest betydningsfulle er likevel forbindelsen mellom kongemakt og visdom.

Dersom Atlantis hadde en samfunnsorden hvor den øverste myndigheten også var en høyt utviklet åndelig mester, kan dette ha gitt sivilisasjonen en annen organisering enn den vi kjenner fra moderne samfunn.

Vi har tidligere undersøkt hvordan orden og balanse ifølge Thoth er grunnleggende prinsipper for utviklingen mot Lyset.

Kanskje ble disse prinsippene også forsøkt virkeliggjort gjennom samfunnets organisering.

Mesteren av Unal fremstilles som en skikkelse hvor verdslig makt og åndelig visdom var forent. Han var ikke bare en hersker over menneskene, men også en vokter av kunnskapen om veien mot Lyset. Dette kan gi oss et viktig innblikk i hvordan Thoth beskriver sammenhengen mellom Atlantis' samfunnsorden og den åndelige tradisjonen han selv var en del av.


4

Master, HE, from a cycle beyond us, living in bodies as one among men.

Han var en mester fra en syklus over vår egen, som levde i legemer som en av menneskene. 

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth avslører nå noe vesentlig om Mesteren av Unal. Han var ikke et vanlig menneske som hadde oppnådd stor visdom gjennom sitt jordiske liv, men en mester fra en høyere syklus som levde blant menneskene i Atlantis.

Dette gir oss en ny forståelse av hans makt og myndighet.

Vi har tidligere undersøkt hvordan bevisstheten gjennom de store kosmiske syklusene utvikles mot stadig høyere tilstander av Ånd. Gjennom erfaring, visdom og forening kan mindre bevisstheter inngå i større helheter og dermed oppnå en mer omfattende forståelse av de universelle lovene.

Mesteren av Unal kan ha gjennomgått en slik utvikling i en tidligere syklus og dermed befunnet seg på et langt høyere utviklingsnivå enn menneskene han levde blant.

Men det mest interessante er at han likevel kunne leve i et fysisk legeme.

Dette minner oss om Thoths tidligere undervisning om hvordan høyt utviklede bevisstheter kan frigjøre seg fra legemets bindinger uten nødvendigvis å miste evnen til å uttrykke seg gjennom materielle former.

Innenfor vår modell er både materie og bevissthet tilstander av Ånd. Et fysisk legeme kan derfor forstås som en organisert form som gjør det mulig for bevisstheten å virke på Det store fysiske plan.

En mester som har nådd Det store åndelige plan, kan tenkes å ha utviklet evnen til å benytte en slik form uten å være bundet av den på samme måte som et vanlig menneske.

Her får originalens flertallsform «legemer» en særlig betydning.

Den åpner for muligheten for at Mesteren kunne uttrykke seg gjennom forskjellige legemer, enten etter hverandre eller på andre måter. Teksten forteller oss foreløpig ikke hvordan dette foregikk.

Vi har tidligere undersøkt hvordan bevissthetens utvikling kan føre til større frihet gjennom forståelse og etterlevelse av de universelle lovene.

Mesteren kan dermed representere en bevissthet som har oppnådd frihet fra materiens bindinger, men som likevel velger å benytte materien som et redskap.

Dette gir også en interessant forbindelse til Thoths eget valg om å fortsette som menneskenes lærer.

Begge kan ha valgt å virke blant mennesker selv om deres utvikling hadde åpnet for andre eksistensformer.

Forskjellen er at Mesteren av Unal synes å komme fra en enda høyere syklus.

Verset antyder dermed at en høyt utviklet bevissthet kan eksistere på et høyere åndelig nivå og samtidig uttrykke seg gjennom et fysisk legeme. Materien er ikke nødvendigvis et fengsel for en slik bevissthet, men et redskap den kan benytte. Mesteren av Unal kan derfor representere et eksempel på hvordan større åndelig frihet også innebærer større evne til å virke gjennom forskjellige tilstander av Ånd.


5

Not as the earth-born, HE from beyond us, SUN of a cycle, advanced beyond men.

Han var ikke som menneskene født på jorden, men en sol fra en syklus over vår egen, utviklet langt over menneskenes nivå.

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth understreker at Mesteren av Unal ikke var som menneskene født på jorden. Han beskrives som en sol fra en høyere syklus, en bevissthet som hadde nådd et utviklingsnivå langt over menneskets.

I det foregående verset fikk vi vite at Mesteren kom fra en syklus over vår egen, men likevel kunne leve blant menneskene i fysiske legemer. Nå får vi en nærmere beskrivelse av hans åndelige tilstand.

Det interessante er at Thoth omtaler ham som en sol.

Gjennom de tidligere tavlene har vi sett hvordan solen brukes som et bilde på en høyt utviklet bevissthet. Mennesket beskrives som en gnist av den kosmiske flammen, med mulighet til selv å utvikle seg til en Lysets sol.

Mesteren av Unal synes å representere en bevissthet som allerede hadde nådd et slikt stadium.

Innenfor vår modell er alt Ånd, og alle former bærer det samme opprinnelige Lyset. Forskjellen ligger i bevissthetens utvikling og dens evne til å uttrykke dette Lyset.

Vi har tidligere undersøkt hvordan mindre bevisstheter gjennom erfaring og forening kan smelte sammen til én større bevissthet. Erfaringene fra de tidligere tilstandene videreføres i den nye helheten, som dermed kan utvikle større visdom og forståelse av de universelle lovene.

En sol fra en høyere syklus kan innenfor denne forståelsen representere en slik omfattende bevissthet.

Det betyr ikke nødvendigvis at Mesteren var en fysisk stjerne. Solen kan symbolisere en bevissthet som har utviklet en så sterk evne til å uttrykke Lyset at den selv fungerer som en lyskilde for andre.

Men hva innebærer det å komme fra en høyere syklus?

Vi har tidligere undersøkt hvordan Kybalion beskriver en nedadgående og en oppadgående bevegelse gjennom forskjellige tilstander av Ånd.

Dersom bevisstheten gjennomgår slike utviklingssykluser, kan Mesteren ha fullført utviklingsstadier som menneskene på jorden fortsatt befinner seg innenfor.

Dette kan også forklare hvorfor han kunne virke blant menneskene uten å være bundet av legemet på samme måte som dem.

Han representerte en høyere tilstand av bevissthet, men kunne likevel benytte en fysisk form for å undervise og lede mennesker på et tidligere utviklingsstadium.

Her finner vi en interessant forbindelse til Thoths egen rolle som lærer.

Vi har tidligere diskutert hvordan Thoth valgte å fortsette blant menneskene fremfor å gå videre mot en større forening med sine brødre.

Mesteren av Unal kan representere et tilsvarende prinsipp på et enda høyere nivå: En bevissthet som har oppnådd stor frihet, men som likevel velger å virke på et lavere eksistensplan.

Thoths beskrivelse av Mesteren som en sol fra en høyere syklus gir oss et bilde av bevissthetens mulige fremtid. Gjennom erfaring, visdom og stadig større forening kan den indre gnisten utvikle seg til en omfattende lyskilde. Mesteren av Unal representerer dermed ikke bare en mektig hersker fra Atlantis, men også et eksempel på hvor langt bevissthetens utvikling kan føre.


6

Know ye, O man, that HORLET the Master, was never one with the children of men.

Vit, o menneske, at mesteren HORLET aldri var ett med menneskenes barn.

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth avslører nå navnet på Mesteren av Unal: HORLET. Han understreker samtidig at denne mesteren aldri var ett med menneskenes barn.

I de foregående versene har vi fått vite at HORLET kom fra en høyere syklus, at han hadde utviklet seg langt over menneskenes nivå, og at han likevel levde blant menneskene i Atlantis.

Nå fremhever Thoth et vesentlig skille mellom mesteren og menneskene han ledet.

Det interessante er uttrykket «aldri var ett med».

Dette kan forstås som at HORLET ikke hadde sitt opphav blant menneskene på jorden. Han tilhørte en annen og høyere utviklingssyklus, selv om han kunne uttrykke seg gjennom et menneskelignende legeme.

Men innenfor vår modell om bevissthetens utvikling og forening kan formuleringen også ha en dypere betydning.

Vi har tidligere undersøkt hvordan mindre bevisstheter gjennom erfaring og forening kan smelte sammen til én større bevissthet. Den nye bevisstheten bærer erfaringene fra de tidligere tilstandene videre, men opplever seg selv som én samlet enhet.

Dersom HORLET allerede hadde gjennomgått slike utviklingsprosesser i en høyere syklus, kan han ha representert en bevissthet av en helt annen orden enn menneskene på jorden.

Han kunne dermed leve blant dem uten å være en del av deres utviklingsmessige fellesskap.

Her må vi skille mellom å eksistere sammen med andre og å være forent med dem i én bevissthet.

HORLET kunne undervise, lede og samhandle med menneskene uten at hans bevissthet dermed var smeltet sammen med deres.

Dette gir en interessant forbindelse til Thoths egen beretning om frigjøringen fra legemet.

Vi har tidligere undersøkt hvordan høyt utviklede bevisstheter kan tenkes å benytte materielle former uten å være bundet av dem på samme måte som mennesker på lavere utviklingsstadier.

HORLET kan ha hatt en tilsvarende frihet.

Det er også verdt å merke seg at Thoth ikke beskriver ham som en fremmed makt som bare besøkte jorden. Han fremstiller ham som en hersker, visdommens mester og vokter av veien.

Dette antyder at hans tilstedeværelse hadde en bestemt oppgave i menneskenes utvikling.

En mester fra en høyere syklus kan innenfor denne forståelsen ha fungert som en formidler av kunnskap som menneskene ennå ikke hadde utviklet evnen til å oppdage på egen hånd.

Slik kan HORLET representere et forbindelsesledd mellom forskjellige utviklingsnivåer av bevissthet.

Thoths beskrivelse av HORLET viser at en høyt utviklet bevissthet kan leve blant menneskene uten selv å tilhøre deres utviklingssyklus. Han var ikke ett med menneskenes barn, men kunne likevel virke som deres lærer og veileder. Dermed åpner verset for en forståelse hvor bevisstheter fra forskjellige sykluser kan møtes og samhandle, samtidig som de befinner seg på svært ulike stadier av den lange vandringen mot Lyset.


7

Far in the past time when Atlantis first grew as a power, appeared there one with the KEY of WISDOM, showing the way of LIGHT to all.

For lenge siden, da Atlantis for første gang vokste i makt og innflytelse, trådte én frem med nøkkelen til visdom, en som viste Lysets vei for alle.

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth fører oss nå tilbake til den tidligste perioden av Atlantis' historie, da sivilisasjonen begynte å vokse frem som en betydelig makt. Han forteller at det på denne tiden trådte frem en skikkelse som hadde nøkkelen til visdom og viste menneskene Lysets vei.

I de foregående versene har Thoth beskrevet mesteren HORLET, som kom fra en høyere syklus og levde blant menneskene uten selv å tilhøre deres utviklingsnivå.

Det er derfor nærliggende å forstå skikkelsen som nå introduseres, som HORLET. I så fall får vi et innblikk i hvordan hans tilstedeværelse var knyttet til Atlantis' tidlige utvikling.

Det interessante er at Thoth plasserer fremveksten av en mektig sivilisasjon i sammenheng med fremkomsten av en åndelig lærer.

Dette åpner for spørsmålet om Atlantis' utvikling ikke bare bygde på menneskenes egne erfaringer og oppdagelser, men også på kunnskap som ble formidlet fra en bevissthet som allerede hadde nådd et langt høyere utviklingsstadium.

Vi har tidligere undersøkt hvordan kunnskap kan overføres mellom sivilisasjoner og bevares gjennom store historiske omveltninger. Her beskriver Thoth en enda mer omfattende form for kunnskapsoverføring, hvor forbindelsen ikke bare går mellom forskjellige kulturer, men mellom forskjellige kosmiske utviklingssykluser.

HORLET kan innenfor denne fortellingen ha representert et slikt forbindelsesledd.

Men hva innebærer det å ha nøkkelen til visdom?

I tavle 4 beskrev Thoth hvordan mennesket gjennom kunnskap, erfaring og etterlevelse av de universelle lovene kan frigjøre seg fra legemets bindinger og fortsette sin utvikling mot Lyset.

Nøkkelen kan derfor forstås som innsikten i hvordan disse lovene virker, og hvordan bevisstheten kan utvikle seg gjennom dem.

Det er også verdt å merke seg at Thoth sier at veien ble vist for alle.

Dette antyder at undervisningen ikke nødvendigvis var ment å være forbeholdt en liten gruppe innvidde. Den grunnleggende veien mot Lyset kunne være tilgjengelig for hele menneskeheten, selv om den enkeltes evne til å forstå og følge den ville avhenge av bevissthetens utvikling.

Innenfor vår modell bærer alle former det samme opprinnelige Lyset. Forskjellen ligger i hvor langt bevisstheten har utviklet sin evne til å erkjenne og uttrykke det.

En mester fra en høyere syklus kunne derfor ikke gi menneskene et Lys de manglet, men hjelpe dem til å utvikle de egenskapene som gjorde det mulig å uttrykke deres eget indre Lys.

Thoth knytter dermed Atlantis' tidlige fremvekst til en lærer som brakte kunnskap om de universelle lovene og menneskets åndelige utviklingsvei. Dersom denne skikkelsen var HORLET, kan Atlantis ha vært et sted hvor kunnskap fra en høyere kosmisk syklus ble formidlet til menneskene. Nøkkelen til visdom representerer da ikke bare grunnlaget for en mektig sivilisasjon, men også kunnskapen som kunne lede dens mennesker mot større bevissthet, frihet og forening med Lyset.


8

Showed he to all men the path of attainment, way of the Light that flows among men. Mastering darkness, leading the MAN-SOUL, upward to heights that were One with the Light.

Han viste alle mennesker veien til fullendelse, Lysets vei som strømmer blant menneskene. Han mestret mørket og ledet menneskesjelen oppover, til høyder hvor den ble ett med Lyset.

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth fortsetter beretningen om Mesteren av Unal og beskriver hvordan han viste menneskene veien til fullendelse. Gjennom sin undervisning hjalp han dem til å mestre mørket og løfte menneskesjelen mot høyere tilstander, hvor den kunne bli ett med Lyset.

I det foregående verset fikk vi vite at mesteren trådte frem da Atlantis begynte å vokse i makt og innflytelse. Han brakte med seg nøkkelen til visdom og viste Lysets vei for alle.

Nå får vi en nærmere forståelse av hva denne undervisningen skulle føre til.

Det interessante er at Thoth bruker uttrykket «veien til fullendelse». Det antyder at menneskets utvikling har en retning og et mål, og at det finnes lover som bestemmer hvordan bevisstheten kan bevege seg mot dette målet.

Vi har tidligere undersøkt hvordan Kybalion beskriver en nedadgående og en oppadgående bevegelse gjennom Ånds forskjellige tilstander.

I den nedadgående fasen manifesteres stadig mer avgrensede former, mens den oppadgående fasen innebærer en utvikling mot større bevissthet og forening.

Mesterens undervisning kan forstås som kunnskapen om hvordan mennesket bevisst kan delta i denne oppadgående utviklingen.

Men Thoth sier også at Lyset strømmer blant menneskene.

Dette er særlig interessant innenfor vår modell om Ånd som medium.

Vi har lagt til grunn at alt er Ånd, og at alle former derfor bærer det samme opprinnelige Lyset. Lyset er ikke noe mennesket først må skaffe seg utenfra. Det eksisterer allerede i materien og i bevisstheten som uttrykker seg gjennom den.

Mesterens oppgave var dermed ikke nødvendigvis å tilføre menneskene Lys, men å vise dem hvordan de kunne erkjenne og uttrykke det Lyset de allerede bar.

Her får også uttrykket «mestret mørket» betydning.

Mørket kan representere de begrensningene som følger av bevissthetens eksistens gjennom mer avgrensede tilstander av Ånd. Å mestre mørket innebærer da å forstå og overvinne disse begrensningene gjennom visdom og etterlevelse av de universelle lovene.

Men verset peker videre mot noe mer enn individuell frigjøring.

Thoth forteller at menneskesjelen ble ledet oppover mot høyder hvor den kunne bli ett med Lyset.

Vi har tidligere undersøkt hvordan mindre bevisstheter gjennom erfaring og forening kan smelte sammen til én større bevissthet. Erfaringene fra de tidligere tilstandene videreføres i den nye helheten, som dermed får større mulighet til å utvikle visdom og forståelse.

Innenfor denne modellen kan fullendelsen innebære en virkelig forening med en større bevissthet, ikke bare en opplevelse av nærhet til Lyset.

Mesteren av Unal fremstilles dermed som en lærer som kjente lovene for bevissthetens oppadgående utvikling. Han viste menneskene hvordan de kunne mestre mørkets bindinger, erkjenne sitt indre Lys og fortsette vandringen mot større forening. Veien til fullendelse var ikke å skape Lyset, men å utvikle den visdommen som gjorde det mulig for menneskesjelen å bli ett med det.


9

Divided the Kingdoms, HE into sections.

Han delte kongedømmene inn i seksjoner.

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth forteller at Mesteren av Unal delte kongedømmene inn i forskjellige områder. Etter å ha beskrevet hans åndelige undervisning vender Thoth nå oppmerksomheten mot hvordan mesteren organiserte samfunnet.

Det interessante er at Thoth knytter den samme skikkelsen til både menneskenes åndelige utvikling og den praktiske organiseringen av Atlantis.

I de foregående versene har vi fått vite at mesteren kom fra en høyere syklus, hersket over nasjonene og viste menneskene veien mot Lyset. Nå fremstår han også som en samfunnsorganisator.

Dette åpner for muligheten for at Atlantis hadde en overordnet styringsstruktur hvor flere kongedømmer inngikk i en større helhet.

En inndeling i mindre områder kan ha gjort det mulig å fordele ansvar, organisere ressurser og opprettholde orden over store geografiske avstander.

Her finner vi en forbindelse til Thoths tidligere undervisning om orden og balanse som grunnleggende universelle lover.

Dersom Mesteren av Unal hadde omfattende kunnskap om disse lovene, kan han også ha forsøkt å anvende dem i organiseringen av samfunnet.

Innenfor vår forståelse av Ånd som medium har vi undersøkt hvordan mindre enheter kan inngå i større organiserte helheter. Det gjelder både materiens oppbygning, levende organismer og bevissthetens utvikling.

En tilsvarende struktur kan tenkes å ha ligget til grunn for Atlantis' samfunnsorden, hvor forskjellige områder hadde egne oppgaver, men samtidig inngikk i et større fellesskap.

Det er likevel viktig å skille mellom administrativ organisering og den åndelige foreningen av bevisstheter. Kongedømmene kunne samarbeide innenfor én samfunnsorden uten at menneskene dermed hadde én felles bevissthet.

Vi har tidligere undersøkt hypotesen om at Atlantis bestod av flere øyer eller landområder. Verset er interessant i denne sammenhengen, men forteller oss foreløpig ikke hvor kongedømmene lå, hvor mange de var, eller hvordan grensene ble trukket.

Disse spørsmålene kan bli belyst gjennom den videre beretningen.

Verset gir oss et første innblikk i Atlantis' politiske og administrative organisering. Mesteren av Unal fremstår ikke bare som en åndelig lærer, men også som en hersker som organiserte kongedømmene. Dette kan antyde at kunnskapen om orden og balanse ikke bare ble undervist i templene, men også kom til uttrykk gjennom samfunnets struktur.


10

Ten were they, ruled by children of men.

Det var ti slike, styrt av menneskenes barn.

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth forteller nå at det var ti områder, og at disse ble styrt av menneskenes barn. Dermed får vi et viktig innblikk i hvordan Atlantis var organisert under Mesteren av Unal.

I det foregående verset fikk vi vite at Mesteren delte kongedømmene inn i forskjellige områder. Nå får vi antallet og en opplysning om hvem som hadde ansvaret for dem.

Det interessante er at Thoth uttrykkelig skiller mellom Mesteren, som kom fra en høyere syklus, og menneskene som styrte de ti områdene.

Dette antyder en samfunnsorden hvor en høyt utviklet åndelig mester hadde den overordnede myndigheten, mens den praktiske styringen var overlatt til mennesker.

Vi har tidligere undersøkt hvordan Mesteren av Unal kan ha fungert som en formidler av kunnskap fra en høyere utviklingssyklus. Han viste menneskene Lysets vei og underviste dem i de universelle lovene.

Innenfor denne forståelsen kan organiseringen av Atlantis ha hatt et formål som gikk utover vanlig politisk administrasjon.

Ved å overlate ansvaret for de forskjellige områdene til menneskene selv, kunne Mesteren gi dem anledning til å utvikle erfaring, dømmekraft og forståelse gjennom praktisk ledelse.

Dette harmonerer med vår tidligere undersøkelse av hvordan kunnskap utvikles til visdom gjennom erfaring og handling.

Vi har også sett hvordan Thoth beskriver orden og balanse som grunnleggende universelle lover.

En samfunnsorden med en overordnet ledelse og flere underordnede områder kan ha vært et forsøk på å virkeliggjøre disse prinsippene gjennom fordeling av myndighet og ansvar.

Men verset har også en særlig betydning for vår undersøkelse av Atlantis som en mulig historisk sivilisasjon.

Vi har tidligere arbeidet med hypotesen om at Atlantis bestod av flere øyer eller landområder i Atlanterhavet.

Opplysningen om ti administrative områder er derfor interessant, ikke minst fordi Platons fortelling om Atlantis også beskriver en inndeling i ti kongelige områder, styrt av ti konger.

Dette gir oss et tydelig likhetstrekk mellom de to fortellingene.

Verset gir oss en konkret opplysning om Atlantis' organisering: Ti områder ble styrt av mennesker under Mesteren av Unals overordnede myndighet. Likheten med Platons beskrivelse av Atlantis er særlig interessant og gir oss et mulig utgangspunkt for videre undersøkelser av hvordan de to fortellingene kan henge sammen.


11

Upon another, built HE a TEMPLE, built but not by the children of men.

I et annet område bygde han et tempel, men det ble ikke reist av menneskenes barn. 

Atlantis; Det store templet
1:11; 1:16; 1:25; 5:3; 5:11-17; 5:25; 5:64; 14:29;

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth fortsetter beskrivelsen av Atlantis' organisering og forteller at Mesteren av Unal bygde et tempel i et annet område. Men han tilføyer en opplysning som gjør beretningen særlig interessant: Tempelet ble ikke bygget av menneskenes barn.

I de foregående versene har vi fått vite at Mesteren delte kongedømmene inn i ti områder, som ble styrt av mennesker. Nå introduserer han et tempel som tydeligvis hadde en annen funksjon og opprinnelse enn de områdene menneskene administrerte.

Det første spørsmålet er hva Thoth mener med «et annet område».

Det kan være tale om et område som lå utenfor de ti administrative enhetene, men formuleringen kan også vise til et annet sted innenfor den samme geografiske helheten. Vi kan derfor ikke uten videre konkludere med at Atlantis bestod av elleve områder eller øyer.

Det andre spørsmålet er enda mer interessant: Hvem bygde tempelet?

Thoth understreker uttrykkelig at det ikke var menneskenes barn.

Vi har tidligere fått vite at Mesteren av Unal kom fra en høyere syklus, og at han kunne leve blant menneskene selv om hans bevissthet hadde utviklet seg langt hinsides deres nivå.

Det åpner for muligheten for at tempelet ble skapt gjennom kunnskap og krefter som menneskene på den tiden ikke behersket.

Her finner vi en forbindelse til tavle 4, hvor Thoth fortalte om høyt utviklede stjernemennesker som hadde lært å beherske eteren. Gjennom tankens kraft kunne de fortette eteren og skape både planeter og gigantiske byer.

Dersom Mesteren av Unal hadde tilsvarende kunnskaper, kan tempelet ha blitt skapt gjennom en prosess som ikke krevde vanlig menneskelig byggearbeid.

En annen mulighet er at det ble reist av andre høyt utviklede bevisstheter som virket sammen med Mesteren.

Teksten gir oss foreløpig ikke grunnlag for å velge mellom disse forklaringene.

Det er også interessant å undersøke hvilken funksjon tempelet hadde.

Mesteren var tidligere omtalt som visdommens mester og vokter av veien. Han underviste menneskene i de universelle lovene og viste dem hvordan de kunne utvikle sin bevissthet mot Lyset.

Tempelet kan derfor ha vært et sentrum for denne undervisningen, men også et sted hvor Mesteren utførte oppgaver som lå utenfor menneskenes daværende forståelse.

Vi har tidligere undersøkt hvordan bestemte fysiske former kan tenkes å understøtte forskjellige tilstander av bevissthet. Innenfor vår modell om Ånd som medium kan det være interessant å undersøke om tempelets utforming hadde betydning for orden, resonans og harmoni.

Thoth beskriver dermed et tempel med en opprinnelse som skiller seg fra menneskenes øvrige byggverk. Dersom det ble skapt gjennom Mesterens kunnskap om eteren, kan det representere et konkret uttrykk for den avanserte visdommen han brakte med seg fra en høyere syklus. Tempelets videre beskrivelse kan gi oss viktige ledetråder om både dets opprinnelse og funksjon i Atlantis.


12

Out of the ETHER called HE its substance, moulded and formed by the power of YTOLAN into the forms HE built with His mind.

Ut av eteren hentet han materialene, som ved kraften i Ytolan ble formet og gestaltet etter bildene han skapte i sitt sinn.

Atlantis; Det store templet
1:11; 1:16; 1:25; 5:3; 5:11-17; 5:25; 5:64; 14:29;

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth avslører nå hvordan Mesteren av Unal bygde tempelet i Atlantis. Han hentet byggematerialet fra eteren og formet det gjennom kraften i Ytolan, etter bildene han hadde skapt i sitt eget sinn.

Dette forklarer hvorfor Thoth i det foregående verset understreket at tempelet ikke ble bygget av menneskenes barn.

Det interessante er at han beskriver en skapelsesprosess hvor tanken bestemmer formen, mens eteren utgjør stoffet som formes.

Vi har tidligere møtt det samme prinsippet i tavle 4, hvor Thoth fortalte om høyt utviklede stjernemennesker som hadde lært å beherske eteren.

Disse menneskene kunne gjennom sin vilje fortette eteren og skape både planeter og gigantiske byer. De trengte bare å danne et bilde i tankene, og det de forestilte seg, tok form.

Nå beskriver Thoth hvordan Mesteren av Unal anvendte en tilsvarende kunnskap på jorden.

Dette gir oss en viktig forbindelse til vår forståelse av Ånd som medium.

Vi har tidligere undersøkt hvordan materie kan betraktes som organiserte tilstander av Ånd. Innenfor denne modellen kan eteren representere mediet som gjør det mulig for den skapende kraften å komme til uttrykk gjennom materielle former.

Dersom eteren kan endre tilstand og fortettes, kan vi forestille oss at materie oppstår gjennom bestemte former for organisering av dette mediet.

Her får tankens skapende egenskaper en sentral betydning.

Mesteren beskrives ikke som en som først fremstiller byggematerialer og deretter setter dem sammen. Han skaper bildet i sitt sinn, og stoffet formes etter dette bildet.

Det mentale mønsteret synes dermed å være bestemmende for den fysiske formen.

Men Thoth introduserer også et nytt begrep: Ytolan.

Han sier at eteren ble formet gjennom kraften i Ytolan. Dette kan antyde at det ikke er tanken alene som utfører selve formdannelsen, men at tanken virker gjennom en bestemt kraft.

Innenfor vår modell kan vi undersøke om Ytolan representerer en kraft som gjør det mulig å overføre et mentalt mønster til eterens organisering.

Vi har tidligere sett på frekvens, resonans og koherens som mulige prinsipper for hvordan forskjellige tilstander av Ånd kan virke sammen. Dersom et mentalt bilde skal komme til uttrykk som en fysisk form, må det finnes en forbindelse mellom disse tilstandene.

Ytolan kan være betegnelsen Thoth bruker på en slik forbindelse eller skapende kraft. Foreløpig vet vi imidlertid ikke hva begrepet konkret innebærer.

Det er også interessant at Mesteren ikke bare skapte en tilfeldig gjenstand, men et tempel.

Vi har tidligere undersøkt hvordan orden, balanse og harmoni kan ha betydning for bevissthetens utvikling. Dersom tempelet ble formet direkte gjennom Mesterens mentale forestillinger, kan også bygningens utforming ha vært bestemt av slike prinsipper.

Verset beskriver en skapelsesprosess hvor tre forhold virker sammen: Det mentale bildet bestemmer formen, eteren utgjør byggematerialet, og kraften i Ytolan gjør formdannelsen mulig. Innenfor vår modell kan dette representere en avansert beherskelse av sammenhengen mellom Det store mentale plan og Det store fysiske plan, hvor bevisstheten gjennom forståelse av de universelle lovene får evnen til å skape materielle former direkte gjennom sin vilje.


13

Mile upon mile it covered the island, space upon space it grew in its might.

Kilometer etter kilometer dekket det øya, og område etter område vokste det i omfang og storhet.

Atlantis; Det store templet
1:11; 1:16; 1:25; 5:3; 5:11-17; 5:25; 5:64; 14:29;

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth fortsetter beskrivelsen av tempelet som Mesteren av Unal skapte i Atlantis. Han forteller at det strakte seg kilometer etter kilometer over øya, og at det stadig vokste i omfang og storhet.

Dette gir oss et inntrykk av et byggverk som langt overgikk det vi vanligvis forbinder med et tempel.

I de foregående versene fikk vi vite at Mesteren hentet byggematerialet fra eteren og formet det gjennom kraften i Ytolan, etter bildene han hadde skapt i sitt sinn.

Nå får vi et innblikk i resultatet av denne skapelsesprosessen.

Det interessante er at Thoth ikke beskriver tempelet som en enkelt bygning med bestemte mål, men som et anlegg som bredte seg over store deler av øya.

Dette åpner for muligheten for at tempelet bestod av flere bygninger, helligdommer og andre strukturer som inngikk i én større helhet.

Men hvorfor skulle et tempel ha en slik utstrekning?

Vi har tidligere fått vite at Mesteren av Unal kom fra en høyere syklus og hadde kunnskaper som langt overgikk menneskenes. Han var visdommens mester og vokter av veien, og hans oppgave synes å ha vært å lede menneskene mot større forståelse av de universelle lovene.

Tempelet kan derfor ha hatt en funksjon som gikk langt utover vanlig religiøs tilbedelse.

Det kan ha vært et omfattende sentrum for undervisning, innvielse og utvikling av bevissthet, hvor forskjellige områder hadde ulike oppgaver.

Her finner vi også en forbindelse til vår tidligere undersøkelse av orden og balanse.

Thoth har understreket at universet er organisert etter bestemte lover, og at orden og harmoni er nødvendige for å oppnå forening med Altet.

Dersom Mesteren skapte tempelet gjennom tankens kraft, kan hele anlegget ha vært utformet etter prinsipper som skulle understøtte bestemte tilstander av Ånd.

Innenfor vår modell kan vi undersøke om bygningenes organisering, geometri og innbyrdes forhold hadde betydning for resonans og harmoni.

Det interessante er også at Thoth beskriver tempelets vekst.

Dersom byggematerialet ble hentet direkte fra eteren, ville ikke utvidelsen nødvendigvis være begrenset av de samme forholdene som ved vanlig byggearbeid.

Mesteren kunne innenfor denne fortellingen ha utvidet anlegget etter hvert som nye behov oppstod, ved å forme ytterligere materie gjennom sin vilje.

Verset gir oss dessuten en viktig geografisk opplysning.

Tempelet lå på en øy, noe som passer med vår tidligere undersøkelse av Atlantis som en sivilisasjon fordelt på flere øyer eller landområder.

Men vi vet foreløpig ikke hvilken øy det var, eller hvor stor del av den tempelet dekket.

Thoth beskriver et tempelanlegg av enorme dimensjoner, skapt gjennom en beherskelse av eteren som menneskene ennå ikke hadde oppnådd. Dets størrelse kan antyde at det var mer enn en helligdom: Kanskje var det et omfattende sentrum for kunnskap og åndelig utvikling, hvor selve den fysiske utformingen var en del av Mesterens undervisning om orden, harmoni og de universelle lovene.


14

Black, yet not black, but dark like the space-time, deep in its heart the ESSENCE of LIGHT.

Svart, men likevel ikke svart, mørkt som rom-tiden, med Lysets essens dypt i sitt hjerte.

Atlantis; Det store templet
1:11; 1:16; 1:25; 5:3; 5:11-17; 5:25; 5:64; 14:29;

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth fortsetter beskrivelsen av det enorme tempelet som Mesteren av Unal skapte gjennom å fortette eteren. Nå får vi et innblikk i dets særegne natur: Det var svart, men likevel ikke svart, mørkt som rom-tiden, og bar Lysets essens dypt i sitt hjerte.

Det interessante er motsetningen mellom mørket og Lyset.

Gjennom de tidligere tavlene har Thoth beskrevet mørket som en tilstand hvor Lyset er begrenset eller skjult. Men han har også understreket at Lyset aldri opphører å eksistere, selv når det er bundet til materielle former.

Her møter vi en fysisk struktur som synes å uttrykke nettopp dette prinsippet.

Tempelet fremstår mørkt, men bærer samtidig Lysets essens i sitt indre.

Vi har tidligere undersøkt hvordan all materie innenfor vår modell kan forstås som forskjellige tilstander av Ånd. Det opprinnelige Lyset er konstant, mens formene og deres evne til å uttrykke det varierer.

Det betyr at selv den tetteste og mørkeste materien fortsatt kan bære det samme grunnleggende Lyset.

Men hvorfor sammenligner Thoth tempelets mørke med rom-tiden?

Dette kan antyde at tempelets egenskaper var annerledes enn dem vi vanligvis forbinder med materielle byggverk.

I de foregående versene fortalte han at Mesteren formet tempelet direkte fra eteren gjennom kraften i Ytolan. Byggematerialet ble dermed ikke hentet fra jorden, men frembrakt gjennom en prosess hvor den mentale forestillingen bestemte den fysiske formen.

Innenfor vår modell kan vi undersøke om tempelets mørke representerer en særlig organisert eller fortettet tilstand av eteren.

En slik tilstand kan tenkes å ha egenskaper som skiller seg fra vanlig materie, selv om den fortsatt inngår i den samme grunnleggende Ånd.

Det er også interessant at Thoth sier at Lysets essens befant seg dypt i tempelets hjerte.

Vi har tidligere undersøkt hvordan menneskets indre Lys kan være skjult bak den fysiske formens begrensninger. Kroppen fremstår som en materiell struktur, men bærer samtidig en bevissthet som har sitt opphav i Kilden.

Tempelet kan dermed forstås som et større uttrykk for det samme prinsippet: En ytre form som omslutter en indre kjerne av Lys.

Dette åpner også for spørsmålet om tempelet hadde en funksjon som gikk utover å være et sted for undervisning og innvielse.

Dersom Mesteren hadde skapt det gjennom sin kunnskap om eteren, kan det ha vært utformet for å samle, bevare eller formidle bestemte tilstander av Ånd.

Vi har tidligere undersøkt hvordan resonans, koherens og orden kan ha betydning for samspillet mellom forskjellige tilstander av bevissthet.

Kanskje var tempelets mørke ytre og lysende indre del av en slik organisering.

Thoths beskrivelse antyder at mørket ikke nødvendigvis er fravær av Lys, men kan være en tilstand hvor Lyset eksisterer skjult i materiens indre. Tempelet kan dermed representere et fysisk uttrykk for den samme sammenhengen vi finner i mennesket: En ytre form som omslutter det opprinnelige Lyset. At det ble skapt gjennom eteren, åpner for muligheten for at det også hadde egenskaper og funksjoner som lå langt utenfor menneskenes vanlige forståelse av materie.


15

Swiftly the TEMPLE grew into being, moulded and shaped by the WORD of the DWELLER, called from the formless into a form.

Raskt tok tempelet form, formet og gestaltet gjennom Mesterens ord, kalt frem fra det formløse til form.

Atlantis; Det store templet
1:11; 1:16; 1:25; 5:3; 5:11-17; 5:25; 5:64; 14:29;

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth fortsetter beskrivelsen av hvordan Mesteren av Unal skapte det enorme tempelet i Atlantis. Han forteller at tempelet raskt tok form gjennom Mesterens ord, og at det ble kalt frem fra det formløse til form.

Dette er en særlig interessant beskrivelse fordi Thoth nå knytter skapelsesprosessen direkte til Ordet.

I vers 12 fikk vi vite at Mesteren hentet byggematerialet fra eteren og formet det gjennom kraften i Ytolan, etter bildene han hadde skapt i sitt sinn.

Nå får vi ytterligere en opplysning om hvordan denne prosessen foregikk.

Det mentale bildet synes å bestemme formen, mens Ordet representerer kraften som bringer formen til uttrykk.

Dette minner oss om begrepet LOGOS, som vi tidligere har undersøkt i forbindelse med de universelle skapelsesprinsippene.

I den hermetiske tradisjonen kan Ordet forstås som mer enn vanlig tale. Det kan representere en skapende impuls som formidler viljen og bringer orden inn i det som ennå ikke har antatt form.

Vi finner også en interessant parallell i Johannesevangeliets innledning, hvor Ordet forbindes med skapelsen og Livet.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan dette forstås som en prosess hvor bevisstheten gjennom sin vilje og sitt mentale bilde påvirker eterens tilstand og organisering.

Vi har tidligere undersøkt hvordan frekvens kan være en grunnleggende bærer av Ånds forskjellige tilstander, mens resonans og koherens kan beskrive hvordan disse tilstandene virker sammen.

Dersom Ordet representerer en bestemt organisert vibrasjon, kan vi forestille oss at det fungerer som forbindelsen mellom det mentale bildet og den materielle formen.

Her får også uttrykket «fra det formløse til form» en dypere betydning.

Vi har lagt til grunn at alt er Ånd, og at materien representerer forskjellige organiserte tilstander av dette grunnleggende mediet.

Det formløse behøver derfor ikke å være et absolutt ingenting. Det kan representere en tilstand hvor muligheten til form allerede eksisterer, men hvor den ennå ikke har kommet til uttrykk gjennom en bestemt organisering.

Når Mesteren kaller tempelet frem fra det formløse, kan dette dermed forstås som en overgang fra en uformet tilstand av eteren til en organisert materiell struktur.

Det interessante er også hvor raskt Thoth beskriver at dette skjedde.

Vanlig byggearbeid krever at materialer bearbeides og settes sammen over tid. Mesteren synes derimot å beherske en skapelsesprosess hvor selve materien formes direkte etter tankens mønster.

Dette gir oss et bilde av hvordan en bevissthet fra en høyere syklus kan anvende de universelle lovene på et nivå som ligger langt utenfor menneskets vanlige evner.

Verset knytter sammen tre grunnleggende prinsipper: Det mentale bildet, det skapende Ordet og eteren som grunnlaget for den materielle formen. Mesteren av Unal fremstår som en bevissthet som behersker overgangen fra det formløse til det formede. Innenfor vår modell kan dette representere en avansert forståelse av hvordan Ånd gjennom vilje, vibrasjon og organisering kommer til uttrykk som materie.


16

Builded HE then, within it, great chambers, filled them with forms called forth from the ETHER, filled them with wisdom called forth by His mind.

Inne i tempelet bygde han store kamre og fylte dem med former skapt av eteren, og med visdom hentet frem fra hans eget sinn.

Atlantis; Det store templet
1:11; 1:16; 1:25; 5:3; 5:11-17; 5:25; 5:64; 14:29;

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth fortsetter beskrivelsen av tempelet som Mesteren av Unal skapte i Atlantis. Han forteller at Mesteren bygde store kamre inne i tempelet og fylte dem med former frembrakt fra eteren og visdom hentet frem fra sitt eget sinn.

Det interessante er at Thoth skiller mellom de fysiske formene og visdommen som ble brakt inn i kamrene.

I de foregående versene fikk vi vite at Mesteren skapte tempelet ved å hente byggematerialet fra eteren og forme det gjennom kraften i Ytolan. Deretter ble tempelet kalt frem fra det formløse gjennom Mesterens ord.

Nå får vi vite at den samme skapende evnen også ble benyttet til å fylle tempelets indre rom.

Dette antyder at tempelet ikke bare var en imponerende bygning, men et omfattende anlegg med et bestemt innhold og formål.

Vi har tidligere undersøkt hvordan materien innenfor vår modell kan forstås som forskjellige organiserte tilstander av Ånd. Eteren representerer da et medium som gjør det mulig for den skapende kraften å komme til uttrykk gjennom materielle former.

Men visdommen har en annen karakter.

Den er ikke bare en fysisk form, men et uttrykk for bevissthetens erfaringer, innsikt og forståelse av de universelle lovene.

Når Thoth forteller at Mesteren fylte kamrene med visdom fra sitt eget sinn, åpner det derfor for en interessant mulighet: At visdommen på en eller annen måte ble gjort tilgjengelig gjennom de formene han skapte.

Vi har tidligere undersøkt hvordan tanken kan fungere som en organiserende kraft, og hvordan bestemte mønstre av Ånd kan tenkes å bære informasjon.

Innenfor denne forståelsen kan de formene Mesteren skapte, ha hatt en funksjon som gikk utover deres ytre utseende.

De kan ha vært redskaper for undervisning, formidling eller bevaring av kunnskap.

Det er også mulig å forestille seg at selve kamrene var utformet for å understøtte bestemte tilstander av bevissthet.

Vi har tidligere undersøkt hvordan resonans, koherens, orden og balanse kan ha betydning for hvordan forskjellige tilstander av Ånd virker sammen.

Dersom Mesteren behersket disse prinsippene, kan tempelets former og organisering ha vært en del av undervisningen.

Her finner vi også en forbindelse til vår tidligere forståelse av mennesket som et dynamisk filter i Ånd som medium.

Vi har undersøkt muligheten for at kunnskap ikke bare skapes gjennom individuell erfaring, men også kan erkjennes når bevisstheten utvikler evnen til å få tilgang til et større kunnskapsspekter.

Et tempel fylt med visdom kan innenfor denne modellen ha vært et sted hvor menneskene ble hjulpet til å utvikle nettopp denne evnen.

Det er dessuten interessant at Mesteren kom fra en høyere syklus.

Dersom hans bevissthet bar erfaringer og visdom fra tidligere utviklingsstadier, kan tempelet ha vært et middel til å videreføre denne kunnskapen til menneskene i Atlantis.

Dermed får tempelet en særlig betydning i fortellingen. Det kan ha fungert som et forbindelsesledd mellom kunnskapen fra en høyere syklus og menneskets egen oppadgående utvikling.

Thoths beskrivelse antyder at tempelet ikke bare var skapt av eteren, men også fylt med Mesterens visdom. De fysiske formene kan ha vært bærere eller formidlere av denne kunnskapen, mens kamrene dannet rammen for undervisning og åndelig utvikling. Tempelet fremstår dermed som et sted hvor materie, bevissthet og visdom ble brakt sammen gjennom Mesterens beherskelse av de universelle lovene.


17

Formless was HE within his TEMPLE, yet was HE formed in the image of men.

I sitt tempel var han uten form, men likevel kunne han anta menneskets skikkelse.

Atlantis; Det store templet
1:11; 1:16; 1:25; 5:3; 5:11-17; 5:25; 5:64; 14:29;

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth forteller nå noe bemerkelsesverdig om Mesteren av Unal. I sitt tempel var han uten form, men kunne likevel anta menneskets skikkelse.

Dette gir oss en viktig innsikt i Mesterens natur og hans forhold til den materielle verden.

I de foregående versene har vi fått vite at Mesteren kom fra en høyere syklus og hadde utviklet seg langt hinsides menneskenes nivå. Han kunne leve blant menneskene, men tilhørte ikke deres utviklingsstadium.

Nå antyder Thoth at hans egentlige eksistens ikke var bundet til en bestemt fysisk form.

Dette harmonerer med vår forståelse av at materien og bevisstheten er forskjellige organiserte tilstander av Ånd.

Innenfor denne modellen kan en høyt utviklet bevissthet tenkes å eksistere uavhengig av et fysisk legeme, men samtidig ha evnen til å manifestere seg gjennom materielle former.

Det interessante er at Thoth allerede har beskrevet hvordan Mesteren kunne hente stoff fra eteren og forme det gjennom tankens kraft.

Han skapte et enormt tempel, fylte det med former og brakte visdom inn i dets kamre.

Dersom Mesteren behersket overgangen fra det formløse til form, er det nærliggende å undersøke om han også kunne anvende denne evnen på sin egen fremtoning.

Hans menneskelige skikkelse kan dermed ha vært en form han selv skapte eller antok for å kunne virke blant menneskene.

Her finner vi en forbindelse til vår tidligere undersøkelse av menneskets utvikling gjennom de store kosmiske syklusene.

I den nedadgående bevegelsen antar Ånd stadig mer avgrensede former, mens den oppadgående utviklingen fører bevisstheten mot større frihet og forening.

Vi har tidligere undersøkt hvordan den høyt utviklede bevisstheten gradvis kan frigjøre seg fra de begrensningene som følger av den fysiske formen.

Mesteren av Unal synes å representere et stadium hvor denne frigjøringen allerede er oppnådd.

Men hans frihet innebærer ikke at han har mistet evnen til å uttrykke seg gjennom materien.

Tvert imot kan han ha oppnådd en langt større beherskelse av den.

Dette gir oss en interessant forskjell mellom menneskets vanlige eksistens og Mesterens tilstand.

Mennesket er knyttet til sitt legeme gjennom en organisering av Ånd som det ennå ikke fullt ut behersker. Mesteren synes derimot å kunne eksistere uten form og samtidig anta form når det tjener hans formål.

Dermed blir materien ikke lenger en binding, men et redskap for bevissthetens vilje.

Det er også verdt å merke seg at denne evnen kan forklare hvordan Mesteren kunne undervise menneskene i Atlantis. Ved å anta en menneskelig skikkelse kunne han kommunisere med dem og formidle sin visdom gjennom en form de kjente og kunne forholde seg til.

Thoths beskrivelse av Mesteren av Unal viser oss en bevissthet som ikke lenger er avhengig av den fysiske formen, men som likevel kan uttrykke seg gjennom den. Innenfor vår modell kan dette representere en høyt utviklet tilstand av Ånd, hvor bevisstheten gjennom forståelse av de universelle lovene har oppnådd frihet til å bevege seg mellom det formløse og det formede.


18

Dwelling among them yet not of them, strange and far different was HE from the children of men.

Han levde blant menneskene, men var ikke en av dem. Fremmed og svært forskjellig var han fra menneskenes barn.

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth understreker igjen at Mesteren av Unal levde blant menneskene uten selv å være en av dem. Han beskrives som fremmed og svært forskjellig fra menneskenes barn.

I de foregående versene har vi fått vite at Mesteren kom fra en høyere syklus, og at han kunne eksistere uten form, men samtidig anta menneskets skikkelse.

Nå får vi en bekreftelse på at den menneskelige fremtoningen ikke nødvendigvis gjenspeilte hans egentlige natur.

Det interessante er skillet mellom å leve blant mennesker og å tilhøre deres utviklingsstadium.

Vi har tidligere undersøkt hvordan bevisstheten gjennom de store kosmiske syklusene kan utvikle seg fra enklere til stadig mer omfattende tilstander av Ånd.

Gjennom erfaring og forening kan mindre bevisstheter smelte sammen til én større bevissthet, hvor erfaringene fra de tidligere tilstandene videreføres.

Innenfor denne modellen kan Mesteren ha representert en bevissthet som allerede hadde gjennomgått utviklingsstadier menneskene ennå ikke hadde nådd.

Hans forskjellighet trenger derfor ikke først og fremst å ha vært knyttet til utseendet, men til hans bevissthet, kunnskap og evne til å beherske de universelle lovene.

Her finner vi en interessant forbindelse til Thoths tidligere undervisning om frihet.

Mennesket er vanligvis bundet til sitt fysiske legeme og erfarer verden gjennom kroppens sanser og begrensninger.

Mesteren synes derimot å ha oppnådd en tilstand hvor han kunne eksistere uten form og samtidig benytte en menneskelig skikkelse når han ønsket det.

Dersom materien er organiserte tilstander av Ånd, kan denne evnen forstås som en langt større beherskelse av forholdet mellom bevissthet og materie.

Men hvorfor valgte en slik bevissthet å leve blant mennesker?

I de foregående versene har Thoth beskrevet hvordan Mesteren underviste menneskene i Lysets vei og organiserte Atlantis. Han skapte også et omfattende tempel som ble fylt med former fra eteren og visdom fra hans eget sinn.

Hans tilstedeværelse synes dermed å ha hatt et bestemt formål: Å videreføre kunnskap fra en høyere syklus til menneskene på jorden.

Dette minner oss om Thoths eget valg om å fortsette som menneskenes lærer etter at han hadde oppnådd frihet til å vandre gjennom universet.

Vi har tidligere diskutert hvordan en høyt utviklet bevissthet kan velge å utsette sin videre forening med større bevisstheter for å hjelpe andre på deres utviklingsvei.

Mesteren av Unal kan representere et tilsvarende prinsipp.

Det er også verdt å merke seg at Thoth ikke beskriver forskjelligheten som en motsetning mellom godt og ondt. Mesteren var fremmed for menneskenes natur, men virket samtidig som deres lærer og veileder.

Verset viser oss at bevisstheter fra forskjellige utviklingssykluser kan eksistere side om side, selv om deres egentlige natur og evner er svært forskjellige. Mesteren av Unal kunne anta menneskets skikkelse uten å være begrenset til menneskets tilstand. Hans tilstedeværelse i Atlantis kan dermed forstås som et møte mellom to utviklingsnivåer, hvor visdom fra en høyere syklus ble brakt til menneskene for å hjelpe dem videre på veien mot Lyset.


19

Chose HE then from among the people, THREE who became his gateway.

Deretter utvalgte han tre blant menneskene, som skulle bli hans forbindelsesledd.

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth forteller at Mesteren av Unal valgte ut tre mennesker som skulle fungere som hans forbindelsesledd. Etter å ha beskrevet hvordan Mesteren levde blant menneskene uten selv å være en av dem, får vi nå vite at han hadde behov for tre utvalgte personer.

Det interessante er at Thoth bruker uttrykket «gateway», som betyr port eller inngangsvei.

Dette antyder at de tre kan ha hatt en langt mer omfattende oppgave enn å være vanlige representanter for Mesteren.

Vi har tidligere fått vite at Mesteren kom fra en høyere syklus og hadde utviklet seg langt hinsides menneskenes nivå. Han kunne eksistere uten form, men også anta menneskets skikkelse.

Innenfor vår modell representerer dette en bevissthet som behersker tilstander av Ånd som menneskene ennå ikke har tilgang til.

Men hvorfor skulle en slik bevissthet trenge menneskelige forbindelsesledd?

En mulig forklaring er at Mesteren ønsket å virke gjennom mennesker som var særlig mottakelige for hans kunnskap og kraft.

Vi har tidligere undersøkt hvordan mennesket kan forstås som et dynamisk filter i Ånd som medium. Gjennom sin utvikling kan bevisstheten forandre sine egenskaper og dermed få tilgang til tilstander som tidligere var utilgjengelige.

Dersom de tre utvalgte hadde utviklet en særlig evne til å motta og uttrykke Mesterens kraft, kan de ha fungert som forbindelser mellom hans høyere bevissthetstilstand og menneskenes verden.

Her får også vår tidligere undersøkelse av resonans og koherens betydning.

Innenfor modellen kan vi forestille oss at kommunikasjon mellom forskjellige tilstander av Ånd forutsetter en viss grad av samsvar. De tre kan ha vært mennesker som gjennom sin utvikling hadde oppnådd den nødvendige harmonien til å fungere som slike forbindelsesledd.

Dette minner oss om vår tidligere formulering: Mennesket er en portal for Lyset.

Men det er viktig å skille mellom en forbindelse og en forening.

At Mesteren kunne virke gjennom de tre, betyr ikke nødvendigvis at deres individuelle bevisstheter smeltet sammen med hans. De kan ha beholdt sin selvstendighet samtidig som de formidlet hans kunnskap, vilje eller kraft.

Tallet tre er også interessant.

Vi har tidligere undersøkt hvordan tallene i Thoths undervisning kan representere bestemte prinsipper og funksjoner. Det kan derfor være grunn til å undersøke om antallet hadde en særlig betydning, eller om det ganske enkelt var tre mennesker Mesteren hadde behov for.

Foreløpig forteller ikke teksten hvilke egenskaper de tre hadde, eller hvordan forbindelsen fungerte.

Thoths beskrivelse åpner for muligheten for at Mesteren av Unal benyttet menneskelige forbindelsesledd for å uttrykke sin kunnskap og kraft på jorden. De tre kan ha fungert som levende porter mellom forskjellige tilstander av bevissthet, og dermed gjort det mulig for en mester fra en høyere syklus å virke gjennom mennesker på et lavere utviklingsstadium.


20

Choose HE the THREE from the Highest to become his links with Atlantis.

Han valgte de tre blant de høyest utviklede, for at de skulle bli hans forbindelsesledd med Atlantis.

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth fortsetter beretningen om Mesteren av Unal og de tre menneskene han valgte som sine forbindelsesledd med Atlantis. Nå får vi en opplysning om hvem de tre var: De ble valgt blant de høyeste.

I det foregående verset fortalte Thoth at Mesteren utvalgte tre mennesker som skulle fungere som hans porter eller forbindelsesledd. Vi undersøkte da muligheten for at de ikke bare var vanlige representanter, men også kunne formidle Mesterens kunnskap og kraft.

Dette verset kan gi oss en viktig ledetråd til hvorfor akkurat disse menneskene ble valgt.

Uttrykket «de høyeste» kan vise til mennesker med høy sosial eller politisk stilling. Men innenfor Thoths undervisning er det også naturlig å undersøke om det siktes til mennesker som hadde nådd et særlig høyt nivå av visdom og åndelig utvikling.

Vi har tidligere undersøkt hvordan mennesket kan forstås som et dynamisk filter i Ånd som medium. Gjennom erfaring, visdom og etterlevelse av de universelle lovene utvikles bevissthetens evne til å motta og uttrykke Lyset.

Dersom Mesteren av Unal eksisterte i en langt høyere tilstand av Ånd enn menneskene omkring ham, kan de tre utvalgte ha hatt egenskaper som gjorde dem særlig egnet til å formidle hans undervisning.

Her finner vi en forbindelse til vår tidligere undersøkelse av resonans og koherens.

Innenfor vår modell kan vi forestille oss at forbindelsen mellom forskjellige bevissthetstilstander krever en viss grad av harmoni. Jo større orden og balanse mennesket har utviklet, desto bedre kan det tenkes å motta og videreformidle kunnskap fra høyere tilstander.

Dette gir også en mulig forklaring på hvorfor Mesteren valgte tre mennesker fremfor å henvende seg direkte til hele befolkningen.

Vi har tidligere fått vite at han var uten form i sitt tempel, men kunne anta menneskets skikkelse. Dersom hans vanlige eksistensform var svært forskjellig fra menneskenes, kan de tre ha fungert som en forbindelse mellom hans verden og den øvrige befolkningen i Atlantis.

Dette innebærer ikke nødvendigvis at deres bevisstheter var forent med Mesterens. De kan ha vært selvstendige mennesker som gjennom sin utvikling hadde fått evnen til å motta og formidle hans visdom.

Det er også interessant å se dette i sammenheng med Atlantis' organisering. Mesteren hadde tidligere delt kongedømmene inn i ti områder, som ble styrt av menneskene selv. De tre forbindelsesleddene kan ha hatt en annen funksjon, knyttet til tempelet og videreføringen av Mesterens undervisning.

Verset antyder at Mesteren av Unal valgte sine forbindelsesledd med omhu. Dersom «de høyeste» viser til åndelig utvikling, kan de tre ha vært mennesker som gjennom visdom, orden og harmoni hadde oppnådd en særlig evne til å motta og formidle kunnskap fra en høyere syklus. De kan dermed ha fungert som broer mellom Mesterens bevissthet og menneskene i Atlantis.


21

Messengers they, who carried his council, to the kings of the children of men.

De ble budbringere som brakte hans råd til kongene blant menneskenes barn.

Atlantis; Et fordums imperium
1:1-2; 1:9-12; 1:14; 1:30-32; 2:1; 4:3; 5:1-22;

Thoth forteller nå hvilken oppgave de tre utvalgte menneskene fikk. De skulle fungere som budbringere og overbringe Mesterens råd til kongene i Atlantis.

Dette gir oss en viktig avklaring av samfunnsordenen Thoth har beskrevet gjennom de foregående versene.

Vi har tidligere fått vite at Mesteren av Unal delte kongedømmene inn i ti områder, som ble styrt av menneskenes barn. Deretter skapte han et enormt tempel, hvor han oppholdt seg i en formløs tilstand, men samtidig kunne anta menneskets skikkelse.

Nå ser vi hvordan forbindelsen mellom Mesteren og kongene ble opprettholdt.

De tre utvalgte fungerte som mellomledd mellom tempelet og den verdslige ledelsen.

Det interessante er at Thoth omtaler dem som budbringere som overbrakte råd, ikke som herskere som utøvde makt på Mesterens vegne.

Dette kan antyde en samfunnsorden hvor kongene hadde ansvaret for den praktiske styringen, mens Mesteren formidlet den overordnede visdommen gjennom sine tre representanter.

Her finner vi en forbindelse til Thoths tidligere undervisning om orden og balanse.

Vi har undersøkt hvordan de universelle lovene ikke bare gjelder materiens organisering, men også bevissthetens utvikling og samspillet mellom forskjellige former av Ånd.

Innenfor denne forståelsen kan Atlantis' samfunnsorden ha vært bygget opp slik at forskjellige nivåer av ansvar og myndighet virket sammen.

Kongene ledet sine områder, de tre budbringerne formidlet Mesterens råd, og Mesteren selv representerte kunnskapen fra en høyere utviklingssyklus.

Dette gir oss også en interessant parallell til hvordan kunnskap kan overføres mellom bevisstheter på forskjellige utviklingsnivåer.

Vi har tidligere undersøkt mennesket som et dynamisk filter i Ånd som medium. Gjennom visdom, erfaring og indre utvikling kan mennesket få tilgang til kunnskap og tilstander som tidligere var utilgjengelige.

Dersom de tre var valgt på grunn av sin høye åndelige utvikling, kan de ha hatt en særlig evne til å forstå Mesterens undervisning og formidle den videre på en måte kongene kunne anvende.

Dermed blir budbringernes oppgave mer omfattende enn bare å videreformidle ord. De kan også ha fungert som fortolkere av visdom fra en høyere syklus.

Det er imidlertid viktig at dette verset først og fremst beskriver en praktisk kommunikasjonsordning. Vi trenger ikke å forutsette at budbringerne hadde overnaturlige evner for å forklare oppgaven Thoth uttrykkelig gir dem.

Men deres plass i fortellingen viser hvordan åndelig kunnskap kan ha vært knyttet til Atlantis' politiske organisering.

Thoth beskriver en samfunnsorden hvor den verdslige og den åndelige ledelsen var forbundet gjennom tre utvalgte budbringere. Kongene styrte sine områder, mens Mesteren av Unal formidlet sin visdom gjennom dem. Dette kan antyde at Atlantis' samfunnsorden var ment å bygge på de samme prinsippene om kunnskap, orden og balanse som Mesteren underviste menneskene i.


22

Brought HE forth others and taught them wisdom; teachers, they, to the children of men. Placed HE them on the island of UNDAL to stand as teachers of LIGHT to men.

Han valgte ut andre og underviste dem i visdom, slik at de kunne bli lærere for menneskenes barn. Han plasserte dem på øya Undal, hvor de skulle undervise menneskene om Lyset.

Thoth forteller nå at Mesteren av Unal valgte ut flere mennesker som han underviste i visdom. Disse fikk deretter i oppgave å undervise menneskene om Lyset fra øya Undal.

Dette gir oss et nytt innblikk i hvordan kunnskapen ble organisert og videreført i Atlantis.

I de foregående versene fikk vi vite at Mesteren hadde valgt tre mennesker som skulle fungere som hans forbindelsesledd til kongene. Deres oppgave var å formidle hans råd til den politiske ledelsen.

Nå beskriver Thoth en annen gruppe, som fikk en mer direkte undervisningsoppgave.

Det interessante er at Mesteren synes å ha etablert to forskjellige forbindelser til menneskene: Én gjennom kongene og samfunnets ledelse, og én gjennom lærere som skulle videreføre kunnskapen om Lyset.

Dette kan antyde at den åndelige undervisningen hadde en selvstendig plass i Atlantis, ved siden av den politiske organiseringen.

Men hvorfor måtte Mesteren først undervise lærerne?

Vi har tidligere undersøkt forskjellen mellom kunnskap og visdom. Kunnskap kan formidles gjennom ord og beskrivelser, mens visdom også krever erfaring og en dypere forståelse av de universelle lovene.

Dersom lærerne skulle undervise menneskene i Lysets vei, måtte de derfor selv ha utviklet en tilstrekkelig forståelse av det de skulle formidle.

Her finner vi en forbindelse til vår modell om mennesket som et dynamisk filter i Ånd som medium.

Vi har undersøkt hvordan bevissthetens evne til å erkjenne og uttrykke Lyset utvikles gjennom erfaring, kunnskap og visdom. Undervisning kan dermed være mer enn en overføring av informasjon. Den kan bidra til å forandre hvordan mennesket oppfatter og forholder seg til virkeligheten.

Lærernes oppgave kan ha vært å hjelpe menneskene gjennom denne utviklingen.

Det er også interessant at Thoth nå introduserer øya Undal.

Tidligere har vi møtt Unal som betegnelsen knyttet til Mesteren og hans tempel. Nå får vi et geografisk navn som ligner, men ikke er identisk: Undal.

Vi bør foreløpig beholde disse som forskjellige navn, selv om det kan eksistere en forbindelse mellom dem.

Undal kan ha vært et eget område for undervisning, hvor menneskene fikk tilgang til kunnskapen Mesteren hadde brakt med seg fra en høyere syklus.

Dette er særlig interessant for vår undersøkelse av Atlantis som en sivilisasjon fordelt på flere øyer eller landområder.

Dersom forskjellige øyer hadde bestemte funksjoner, kan Undal ha vært et sentrum for åndelig utdanning og videreføring av visdom.

Verset forteller oss imidlertid ikke om undervisningen var forbeholdt noen få, eller om lærerne senere reiste ut til de forskjellige kongedømmene.

Det viktigste er at Mesteren ikke beholdt kunnskapen for seg selv. Han utviklet andre mennesker til lærere, slik at visdommen kunne formidles videre.

Thoth beskriver dermed begynnelsen på en organisert undervisningstradisjon i Atlantis. Mesteren av Unal overførte sin visdom til utvalgte mennesker, som deretter skulle undervise andre fra øya Undal. Dette kan ha gjort det mulig å bevare og spre kunnskapen om Lyset gjennom generasjoner, samtidig som menneskene selv fikk en aktiv rolle i sin åndelige utvikling.


23

Each of those who were thus chosen, taught must he be for years five and ten.

Hver av dem som ble utvalgt, måtte bli undervist i fem og ti år.

Thoth forteller at menneskene som ble utvalgt til å undervise om Lyset, måtte gjennomgå opplæring i fem og ti år.

I det foregående verset fikk vi vite at Mesteren av Unal valgte ut mennesker som skulle bli lærere, og plasserte dem på øya Undal. Nå får vi et nærmere innblikk i hvordan disse ble forberedt på oppgaven.

Det interessante er at Thoth uttrykkelig nevner både fem og ti år.

Dette kan være en måte å angi en samlet opplæringstid på femten år, men det kan også vise til to forskjellige opplæringsperioder. Kanskje var undervisningen organisert i trinn, hvor enkelte gjennomgikk fem års opplæring, mens andre fortsatte i ytterligere ti år.

En annen mulighet er at det eksisterte to grupper med forskjellige oppgaver og krav til kunnskap.

Vi har tidligere sett hvordan Mesteren valgte tre mennesker som skulle formidle hans råd til kongene i Atlantis, mens andre ble utvalgt til å undervise befolkningen om Lyset.

Dette viser at Mesteren skilte mellom forskjellige oppgaver. Det er derfor interessant å undersøke om opplæringen også var tilpasset de ulike funksjonene menneskene skulle fylle.

Innenfor vår forståelse av bevissthetens utvikling er det dessuten naturlig at mennesker på forskjellige stadier kan ha behov for ulik undervisning.

Vi har tidligere undersøkt hvordan mennesket kan forstås som et dynamisk filter i Ånd som medium. Gjennom erfaring, kunnskap og visdom utvikles bevissthetens evne til å erkjenne og uttrykke Lyset.

En slik utvikling handler ikke bare om å tilegne seg informasjon, men også om å forandre sine egne egenskaper.

I tavle 4 beskrev Thoth hvordan mennesket gjennom stillhet, selvbeherskelse, konsentrasjon og forståelse av de universelle lovene kunne utvikle større åndelig frihet.

Dersom undervisningen på Undal omfattet tilsvarende øvelser, kan den ha vært organisert i forskjellige stadier hvor elevene gradvis ble forberedt på mer omfattende kunnskap og ansvar.

Her får også tallene fem og ti en mulig symbolsk betydning.

Vi har tidligere undersøkt hvordan tall brukes som nøkler i Thoths undervisning. Det kan derfor være verdt å ha i tankene at de to tallene kan betegne bestemte utviklingsstadier eller innvielsesnivåer, og ikke nødvendigvis bare et antall år.

Men foreløpig har vi ikke tilstrekkelig informasjon til å avgjøre dette.

Det viktigste er at Mesteren ikke overlot undervisningen til mennesker uten forberedelse. De utvalgte måtte gjennomgå en omfattende opplæring før de kunne videreføre hans visdom.

Thoths angivelse av fem og ti år åpner for muligheten for at undervisningen i Atlantis var organisert i forskjellige trinn eller grupper. Uansett hvordan tidsangivelsen skal forstås, viser verset at formidlingen av Lysets visdom krevde grundig forberedelse. Opplæringen kan ha omfattet både tilegnelse av kunnskap og en gradvis utvikling av bevissthetens evne til å forstå og etterleve de universelle lovene.


24

Only thus could he have understanding to bring LIGHT to the children of men.

Bare da kunne den enkelte oppnå den nødvendige forståelsen for å bringe Lyset til menneskenes barn.

Thoth forklarer nå hvorfor de utvalgte lærerne måtte gjennomgå en omfattende opplæring før de kunne undervise menneskene i Lysets vei. Først når de hadde utviklet den nødvendige forståelsen, kunne de bringe Lyset videre til andre.

I det foregående verset fikk vi vite at undervisningen varte i fem og ti år. Vi har undersøkt muligheten for at dette representerte forskjellige opplæringsperioder eller nivåer, men vet foreløpig ikke hvordan utdannelsen var organisert.

Nå får vi vite hva opplæringen skulle føre til.

Det interessante er at Thoth legger vekt på forståelse, ikke bare kunnskap.

Vi har tidligere undersøkt hvordan kunnskap kan tilegnes gjennom undervisning, mens visdom utvikles når kunnskapen blir forstått, erfart og anvendt i samsvar med de universelle lovene.

Men innenfor vår modell om Ånd som medium kan forståelse også ha en dypere betydning.

Vi har lagt til grunn at det samme opprinnelige Lyset finnes i alle former, fra materiens minste byggesteiner til mennesket og de høyere bevissthetstilstandene.

Lyset er dermed ikke noe lærerne måtte skape eller tilføre menneskene utenfra.

Deres oppgave kan snarere ha vært å hjelpe menneskene til å erkjenne og uttrykke det Lyset de allerede bar.

Her får vår tidligere forståelse av mennesket som et dynamisk filter betydning.

Gjennom erfaring, kunnskap og visdom utvikles bevissthetens egenskaper, og dermed dens evne til å motta og uttrykke forskjellige tilstander av Ånd.

En lærer som selv har gjennomgått denne utviklingen, kan ha en annen evne til å veilede andre enn en som bare kjenner undervisningen gjennom ord.

Dette kan forklare hvorfor Mesteren av Unal stilte omfattende krav til dem som skulle føre hans visdom videre.

Vi har tidligere undersøkt hvordan stillhet, selvbeherskelse, konsentrasjon og etterlevelse av de universelle lovene inngår i Thoths undervisning. Dersom opplæringen på Undal omfattet slike øvelser, kan lærerne ha blitt forberedt gjennom både teoretisk kunnskap og personlig erfaring.

Det er også interessant at Thoth bruker uttrykket «bringe Lyset».

Dette kan forstås som mer enn å formidle et budskap. Innenfor vår modell kan en høyt utviklet bevissthet gjennom sin egen orden og harmoni bidra til at andre bevisstheter utvikler større evne til å uttrykke Lyset.

Læreren blir dermed ikke bare en formidler av ord, men også et levende uttrykk for den visdommen han underviser i.

Her finner vi en forbindelse til Mesterens egen rolle. Han kom fra en høyere syklus og hadde utviklet egenskaper som gjorde ham i stand til å undervise mennesker på et tidligere utviklingsstadium.

Gjennom opplæringen på Undal kunne deler av denne visdommen videreføres til nye lærere, som igjen kunne hjelpe andre.

Thoth understreker dermed at Lysets undervisning krever mer enn kunnskap om de universelle lovene. Den som skal veilede andre, må selv ha utviklet den nødvendige forståelsen. Først når kunnskapen er blitt en del av lærerens egen bevissthet, kan vedkommende bidra til at Lyset også kommer sterkere til uttrykk gjennom andre mennesker.


25

Thus there came into being the Temple, a dwelling place for the Master of men.

Slik ble tempelet til, et tilholdssted for menneskenes mester.

Atlantis; Det store templet
1:11; 1:16; 1:25; 5:3; 5:11-17; 5:25; 5:64; 14:29;

Thoth vender nå tilbake til tempelet som Mesteren av Unal hadde skapt i Atlantis. Han beskriver det som et tilholdssted for menneskenes mester.

I de foregående versene har vi fått vite hvordan tempelet ble skapt fra eteren gjennom kraften i Ytolan og Mesterens ord. Det vokste til et enormt anlegg som strakte seg over store deler av øya, med kamre fylt av former og visdom frembrakt gjennom hans egen bevissthet.

Vi har også fått vite at Mesteren valgte ut mennesker som skulle formidle hans råd til kongene, og andre som skulle undervise befolkningen om Lyset.

Når Thoth nå sier «slik ble tempelet til», kan det derfor forstås som mer enn en henvisning til selve byggverkets oppføring. Han kan også sikte til etableringen av tempelet som et organisert sentrum for åndelig undervisning og ledelse.

Det interessante er forholdet mellom Mesterens formløse natur og hans tilholdssted i den fysiske verden.

Thoth har tidligere fortalt at Mesteren kom fra en høyere syklus og kunne eksistere uten form, men likevel anta menneskets skikkelse.

Hvorfor skulle en slik bevissthet ha behov for et tempel?

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan tempelet ha fungert som et forbindelsesledd mellom forskjellige tilstander av Ånd.

Mesteren var ikke nødvendigvis avhengig av bygningen for sin egen eksistens. Men dersom han ønsket å undervise mennesker som fortsatt var bundet til den fysiske formen, kunne tempelet skape betingelser som gjorde denne forbindelsen mulig.

Her får de tidligere beskrivelsene av tempelets egenskaper betydning.

Det var skapt direkte fra eteren, hadde en særegen mørk karakter og bar Lysets essens dypt i sitt indre. Mesteren hadde dessuten formet store kamre og fylt dem med sin visdom.

Vi har tidligere undersøkt hvordan frekvens, resonans og koherens kan bidra til å beskrive samspillet mellom forskjellige tilstander av Ånd.

Innenfor denne forståelsen kan tempelet ha vært utformet for å understøtte bestemte harmoniske tilstander og dermed gjøre menneskene mer mottakelige for Mesterens undervisning.

Vi kan også se en parallell til menneskets eget legeme.

Legemet er en organisert form av Ånd som gjør det mulig for bevisstheten å erfare og virke i den fysiske verden. På tilsvarende måte kan tempelet ha fungert som en større fysisk struktur gjennom hvilken Mesteren uttrykte sin kunnskap og kraft.

Dette kan forklare hvorfor Thoth legger så stor vekt på hvordan tempelet ble skapt, og hvilke egenskaper det hadde.

Tempelet fremstår dermed som mer enn Mesterens bolig. Det kan ha vært et omfattende forbindelsesledd mellom en bevissthet fra en høyere syklus og menneskene i Atlantis. Gjennom tempelets former, kamre og undervisning kunne Mesterens visdom komme til uttrykk på Det store mentale plan og bidra til menneskenes videre utvikling mot Lyset.


26

I THOTH, have ever sought wisdom, searching in darkness and searching in Light.

Jeg, Thoth, har alltid søkt etter visdom, i mørket og i Lyset.

Thoth vender nå oppmerksomheten mot sin egen utvikling. Etter å ha fortalt om Mesteren av Unal, tempelet i Atlantis og undervisningen som ble gitt menneskene, minner han oss om at han selv alltid har vært en søker etter visdom.

Det interessante er at han forteller at han har søkt både i mørket og i Lyset.

Gjennom de foregående tavlene har vi sett hvordan mørket og Lyset representerer forskjellige tilstander av bevissthet. Mørket forbindes ofte med begrensninger og uvitenhet, mens Lyset representerer større forståelse, frihet og forening med Altet.

Men Thoth fremstiller ikke mørket som et sted uten verdi.

Han har selv søkt visdom der.

Dette gir oss en viktig forbindelse til vår forståelse av de store kosmiske syklusene, hvor Ånd gjennomgår en nedadgående og en oppadgående bevegelse.

I den nedadgående fasen manifesteres stadig mer avgrensede former, mens den oppadgående utviklingen fører bevisstheten mot større visdom og forening.

Innenfor vår modell er det samme opprinnelige Lyset til stede gjennom hele denne prosessen. Også materiens enkleste former bærer Lyset, selv om deres evne til å uttrykke det er begrenset.

Dermed trenger ikke mørket å være fravær av visdom. Det kan også representere tilstander hvor visdommen ennå ikke er erkjent.

Her finner vi en forbindelse til vår tidligere undersøkelse av menneskets utvikling gjennom erfaring.

Vi har lagt til grunn at hvert liv og hver forening tilfører bevisstheten erfaringer som videreføres i dens videre utvikling.

Dersom bevisstheten bare kunne utvikle seg gjennom erfaringer i Lyset, ville den lange vandringen gjennom materiens mer begrensede tilstander miste mye av sin betydning.

Men Thoths ord antyder at også mørket rommer erfaringer som kan bidra til visdom.

Motstand, begrensninger og uvitenhet kan skape betingelser for læring som ikke nødvendigvis finnes i de høyere tilstandene.

Det er derfor interessant at Thoth ikke sier at han først søkte i mørket og deretter i Lyset. Han fremstiller søken etter visdom som noe som omfatter begge.

Dette kan også forstås i lys av vår tidligere undersøkelse av universets orden og balanse.

Dersom alle tilstander av Ånd inngår i Altet, kan visdommen ikke være begrenset til bare én del av tilværelsen. Den som ønsker en dypere forståelse av de universelle lovene, må også undersøke hvordan de virker gjennom de mer begrensede formene.

Vi har tidligere sett hvordan Thoth gjennom sine reiser besøkte både høyt utviklede verdener og sivilisasjoner som fortsatt befant seg i mørket.

Han søkte kunnskap om begge, fordi begge kunne lære ham noe om bevissthetens utvikling.

Thoths ord minner oss om at visdom ikke bare finnes i de høyeste tilstandene av Lys. Den kan også utvikles gjennom erfaringene som oppstår i mørket. Hele vandringen gjennom Ånds forskjellige former har dermed en verdi. Det er gjennom å forstå både begrensningene og friheten, mørket og Lyset, at bevisstheten gradvis utvikler en dypere innsikt i Altets lover.


27

Long in my youth I traveled the pathway, seeking ever new knowledge to gain.

Lenge vandret jeg på denne veien i min ungdom, stadig på søken etter ny kunnskap.

Thoth fortsetter beretningen om sin egen utvikling og forteller hvordan han allerede i ungdommen vandret på visdommens vei, stadig på søken etter ny kunnskap.

I det foregående verset understreket han at han alltid hadde søkt visdom, både i mørket og i Lyset. Nå fører han oss tilbake til begynnelsen av denne vandringen.

Det interessante er at Thoth beskriver sin utvikling som en langvarig søken.

Vi har tidligere fått vite at Mesteren av Unal kom fra en høyere syklus og besatt kunnskap som langt overgikk menneskenes. Han hadde etablert et omfattende tempel og en undervisningstradisjon hvor utvalgte mennesker ble forberedt på å formidle Lysets visdom.

Thoth vokste dermed opp i en sivilisasjon hvor kunnskap fra en høyere utviklingssyklus allerede var tilgjengelig.

Likevel måtte han selv søke, lære og utvikle sin forståelse.

Dette gir oss en viktig forbindelse til forskjellen mellom kunnskap og visdom.

Kunnskap kan overføres fra én bevissthet til en annen gjennom undervisning. Men forståelsen må utvikles hos den som mottar kunnskapen, og visdom oppstår når innsikten blir en del av bevissthetens egne erfaringer og handlinger.

Selv om en høyt utviklet mester kan vise veien, må mennesket derfor selv vandre den.

Her finner vi også en forbindelse til vår forståelse av bevissthetens utvikling gjennom de store kosmiske syklusene.

Vi har lagt til grunn at alle former bærer det samme opprinnelige Lyset, men at deres evne til å erkjenne og uttrykke det utvikles gjennom erfaring.

Lyset er dermed ikke noe Thoth måtte skape gjennom sin søken. Det eksisterte allerede i ham, slik det finnes i alle tilstander av Ånd.

Men gjennom kunnskapen han tilegnet seg, kunne han gradvis utvikle større forståelse av de universelle lovene og dermed større frihet.

Det er også verdt å merke seg at Thoth understreker sin ungdom.

Dette viser oss en annen side av den skikkelsen vi har møtt gjennom de tidligere tavlene. Han fremstår ikke bare som en høyt utviklet mester med omfattende innsikt, men også som en som en gang befant seg ved begynnelsen av sin egen læringsvei.

I tavle 4 fortalte han hvordan han som ung atlantider lå under stjernehimmelen og lengtet etter å forstå universets mysterier. Gjennom mange års strev lærte han til slutt å frigjøre sjelen fra legemets bindinger og reise blant stjernene.

Hans videre utvikling bygde dermed på en søken som begynte lenge før han oppnådde denne friheten.

Thoths beretning minner oss om at selv en høyt utviklet bevissthet en gang har vært en elev. Kunnskap kan mottas fra andre, men visdom krever egen erfaring og forståelse. Den lange vandringen gjennom stadig nye erkjennelser utvikler bevissthetens evne til å uttrykke Lyset og bringer den gradvis nærmere den friheten som ligger i forståelsen av Altets lover.


28

Until after much striving, one of the THREE, to me brought the LIGHT.

Inntil en av de TRE, etter mye strev, brakte Lyset til meg.

Thoth forteller nå om et avgjørende vendepunkt i sin egen utvikling. Etter langvarig strev og søken etter kunnskap ble Lyset brakt til ham av en av de TRE.

I de foregående versene har vi fått vite at Mesteren av Unal valgte tre mennesker som skulle fungere som hans forbindelsesledd med Atlantis. Disse hadde i oppgave å bringe hans råd til kongene som styrte de forskjellige områdene.

Nå møter vi en av dem igjen, men i en annen rolle.

En av Mesterens utvalgte forbindelsesledd blir den som bringer Lyset til Thoth.

Dette gir oss en viktig forbindelse mellom den åndelige undervisningen i Atlantis og Thoths egen utvikling.

Vi har tidligere undersøkt hvordan Mesteren organiserte undervisningen gjennom forskjellige grupper. De tre fungerte som forbindelsesledd til kongene, mens andre ble utvalgt og utdannet til å undervise menneskene om Lyset.

Det interessante er at Thoth nå forteller at en av de tre også kunne formidle Lyset direkte til et menneske som søkte visdom.

Dette antyder at deres oppgave ikke nødvendigvis var begrenset til politiske råd. De kan også ha hatt en særlig åndelig myndighet eller evne til å føre mennesker videre på utviklingsveien.

Men hva betyr det at Lyset ble brakt til Thoth?

Innenfor vår modell er Lyset den grunnleggende konstanten i Ånd. Det eksisterer allerede i alle former og bevisstheter, også før de har utviklet evnen til å erkjenne det.

Den utvalgte kan derfor ikke forstås som en som ga Thoth et Lys han tidligere manglet.

Det er mer nærliggende å forstå hendelsen som en innvielse eller overføring av kunnskap som gjorde det mulig for Thoth å erkjenne og uttrykke sitt indre Lys på en ny måte.

Her finner vi en forbindelse til vår tidligere undersøkelse av resonans og koherens.

Dersom bevissthetens tilstand kan forandres gjennom samspill med andre tilstander av Ånd, kan vi forestille oss at en høyt utviklet lærer kan bidra til å åpne muligheter som eleven ennå ikke har klart å virkeliggjøre på egen hånd.

Innenfor denne forståelsen kan møtet ha representert et sprang i Thoths utvikling.

Det er også verdt å merke seg at Thoth understreker sitt eget strev.

Lyset ble ikke brakt til ham uten forberedelse. Han hadde allerede gjennom lang tid søkt kunnskap og arbeidet for å utvikle sin forståelse.

Dette kan antyde at han først måtte nå et bestemt utviklingsstadium før han var mottakelig for den innsikten som ble formidlet.

Vi har tidligere undersøkt hvordan kunnskap ikke automatisk blir til visdom. Bevisstheten må utvikle egenskaper som gjør den i stand til å forstå og anvende det den mottar.

Den lange forberedelsen kan derfor ha vært like viktig som selve møtet.

Verset beskriver et vendepunkt hvor Thoths langvarige søken førte ham i kontakt med en av Mesterens tre utvalgte. Gjennom dette møtet ble Lyset brakt til ham, noe som kan forstås som en innvielse i en høyere forståelse av de universelle lovene. Hendelsen viser hvordan personlig strev og undervisning fra en mer utviklet bevissthet kan virke sammen og åpne nye stadier på visdommens vei.


29

Brought HE to me the commands of the DWELLER, called me from the darkness into the LIGHT. Brought HE me, before the DWELLER, deep in the Temple before the great FIRE.

Han brakte Mesterens befalinger til meg og kalte meg fra mørket inn i Lyset. Dypt inne i tempelet førte han meg frem for Mesteren, foran den store Ilden.

Thoth forteller nå hvordan han ble kalt frem for Mesteren av Unal. En av de tre utvalgte overbrakte Mesterens befalinger og førte ham dypt inn i tempelet, hvor han ble stilt foran Mesteren og den store ilden.

Dette markerer et avgjørende vendepunkt i Thoths utvikling.

I det foregående verset fikk vi vite at en av de TRE brakte Lyset til ham etter langvarig strev og søken etter visdom. Nå får vi en nærmere beskrivelse av hva denne hendelsen innebar.

Det interessante er at Thoth ikke selv oppsøkte Mesteren. Han ble kalt frem.

Dette kan antyde at hans lange forberedelse hadde ført ham til et utviklingsstadium hvor han var klar til å motta en undervisning som tidligere hadde vært utilgjengelig.

Vi har tidligere undersøkt hvordan menneskets bevissthet kan forstås som et dynamisk filter i Ånd som medium. Gjennom erfaring, kunnskap og visdom utvikles evnen til å erkjenne og uttrykke stadig høyere tilstander av Lyset.

Innenfor denne forståelsen kan Thoths innkalling representere overgangen til et nytt stadium i hans åndelige utvikling.

Men hvorfor ble han ført dypt inn i tempelet?

I de foregående versene har vi fått vite at Mesteren skapte tempelet direkte fra eteren gjennom kraften i Ytolan og sitt skapende ord. Tempelet var mørkt som rom-tiden, men bar Lysets essens dypt i sitt hjerte.

Nå møter vi den store ilden nettopp i tempelets indre.

Dette gir oss en interessant forbindelse mellom tempelets tidligere beskrivelse og den hendelsen Thoth nå forteller om.

Det er nærliggende å undersøke om den store ilden representerer den samme essensen av Lys som Thoth tidligere beskrev i tempelets hjerte.

Vi har tidligere undersøkt hvordan den indre flammen kan forstås som bevissthetens opprinnelige Lys. Det samme prinsippet kan komme til uttrykk på forskjellige nivåer, fra menneskets individuelle bevissthet til større kosmiske helheter.

Dersom den store ilden representerer en slik høyere tilstand av Ånd, kan tempelets innerste kammer ha vært et sted hvor menneskets bevissthet kunne bringes i direkte forbindelse med denne kraften.

Her får også uttrykket «fra mørket inn i Lyset» en dypere betydning.

Mørket kan representere begrensningene som følger av bevissthetens nåværende utviklingsstadium, mens Lyset representerer en høyere tilstand av erkjennelse og frihet.

Thoth blir dermed ikke bare ført fra ett fysisk sted til et annet. Han kan også stå foran en overgang i sin egen bevissthet.

Det er dessuten interessant at dette skjer gjennom en av Mesterens tre utvalgte. Vi får her se hvordan forbindelsesleddene faktisk kunne fungere som porter mellom menneskene og Mesteren.

Thoths møte med Mesteren foran den store ilden kan forstås som begynnelsen på en innvielse, hvor hans langvarige søken etter visdom fører ham frem til en høyere tilstand av Lys. Tempelets indre, Mesterens tilstedeværelse og den store ilden danner rammen omkring en hendelse som kan ha fått avgjørende betydning for hans videre utvikling.


30

There on the great throne, beheld I, the DWELLER, clothed with the LIGHT and flashing with fire. Down I knelt before that great wisdom, feeling the LIGHT flowing through me in waves.

Der så jeg Mesteren sitte på den store tronen, ikledd Lyset og strålende av ild. Jeg knelte ned foran denne store visdommen, mens Lyset strømmet gjennom meg i bølger.

Thoth beskriver nå sitt første møte med Mesteren av Unal, slik han opplevde ham inne i templets innerste kammer. Mesteren satt på en stor trone, ikledd Lyset og strålende av ild. Da Thoth knelte foran ham, kjente han Lyset strømme gjennom seg i bølger.

Det interessante er at Thoth ikke bare forteller hva han så, men også hva han erfarte i sin egen bevissthet.

I de foregående versene fikk vi vite at tempelet var mørkt som rom-tiden, men bar Lysets essens dypt i sitt hjerte. Deretter ble Thoth ført inn i tempelet og stilt foran Mesteren og den store ilden.

Nå får vi et nærmere innblikk i dette møtet.

Mesteren beskrives som ikledd Lys og strålende av ild. Dette minner oss om hvordan Thoth tidligere har omtalt høyt utviklede bevisstheter som soler, og mennesket som en gnist av den kosmiske flammen.

Innenfor vår modell er alt Ånd, og alle former bærer det samme opprinnelige Lyset. Forskjellen ligger i bevissthetens utvikling og dens evne til å uttrykke Lyset.

Mesteren kan dermed representere en bevissthet som har utviklet en så omfattende evne til å uttrykke Lyset at det fremstår som en synlig og virksom kraft omkring ham.

Men det mest interessante er at Thoth kjenner Lyset strømme gjennom seg i bølger.

Dette antyder at møtet ikke bare var en visuell opplevelse. Det fant også sted et samspill mellom Mesterens tilstand og Thoths egen bevissthet.

Vi har tidligere undersøkt hvordan frekvens kan representere en grunnleggende bærer av Ånds forskjellige tilstander, mens resonans og koherens kan bidra til å beskrive hvordan disse tilstandene virker sammen.

Innenfor denne forståelsen kan Lysets bølger være et uttrykk for at Thoths bevissthet ble påvirket av Mesterens langt høyere tilstand av Ånd.

Vi kan forestille oss at en slik påvirkning bidro til å forandre Thoths egen indre organisering, slik at han gradvis ble i stand til å erkjenne og uttrykke mer av Lyset.

Dette gir oss en interessant forbindelse til vår tidligere undersøkelse av mennesket som et dynamisk filter.

Gjennom erfaring og visdom utvikles filterets egenskaper. Men vi har også undersøkt muligheten for at en høyt utviklet bevissthet kan bidra til å åpne nye tilstander hos en annen gjennom harmonisk samspill.

Thoths møte med Mesteren kan representere en slik prosess.

Det er også verdt å merke seg at Thoth kneler foran Mesteren. Dette kan forstås som et uttrykk for respekt, men også som en erkjennelse av at han står overfor en visdom som langt overgår hans egen.

Han har gjennom lang tid søkt kunnskap og arbeidet for å utvikle sin forståelse. Nå møter han en bevissthet som kan åpne veien til et nytt stadium av hans utvikling.

Thoths møte med Mesteren fremstår dermed som mer enn en innvielse gjennom ord og undervisning. Han beskriver en direkte erfaring av Lyset som strømmer gjennom ham i bølger. Innenfor vår modell kan dette forstås som et samspill mellom forskjellige tilstander av Ånd, hvor en høyt utviklet bevissthet gjennom sin egen kraft og harmoni bidrar til å åpne nye muligheter hos en som er rede til å motta dem.


31

Heard I then the voice of the DWELLER: O darkness, come into the Light.

Da hørte jeg Mesterens stemme si: «O mørke, kom inn i Lyset.»

Thoth forteller at Mesteren av Unal nå taler til ham for første gang. Ordene er korte, men betydningsfulle: «O mørke, kom inn i Lyset.»

I det foregående verset beskrev Thoth hvordan han knelte foran Mesteren, som satt på sin trone, ikledd Lyset og strålende av ild. Samtidig kjente han Lyset strømme gjennom seg i bølger.

Nå følger Mesterens ord, som synes å markere selve overgangen fra mørket til Lyset.

Det interessante er at Mesteren ikke sier at mørket skal bekjempes eller tilintetgjøres. Han kaller det inn i Lyset.

Dette harmonerer med vår tidligere forståelse av mørket som en begrenset tilstand av Ånd, hvor det opprinnelige Lyset ennå ikke kommer fullt til uttrykk.

Innenfor vår modell er alt Ånd, og alle former bærer derfor en form for bevissthet. Det samme grunnleggende Lyset finnes i materiens minste byggesteiner, i levende organismer og i de høyere åndelige tilstandene.

Forskjellen ligger i hvordan Lyset uttrykkes gjennom de forskjellige formene.

Når Mesteren kaller mørket inn i Lyset, kan dette derfor forstås som en oppfordring til forvandling, hvor en mer begrenset tilstand av bevissthet løftes mot en høyere tilstand.

Her finner vi en forbindelse til vår undersøkelse av de store kosmiske syklusene.

I den nedadgående bevegelsen antar Ånd stadig mer avgrensede former, mens den oppadgående utviklingen fører bevisstheten mot større visdom, frihet og forening.

Mesterens ord kan innenfor denne forståelsen representere en bevisst igangsetting av en slik oppadgående forvandling hos Thoth.

Men vi har også tidligere undersøkt Ordets skapende kraft.

I vers 15 fortalte Thoth hvordan Mesteren formet tempelet gjennom Ordet og kalte det frem fra det formløse til form.

Nå bruker Mesteren igjen ord, men denne gangen synes formålet å være å forandre en bevissthet fremfor å skape en materiell struktur.

Dette åpner for en interessant forbindelse mellom Ordet som skapende kraft og Ordet som redskap for åndelig utvikling.

Innenfor vår modell kan vi undersøke om Mesterens ord representerer en organisert impuls av Ånd som påvirker Thoths egen bevissthetstilstand.

Vi har tidligere sett hvordan frekvens, resonans og koherens kan bidra til å beskrive samspillet mellom forskjellige tilstander av Ånd.

Dersom Mesterens bevissthet uttrykker en langt høyere grad av orden og harmoni, kan hans ord tenkes å virke som en impuls som bringer Thoths bevissthet nærmere denne tilstanden.

Dette kan også forklare hvorfor Thoth i det foregående verset kjente Lyset strømme gjennom seg i bølger.

Ordene kommer ikke isolert, men som en del av møtet med en høyt utviklet bevissthet.

Mesterens oppfordring kan dermed forstås som begynnelsen på Thoths åndelige forvandling. Mørket skal ikke ødelegges, men løftes inn i Lyset. Gjennom Mesterens ord og kraft kan en mer begrenset tilstand av bevissthet bringes i harmoni med en høyere tilstand, slik at det opprinnelige Lyset gradvis kommer sterkere til uttrykk.


32

Long have ye sought the pathway to LIGHT.

Lenge har du søkt veien til Lyset.

Mesteren av Unal henvender seg nå direkte til Thoth og forteller at han kjenner til hans langvarige søken etter Lyset.

Ordene er få, men de får en særlig betydning når vi ser dem i sammenheng med det Thoth tidligere har fortalt om sin ungdom.

Gjennom mange år hadde Thoth søkt kunnskap og visdom. Han hadde forsøkt å forstå universets mysterier og finne veien til de høyere tilstandene av bevissthet.

Til slutt ble han oppsøkt av en av Mesterens tre utvalgte, som førte ham inn i tempelet og frem for den store ilden.

Der møtte han Mesteren, som satt på sin trone, ikledd Lyset og strålende av ild. Thoth knelte foran ham og kjente Lyset strømme gjennom seg i bølger.

Nå bekrefter Mesteren at hans søken ikke har vært forgjeves.

Det interessante er at Thoth ikke selv behøvde å fortelle Mesteren om sin lange vandring. Mesteren synes allerede å kjenne til den.

Dette åpner for muligheten for at Mesteren hadde fulgt Thoths utvikling før han ble kalt frem.

Vi har tidligere undersøkt hvordan høyt utviklede bevisstheter kan ha tilgang til kunnskap og tilstander av Ånd som ligger utenfor menneskets vanlige rekkevidde.

Innenfor vår modell om Ånd som medium kan vi forestille oss at en slik bevissthet har utviklet en langt større evne til å erkjenne sammenhenger og oppfatte andre bevisstheters tilstander.

Men verset trenger ikke alene å innebære at Mesteren kunne lese Thoths tanker. Han kan også ha mottatt kunnskap om hans utvikling gjennom sine tre forbindelsesledd eller gjennom undervisningstradisjonen i Atlantis.

Det mest betydningsfulle er likevel at Thoths strev blir anerkjent.

I tavle 4 fortalte Thoth hvordan mennesket gjennom erfaring, kunnskap og etterlevelse av de universelle lovene gradvis kan frigjøre seg fra sine begrensninger.

Denne utviklingen kan ikke nødvendigvis påskyndes bare ved at en høyt utviklet lærer formidler kunnskap. Mennesket må selv utvikle den forståelsen som gjør det mottakelig for høyere tilstander av Lyset.

Her finner vi en forbindelse til vår tidligere undersøkelse av utvikling og utfoldelse.

Det opprinnelige Lyset finnes allerede i mennesket. Men gjennom sin søken tilegner bevisstheten seg nye erfaringer og utvikler egenskaper som gjør det mulig å erkjenne og uttrykke Lyset på stadig høyere nivåer.

Thoths mangeårige søken kan dermed ha vært en nødvendig forberedelse til møtet med Mesteren.

Det er også interessant at Mesteren omtaler denne søken som en vei.

En vei antyder en utvikling som skjer gjennom forskjellige stadier. Den som følger veien, forandres gjennom erfaringene underveis.

Mesterens ord bekrefter at Thoths lange søken etter Lyset hadde ført ham frem til et avgjørende stadium i utviklingen. Han hadde gjennom eget strev tilegnet seg erfaringer og forståelse som gjorde ham rede til å motta en høyere undervisning. Møtet med Mesteren kan dermed representere overgangen fra en langvarig søken til en dypere erkjennelse av det Lyset som hele tiden hadde eksistert i ham.


33

Each soul on earth that loosens its fetters, shall soon be made free from the bondage of night.

Hver sjel på jorden som løsner sine lenker, skal snart bli fri fra nattens fangenskap.

Mesteren av Unal fortsetter sin undervisning til Thoth og forteller at enhver sjel som løsner sine lenker, kan frigjøre seg fra nattens fangenskap.

Det interessante er at Mesteren beskriver frigjøringen som en mulighet som gjelder alle sjeler på jorden. Den er ikke forbeholdt Thoth eller noen få utvalgte mennesker.

Men hva er lenkene som binder sjelen?

Gjennom de foregående tavlene har vi undersøkt hvordan bevisstheten eksisterer gjennom forskjellige former og tilstander av Ånd. På menneskestadiet er sjelen knyttet til et fysisk legeme, som både gjør erfaring mulig og begrenser hvordan bevisstheten kan uttrykke seg.

I tavle 4 beskrev Thoth hvordan han gjennom stillhet, selvbeherskelse, konsentrasjon og visualisering lærte å frigjøre sjelen fra legemets bindinger.

Men lenkene kan også forstås i en videre betydning.

Vi har tidligere undersøkt hvordan uvitenhet, begjær og manglende forståelse av de universelle lovene begrenser menneskets frihet.

Bevisstheten kan dermed være bundet både gjennom den fysiske formen og gjennom sine egne mentale egenskaper.

Det er særlig interessant at Mesteren sier at sjelen selv må løsne lenkene.

Dette antyder at frigjøringen krever en aktiv utviklingsprosess. Selv om Mesteren kan undervise og formidle Lyset, må mennesket selv utvikle den forståelsen som gjør det mulig å overvinne begrensningene.

Her finner vi en forbindelse til vår tidligere undersøkelse av mennesket som et dynamisk filter i Ånd som medium.

Lyset er allerede til stede, men gjennom erfaring, kunnskap og visdom kan bevissthetens egenskaper forandres, slik at stadig mer av Lyset kommer til uttrykk.

Innenfor vår modell er det samme opprinnelige Lyset til stede i alle former av Ånd. Også materiens minste byggesteiner bærer en form for bevissthet, selv om deres evne til å uttrykke Lyset er begrenset.

Gjennom den oppadgående utviklingen kan mindre bevisstheter forenes til én større bevissthet, hvor erfaringene fra de tidligere tilstandene videreføres.

Frigjøringen fra nattens fangenskap kan dermed forstås som en del av denne større utviklingsprosessen.

Etter hvert som bevisstheten utvikler større visdom og evne til å forstå de universelle lovene, kan den frigjøre seg fra begrensninger som tidligere var nødvendige for dens læring.

Det er også verdt å merke seg at Mesteren bruker ordet «snart».

Dette kan antyde at når sjelen først har begynt å løsne sine bindinger, kan overgangen til større frihet være nær. Den lange utviklingen som har ført frem til dette punktet, kan dermed etterfølges av en avgjørende forvandling.

Mesterens budskap er at friheten allerede ligger som en mulighet i enhver sjel. Lyset trenger ikke å skapes, for det finnes i alle tilstander av Ånd. Men gjennom erfaring, visdom og etterlevelse av de universelle lovene må bevisstheten selv utvikle evnen til å løsne sine bindinger. Slik kan den gradvis frigjøre seg fra nattens fangenskap og fortsette sin vandring mot større forening med Lyset.


34

Forth from the darkness have ye arisen, closer approached the Light of your goal.

Ut av mørket har du steget frem og kommet nærmere Lyset, som er ditt mål.

Mesteren av Unal fortsetter å tale til Thoth og forteller at han har steget frem fra mørket og nærmet seg Lyset, som er målet for hans utvikling.

Det interessante er at Mesteren anerkjenner den utviklingen Thoth allerede har gjennomgått, samtidig som han understreker at det fortsatt gjenstår en vei å vandre.

I de foregående versene fikk vi vite at Thoth gjennom langvarig strev hadde søkt kunnskap og visdom. Til slutt ble han kalt frem for Mesteren, hvor han knelte foran den store ilden og kjente Lyset strømme gjennom seg i bølger.

Mesteren bekrefter nå at denne utviklingen har ført ham nærmere målet.

Men hva innebærer det egentlig å komme nærmere Lyset?

Innenfor vår modell er Lyset den grunnleggende konstanten i Ånd. Det eksisterer allerede i alle former, fra materiens minste byggesteiner til de høyeste tilstandene av bevissthet.

Thoth har derfor ikke beveget seg fra en tilstand hvor Lyset manglet, til en tilstand hvor det plutselig eksisterer.

Det er snarere hans egen bevissthet som har utviklet større evne til å erkjenne og uttrykke det.

Her finner vi en viktig forbindelse til forskjellen mellom utvikling og utfoldelse.

Gjennom sin lange søken har Thoth tilegnet seg nye erfaringer og kunnskaper. Samtidig har han gradvis avdekket egenskaper ved det Lyset som allerede finnes i hans eget vesen.

Begge prosessene kan ha bidratt til at han nå står nærmere sitt mål.

Vi har tidligere undersøkt hvordan Kybalion beskriver den oppadgående utviklingen som en bevegelse mot stadig høyere tilstander av Ånd.

Innenfor denne forståelsen representerer mørket de mer avgrensede tilstandene, mens Lyset betegner den større friheten og foreningen som bevisstheten beveger seg mot.

Det er også verdt å merke seg at Mesteren omtaler Lyset som Thoths mål.

Vi har tidligere undersøkt hvordan mindre bevisstheter gjennom erfaring og forening kan smelte sammen til én større bevissthet, hvor erfaringene fra de tidligere tilstandene videreføres.

Den endelige foreningen med Lyset kan dermed innebære langt mer enn individuell frigjøring fra legemets bindinger. Den kan representere en virkelig forening med en større kosmisk bevissthet.

Dette gir også en dypere forståelse av Mesterens rolle.

Han skal ikke bare formidle kunnskap til Thoth, men hjelpe ham videre på en utviklingsvei Mesteren selv allerede kjenner.

Thoths vandring fra mørket mot Lyset beskriver en gradvis utvikling hvor erfaring, kunnskap og visdom gir bevisstheten stadig større frihet. Men selv etter betydelige fremskritt gjenstår nye stadier. Lyset er ikke bare noe mennesket skal erkjenne i seg selv, men også målet for den oppadgående vandringen, hvor bevisstheten gjennom stadig større forening nærmer seg sitt opprinnelige opphav.


35

Here ye shall dwell as one of my children, keeper of records gathered by wisdom, instrument thou of the LIGHT from beyond.

Her skal du dvele som ett av mine barn, vokter av opptegnelser samlet gjennom visdom, et redskap for Lyset fra det hinsidige.

Mesteren av Unal gir nå Thoth en bestemt oppgave. Han skal bli værende i tempelet som ett av Mesterens barn, vokte opptegnelsene som er samlet gjennom visdom, og fungere som et redskap for Lyset fra det hinsidige.

Dette markerer et viktig vendepunkt i Thoths liv.

I de foregående versene har vi fulgt hans lange søken etter kunnskap, frem til han ble ført inn i tempelet og stilt foran Mesteren. Der opplevde han Lyset strømme gjennom seg i bølger og ble kalt fra mørket inn i Lyset.

Nå får vi vite hva denne innvielsen skulle føre til.

Det interessante er at Thoth ikke bare blir tilbudt ytterligere undervisning. Han får også ansvar for å bevare og videreføre kunnskap.

Uttrykket «vokter av opptegnelser» antyder at tempelet rommet en organisert samling av visdom som skulle beskyttes mot tap og glemsel.

Vi har tidligere undersøkt hvordan sivilisasjoner kan oppstå, utvikle omfattende kunnskap og senere forsvinne gjennom store historiske omveltninger.

Dersom Atlantis hadde eksistert gjennom lange tidsaldre, kan opptegnelsene ha inneholdt erfaringer og kunnskap fra mange generasjoner. Men siden Mesteren kom fra en høyere syklus, kan de også ha omfattet visdom som hadde sitt opphav langt utenfor menneskenes egen historie.

Her får Thoths oppgave en særlig betydning.

Han skulle ikke bare utvikle sin egen bevissthet, men også bidra til at kunnskapen kunne leve videre.

Vi har tidligere undersøkt hvordan bevissthetens utvikling bygger på erfaringer som videreføres gjennom nye liv og større foreninger. På tilsvarende måte kan skriftlige opptegnelser gjøre det mulig å bevare kunnskap på tvers av generasjoner og sivilisasjoner.

Men Mesteren gir Thoth enda en oppgave: Han skal være et redskap for Lyset fra det hinsidige.

Dette kan forstås som at Thoth skulle fungere som et forbindelsesledd mellom høyere tilstander av Ånd og menneskene på jorden.

Innenfor vår modell kan en høyt utviklet bevissthet ha større evne til å motta og uttrykke Lyset. Gjennom erfaring, visdom og indre utvikling kan mennesket gradvis bli mer mottakelig for kunnskap fra høyere eksistensplan.

Thoth skulle dermed ikke bare bevare eksisterende kunnskap, men også være en formidler av den visdommen som strømmet fra en større virkelighet.

Dette minner oss om hans senere rolle som lærer for menneskene, etter at Atlantis hadde gått under.

Det er også interessant at Mesteren omtaler ham som ett av sine barn. Dette kan uttrykke en åndelig tilhørighet, hvor Thoth gjennom innvielsen blir en del av Mesterens undervisningstradisjon.

Verset viser hvordan Thoths personlige søken etter visdom utvikles til et ansvar for andre. Han blir både vokter av kunnskapen fra fortiden og et redskap for Lyset fra høyere eksistensplan. Slik forenes to oppgaver: Å bevare visdommen som allerede er vunnet, og å bringe ny innsikt til menneskene på deres videre vandring mot Lyset.


36

Ready by thou made to do what is needed, preserver of wisdom through the ages of darkness, that shall come fast on the children of men.

Du skal gjøres beredt til å gjøre det som trengs, en vokter av visdom gjennom mørkets tidsaldre, som snart skal komme over menneskenes barn.

Atlantis; Dets fall
1:22-27; 2:1; 5:36; 5:40; 5:50-65; 8:12-18;

Thoth; I Templet
1:11; 1:14-18; 5:27-42; 14:29-30;

Mesteren av Unal fortsetter å beskrive oppgaven Thoth skal få. Han skal gjøres beredt til å bevare visdommen gjennom mørkets tidsaldre, som snart skal komme over menneskeheten.

Dette gir oss en viktig opplysning om tiden Thoth levde i.

Mesteren synes å ha kjennskap til en kommende utvikling hvor menneskene vil miste mye av den visdommen som er samlet gjennom tidligere tidsaldre.

I det foregående verset fikk Thoth i oppgave å vokte opptegnelsene og være et redskap for Lyset fra det hinsidige. Nå blir det tydeligere hvorfor dette ansvaret er nødvendig.

En periode med mørke nærmer seg.

Vi har tidligere undersøkt hvordan menneskehetens utvikling kan forstås gjennom store sykluser, hvor sivilisasjoner vokser frem, når høydepunkter og senere går under.

Innenfor en slik forståelse behøver ikke menneskehetens teknologiske og åndelige utvikling å følge en sammenhengende stigende kurve. Store mengder kunnskap kan gå tapt når sivilisasjoner bryter sammen, og senere generasjoner kan måtte gjenoppdage det som tidligere var kjent.

Det er særlig interessant at Mesteren omtaler mørkets tidsaldre som noe som snart skal komme.

Dette antyder at den kommende utviklingen ikke er ukjent for Mesteren. Siden han tidligere er beskrevet som en bevissthet fra en høyere syklus, kan vi også undersøke om hans perspektiv på tid og historiske hendelser er forskjellig fra menneskenes.

Vi har tidligere sett hvordan tid i tekstene beskrives som noe bevisstheten beveger seg gjennom, snarere enn noe som selv er i bevegelse.

Kan Mesteren, fra sitt høyere eksistensplan, ha tilgang til en større del av hendelsesforløpet enn det menneskene på jorden kan overskue?

Dette åpner for en interessant forståelse av hans forutsigelse.

Mørket kan samtidig ha flere betydninger. Det kan vise til sivilisasjoners sammenbrudd og tap av kunnskap, men også til en svekket forbindelse mellom menneskets bevissthet og Lyset.

Thoths oppgave blir dermed todelt. Han skal bevare den kunnskapen som allerede er samlet, men også bidra til at forbindelsen med den høyere visdommen ikke blir brutt.

Dette kan forklare hvorfor han først må gjennomgå en innvielse og forberedes av Mesteren. Oppgaven krever mer enn evnen til å bevare skriftlige opptegnelser. Den krever en bevissthet som selv kan bære og formidle visdommen gjennom tider hvor menneskene ellers har mistet forbindelsen med den.

Verset viser at Thoths innvielse ikke bare handler om hans personlige utvikling. Han forberedes på en oppgave som skal strekke seg gjennom mørkets tidsaldre. Når sivilisasjoner faller og kunnskapen går tapt, skal han være en vokter av fortidens visdom og bidra til at Lyset fortsatt kan finne veien til menneskene.


37

Live thee here and drink of all wisdom.

Lev her og drikk av all visdom.

Thoth; I Templet
1:11; 1:14-18; 5:27-42; 14:29-30;

Mesteren av Unal inviterer nå Thoth til å bli værende i tempelet og ta del i visdommen som finnes der.

Uttrykket «drikk av all visdom» er særlig interessant. Visdommen fremstilles som noe Thoth kan ta til seg, omtrent som vann som gir næring til kroppen.

I de foregående versene har vi sett hvordan Thoth fikk i oppgave å bevare kunnskap gjennom mørkets tidsaldre. Men før han kan påta seg dette ansvaret, må han selv tilegne seg den visdommen han senere skal beskytte og videreføre.

Det er også verdt å merke seg at Mesteren ikke setter noen uttrykkelig grense for hva Thoth kan lære. Han inviteres til å drikke av all visdom.

Vi har tidligere undersøkt hvordan kunnskap og visdom ikke nødvendigvis er det samme. Kunnskap kan overføres gjennom undervisning og opptegnelser, mens visdom også forutsetter forståelse og evnen til å anvende kunnskapen.

Innenfor vår forståelse av bevissthetens utvikling kan dette bety at Thoth ikke bare skal lære om universets lover, men gradvis utvikle sin egen bevissthet slik at han blir i stand til å forstå og erfare dem.

Siden Mesteren kommer fra en høyere syklus, kan undervisningen også omfatte innsikt som strekker seg langt utover den kunnskapen menneskene på jorden besitter.

Verset understreker at Thoths oppgave som vokter og formidler av visdom først krever at han selv tilegner seg den. Han skal ikke bare bevare kunnskapen i tempelet, men utvikle den forståelsen som gjør ham i stand til å bære visdommen videre til kommende generasjoner.


38

Secrets and mysteries unto thee shall unveil.

Hemmeligheter og mysterier skal bli åpenbarte for deg.

Thoth; I Templet
1:11; 1:14-18; 5:27-42; 14:29-30;

Mesteren av Unal fortsetter å beskrive hva som venter Thoth under oppholdet i tempelet. Han skal ikke bare få tilgang til den visdommen som allerede er samlet, men også bli innviet i hemmeligheter og mysterier som hittil har vært skjult for ham.

Det er interessant at Mesteren skiller mellom hemmeligheter og mysterier.

En hemmelighet kan være kunnskap som bevisst holdes skjult, men som kan formidles når tiden er inne. Et mysterium kan derimot representere noe som ennå ikke er forstått, eller som krever en bestemt grad av innsikt for å kunne erkjennes.

Dette skillet kan ha betydning for hvordan vi forstår Thoths videre undervisning.

Vi har tidligere sett hvordan hans møte med Lyset ikke bare innebar at han mottok kunnskap, men også at hans egen bevissthet gjennomgikk en forandring.

Innenfor vår forståelse kan høyere visdom ikke nødvendigvis overføres gjennom ord alene. Mennesket må også utvikle evnen til å motta, forstå og erfare det som blir formidlet.

Dermed kan innvielsen i mysteriene innebære både undervisning og en gradvis utvidelse av Thoths bevissthet.

Verset antyder at Thoth står foran en dypere innvielse, hvor både skjult kunnskap og hittil utilgjengelig innsikt skal åpenbares. Det er ikke bare hemmelighetene som skal avsløres; Thoths egen bevissthet skal utvikles slik at han kan forstå mysteriene de rommer.


39

Then answered I, the MASTER OF CYCLES, saying: «O Light, that descended to men, give thou to me of thy wisdom that I might be a teacher of men. Give thou of thy LIGHT that I may be free.»

Da svarte jeg syklusenes mester og sa: «O Lys, som har steget ned til menneskene, gi meg av din visdom, så jeg kan bli en lærer for menneskene. Gi meg av ditt Lys, så jeg kan bli fri.»

Thoth svarer nå Mesteren av Unal og ber om å få del i hans visdom og Lys. For første gang uttrykker han tydelig hva han ønsker å oppnå gjennom undervisningen i tempelet.

Han vil bli en lærer for menneskene. Men han ønsker også å bli fri.

Disse to ønskene er nært forbundet med den utviklingen vi har fulgt gjennom de foregående versene.

Thoth har søkt visdom, blitt ført inn i tempelet og møtt Mesteren, som kommer fra en høyere syklus. Nå ber han om den innsikten som kan gjøre ham i stand til å videreføre visdommen til andre.

Det er interessant at Thoth omtaler Mesteren som «Lys, som har steget ned til menneskene».

Dette kan forstås som at Mesteren representerer en bevissthet fra et høyere eksistensplan, som har trådt ned til menneskenes verden for å formidle visdom. Han er dermed ikke bare en lærer som besitter større kunnskap, men også et uttrykk for Lyset fra det hinsidige.

Thoths andre ønske er like betydningsfullt: Han ber om Lys for å bli fri.

Vi har tidligere undersøkt hvordan frihet i tekstene er nært knyttet til bevissthetens utvikling. Mennesket er underlagt de lovene og begrensningene som gjelder for det eksistensplanet det befinner seg på. Gjennom kunnskap, erfaring og åndelig utvikling kan bevisstheten gradvis nærme seg høyere tilstander.

Frihet kan derfor forstås som noe mer enn å være fri fra ytre begrensninger. Det kan innebære å frigjøre seg fra de tilstandene som binder bevisstheten til mørket og de lavere eksistensplanene.

Her oppstår også et viktig skille mellom visdom og Lys.

Thoth ber om visdom for å kunne undervise andre, men om Lys for selv å bli fri. Dette antyder at kunnskap alene ikke nødvendigvis er tilstrekkelig. Den må følges av en indre utvikling hvor bevisstheten gradvis blir forent med det den søker å forstå.

Verset forener to sentrale mål i Thoths utvikling: Å tilegne seg visdom for å kunne veilede menneskene, og å motta Lyset for selv å oppnå frihet. Han søker dermed ikke bare kunnskap om de høyere eksistensplanene, men også den indre forvandlingen som kan gjøre ham fri fra begrensningene i hans nåværende tilstand.


40

Spoke then to me again, the MASTER: «Age after age shall ye live through your wisdom, Aye, when o'er Atlantis the ocean waves roll, holding the Light, though hidden in darkness, ready to come when e'er thou shalt call.»

Da talte Mesteren igjen til meg: «Tidsalder etter tidsalder skal du leve gjennom din visdom. Ja, selv når havets bølger skyller over Atlantis, skal du bevare Lyset, selv om det er skjult i mørket, klart til å tre frem når du kaller på det.»

Mesteren av Unal forteller nå Thoth at han skal leve gjennom kommende tidsaldre ved hjelp av sin visdom. Samtidig varsler han en katastrofe som skal ramme Atlantis, hvor havets bølger vil skylle over landet.

Dette er en av de tydeligste forutsigelsene om Atlantis' undergang i fortellingen.

I de foregående versene fikk Thoth i oppgave å bevare visdommen gjennom mørkets tidsaldre. Nå får vi vite at denne oppgaven skal fortsette selv etter at Atlantis har forsvunnet under havet.

Det interessante er at Mesteren knytter Thoths lange levetid direkte til hans visdom.

Vi har tidligere undersøkt hvordan bevissthetens utvikling kan føre til større forståelse av de lovene som styrer tilværelsen. Når disse lovene blir kjent, kan det også åpne for muligheter som ellers ligger utenfor menneskets rekkevidde.

Innenfor denne forståelsen kan Mesterens ord antyde at Thoth gjennom sin visdom skal lære å mestre forholdet mellom liv, død og tid.

Men verset handler ikke bare om Thoths egen overlevelse.

Mesteren forteller at Lyset skal bevares, selv om det blir skjult i mørket. Dette kan forstås som at den høyere visdommen fortsatt vil eksistere gjennom kommende tidsaldre, selv om den ikke lenger er tilgjengelig for menneskeheten som helhet.

Her finner vi en viktig forbindelse til fortellingens beskrivelse av sivilisasjonssykluser.

Når en sivilisasjon går under, kan dens kunnskap forsvinne fra menneskenes kollektive hukommelse. Men dersom enkelte bevisstheter har nådd et utviklingsnivå hvor de kan bevare og videreføre denne kunnskapen, trenger ikke alt å gå tapt.

Det er også interessant at Lyset beskrives som klart til å tre frem når Thoth kaller på det.

Dette antyder at Lyset ikke opphører å eksistere i mørkets tidsaldre. Det er fortsatt til stede, men skjult for dem som ikke er i stand til å oppfatte det.

Innenfor vår modell kan dette forstås gjennom forholdet mellom Ånd, bevissthet og resonans. Lyset er alltid til stede, men den enkelte bevissthets tilstand avgjør i hvilken grad det kan mottas og uttrykkes.

Thoths oppgave blir dermed å bevare forbindelsen med Lyset gjennom en tid hvor menneskeheten i stor grad har mistet denne forbindelsen.

Verset knytter Atlantis' kommende undergang til Thoths videre oppgave. Gjennom sin visdom skal han leve videre gjennom tidsaldrene og bevare Lyset mens mørket råder. Selv om sivilisasjoner forsvinner og kunnskap går tapt, består Lyset og kan igjen tre frem når forholdene ligger til rette for det.


41

Go thee now and learn greater wisdom. Grow thou through LIGHT to Infinity's ALL.

Gå nå og tilegn deg større visdom. Voks gjennom Lyset mot uendelighetens Alt.

Mesteren av Unal oppfordrer nå Thoth til å fortsette sin søken etter visdom og la sin bevissthet vokse gjennom Lyset mot uendelighetens Alt.

Dette er en naturlig videreføring av innvielsen vi har fulgt gjennom de foregående versene.

Thoth har fått i oppgave å bevare visdommen gjennom mørkets tidsaldre, men hans egen utvikling skal ikke stanse ved dette ansvaret. Han skal fortsette å lære og vokse.

Det er særlig interessant at Mesteren skiller mellom å tilegne seg visdom og å vokse gjennom Lyset.

Dette antyder at kunnskap og bevissthetens utvikling er nært forbundet, men ikke nødvendigvis identiske prosesser.

Vi har tidligere undersøkt hvordan bevisstheten gjennom erfaring, kunnskap og visdom gradvis kan utvikle større evne til å motta og uttrykke Lyset.

Innenfor vår forståelse er Lyset ikke noe som eksisterer atskilt fra Altet. Det er et grunnleggende uttrykk for den samme Ånd som gjennomstrømmer hele tilværelsen.

Når Mesteren oppfordrer Thoth til å vokse gjennom Lyset mot uendelighetens Alt, kan dette derfor forstås som en utvikling hvor bevisstheten gradvis nærmer seg sin egen opprinnelse.

Vi har også undersøkt hvordan bevisstheter gjennom lange utviklingsforløp kan forenes til større, samlede bevisstheter. Denne prosessen innebærer ikke bare at kunnskapen øker, men at selve bevissthetens eksistensform forandres.

Uttrykket «uendelighetens Alt» peker dermed mot noe langt større enn Thoths personlige utvikling. Det viser til den ytterste enheten som alle bevisstheter har sitt opphav i, og som de gjennom utvikling og forening beveger seg mot.

Verset viser at Thoths oppgave ikke bare er å bevare og videreføre visdommen, men også å fortsette sin egen utvikling. Gjennom kunnskap, erfaring og Lyset skal hans bevissthet vokse mot stadig høyere tilstander, med den endelige foreningen med Altet som mål.


42

Long then dwelt I in the Temple of the DWELLER until at last I was One with the LIGHT.

Jeg dvelte lenge i Mesterens tempel, inntil jeg til slutt var ett med Lyset.

Thoth forteller nå at han oppholdt seg lenge i Mesterens tempel, inntil han til slutt ble ett med Lyset.

Dette markerer et avgjørende vendepunkt i hans åndelige utvikling.

I de foregående versene har vi fulgt hvordan Thoth ble innviet av Mesteren av Unal, mottok undervisning og ble oppfordret til å vokse gjennom Lyset mot uendelighetens Alt.

Nå får vi vite at hans lange opphold i tempelet førte til en grunnleggende forvandling.

Det er særlig interessant at Thoth sier han ble «ett med Lyset», og ikke bare at han mottok eller ble fylt av det.

Vi har tidligere undersøkt de tre store eksistensplanene som beskrives i Kybalion: Det store fysiske plan, Det store mentale plan og Det store åndelige plan.

Innenfor denne forståelsen kan Thoths forening med Lyset representere overgangen fra Det store mentale plan til Det store åndelige plan.

Dette innebærer noe mer enn en gradvis utvidelse av hans kunnskap og forståelse. Det kan bety at Thoth har nådd en utviklingstilstand hvor han trer inn i en høyere eksistensform, med andre muligheter og lover enn dem han tidligere var underlagt.

Kybalion beskriver også hvordan Det store åndelige plan omfatter flere nivåer av utvikling. Å tre inn på dette planet betyr derfor ikke nødvendigvis at bevisstheten har nådd sin endelige forening med Altet.

Thoths videre utvikling kan fortsette gjennom stadig høyere åndelige tilstander.

Dette gir også en mulig forklaring på hvorfor han senere kan opptre som en mester med kunnskap og evner som ligger langt utenfor det vanlige menneskets rekkevidde.

Vi kan dermed forstå hans lange opphold i tempelet som en innvielse som ikke bare førte til større visdom, men til en overgang mellom to store stadier i bevissthetens utvikling.

Verset kan beskrive en av de viktigste overgangene i Thoths eksistens. Gjennom sin lange innvielse i Mesterens tempel har han utviklet sin bevissthet frem til en tilstand hvor han blir ett med Lyset. Innenfor den hermetiske forståelsen kan dette representere hans overgang fra Det store mentale plan til Det store åndelige plan – ikke som slutten på hans utvikling, men som begynnelsen på en ny og høyere eksistensform.


43

Followed I then the path to the star planes, followed I then the pathway to LIGHT.

Jeg fulgte så veien til stjerneplanene, jeg fulgte så veien til Lyset.

Thoth forteller nå at han fulgte veien til stjerneplanene og videre mot Lyset.

I det foregående verset beskrev han hvordan hans lange opphold i Mesterens tempel førte til at han ble ett med Lyset. Vi undersøkte muligheten for at dette representerte en overgang fra Det store mentale plan til Det store åndelige plan.

Det nye verset kan forstås som en videreføring av denne utviklingen.

Det er særlig interessant at Thoth omtaler «stjerneplanene» i flertall. Dette antyder at han beveger seg gjennom flere nivåer eller sfærer, snarere enn mot ett bestemt sted.

I Kybalion beskrives Det store åndelige plan som inndelt i ulike underplan, hvor stadig høyere former for bevissthet og eksistens finnes.

Innenfor denne forståelsen kan stjerneplanene representere forskjellige nivåer av åndelig utvikling som Thoth nå har fått tilgang til.

Samtidig bør vi være oppmerksomme på at uttrykket «stjerneplanene» ikke nødvendigvis viser til de fysiske stjernene vi observerer på nattehimmelen. Det kan også betegne eksistensplan som forbindes med stjernene, men som ikke er begrenset til det fysiske universet.

Vi har tidligere undersøkt hvordan bevissthetens utvikling kan forstås som en vandring gjennom stadig høyere tilstander av Ånd.

Når Thoth forteller at han følger veien til Lyset, kan dette derfor beskrive en videre utvikling gjennom de åndelige planene, hvor bevisstheten gradvis nærmer seg sin opprinnelse.

Det er også verdt å merke seg at Thoth fortsetter å søke Lyset selv etter at han har blitt ett med det.

Dette understøtter vår tidligere forståelse av at en forening med Lyset ikke nødvendigvis innebærer at den endelige foreningen med Altet er nådd. Bevisstheten kan fortsatt utvikle seg gjennom høyere grader av åndelig eksistens.

Verset beskriver Thoths videre vandring etter at han ble ett med Lyset. Stjerneplanene kan representere ulike nivåer innenfor Det store åndelige plan, hvor bevisstheten fortsetter sin utvikling. Selv etter å ha nådd en høyere eksistensform fortsetter Thoth sin vandring mot Lyset og den endelige foreningen med Altet.


44

Deep into Earth's heart I followed the pathway, learning the secrets, below as above; learning the pathway to the HALLS of AMENTI; learning the LAW that balances the world.

Dypt inn i jordens hjerte fulgte jeg veien og lærte hemmelighetene, nedenfor som ovenfor. Jeg lærte veien til Amentis haller og loven som balanserer verden.

Thoth forteller nå hvordan han fulgte veien dypt inn i jordens hjerte, hvor han lærte hemmelighetene om forholdet mellom det som er nedenfor og det som er ovenfor. Han fikk også kunnskap om veien til Amentis haller og loven som opprettholder verdens balanse.

I de foregående versene fulgte vi Thoths utvikling gjennom innvielsen i Mesterens tempel, hvor han til slutt ble ett med Lyset. Deretter beskrev han sin vandring til stjerneplanene og videre mot Lyset.

Nå vender fortellingen oppmerksomheten mot jordens indre.

Det er særlig interessant at Thoth knytter denne reisen til uttrykket «nedenfor som ovenfor».

Dette minner oss om samsvarsprinsippet i Kybalion, hvor de ulike eksistensplanene følger grunnleggende prinsipper som gjør det mulig å forstå det ukjente gjennom det kjente.

Vi har tidligere undersøkt hvordan de tre store eksistensplanene representerer forskjellige tilstander av den samme underliggende Ånd. Selv om egenskapene varierer mellom planene, kan de være uttrykk for de samme universelle lovene.

Dermed kan Thoths reise ned i jordens indre forstås som noe mer enn en fysisk forflytning. Den kan også representere en innvielse i sammenhengen mellom de forskjellige nivåene av tilværelsen.

Amentis haller får her en særlig betydning.

I de tidligere tavlene er hallene beskrevet som et sted hvor liv, død og bevissthetens videre eksistens er nært forbundet. Når Thoth lærer veien dit, kan det derfor innebære at han får tilgang til kunnskap om de lovene som styrer overgangen mellom forskjellige eksistensformer.

Men Mesteren lar ham også lære «loven som balanserer verden».

Dette kan knyttes til den hermetiske forståelsen av at tilværelsen opprettholdes gjennom motsetninger, rytmer og gjensidige bevegelser. Vi har tidligere undersøkt hvordan ekspansjon og sammentrekning, lys og mørke, samt skapelse og oppløsning inngår i større sykliske prosesser.

Det er mulig at loven Thoth omtaler, viser til den underliggende ordenen som holder disse prosessene i balanse.

Verset viser hvordan Thoths søken etter visdom nå omfatter både de høyere stjerneplanene og mysteriene i jordens indre. Gjennom kunnskapen om Amentis haller og prinsippet «nedenfor som ovenfor» får han større innsikt i sammenhengen mellom eksistensplanene. Loven som balanserer verden kan forstås som et uttrykk for den universelle ordenen som opprettholder tilværelsen gjennom dens mange sykluser og forandringer.


45

To Earth's hidden chambers pierced I by my wisdom, deep through the Earth's crust, into the pathway, hidden for ages from the children of men.

Med min visdom trengte jeg dypt gjennom jordskorpen, inn i jordens skjulte kamre, langs en vei som gjennom tidsaldrene hadde vært skjult for menneskenes barn.

Thoth forteller nå hvordan han ved hjelp av sin visdom trengte dypt under jordskorpen og fant veien til skjulte kamre som gjennom lange tidsaldre hadde vært utilgjengelige for menneskene.

Dette er en videreføring av det foregående verset, hvor han beskrev hvordan han fulgte veien inn i jordens hjerte og lærte hemmelighetene om Amentis haller.

Det interessante er at Thoth uttrykkelig knytter sin evne til å nå disse stedene til visdommen han har tilegnet seg.

Dette kan antyde at adgangen til de skjulte kamrene ikke bare avhenger av kunnskap om hvor de befinner seg, men også av bestemte evner som utvikles gjennom høyere bevissthet.

Her finner vi en interessant parallell til det Dr. Ernst Muldashev beskriver i boken Where Do We Come From.

Muldashev forteller om en ekspedisjon til Himalaya, hvor han undersøkte tibetanske og nepalske tradisjoner om skjulte huler og underjordiske kamre.

Ifølge beretningene han samlet, skal enkelte av disse kamrene romme mennesker fra tidligere sivilisasjoner, blant annet Atlantis, bevart i en dyp meditativ tilstand som omtales som samadhi.

Han beskriver også forestillinger om at kamrene er beskyttet av spesielle energier, og at adgangen til dem kan være forbundet med fare for mennesker som ikke har den nødvendige åndelige utviklingen.

Et særlig interessant aspekt ved Muldashevs fremstilling er forestillingen om at slike kamre kan fungere som et slags genetisk og åndelig reservoar for menneskeheten. Dersom en sivilisasjon går under, skal noe av dens arv kunne bevares for kommende tidsaldre.

Muldashev knytter dessuten disse forestillingene til Shambhala og Agartha, som han beskriver som deler av et større underjordisk system. 

I begge fremstillingene møter vi forestillingen om skjulte steder under jordoverflaten, hvor noe fra tidligere tidsaldre er bevart og beskyttet mot menneskenes vanlige tilgang.

Vi har tidligere undersøkt hvordan store sivilisasjonssykluser kan innebære at kunnskap går tapt, mens deler av den videreføres gjennom mennesker eller institusjoner som har fått ansvaret for å bevare den.

Dersom vi leser Thoths beretning innenfor denne modellen, kan de skjulte kamrene ha hatt en viktig funksjon i bevaringen av kunnskap og forbindelsen til høyere eksistensplan.

Verset beskriver hvordan Thoth gjennom sin visdom får tilgang til skjulte områder dypt under jordens overflate. Muldashevs beretninger om samadhihuler og underjordiske kamre gir en interessant parallell til forestillingen om at tidligere sivilisasjoners kunnskap og arv kan være bevart på steder som er utilgjengelige for vanlige mennesker. Felles for fortellingene er tanken om at visdommen ikke nødvendigvis forsvinner når en sivilisasjon går under, men kan bevares gjennom mørkets tidsaldre og igjen bli tilgjengelig når tiden er inne.


46

Unveiled before me, ever more wisdom until I reached a new knowledge: found that all is part of an ALL, great and yet greater than all that we know.

Stadig mer visdom ble åpenbart for meg, inntil jeg nådde en ny erkjennelse: Alt er en del av Altet, som er stort, og likevel større enn alt vi kjenner til.

Thoth forteller nå hvordan stadig større visdom ble åpenbart for ham, inntil han nådde en ny og grunnleggende erkjennelse: Alt er en del av Altet.

Dette er en av de sentrale innsiktene i den hermetiske forståelsen av tilværelsen.

I de foregående versene har vi fulgt Thoths vandring gjennom stjerneplanene og ned i jordens skjulte kamre. Gjennom disse erfaringene har han tilegnet seg kunnskap om eksistensplanene og lovene som forbinder dem.

Nå synes denne kunnskapen å føre ham frem til en dypere forståelse av selve virkelighetens natur.

Alt som eksisterer, er en del av én større helhet.

Dette samsvarer med det grunnleggende prinsippet i Kybalion, hvor Altet beskrives som den uendelige virkeligheten som omfatter alt som finnes.

Vi har tidligere undersøkt hvordan materie, energi, eter og bevissthet kan forstås som forskjellige uttrykk for den samme underliggende Ånd.

Innenfor denne modellen eksisterer ingenting fullstendig atskilt fra Altet. Selv de minste bestanddelene av materien bærer en grad av bevissthet og det samme grunnleggende Lyset.

Forskjellene mellom eksistensformene ligger dermed ikke i deres opprinnelse, men i deres egenskaper, utvikling og evne til å uttrykke Lyset.

Det er også interessant at Thoth beskriver Altet som større enn alt vi kjenner til.

Dette antyder at selv den mest omfattende kunnskap om universet og dets eksistensplan ikke nødvendigvis gir en fullstendig forståelse av Altet.

Vi har tidligere undersøkt hvordan bevisstheter gjennom lange utviklingsforløp kan forenes til større, samlede bevisstheter. Gjennom slike foreninger videreføres erfaringer og egenskaper til en ny helhet.

Men selv disse høyere bevissthetene er fortsatt deler av noe større.

Her kan vi også vende tilbake til spørsmålet om Altets egen natur. Er Altet uforanderlig, mens dets uttrykk gjennomgår utvikling? Eller innebærer utviklingen av bevissthet også en form for utfoldelse av Altet selv?

Verset gir ikke et endelig svar, men understreker at alle eksistensformer inngår i en virkelighet som overskrider deres individuelle begrensninger.

Thoths nye erkjennelse er at ingenting eksisterer uavhengig av Altet. Alt fra materiens minste bestanddeler til de høyeste åndelige eksistensformer inngår i den samme uendelige helheten. Selv når bevisstheten utvikles og når stadig høyere nivåer av forståelse, vil Altet fortsatt være større enn det den enkelte bevissthet kan overskue.


47

Searched I Infinity's heart through all the ages.

Jeg søkte i uendelighetens hjerte gjennom alle tidsaldre.

Thoth forteller nå at han gjennom alle tidsaldre har søkt i uendelighetens hjerte.

I det foregående verset beskrev han hvordan hans lange søken etter visdom førte til erkjennelsen av at alt er en del av Altet, en virkelighet større enn alt vi kjenner til.

Nå synes han å rette oppmerksomheten mot selve kjernen i denne uendelige helheten.

Uttrykket «uendelighetens hjerte» er særlig interessant.

Vi har tidligere undersøkt hvordan Altet kan forstås som den grunnleggende virkeligheten som rommer alle eksistensformer, og hvor alt som eksisterer, er forskjellige uttrykk for den samme Ånd.

Innenfor denne forståelsen kan uendelighetens hjerte vise til den innerste naturen til Altet, hvor alle forskjeller og tilsynelatende adskilte eksistensformer har sitt felles opphav.

Vi har også tidligere benyttet hjertet som et bilde på de store rytmene i tilværelsen, hvor ekspansjon og sammentrekning inngår i en universell bevegelse.

Dersom vi viderefører denne analogien, kan søken i uendelighetens hjerte også innebære en søken etter den grunnleggende rytmen og ordenen som ligger bak alle universets sykluser.

Det er verdt å merke seg at Thoth beskriver denne søken som noe som har pågått gjennom alle tidsaldre.

Selv etter at han ble ett med Lyset og fikk tilgang til høyere eksistensplan, fortsatte han å søke.

Dette understreker et viktig aspekt ved bevissthetens utvikling: Hver ny erkjennelse kan åpne for en enda større forståelse, uten at den uendelige helheten dermed er fullt ut erkjent.

Verset viser at Thoths søken etter visdom strekker seg langt utover hans innvielse og erfaringer på de høyere eksistensplanene. Han søker nå å forstå uendelighetens innerste natur – selve grunnlaget for Altet og de universelle lovene som gjennomstrømmer tilværelsen. Hans vandring gjennom tidsaldrene blir dermed en stadig dypere søken etter den enheten som alt springer ut fra.


48

Deep and yet deeper, more mysteries I found.

Jeg fant stadig dypere mysterier.

Thoth forteller nå hvordan hans søken etter uendelighetens innerste natur førte ham til stadig dypere mysterier.

I det foregående verset beskrev han hvordan han gjennom alle tidsaldre søkte i uendelighetens hjerte. Nå får vi vite at denne søken ikke førte til et endelig svar, men til oppdagelsen av stadig nye mysterier.

Dette er interessant i lys av hans tidligere erkjennelse av at alt er en del av Altet, som er større enn alt vi kjenner til.

Vi har tidligere undersøkt hvordan bevisstheten gjennom erfaring og visdom kan utvikle stadig større forståelse av tilværelsen. Men hver gang en ny innsikt oppnås, kan den også åpne for spørsmål som tidligere lå utenfor bevissthetens rekkevidde.

Det som på ett utviklingsnivå fremstår som et mysterium, kan på et høyere nivå bli forståelig. Samtidig kan denne forståelsen avdekke enda dypere sammenhenger.

Innenfor vår modell kan dette bety at bevissthetens utvikling ikke bare innebærer en stadig større mengde kunnskap, men også en utvidelse av selve evnen til å erkjenne virkeligheten.

Selv Thoth, som har blitt ett med Lyset og vandret gjennom høyere eksistensplan, oppdager at det fortsatt finnes mysterier han ennå ikke har forstått.

Verset understreker at visdommens vei ikke nødvendigvis fører til et endelig punkt hvor alle mysterier er løst. Etter hvert som bevisstheten utvikles, åpner nye nivåer av virkeligheten seg. Thoths søken viser dermed hvordan større innsikt ikke bare gir svar, men også avdekker stadig dypere mysterier i det uendelige Altet.


49

Now, as I look back through the ages, know I that wisdom is boundless, ever grown greater throughout the ages, One with Infinity's greater than all.

Når jeg nå ser tilbake gjennom tidsaldrene, vet jeg at visdommen er grenseløs. Den har stadig vokst gjennom tidene, ett med uendelighetens storhet, som overgår alt.

Thoth ser nå tilbake på sin lange vandring gjennom tidsaldrene og trekker en viktig konklusjon: Visdommen er grenseløs og har stadig vokst gjennom tidene.

Dette er en naturlig videreføring av de foregående versene, hvor han beskrev sin søken i uendelighetens hjerte og hvordan stadig dypere mysterier åpenbarte seg.

Det er særlig interessant at Thoth ikke bare omtaler visdommen som grenseløs, men også som noe som vokser.

Vi har tidligere undersøkt tre mulige forståelser av Altets natur: At Altet er uforanderlig, at Altet selv utvikler seg, eller at begge deler kan være riktig på forskjellige nivåer.

Dette verset berører nettopp dette spørsmålet.

Dersom all bevissthet er en del av Altet, og visdommen vokser gjennom bevissthetens erfaringer, kan vi spørre om denne veksten også innebærer en utvikling av Altet selv.

Innenfor vår modell har vi undersøkt hvordan bevisstheter gjennom lange utviklingsforløp kan forenes til større, samlede bevisstheter. Erfaringene og egenskapene fra de tidligere eksistensformene videreføres da i en ny helhet.

På denne måten kan visdommen vokse, ikke bare hos det enkelte individ, men også gjennom de stadig større bevissthetene som oppstår.

Samtidig kan Altet forstås som uendelig og fullkomment i sin grunnleggende natur, mens dets uttrykk og bevissthetsformer gjennomgår en kontinuerlig utfoldelse.

Her blir forskjellen mellom utvikling og utfoldelse viktig.

Utvikling kan innebære at noe nytt oppstår, mens utfoldelse kan forstås som at muligheter som allerede eksisterer i Altet, gradvis kommer til uttrykk.

Thoths beskrivelse av visdommens grenseløse vekst kan romme begge forståelsene.

Det er også interessant at han knytter visdommen til uendelighetens storhet. Dersom visdommen er ett med denne uendeligheten, kan dens vekst være uten noen endelig grense.

Verset uttrykker en grunnleggende innsikt om visdommens natur: Den er grenseløs og fortsetter å vokse gjennom tidsaldrene. Innenfor vår forståelse av Altet kan denne veksten representere både bevissthetens utvikling og en stadig større utfoldelse av den visdommen som allerede finnes i den uendelige helheten. Dermed åpner Thoths erkjennelse for spørsmålet om Altet selv utvikler seg, eller om det er dets uendelige muligheter som gradvis kommer til uttrykk.


50

Light there was in ancient ATLANTIS. Yet, darkness, too, was hidden in all.

Det var Lys i fordums Atlantis. Men også mørket var skjult i alt.

Thoth vender nå oppmerksomheten tilbake til Atlantis og forteller at Lyset var til stede i den gamle sivilisasjonen, men at også mørket var skjult i alt.

Dette er en interessant overgang fra de foregående versene, hvor han beskrev sin lange søken etter visdom og erkjennelsen av at alt er en del av Altet.

Nå minner han oss om at selv en sivilisasjon med omfattende kunnskap og høy åndelig utvikling ikke nødvendigvis er fri fra mørket.

Vi har tidligere undersøkt hvordan Lys og mørke kan forstås som forskjellige grader av den samme underliggende virkeligheten. I Kybalion beskrives dette gjennom polaritetsprinsippet, hvor tilsynelatende motsetninger kan være ytterpunkter på en sammenhengende skala.

Innenfor vår forståelse representerer Lyset den høyere visdommen og bevissthetens utvikling mot større enhet, mens mørket kan uttrykke tilstander hvor forbindelsen med denne visdommen er svakere.

Det er særlig interessant at Thoth sier at mørket var «skjult i alt».

Dette kan antyde at mørket ikke bare eksisterte blant enkelte mennesker eller grupper i Atlantis, men også som en latent mulighet i selve sivilisasjonen.

Selv om kunnskapen var omfattende, kunne den brukes til forskjellige formål. Høy teknologisk utvikling behøver ikke nødvendigvis å være ledsaget av tilsvarende åndelig modenhet.

Vi har tidligere undersøkt hvordan bevissthetens egenskaper avgjør i hvilken grad den kan motta og uttrykke Lyset. På tilsvarende måte kan vi betrakte en sivilisasjon som et fellesskap av bevisstheter med forskjellige grader av utvikling.

En slik sivilisasjon kan romme både stor visdom og krefter som trekker utviklingen i motsatt retning.

Dette får særlig betydning når vi ser verset i sammenheng med Mesterens tidligere forutsigelse om at havet skulle skylle over Atlantis.

Kan mørket som var skjult i sivilisasjonen, ha bidratt til dens undergang?

Verset gir ennå ikke et direkte svar, men antyder at Atlantis bar på indre motsetninger til tross for sin høye utvikling.

Verset viser at selv Atlantis, med sin omfattende kunnskap og tilstedeværelsen av Lyset, også rommet mørket. Dette kan forstås som et uttrykk for at høy utvikling ikke nødvendigvis innebærer fullkommen visdom. Mørket kan eksistere som en latent mulighet selv i en høyt utviklet sivilisasjon, og dersom det får vokse, kan det etter hvert true den ordenen og balansen som sivilisasjonen bygger på.


51

Fell from the Light into the darkness, some who had risen to heights among men.

Noen som hadde steget til store høyder blant menneskene, falt fra Lyset og inn i mørket.

Thoth forteller nå at noen av dem som hadde nådd store høyder blant menneskene i Atlantis, falt fra Lyset og inn i mørket.

Dette gir oss en viktig opplysning om de indre forholdene i den gamle sivilisasjonen.

I det foregående verset beskrev Thoth hvordan Lyset fantes i Atlantis, men at også mørket var skjult i alt. Nå får vi vite at enkelte av dem som hadde nådd høye nivåer, faktisk vendte seg bort fra Lyset.

Det er særlig interessant at Thoth beskriver dette som et fall.

Vi har tidligere undersøkt hvordan bevissthetens utvikling innebærer en gradvis bevegelse fra mørket mot Lyset, hvor erfaring, kunnskap og visdom bidrar til stadig høyere tilstander.

Men dette verset antyder at utviklingen ikke nødvendigvis er irreversibel.

Selv mennesker som har oppnådd stor kunnskap og betydelige evner, kan bevege seg bort fra Lyset dersom deres handlinger og hensikter endrer karakter.

Her blir skillet mellom kunnskap og visdom særlig viktig.

Kunnskap gir muligheter, men hvordan disse mulighetene brukes, avhenger av bevissthetens egenskaper. Dersom makt, egeninteresse og ønsket om kontroll får dominere, kan kunnskap som tidligere tjente Lyset, i stedet bli brukt til å fremme mørket.

Innenfor vår modell kan dette forstås som en endring i bevissthetens tilstand og dens evne til å motta og uttrykke Lyset.

Vi har tidligere benyttet bildet av mennesket som et filter i Ånd. Gjennom erfaring, kjærlighet og visdom kan filterets egenskaper forandres slik at mer Lys slipper igjennom. Men dersom frykt, egoisme og maktbegjær får overtaket, kan forbindelsen med Lyset igjen svekkes.

Det er også verdt å merke seg at Thoth omtaler mennesker som hadde steget til store høyder. Dette kan innebære at mørket fikk innpass blant dem som hadde særlig innflytelse over Atlantis.

Dersom mennesker med omfattende kunnskap og makt beveger seg bort fra Lyset, kan konsekvensene bli langt større enn for det enkelte individ.

Sett i sammenheng med den varslede undergangen til Atlantis åpner dette for muligheten om at sivilisasjonens fall ikke bare skyldtes ytre katastrofer, men også en indre utvikling hvor kunnskap og makt gradvis ble løsrevet fra visdommen.

Verset viser at selv mennesker som har nådd store høyder, kan falle tilbake i mørket. Kunnskap og evner er ikke i seg selv noen garanti for at bevisstheten fortsetter sin utvikling mot Lyset. Når makt og egeninteresse får overtaket over visdommen, kan selv de mest utviklede menneskene miste forbindelsen med Lyset. I Atlantis kan dette ha fått konsekvenser som strakte seg langt utover dem som falt.


52

Proud they became because of their knowledge, proud were they of their place among men. Deep delved they into the forbidden, opened the gateway that led to below.

De ble stolte av sin kunnskap og sin høye stilling blant menneskene. De trengte dypt inn i det forbudte og åpnet porten som førte nedover.

Thoth forteller nå hvordan enkelte av de høytstående menneskene i Atlantis ble stolte av sin kunnskap og sin posisjon blant menneskene. Denne stoltheten førte dem til å utforske det forbudte, inntil de åpnet en port som førte nedover.

I det foregående verset fikk vi vite at noen av dem som hadde steget til store høyder, falt fra Lyset og inn i mørket. Nå begynner Thoth å forklare hvordan dette kunne skje.

Det er særlig interessant at han knytter fallet til stolthet.

Kunnskap som opprinnelig kunne ha tjent menneskenes utvikling, ble i stedet grunnlaget for en opplevelse av egen overlegenhet.

Vi har tidligere undersøkt hvordan kunnskap og visdom ikke nødvendigvis er det samme. Kunnskap gir innsikt i tilværelsens lover og kan åpne for stadig større evner. Visdom innebærer også forståelse av hvordan denne kunnskapen bør anvendes.

Når kunnskapen ikke lenger ledsages av tilsvarende visdom, kan den bli et redskap for makt og kontroll.

Dette kan også forstås gjennom vår modell av mennesket som et filter i Ånd.

En bevissthet som utvikler større kunnskap, kan få tilgang til stadig flere muligheter. Men dersom stolthet og maktbegjær får dominere, kan dens egenskaper samtidig forandre seg slik at forbindelsen med Lyset svekkes.

Det mest gåtefulle i verset er likevel omtalen av porten som førte nedover.

Vi har tidligere sett hvordan Thoth gjennom sin visdom fikk tilgang til jordens skjulte kamre og veien til Amentis haller. Men her beskrives en annen form for nedstigning, knyttet til det forbudte og til mennesker som hadde falt fra Lyset.

Dette åpner for spørsmålet om porten representerte en fysisk inngang til skjulte områder, en overgang mellom eksistensplan eller en forbindelse med bevisstheter og krefter som normalt var utilgjengelige for menneskene.

Innenfor den hermetiske forståelsen kan «nedover» også betegne en bevegelse mot lavere tilstander av bevissthet, snarere enn en geografisk retning.

Det er derfor ikke gitt at porten førte til et bestemt sted under jordoverflaten. Den kan også ha gitt adgang til eksistensformer eller tilstander som de høytstående menneskene i Atlantis ikke hadde tilstrekkelig visdom til å håndtere.

Det avgjørende er at de tilsynelatende brukte sin kunnskap til å overskride en grense de ikke burde ha overskredet.

Sett i sammenheng med Atlantis' kommende undergang antyder dette at sivilisasjonens skjebne kan ha vært knyttet til misbruk av kunnskap som opprinnelig skulle tjene Lyset.

Verset beskriver hvordan stolthet og maktbegjær kan forvandle kunnskap fra et redskap for utvikling til en kilde til mørke. De høytstående menneskene i Atlantis hadde tilegnet seg store evner, men manglet visdommen som skulle veilede bruken av dem. Ved å åpne porten til det forbudte kan de ha satt i gang krefter de ikke forsto rekkevidden av. Dermed antyder Thoth at Atlantis' undergang ikke bare var en ytre katastrofe, men også kunne ha sitt opphav i sivilisasjonens egen utvikling.


53

Sought they to gain ever more knowledge but seeking to bring it up from below.

De søkte stadig mer kunnskap, men forsøkte å hente den opp fra dypet nedenfor.

Thoth fortsetter å beskrive hvordan de høytstående menneskene i Atlantis søkte stadig større kunnskap, men nå forsøkte å hente den fra dypet nedenfor.

I det foregående verset fikk vi vite at de gjennom stolthet og maktbegjær hadde fordypet seg i det forbudte og åpnet en port som førte nedover.

Nå blir hensikten med denne handlingen tydeligere.

De ønsket tilgang til kunnskap fra eksistensplan som normalt var utilgjengelige for menneskene.

Det er særlig interessant at Thoth bruker ordet kunnskap, ikke visdom.

Vi har tidligere undersøkt hvordan kunnskap gir forståelse av tilværelsens lover, mens visdom også innebærer evnen til å anvende denne forståelsen i samsvar med Lyset.

De høytstående menneskene hadde allerede oppnådd omfattende kunnskap, men deres stolthet hadde ført dem bort fra Lyset. Likevel fortsatte de å søke stadig mer.

Det mest interessante er imidlertid hvor de forsøkte å hente denne kunnskapen fra.

Innenfor vår forståelse av de store eksistensplanene kan dette bety at de hadde åpnet en forbindelse til lavere plan, hvor bevissthetens utvikling hadde fulgt andre veier enn på de planene vi kjenner.

Dette er ikke nødvendigvis snakk om fysiske steder under jordoverflaten. «Nedenfor» kan betegne eksistensplan med andre egenskaper, lover og bevissthetsformer, som menneskene under normale omstendigheter ikke har tilgang til.

Vi har tidligere undersøkt hvordan Ånd kan forstås som et medium hvor forskjellige tilstander og frekvensområder gjør det mulig for ulike eksistensformer å eksistere.

Innenfor denne modellen kan det finnes plan hvor bevisstheten har utviklet egenskaper og evner som er vesentlig forskjellige fra dem vi kjenner fra vår egen utviklingsvei.

At et plan betegnes som lavere, betyr heller ikke nødvendigvis at alle bevissthetene der mangler kunnskap eller evner. Utviklingen kan ha fulgt andre retninger og frembrakt egenskaper som er fremmede for oss.

De høytstående menneskene i Atlantis kan dermed ha åpnet en forbindelse til bevisstheter som besatt kunnskap de selv ikke hadde, men hvor utviklingen ikke nødvendigvis hadde fulgt veien mot Lyset.

Dette gir også en annen forståelse av det forbudte. Forbudet kan ha hatt til hensikt å beskytte menneskene mot kontakt med eksistensformer og krefter de ennå ikke hadde tilstrekkelig visdom til å forstå eller mestre.

Her finner vi en viktig forskjell mellom Thoths egen søken og handlingene til dem som hadde falt fra Lyset.

Thoth utviklet sin bevissthet gjennom visdom og innvielse, mens de høytstående menneskene forsøkte å skaffe seg større kunnskap ved å åpne forbindelser til plan de normalt ikke hadde adgang til.

Verset antyder at de høytstående menneskene i Atlantis åpnet en port til lavere eksistensplan, hvor bevissthetens utvikling hadde fulgt andre veier enn dem vi kjenner. Deres søken handlet ikke lenger om å utvikle seg gjennom Lyset, men om å hente kunnskap fra fremmede eksistensformer. Ved å overskride grensene mellom planene kan de ha åpnet for påvirkning fra krefter de verken forsto eller kunne kontrollere.


54

He who descends below must have balance, else he is bound by lack of our Light.

Den som stiger ned, må ha balanse, ellers blir han bundet av mangelen på vårt Lys.

Thoth forklarer nå hvorfor det kan være farlig å bevege seg ned til de lavere eksistensplanene. Den som foretar en slik nedstigning, må ha balanse, ellers risikerer han å bli bundet av mangelen på Lyset.

I de foregående versene har vi sett hvordan de høytstående menneskene i Atlantis åpnet en port til lavere plan for å hente kunnskap derfra.

Vi har tolket dette som eksistensplan hvor bevissthetens utvikling kan ha fulgt andre veier enn på de planene vi kjenner, og hvor andre egenskaper og tilstander av Ånd dominerer.

Nå får vi vite at en slik forbindelse innebærer en bestemt fare.

Det er særlig interessant at Thoth fremhever balanse som en nødvendig forutsetning.

Vi har tidligere undersøkt hvordan menneskets bevissthet kan forstås som et dynamisk filter i Ånd. Gjennom erfaring, kunnskap og visdom utvikles filterets egenskaper, og dermed hvilke tilstander og frekvensområder av Ånd mennesket kan motta og uttrykke.

Innenfor denne modellen kan balanse innebære at bevisstheten har utviklet en indre stabilitet som gjør det mulig å møte fremmede tilstander av Ånd uten selv å bli forandret eller fanget av dem.

Dette kan også knyttes til det hermetiske prinsippet om polaritet.

En bevissthet som beveger seg inn i et eksistensplan hvor Lyset er svakere, kan bli påvirket av de tilstandene som dominerer der. Dersom den ikke har tilstrekkelig balanse, kan den gradvis miste forbindelsen med de høyere tilstandene den kom fra.

Uttrykket «bundet av mangelen på vårt Lys» antyder at bevisstheten kan bli fanget i en tilstand hvor den ikke lenger har evnen til å vende tilbake.

Dette trenger ikke bety at Lyset som grunnleggende egenskap ved Ånd er fraværende. Innenfor vår forståelse bærer alle eksistensformer det samme underliggende Lyset, men det kan komme til uttrykk i svært forskjellige grader.

På de lavere planene kan Lyset derfor være så lite tilgjengelig at en bevissthet som mister sin indre balanse, ikke lenger klarer å opprettholde forbindelsen med sitt opprinnelige eksistensplan.

Dette gir også en mulig forklaring på hvorfor de høytstående menneskene i Atlantis falt fra Lyset. Deres kunnskap gjorde det mulig å åpne porten, men stoltheten og mangelen på visdom kan ha gjort dem sårbare for påvirkningen fra planene nedenfor.

Verset understreker at kunnskap alene ikke er tilstrekkelig for å bevege seg mellom eksistensplanene. Bevisstheten må også ha den nødvendige balansen for å bevare sin forbindelse med Lyset. Uten denne balansen kan den bli påvirket og bundet av tilstandene på lavere plan, slik at veien tilbake mot Lyset blir stengt.


55

Opened, they then, by their knowledge, pathways forbidden to man.

Med sin kunnskap åpnet de veier som var forbudt for menneskene.

Thoth forteller nå at de høytstående menneskene i Atlantis brukte sin kunnskap til å åpne veier som var forbudt for menneskene.

I de foregående versene har vi sett hvordan de søkte kunnskap fra lavere eksistensplan, og hvordan Thoth advarte om at den som stiger ned, må ha den nødvendige balansen for ikke å bli bundet av mangelen på Lyset.

Nå understrekes det at menneskene i Atlantis faktisk hadde kunnskap som gjorde det mulig å åpne slike forbindelser.

Dette er særlig interessant fordi Thoth skiller mellom evnen til å gjøre noe og hvorvidt det bør gjøres.

De høytstående menneskene hadde utviklet tilstrekkelig kunnskap til å overskride grensene mellom eksistensplanene, men hadde ikke nødvendigvis den visdommen og indre balansen som krevdes for å mestre konsekvensene.

Innenfor vår forståelse av Ånd som et medium kan forskjellige eksistensplan representere ulike tilstander og frekvensområder, hvor bevisstheten har utviklet forskjellige egenskaper.

De forbudte veiene kan dermed forstås som forbindelser til frekvensområder av Ånd som menneskets bevissthet normalt ikke har tilgang til.

Vi har tidligere undersøkt hvordan mennesket gjennom sin utvikling gradvis kan utvide evnen til å motta og uttrykke stadig høyere tilstander av Ånd.

Men her beskrives en annen fremgangsmåte.

I stedet for å utvikle sin egen bevissthet frem til den nødvendige tilstanden, forsøkte de høytstående menneskene å åpne forbindelser til andre plan gjennom kunnskapen de allerede besatt.

Dette kan forklare hvorfor veiene var forbudt.

Forbudet behøver ikke å være vilkårlig, men kan ha vært knyttet til en grunnleggende forståelse av hvilke farer som oppstår når bevisstheter fra forskjellige utviklingsveier bringes i kontakt uten den nødvendige balansen.

Det er også mulig at slike forbindelser ikke bare gjorde det mulig for menneskene å bevege seg nedover, men samtidig åpnet for påvirkning fra bevissthetene som eksisterte på de lavere planene.

Dermed kan handlingene deres ha fått konsekvenser for langt flere enn dem som åpnet veiene.

Verset viser hvordan de høytstående menneskene i Atlantis brukte sin kunnskap til å overskride grenser mellom eksistensplan som normalt var utilgjengelige for menneskene. De hadde evnen til å åpne forbindelsene, men manglet visdommen og balansen som krevdes for å mestre dem. Slik kan deres søken etter større kunnskap ha åpnet for påvirkning fra fremmede bevisstheter og krefter, med konsekvenser som etter hvert rammet hele Atlantis.


56

But, in His Temple, all-seeing, the DWELLER, lay in his AGWANTI, while through Atlantis, His soul roamed free.

Men i sitt tempel lå den altseende Mesteren i sin Agwanti, mens hans sjel vandret fritt gjennom Atlantis.

Atlantis; Dets fall
1:22-27; 2:1; 5:36; 5:40; 5:50-65; 8:12-18;

Mørket; I Atlantis
1:22-25; 5:50-59; 6:1-18; 8:12-17; 12:17-20;

Thoth; Flykter fra templet fordi havet svelger det
1:25-27; 5:56-66;

Thoth forteller nå hvordan Mesteren av Unal lå i sin Agwanti inne i tempelet, mens hans sjel vandret fritt gjennom Atlantis og kunne observere det som foregikk.

Dette gir oss et nytt innblikk i Mesterens evner og hans forhold til den fysiske kroppen.

I de foregående versene har vi sett hvordan høytstående mennesker i Atlantis brukte sin kunnskap til å åpne forbindelser til lavere eksistensplan. Nå vender fortellingen oppmerksomheten mot Mesteren, som tilsynelatende kunne følge med på hendelsene uten selv å være fysisk til stede.

Det er særlig interessant at Thoth beskriver Mesterens tilstand med begrepet «Agwanti».

Senere i tavlene forklares dette som en tilstand av frigjøring eller løsrivelse. Det kan antyde at Mesteren hadde evnen til å frigjøre sin bevissthet fra den fysiske kroppen, samtidig som forbindelsen med kroppen ble opprettholdt.

Vi har tidligere undersøkt hvordan Ånd kan forstås som et medium hvor bevisstheten eksisterer og uttrykker seg gjennom forskjellige tilstander.

Innenfor denne modellen er ikke bevisstheten nødvendigvis begrenset til den fysiske kroppen. Kroppen kan forstås som et redskap som gjør det mulig for bevisstheten å erfare og handle på det fysiske eksistensplanet.

Dersom bevisstheten har nådd en tilstrekkelig høy utvikling, kan den kanskje også opprettholde sin eksistens og sanseevne uavhengig av kroppens vanlige begrensninger.

Dette kan gi en forklaring på hvordan Mesteren kunne vandre gjennom Atlantis mens kroppen forble i tempelet.

Det er også interessant at han omtales som altseende.

Dette trenger ikke nødvendigvis bety at Mesteren hadde ubegrenset kunnskap om alt som eksisterer. Det kan snarere vise til en evne til å observere hendelser på avstand gjennom bevisstheten, uten å være bundet av kroppens fysiske sanser.

Vi har tidligere undersøkt hvordan overgangen til Det store åndelige plan kan innebære tilgang til egenskaper og muligheter som ligger utenfor menneskets vanlige erfaring.

Mesterens Agwanti kan være et uttrykk for nettopp slike evner.

Verset beskriver Mesteren som en bevissthet som ikke lenger er bundet til kroppens vanlige begrensninger. Gjennom tilstanden Agwanti kunne hans sjel bevege seg fritt og observere hendelser i Atlantis, mens kroppen forble i tempelet. Dette kan forstås som et uttrykk for den friheten og de evnene som følger av en høyt utviklet bevissthet, hvor Ånd kan virke uavhengig av den fysiske formen.


57

Saw HE the Atlanteans, by their magic, opening the gateway that would bring to Earth a great woe.

Han så hvordan atlantiderne ved hjelp av sin magi åpnet porten som ville bringe stor ulykke over jorden.

Atlantis; Dets fall
1:22-27; 2:1; 5:36; 5:40; 5:50-65; 8:12-18;

Mørket; I Atlantis
1:22-25; 5:50-59; 6:1-18; 8:12-17; 12:17-20;

Thoth; Flykter fra templet fordi havet svelger det
1:25-27; 5:56-66;

Thoth forteller nå hvordan Mesteren av Unal observerte atlantiderne mens de ved hjelp av sin magi åpnet porten som skulle bringe stor ulykke over jorden.

I det foregående verset fikk vi vite at Mesteren lå i sin Agwanti i tempelet, mens hans sjel vandret fritt gjennom Atlantis. Nå blir det tydelig hva han var vitne til.

De høytstående menneskene hadde ikke bare forsøkt å skaffe seg kunnskap fra lavere eksistensplan. De hadde faktisk klart å åpne en forbindelse.

Det er særlig interessant at Thoth omtaler fremgangsmåten som magi.

Vi har tidligere undersøkt hvordan magi i den hermetiske tradisjonen kan forstås som anvendelse av kunnskap om universets lover, snarere enn handlinger som bryter med disse lovene.

Innenfor vår modell, hvor Ånd betraktes som et medium med forskjellige tilstander og frekvensområder, kan magien ha bestått i å manipulere betingelsene som normalt holder eksistensplanene atskilt.

Dette kan ha gjort det mulig å etablere en forbindelse til lavere plan, hvor bevissthetens utvikling hadde fulgt andre veier enn på de planene menneskene kjenner.

Det dreier seg dermed ikke nødvendigvis om en fysisk portal, men om en åpning mellom forskjellige tilstander av virkeligheten.

Vi har tidligere sett hvordan Thoth advarte om at den som stiger ned, må ha balanse for ikke å bli bundet av mangelen på Lyset.

Men her beskrives en fare som går langt utover dem som åpnet porten.

Mesteren ser at handlingen vil bringe stor ulykke over jorden.

Dette antyder at forbindelsen ikke bare gjorde det mulig for atlantiderne å søke kunnskap på de lavere planene. Den kan også ha åpnet for at bevisstheter eller krefter derfra kunne påvirke menneskenes verden.

Her blir forskjellen mellom kunnskap og visdom avgjørende.

Atlantiderne hadde tilegnet seg evnen til å åpne porten, men manglet forståelsen og den indre balansen som var nødvendig for å mestre følgene.

Det er også verdt å merke seg at Thoth sier «jorden», ikke bare Atlantis.

Dette kan antyde at konsekvensene ville strekke seg langt utover den atlantiske sivilisasjonen og påvirke menneskehetens videre utvikling.

Verset viser hvordan atlantidernes søken etter forbudt kunnskap førte til at de ved hjelp av magi åpnet en forbindelse til lavere eksistensplan. Dermed kan de ha gjort det mulig for fremmede bevisstheter og krefter å påvirke menneskenes verden. Mesteren forsto at konsekvensene kunne bli katastrofale, ikke bare for Atlantis, men for hele jorden. Slik blir deres handling et eksempel på hvordan omfattende kunnskap uten tilsvarende visdom kan sette langt større krefter i bevegelse enn mennesket selv er i stand til å kontrollere.


58

Fast fled His soul then, back to His body. Up HE arose from His AGWANTI. Called HE the Three mighty messengers. Gave the commands that shattered the world. Deep 'neath Earth's crust to the HALLS of AMENTI, swiftly descended the DWELLER. Called HE then on the powers the Seven Lords wielded; changed the Earth's balance.

Hans sjel fløy raskt tilbake til kroppen. Han steg opp fra sin Agwanti og kalte på de tre mektige budbringerne. Han ga kommandoene som rystet verden. Deretter steg Mesteren raskt ned, dypt under jordskorpen, til Amentis haller. Der kalte han på kreftene som de syv mesterne rådde over, og endret jordens balanse.

Thoth beskriver nå hvordan Mesteren av Unal grep inn da han oppdaget at atlantiderne hadde åpnet porten til de lavere eksistensplanene.

Hans sjel vendte straks tilbake til kroppen, og han steg opp fra sin Agwanti. Deretter kalte han på de tre mektige budbringerne og ga kommandoene som skulle ryste verden.

Dette markerer et dramatisk vendepunkt i fortellingen om Atlantis.

I de foregående versene har vi sett hvordan enkelte av de høytstående menneskene hadde falt fra Lyset og brukt sin kunnskap til å åpne forbindelser til eksistensplan som normalt var utilgjengelige for menneskene.

Mesteren hadde forstått at dette ville bringe stor ulykke over jorden.

Nå får vi vite at han valgte å gripe inn.

Det er særlig interessant at han først tilkalte tre mektige budbringere, før han selv steg ned til Amentis haller og påkalte kreftene som de syv mesterne rådde over.

Dette antyder at Mesteren ikke handlet alene, men inngikk i en større orden av høyt utviklede bevisstheter med forskjellige oppgaver og myndighetsområder.

Vi har tidligere undersøkt hvordan de syv mesterne i Amentis haller kan forstås som bevisstheter som forvalter grunnleggende lover og krefter knyttet til jordens eksistens.

Det mest bemerkelsesverdige er imidlertid at Mesteren ved hjelp av disse kreftene endret jordens balanse.

I et tidligere vers lærte Thoth om loven som balanserer verden. Nå møter vi den samme forestillingen, men denne gangen brukes kunnskapen til å gjennomføre en omfattende forandring.

Innenfor vår modell kan jordens balanse omfatte mer enn de fysiske forholdene på planeten. Den kan også omfatte forholdet mellom forskjellige eksistensplan og de betingelsene som holder dem atskilt.

Dersom atlantiderne hadde åpnet en forbindelse til lavere plan, kan Mesterens inngrep ha hatt til hensikt å gjenopprette en balanse som var blitt forstyrret.

Dette åpner for en interessant mulighet.

Kan endringen av jordens balanse ha vært nødvendig for å stenge forbindelsen til de lavere planene, selv om inngrepet samtidig fikk katastrofale følger for Atlantis?

I så fall kan ødeleggelsen ha vært en konsekvens av et større inngrep som skulle forhindre at fremmede krefter fikk varig innflytelse over menneskenes verden.

Verset forteller ikke nøyaktig hvordan jordens balanse ble endret. Det gir oss derfor ennå ikke grunnlag for å avgjøre om endringen først og fremst var fysisk, åndelig eller omfattet begge deler.

Verset beskriver hvordan Mesteren av Unal grep inn for å møte trusselen som atlantiderne hadde skapt. Ved hjelp av de tre mektige budbringerne og kreftene til de syv mesterne i Amentis haller gjennomførte han en omfattende endring av jordens balanse. Dette kan ha vært et nødvendig inngrep for å gjenopprette skillet mellom eksistensplanene og forhindre en enda større katastrofe. Samtidig antyder fortellingen at inngrepet fikk dramatiske konsekvenser for Atlantis og menneskehetens videre historie.


59

Down sank Atlantis beneath the dark waves. Shattered the gateway that had been opened; shattered the doorway that led down below. All of the islands were shattered except UNAL, and part of the island of the sons of the DWELLER.

Atlantis sank under havets mørke bølger. Porten som hadde blitt åpnet, ble knust, og det samme ble inngangen som førte nedover. Alle øyene ble ødelagt, bortsett fra Unal og en del av øya til Mesterens sønner.

Thoth forteller nå hvordan Atlantis sank under havets mørke bølger. Samtidig ble porten til de lavere eksistensplanene ødelagt, og nesten alle øyene som utgjorde Atlantis, ble knust.

Dette er den katastrofen Mesteren av Unal tidligere hadde forutsagt.

I det foregående verset så vi hvordan Mesteren grep inn etter at de høytstående atlantiderne hadde åpnet forbindelsen til de lavere eksistensplanene. Ved hjelp av kreftene som de syv mesterne rådde over, endret han jordens balanse.

Nå får vi vite hva som fulgte.

Atlantis ble ødelagt, men samtidig ble forbindelsen til de lavere planene brutt.

Det er særlig interessant at Thoth omtaler ødeleggelsen av både porten og inngangen som førte nedover. Dette kan antyde at inngrepet ikke bare stengte forbindelsen midlertidig, men ødela selve muligheten til å benytte den.

Innenfor vår forståelse av Ånd som et medium kan forbindelsen mellom eksistensplanene ha vært avhengig av bestemte tilstander eller frekvensforhold.

Dersom Mesteren endret disse betingelsene, kan forbindelsen ha blitt brutt samtidig som jordens fysiske balanse ble påvirket.

Dette åpner for muligheten om at Atlantis' undergang var en konsekvens av et inngrep som først og fremst skulle beskytte menneskeheten mot kreftene fra de lavere planene.

Det mest interessante er likevel at ikke hele Atlantis ble ødelagt.

Thoth forteller at Unal og en del av øya til Mesterens sønner overlevde katastrofen.

Her får vi også en viktig opplysning om Atlantis' geografiske utstrekning.

Atlantis beskrives ikke som én enkelt øy, men som et større rike spredt utover mange øyer og landområder i Atlanterhavet.

Dette samsvarer med vår tidligere forståelse av Atlantis som en øysivilisasjon med flere adskilte landområder, hvor forskjellige deler av riket kan ha hatt ulike funksjoner og samfunn.

Vi har tidligere undersøkt hypotesen om at Atlantis kan ha bestått av minst ti større øyer eller landområder, og at omfattende geologiske omveltninger kan ha ført til at store deler av disse ble oversvømt.

At Unal og deler av en annen øy overlevde, antyder dessuten at katastrofen rammet forskjellige områder ulikt.

Dette gir oss interessante holdepunkter når vi senere skal undersøke mulige geografiske plasseringer av Atlantis og hvilke spor en slik katastrofe kan ha etterlatt.

At nettopp Unal overlevde, kan også ha betydning for den videre fortellingen. Det var her Mesteren hadde sitt tempel, og hvor Thoth hadde gjennomgått sin innvielse.

Dermed kan noe av den åndelige tradisjonen og kunnskapen ha blitt bevart, selv om størstedelen av Atlantis gikk under.

Verset beskriver Atlantis' undergang som en direkte følge av Mesterens inngrep for å stenge forbindelsen til de lavere eksistensplanene. Atlantis fremstilles som et omfattende øyrike i Atlanterhavet, hvor nesten alle øyene ble ødelagt. Unal og deler av øya til Mesterens sønner overlevde imidlertid katastrofen. Dermed ble ikke hele sivilisasjonens arv utslettet, og noe av visdommen kunne bevares og videreføres gjennom de kommende tidsaldrene.


60

Preserved HE them to be the teachers, Lights on the path for those to come after, Lights for the lesser children of men.

Han bevarte dem for at de skulle være lærere, lys på veien for dem som kom etter, lys for menneskenes barn med mindre kunnskap.

Thoth forteller nå hvorfor Mesteren av Unal lot enkelte deler av Atlantis overleve katastrofen. De som ble bevart, skulle fungere som lærere og veiledere for menneskene som kom etter.

I det foregående verset fikk vi vite at nesten alle Atlantis' øyer ble ødelagt, bortsett fra Unal og en del av øya til Mesterens sønner.

Nå blir det tydelig at bevaringen av disse områdene hadde en større hensikt.

De skulle sikre at visdommen fra Atlantis kunne videreføres til kommende generasjoner.

Det er særlig interessant at Thoth omtaler de overlevende som «lys på veien».

Dette antyder at de ikke bare skulle bevare skriftlige opptegnelser og kunnskap, men også fungere som levende formidlere av Lyset.

Vi har tidligere undersøkt hvordan mennesket kan forstås som et filter i Ånd, hvor bevissthetens utvikling avgjør i hvilken grad Lyset kan mottas og uttrykkes.

Innenfor denne forståelsen kan de overlevende ha vært mennesker som hadde nådd en høyere grad av bevissthet og derfor var i stand til å veilede andre.

Dette gir også en interessant forbindelse til vår tidligere undersøkelse av hvordan kunnskap fra Atlantis kan ha blitt videreført til senere sivilisasjoner.

Dersom Atlantis var et omfattende øyrike med forbindelser til andre deler av verden, kan de overlevende ha spredt seg til forskjellige områder og videreført deler av den kunnskapen som ellers ville ha gått tapt.

Her finner vi en mulig sammenheng med fortellingene om at Thoth senere reiste til Egypt og etablerte en undervisningstradisjon som skulle bevare visdommen gjennom mørkets tidsaldre.

Uttrykket «menneskenes barn med mindre kunnskap» bør heller ikke nødvendigvis forstås som en henvisning til mennesker med lavere verdi eller evner. Det kan snarere vise til mennesker som befant seg på tidligere stadier i sin utvikling, og som ennå ikke hadde fått tilgang til den samme innsikten.

Dette harmonerer med vår forståelse av at alle bevisstheter bærer det samme grunnleggende Lyset, men befinner seg på forskjellige utviklingsnivåer.

Verset viser at Mesteren ikke bare reddet deler av Atlantis fra ødeleggelsen, men også sikret at visdommen kunne leve videre. De overlevende skulle være lærere og levende uttrykk for Lyset, slik at kommende generasjoner kunne få tilgang til kunnskap som ellers ville ha gått tapt. Dermed blir bevaringen av Unal og Mesterens sønner et viktig ledd i menneskehetens videre vandring fra mørket mot Lyset.


61

Called HE then, I THOTH, before him, gave me commands for all I should do, saying; «Take thou, O THOTH, all of your wisdom.»

Da kalte han meg, Thoth, frem for seg og ga meg befalinger om alt jeg skulle gjøre, og sa: «Ta med deg, o Thoth, all din visdom.»

Thoth forteller nå hvordan Mesteren av Unal kalte ham frem for seg og ga ham befalinger om hva han skulle gjøre etter Atlantis' undergang.

Dette markerer begynnelsen på et nytt kapittel i Thoths lange eksistens.

I de foregående versene har vi sett hvordan Mesteren grep inn for å stenge forbindelsen til de lavere eksistensplanene, og hvordan nesten hele Atlantis ble ødelagt. Bare Unal og deler av øya til Mesterens sønner ble bevart.

De overlevende skulle fungere som lærere og veiledere for kommende generasjoner.

Nå får Thoth sine personlige instrukser.

Det er særlig interessant at Mesteren innleder med ordene «Ta med deg, o Thoth, all din visdom».

Gjennom sin lange innvielse i tempelet hadde Thoth tilegnet seg omfattende kunnskap om tilværelsens lover, de forskjellige eksistensplanene og bevissthetens utvikling. Han hadde også blitt ett med Lyset og fortsatt sin vandring gjennom stadig høyere tilstander av Ånd.

Denne visdommen skulle nå få en ny anvendelse.

Vi har tidligere undersøkt hvordan bevissthetens erfaringer og egenskaper videreføres gjennom utvikling og forening. Kunnskapen som Thoth hadde tilegnet seg, var dermed ikke bare noe som eksisterte i tempelets opptegnelser, men også en del av hans egen utviklede bevissthet.

Selv om Atlantis som sivilisasjon var gått under, kunne visdommen derfor leve videre gjennom ham.

Dette gir også en viktig forbindelse til Mesterens tidligere befaling om at Thoth skulle bevare visdommen gjennom mørkets tidsaldre.

Den oppgaven som tidligere ble varslet, synes nå å skulle settes ut i livet.

Det er dessuten interessant at Mesteren gir Thoth konkrete befalinger. Dette antyder at videreføringen av Atlantis' visdom ikke skulle overlates til tilfeldighetene, men inngå i en større plan for menneskehetens utvikling.

Verset markerer overgangen fra Thoths lange innvielse og personlige utvikling til hans oppgave som bærer og formidler av Atlantis' visdom. Mesteren kaller ham frem og gir ham instrukser for det som nå skal skje. Den kunnskapen Thoth har tilegnet seg gjennom tidsaldrene, skal ikke gå tapt med Atlantis, men videreføres til menneskene som kommer etter.


62

«Take all your records, Take all your magic. Go thou forth as a teacher of men. Go thou forth reserving the records until in time LIGHT grows among men. LIGHT shalt thou be all through the ages, hidden yet found by enlightened men. Over all Earth, give WE ye power, free thou to give or take it away.»

«Ta med deg alle dine opptegnelser, ta med deg all din magi. Dra ut som en lærer for menneskene. Dra ut og bevar opptegnelsene inntil Lyset igjen vokser blant menneskene. Lys skal du være gjennom alle tidsaldre, skjult, men likevel funnet av opplyste mennesker. Over hele jorden gir vi deg makt, fri til å gi den videre eller ta den tilbake.»

Mesteren av Unal gir nå Thoth sine endelige instrukser etter Atlantis' undergang. Han skal ta med seg opptegnelsene og magien han har tilegnet seg, dra ut blant menneskene og bevare visdommen frem til Lyset igjen vokser frem.

Dette er oppfyllelsen av oppgaven Mesteren ga ham før katastrofen.

Thoth skulle være en vokter av visdom gjennom mørkets tidsaldre. Nå får vi vite hvordan han skal utføre denne oppgaven.

Det er særlig interessant at Mesteren ber ham ta med både opptegnelsene og magien.

Vi har tidligere undersøkt hvordan magi i den hermetiske tradisjonen kan forstås som anvendelse av kunnskap om tilværelsens lover. Opptegnelsene representerer dermed den bevarte kunnskapen, mens magien kan representere evnen til å anvende den.

Sammen gir de Thoth muligheten til både å undervise og handle.

Men Mesteren gir ham også en viktig begrensning: Opptegnelsene skal bevares inntil Lyset vokser blant menneskene.

Dette antyder at menneskeheten ikke nødvendigvis er klar til å motta all kunnskapen fra Atlantis.

Vi har nettopp sett hvordan høytstående atlantidere misbrukte sin kunnskap og åpnet forbindelser til lavere eksistensplan, med katastrofale følger.

Det kan derfor være en viktig sammenheng mellom menneskenes åndelige utvikling og hvilken kunnskap de bør få tilgang til.

Innenfor vår forståelse av bevissthetens utvikling må evnen til å anvende kunnskap ledsages av visdom og indre balanse. Uten dette kan kunnskapen bli et redskap for makt og kontroll fremfor utvikling mot Lyset.

Det er også interessant at Thoth skal være skjult, men likevel kunne finnes av opplyste mennesker.

Dette kan forstås som at han skal fortsette å eksistere gjennom tidsaldrene, men bare gjøre seg tilgjengelig for dem som har nådd den nødvendige graden av forståelse.

Vi har tidligere undersøkt hvordan bevissthetens tilstand avgjør hvilke frekvensområder av Ånd den kan motta og uttrykke. Innenfor denne modellen kan møtet med Thoth være avhengig av en bestemt utvikling av bevisstheten, snarere enn en fysisk søken etter ham.

Den siste delen av verset er særlig bemerkelsesverdig.

Mesteren sier at Thoth får makt over hele jorden, med frihet til å gi denne makten videre eller trekke den tilbake.

Dette antyder en myndighet som strekker seg langt utover rollen som lærer. Thoth får et ansvar for hvordan kunnskap og makt skal fordeles blant menneskene gjennom kommende tidsaldre.

Det kan også forklare hvorfor han senere beskrives som en hersker og veileder, blant annet i Egypt, hvor han skal ha videreført kunnskapen fra Atlantis.

Verset markerer begynnelsen på Thoths store oppgave etter Atlantis' undergang. Han skal bevare opptegnelsene og magien, undervise menneskene og være et Lys gjennom mørkets tidsaldre. Samtidig får han myndighet til å avgjøre når og til hvem kunnskapen og makten skal gis. Dermed skal Atlantis' visdom ikke bare overleve katastrofen, men videreføres i takt med menneskehetens utvikling og dens gradvise tilbakevending mot Lyset.


63

«Gather thou now the sons of Atlantis. Take them and flee to the people of the rock caves. Fly to the land of the Children of KHEM.» Then gathered I the sons of Atlantis. Into the spaceship I brought all my records, brought the records of sunken Atlantis. Gathered I all of my powers, instruments many of mighty magic.

«Samle nå Atlantis' sønner. Ta dem med deg og flykt til menneskene som bor i fjellhulene. Fly til landet hvor Khems barn bor.» Da samlet jeg Atlantis' sønner. Jeg brakte alle mine opptegnelser inn i romskipet, opptegnelsene fra det sunkne Atlantis. Jeg samlet alle mine krefter og mange instrumenter med mektig magi.

Atlantis; Dets fall
1:22-27; 2:1; 5:36; 5:40; 5:50-65; 8:12-18;

Thoth; Flykter fra templet fordi havet svelger det
1:25-27; 5:56-66;

Thoth forteller nå hvordan Mesteren av Unal befalte ham å samle Atlantis' sønner og flykte til landet Khem, hvor menneskene bodde i fjellhuler.

Dette markerer overgangen fra Atlantis' undergang til begynnelsen på Thoths virksomhet i Egypt.

I de foregående versene fikk Thoth i oppgave å bevare visdommen gjennom mørkets tidsaldre og være en lærer for menneskene. Nå blir det tydelig hvor denne oppgaven først skal utføres.

Det er særlig interessant at Mesteren omtaler innbyggerne i Khem som mennesker som bor i fjellhuler.

Innenfor fortellingens historiske ramme kan dette antyde at befolkningen i området befant seg på et langt tidligere utviklingsstadium enn atlantiderne, som skal ha utviklet omfattende kunnskap gjennom mange tidsaldre.

Vi har tidligere undersøkt hypotesen om at deler av den kunnskapen som senere kom til uttrykk i den egyptiske sivilisasjonen, kan ha blitt videreført fra Atlantis.

Dette verset gir en mulig forklaring på hvordan en slik kunnskapsoverføring skal ha begynt.

Thoth samler en gruppe overlevende atlantidere og tar med seg opptegnelser, magiske instrumenter og den kunnskapen han har tilegnet seg gjennom sin lange innvielse.

Det mest oppsiktsvekkende er likevel at han beskriver fartøyet som et romskip.

Dersom vi følger fortellingen bokstavelig, innebærer dette at atlantiderne hadde utviklet teknologi som lå langt utover det vi vanligvis forbinder med oldtidens sivilisasjoner.

Vi har tidligere undersøkt hvordan magi i den hermetiske tradisjonen kan forstås som anvendelse av kunnskap om naturens og tilværelsens lover.

Innenfor denne forståelsen kan skillet mellom teknologi og magi bli mindre tydelig. Et instrument som bygger på lover menneskene ennå ikke kjenner, kan fremstå som magisk selv om det fungerer etter bestemte prinsipper.

Det er også interessant at Thoth tar med seg både opptegnelsene og instrumentene.

Dette antyder at videreføringen av Atlantis' kunnskap ikke bare skulle skje gjennom muntlig undervisning, men også gjennom bevaring av skriftlige kilder og redskaper som gjorde det mulig å anvende kunnskapen.

Samtidig kan vi se en viktig sammenheng med Mesterens tidligere advarsel om farene ved kunnskap uten visdom.

Thoth skal ikke overføre all kunnskapen ukritisk. Han har fått i oppgave å bevare den inntil menneskene har utviklet tilstrekkelig forståelse til å motta den.

Her kan vi også trekke en forbindelse til vår egen tid.

Vi har tidligere undersøkt hvordan sivilisasjoner og bevissthetens utvikling kan følge store sykluser, hvor Lyset og mørket veksler i styrke.

Innenfor denne forståelsen kan vi se vår egen tid som begynnelsen på en ny fase. Hjulet har snudd, og etter lange tidsaldre hvor mye av den gamle visdommen har vært skjult eller glemt, begynner Lyset igjen å vende tilbake.

Det er i denne sammenhengen interessant at Emerald Tablets igjen er gjort tilgjengelig for menneskene.

Dersom tekstene virkelig er en del av den visdommen Thoth fikk i oppgave å bevare, kan deres gjenkomst forstås som et uttrykk for at menneskeheten nå beveger seg inn i en periode hvor større innsikt igjen kan bli tilgjengelig.

Det som tidligere måtte skjules for å beskyttes mot misbruk, kan gradvis åpenbares etter hvert som menneskenes bevissthet utvikles.

Verset beskriver hvordan Thoth og en gruppe overlevende atlantidere forlater sitt ødelagte hjemland med kurs mot Khem, det senere Egypt. De bringer med seg opptegnelser, instrumenter og visdom fra en sivilisasjon som hadde utviklet seg gjennom lange tidsaldre. Denne visdommen skulle bevares gjennom mørkets tidsaldre, inntil menneskeheten igjen var klar til å motta den. Innenfor vår forståelse av de store syklusene kan hjulet nå ha snudd, og Lyset begynt å vende tilbake. At Emerald Tablets igjen er tilgjengelig for menneskene, kan dermed forstås som en del av den oppgaven Thoth fikk for så lenge siden: Å bevare visdommen gjennom mørket og bringe den frem igjen når tiden var inne.


64

Up then we rose on wings of the morning. High we arose above the Temple, leaving behind the Three and DWELLER, deep in the HALLS 'neath the Temple, closing the pathway to the LORDS of the Cycles.

Vi steg opp på morgenens vinger. Høyt steg vi over tempelet og etterlot de tre og Mesteren, dypt i hallene under tempelet, mens veien til syklusenes mestre ble stengt.

Atlantis; Det store templet
1:11; 1:16; 1:25; 5:3; 5:11-17; 5:25; 5:64; 14:29;

Atlantis; Dets fall
1:22-27; 2:1; 5:36; 5:40; 5:50-65; 8:12-18;

De syv mesterne fra suklusene over
2:15-20; 3:27-47; 5:58; 5:64; 5:70; 6:30-39; 7:1-30; 8:1-4; 9:15; 9:25-34; 10:5; 11:7-23;

Thoth; Flykter fra templet fordi havet svelger det
1:25-27; 5:56-66;

Thoth forteller nå hvordan han og de overlevende atlantiderne steg opp fra Unal og forlot Atlantis. Under dem ble Mesteren og de tre mektige budbringerne igjen i de dype hallene under tempelet, mens forbindelsen til syklusenes mestre ble stengt.

Dette markerer den endelige adskillelsen mellom Thoth og den verdenen hvor han hadde gjennomgått sin lange innvielse.

I det foregående verset fikk vi vite at Thoth samlet Atlantis' sønner og brakte opptegnelsene, de magiske instrumentene og sin øvrige kunnskap om bord i romskipet.

Nå begynner reisen mot Khem, det senere Egypt.

Det er interessant at Thoth beskriver avreisen med uttrykket «morgenens vinger».

Dette kan forstås som en poetisk beskrivelse av romskipets oppstigning, men morgenens lys kan også symbolisere begynnelsen på en ny fase i menneskehetens utvikling.

Det mest bemerkelsesverdige er likevel at Mesteren og de tre budbringerne blir igjen under tempelet, mens veien til syklusenes mestre stenges.

Dette kan antyde at de høyere mestrene nå trekker seg tilbake fra menneskenes verden, og at den direkte forbindelsen med deres eksistensplan ikke lenger skal være tilgjengelig på samme måte som tidligere.

Men betyr dette at forbindelsen er brutt for alltid?

I tavle 1 forteller Thoth hvordan havet steg over tempelet etter at han hadde forlatt Atlantis. Tempelet forsvant fra jordens overflate, men bare inntil en fastsatt tid.

Dette er en viktig opplysning.

Den antyder at tempelets forsvinning inngår i et større hendelsesforløp, hvor det på et fremtidig tidspunkt igjen kan bli tilgjengelig.

Vi finner en interessant forbindelse til dette i tavle 12, hvor Thoth beskriver menneskehetens fremtid gjennom lange tidsaldre.

Han forteller hvordan sivilisasjoner skal oppstå og forsvinne, og hvordan den gamle visdommen gradvis skal bli glemt. Til slutt vil bare minnene om gudene være tilbake.

Det er særlig interessant at han forklarer hvordan mennesker med langt større kunnskap enn sine etterkommere kan bli oppfattet som guder.

Dette åpner for en mulig forståelse av gamle kulturers fortellinger om guder som en gang levde blant menneskene, underviste dem og senere forsvant.

Innenfor vår modell kan noen av disse fortellingene være minner om høyt utviklede bevisstheter fra tidligere sivilisasjonssykluser.

Men Thoth forteller også at visdommen en gang skal vende tilbake.

I tavle 12 beskriver han en kommende tid hvor menneskene igjen behersker havet, flyr gjennom luften og har lært å temme lynets krefter.

Deretter varsler han en stor strid mellom Lyset og mørket, hvor nasjoner skal reise seg mot hverandre og ta i bruk ødeleggende våpen.

Denne beskrivelsen er interessant fordi den knytter den store striden til en teknologisk utvikling som minner om vår egen tidsalder.

Etter striden skal Morgenens sønner tre frem og kreve at menneskene avslutter sine kamper. Deretter beskriver Thoth hvordan hans folks gamle hjemland skal reise seg fra havets mørke bølger, og hvordan en ny tidsalder med Lys skal begynne.

Det er nærliggende å undersøke om Morgenens sønner og Lysets brødre kan representere høyt utviklede bevisstheter som igjen trer frem blant menneskene.

Dette kan også ses i sammenheng med mayaenes tidsregning.

Mayaenes langtidskalender fullførte en stor syklus den 21. desember 2012. Datoen markerte ikke slutten på tiden, men overgangen mellom to sykluser.

Innenfor vår forståelse av de store sivilisasjonssyklusene kan dette være interessant. Dersom menneskehetens utvikling følger større rytmer enn dem vi vanligvis overskuer, kan avslutningen på én syklus samtidig markere begynnelsen på en ny.

Noen tolker derfor 2012 som et mulig vendepunkt hvor mørkets tidsaldre begynner å vike for en ny periode med Lys.

I en slik tolkning kan krigene og urolighetene i vår egen tid forstås som mulige uttrykk for den store striden Thoth beskriver. En enda mer vidtrekkende tolkning er at striden kan innlede en overgang i hvem som utøver makt og innflytelse på jorden, hvor bevisstheter med langt større innsikt igjen får en ledende rolle.

Om vår tids konflikter virkelig er knyttet til denne profetien, vet vi ikke. Men parallellen gir grunnlag for å undersøke forholdet mellom tekstens beskrivelse av fremtiden og de store syklusene vi tidligere har diskutert.

Her kan vi også vende tilbake til tempelet som forsvant under havet.

Dersom Mesteren og de tre budbringerne fortsatt eksisterer i en tilstand hvor tid og fysisk eksistens har en annen betydning enn for menneskene, kan deres tilbaketrekning være midlertidig sett i et langt større perspektiv.

Når Lyset igjen vokser blant menneskene, kan også forbindelsen til de høyere mestrene bli gjenopprettet.

Innenfor denne forståelsen får Thoths avreise fra Atlantis en særlig betydning.

Han forlater ikke bare et rike som har gått under. Han bringer visdommen videre inn i en lang periode hvor menneskene i stor grad skal utvikle seg uten direkte kontakt med de høyere mestrene.

Men den gamle forbindelsen er ikke nødvendigvis tapt.

Verset markerer begynnelsen på mørkets tidsaldre, hvor Mesteren og de høyere bevissthetene trekker seg tilbake, mens Thoth får ansvaret for å bevare visdommen blant menneskene. Samtidig peker de senere tavlene mot en fremtid hvor hjulet igjen skal snu. En stor strid mellom Lyset og mørket skal etterfølges av Morgenens sønner, Atlantis' gjenkomst fra havets dyp og en ny tidsalder hvor Lyset får overtaket. Innenfor denne forståelsen kan vår egen tid representere en overgang mellom to store sykluser, hvor den gamle visdommen gradvis vender tilbake og menneskeheten forberedes på en ny fase i sin utvikling.


65

Yet ever to him who has knowing, open shall be the path to AMENTI. Fast fled we then on the wings of the morning, fled to the land of the children of KHEM. There by my power, I conquered and ruled them.

Likevel vil veien til Amenti alltid være åpen for den som har kunnskap. Raskt fløy vi på morgenens vinger til landet hvor Khems barn bodde. Der beseiret jeg dem med min makt og hersket over dem.

Atlantis; Dets fall
1:22-27; 2:1; 5:36; 5:40; 5:50-65; 8:12-18;

Thoth; Flykter fra templet fordi havet svelger det
1:25-27; 5:56-66;

Thoth forteller nå at veien til Amenti fortsatt skal være åpen for den som har den nødvendige kunnskapen. Deretter beskriver han hvordan han og de overlevende atlantiderne flyktet til Khem, hvor han ved hjelp av sin makt beseiret innbyggerne og ble deres hersker.

Dette markerer begynnelsen på Thoths virksomhet i det landet som senere skulle bli Egypt.

I det foregående verset fikk vi vite at Mesteren og de tre budbringerne ble igjen under tempelet, mens forbindelsen til syklusenes mestre ble stengt.

Nå kommer en viktig presisering.

Selv om den vanlige veien ble stengt, skulle Amenti fortsatt være tilgjengelig for dem som hadde den nødvendige innsikten.

Vi har tidligere undersøkt hvordan bevisstheten gjennom sin utvikling gradvis kan få tilgang til andre tilstander og frekvensområder av Ånd.

Innenfor denne modellen kan veien til Amenti være en forbindelse som ikke først og fremst er avhengig av fysisk beliggenhet, men av evnen til å tre inn i bestemte tilstander av bevissthet.

Men verset inneholder også en annen viktig opplysning.

Thoth forteller at han ved hjelp av sin makt beseiret Khems innbyggere og hersket over dem.

Menneskehetens historie er lang og preget av kriger, erobringer, slaveri og undertrykkelse. Herskere har gjennom tidene søkt makt for å utvide sine riker, sikre rikdom og kontrollere andre mennesker.

Men Thoths erobring må også forstås i lys av oppgaven han hadde fått av Mesteren.

Han skulle være en lærer for menneskene, bevare visdommen fra Atlantis og bringe Lyset videre gjennom mørkets tidsaldre.

Innenfor fortellingens ramme synes derfor ikke hensikten med erobringen å ha vært å bygge et imperium for personlig vinning, men å etablere et samfunn hvor kunnskapen fra Atlantis kunne bevares og videreføres.

Hvordan erobringen faktisk foregikk, forteller ikke verset. Men Thoths videre beretning beskriver hvordan han underviste menneskene og løftet dem mot større innsikt og forståelse.

Her finner vi et viktig skille mellom makt og visdom.

Vi har tidligere sett hvordan de høytstående menneskene i Atlantis falt fra Lyset fordi kunnskapen deres ble et grunnlag for stolthet og maktbegjær.

Thoth hadde derimot fått sin myndighet av Mesteren og skulle anvende den i tjeneste for menneskenes utvikling.

Dette viser hvordan makt kan tjene forskjellige formål, avhengig av bevisstheten som utøver den.

Innenfor vår modell er det ikke makten i seg selv som avgjør om en handling tjener Lyset eller mørket, men hvordan og med hvilken hensikt den anvendes.

Vi kan også se dette i sammenheng med vår egen tid.

Vi har tidligere undersøkt forestillingen om at menneskeheten beveger seg gjennom store sykluser, hvor perioder med mørke avløses av perioder hvor Lyset igjen får større innflytelse.

Overgangen fra Fiskenes til Vannmannens tidsalder blir innenfor enkelte esoteriske tradisjoner forstått som begynnelsen på en slik forandring.

Dersom vi betrakter vår egen tid gjennom denne modellen, kan krigene og urolighetene vi opplever, tolkes som uttrykk for en større overgang hvor gamle maktstrukturer møter nye former for bevissthet.

I tavle 12 beskriver Thoth en kommende strid mellom Lyset og mørket, etterfulgt av en ny tidsalder hvor høyere visdom igjen skal få innflytelse over menneskenes utvikling.

Dette åpner for muligheten om at menneskeheten på nytt står foran en periode hvor makt og lederskap i større grad skal bygge på visdom fremfor kontroll og undertrykkelse.

Innenfor denne forståelsen kan Thoths virksomhet i Khem ses som et tidligere eksempel på hvordan høyt utviklede bevisstheter kan tre frem og lede menneskene gjennom overgangen til en ny sivilisasjonssyklus.

Verset markerer begynnelsen på Thoths oppgave som hersker og lærer i Khem. Han fikk makt over menneskene, men innenfor fortellingens ramme var hensikten å løfte dem mot større kunnskap, visdom og Lys. Dette viser hvordan makt kan brukes enten til å undertrykke eller til å fremme bevissthetens utvikling. I vår egen tid, hvor overgangen til en ny syklus kan være i ferd med å utfolde seg, finner vi en mulig parallell til den store striden Thoth senere beskriver. Når hjulet igjen snur og Lyset vender tilbake, kan menneskeheten stå foran en ny tid hvor visdom får større betydning enn maktbegjær, og hvor høyt utviklede bevisstheter igjen kan tre frem som veiledere.


66

Raised I to LIGHT, the children of KHEM. Deep 'neath the rocks, I buried my spaceship, waiting the time when man might be free.

Der førte jeg Khems barn til Lyset. Dypt under fjellene begravde jeg romskipet mitt, i påvente av tiden da mennesket kunne bli fritt.

Thoth forteller nå hvordan han førte Khems barn mot Lyset, etter at han hadde beseiret dem og etablert sitt herredømme over landet. Deretter begravde han romskipet sitt dypt under fjellene, hvor det skulle forbli skjult inntil mennesket igjen kunne bli fritt.

Dette gir oss en viktig innsikt i hensikten med Thoths virksomhet i det gamle Egypt.

I det foregående verset fikk vi vite at han hadde erobret Khem og overtatt makten over innbyggerne. Nå forteller han at han brukte denne makten til å føre menneskene mot Lyset.

Dette understøtter vår tidligere forståelse av at hans hensikt ikke først og fremst var å skaffe seg makt og rikdom, men å videreføre visdommen fra Atlantis og bidra til menneskenes utvikling.

Det er særlig interessant at Thoth beskriver dette som å løfte menneskene til Lyset.

Vi har tidligere undersøkt hvordan menneskets bevissthet gjennom erfaring, kunnskap og visdom gradvis kan utvikle større evne til å motta og uttrykke Lyset.

Innenfor denne forståelsen kan Thoths undervisning ha hatt som mål å utvikle menneskenes bevissthet, ikke bare å overføre kunnskap om naturens lover og praktiske ferdigheter.

Men verset inneholder også en annen bemerkelsesverdig opplysning.

Thoth forteller at han begravde romskipet sitt dypt under fjellene.

Vi har tidligere sett hvordan han benyttet dette fartøyet til å flykte fra Atlantis, sammen med sine tilhengere, opptegnelser og magiske instrumenter.

Nå velger han å skjule det fremfor å fortsette å bruke det blant menneskene.

Det interessante er at han knytter denne handlingen til en fremtidig tid hvor mennesket kan bli fritt.

Dette antyder at romskipet ikke bare var et transportmiddel, men også representerte kunnskap og teknologi som menneskene ennå ikke var klare til å få tilgang til.

Vi har tidligere sett hvordan de høytstående menneskene i Atlantis misbrukte sin kunnskap og åpnet forbindelser til lavere eksistensplan, med katastrofale følger.

Thoth hadde derfor god grunn til å være forsiktig med hvilken kunnskap og hvilke instrumenter han overlot til menneskene.

Men hva betyr det at mennesket skal bli fritt?

Innenfor vår forståelse av de store syklusene kan dette vise til en fremtidig periode hvor menneskeheten har utviklet tilstrekkelig visdom til å frigjøre seg fra mørkets begrensninger.

Vi har tidligere undersøkt forestillingen om at hjulet igjen skal snu, og at Lyset gradvis skal vende tilbake etter lange tidsaldre hvor den høyere visdommen har vært skjult.

I denne sammenhengen kan romskipets skjulested få en særlig betydning.

Dersom fartøyet fortsatt eksisterer innenfor fortellingens ramme, kan det være en del av den arven fra Atlantis som først skal bli tilgjengelig når menneskeheten har nådd et nytt utviklingsstadium.

Dermed blir nedgravningen ikke bare en handling for å bevare et teknologisk redskap, men også et uttrykk for at kunnskap og makt må følge bevissthetens utvikling.

Verset viser hvordan Thoth brukte sin makt i Khem til å føre menneskene mot Lyset, samtidig som han skjulte romskipet og deler av Atlantis' avanserte kunnskap for kommende tidsaldre. Han visste at menneskene måtte utvikle større visdom før de kunne få tilgang til slike krefter. Innenfor vår forståelse av de store syklusene kan romskipet derfor representere en arv fra Atlantis som først skal gjenoppdages når mørkets tidsaldre viker og menneskeheten igjen nærmer seg friheten gjennom Lyset.


67

Over the spaceship, erected a marker in the form of a lion yet like unto man. There 'neath the image rests yet my spaceship, forth to be brought when need shall arise.

Over romskipet reiste jeg et monument i form av en løve, men med menneskelige trekk. Der, under monumentet, hviler fortsatt mitt romskip, klart til å bli hentet frem når behovet oppstår.

Thoth forteller nå hvordan han reiste et monument over romskipet han hadde begravd dypt under fjellene i Khem. Monumentet hadde form som en løve, men med menneskelige trekk. Under dette skulle romskipet forbli skjult, inntil en fremtidig tid hvor det igjen ble behov for det.

Dette er en av de mest oppsiktsvekkende opplysningene i fortellingen om Thoths virksomhet i det gamle Egypt.

Beskrivelsen leder naturlig tankene til den store Sfinksen på Giza-platået, med sin løvekropp og sitt menneskehode.

Kan det være dette monumentet Thoth beskriver?

Dersom vi følger fortellingen bokstavelig, åpner det for muligheten om at Sfinksen ble reist lenge før de egyptiske dynastiene vi kjenner fra den etablerte historien.

Innenfor vår Atlantis-hypotese ville dette innebære at Sfinksen ikke opprinnelig var et monument skapt av den dynastiske egyptiske sivilisasjonen, men et byggverk reist ved hjelp av kunnskap og teknologi som de overlevende atlantiderne brakte med seg til Khem.

Vi har tidligere undersøkt hvordan Thoth ifølge fortellingen kom til Egypt sammen med en gruppe overlevende fra Atlantis. De hadde med seg opptegnelser, instrumenter og omfattende kunnskap fra en sivilisasjon som skulle ha eksistert gjennom mange tidsaldre.

Dersom Sfinksen virkelig er monumentet han beskriver, ville det knytte et av Egypts mest gåtefulle byggverk direkte til denne overføringen av kunnskap.

Det reiser også spørsmål om monumentets alder.

Den etablerte dateringen knytter Sfinksen til farao Khafres regjeringstid, omkring 2500 f.Kr. Men det har lenge eksistert alternative hypoteser om at monumentet kan være betydelig eldre, blant annet begrunnet med erosjonsmønstre i berggrunnen.

En eldre datering ville være interessant i vår modell, men ville ikke alene bevise en forbindelse til Atlantis. Det måtte også finnes holdepunkter for hvem som bygde monumentet, og hvilken funksjon det opprinnelig hadde.

Her blir undersøkelsene av Giza-platåets undergrunn særlig interessante.

Moderne geofysiske metoder gjør det mulig å undersøke skjulte strukturer uten omfattende utgravninger. Det er allerede kjent at området inneholder underjordiske rom, sjakter og passasjer, og nyere undersøkelser har også bidratt til å identifisere tidligere ukjente hulrom.

De omdiskuterte radarundersøkelsene som har fått stor oppmerksomhet de siste årene, har dessuten ført til påstander om omfattende konstruksjoner langt under pyramidene.

Disse påstandene er foreløpig ikke tilstrekkelig bekreftet. Men de illustrerer hvorfor det fortsatt er interessant å undersøke hva som finnes under Giza-platået.

Dersom man en gang skulle finne et større, kunstig anlegg under Sfinksen, ville det naturligvis reise nye spørsmål om monumentets opprinnelige funksjon.

Det er også interessant at Thoth uttrykkelig forteller at romskipet skal forbli skjult inntil det igjen oppstår behov for det.

Dette antyder at nedgravningen ikke bare var ment å beskytte fartøyet mot ødeleggelse. Det skulle bevares for en fremtidig oppgave.

Vi har tidligere undersøkt hvordan menneskehetens utvikling kan følge store sykluser, hvor perioder med omfattende kunnskap og åndelig innsikt avløses av tidsaldre hvor mye av denne visdommen går tapt.

Thoth hadde fått i oppgave å bevare kunnskapen gjennom mørkets tidsaldre og gjøre den tilgjengelig igjen når menneskene var klare til å motta den.

Romskipet kan dermed forstås som en del av den arven fra Atlantis som ble bevart for en senere sivilisasjonssyklus.

Her finner vi også en interessant forbindelse til den hermetiske teksten Asclepius, som tilskrives Hermes Trismegistos.

I denne teksten beskrives Egypt som et bilde av himmelen, et sted hvor de kreftene som virker i de høyere eksistensplanene, også kommer til uttrykk på jorden.

Deretter følger en profeti om hvordan gudene skal forlate menneskene, hvordan den gamle visdommen skal bli glemt, og hvordan Egypt skal miste sin tidligere åndelige betydning.

Dette minner om beskrivelsen i Emerald Tablets, hvor Mesteren og de høyere bevissthetene trekker seg tilbake idet mørkets tidsaldre begynner.

I Asclepius beskrives også en fremtidig tid hvor menneskeheten vender seg bort fra Lyset, hvor kriger og ødeleggelser tiltar, og hvor den gamle ordenen går i oppløsning.

Men denne utviklingen beskrives ikke som endelig.

Etter mørkets tidsalder skal den guddommelige orden gjenopprettes, og verden skal gjennomgå en fornyelse.

Dette samsvarer med den sykliske forståelsen vi tidligere har undersøkt, hvor mørket ikke representerer slutten på menneskehetens utvikling, men en fase som etterfølges av en ny periode med Lys.

Det er derfor interessant å se Thoths skjulte romskip i sammenheng med denne større fortellingen.

Dersom Sfinksen virkelig ble reist som et monument over fartøyets skjulested, kan den innenfor vår modell representere mer enn et minnesmerke fra en forsvunnet sivilisasjon.

Den kan også være et symbol på at deler av den gamle kunnskapen fortsatt er bevart, og at den igjen skal bli tilgjengelig når menneskeheten har nådd en ny fase i sin utvikling.

Vi har tidligere undersøkt forestillingen om at hjulet nå kan ha begynt å snu, og at Lyset gradvis vender tilbake etter lange tidsaldre hvor den høyere visdommen har vært skjult.

Innenfor denne forståelsen kan en fremtidig gjenoppdagelse av Atlantis' kunnskap inngå i den samme prosessen som beskrives i både Emerald Tablets og Asclepius.

Verset åpner for muligheten om at Thoth beskriver den store Sfinksen i Giza som et monument reist over et skjult romskip fra Atlantis. Dersom denne tolkningen er riktig, ville det innebære at Sfinksen har en langt eldre opprinnelse enn den etablerte egyptiske dateringen, og at den inngikk i arbeidet med å bevare kunnskap og teknologi gjennom mørkets tidsaldre. Sammenhengen med Asclepius gir fortellingen en enda større betydning: Den gamle visdommen skal først forsvinne fra menneskenes verden, men senere vende tilbake når en ny syklus begynner. Slik kan Sfinksen forstås som et mulig vitnesbyrd om både Atlantis' tapte storhet og løftet om at Lyset en gang igjen skal tre frem.


Hermes Trismegistos – Asclepius III

Link til Youtube hvor teksten er lest av Graham Hancock finner du her ... 

«Vet du ikke, Asclepius, at Egypt er et bilde av himmelen? Eller, for å uttrykke det mer presist: I Egypt er alle de kreftene som hersker og virker i himmelen, blitt overført til jorden nedenfor.

Ja, det ville være riktigere å si at hele Kosmos bor i dette vårt land, som i sin helligdom.

Men siden det sømmer seg at vise menn kjenner til hendelsene før de inntreffer, må du heller ikke være uvitende om dette:

Det skal komme en tid da det vil synes som om egypterne forgjeves har æret guddommen med oppriktig hengivenhet og utrettelig tjeneste, og all vår hellige tilbedelse vil vise seg å ha vært nytteløs og uten virkning.

For gudene skal vende tilbake fra jorden til himmelen. Egypt skal bli forlatt, og landet som en gang var religionens hjem, skal ligge øde, berøvet sine guddommers nærvær.

Dette landet og dette området skal bli fylt av fremmede. Ikke bare skal menneskene forsømme tjenesten for gudene, men … og Egypt skal bli okkupert av skytere eller indere, eller av et annet folk fra de omkringliggende barbariske landene.

På den dagen skal vårt aller helligste land, dette landet med helligdommer og templer, bli fylt med begravelser og lik.

Til deg, o hellige Nil, roper jeg! Til deg forkynner jeg det som skal komme:

Du skal stige til breddenes høyde, svulmende av strømmer av blod, og dine hellige bølger skal ikke bare bli farget, men fullstendig tilsølt av blod.

Gråter du over dette, Asclepius?

Det skal komme enda verre tider.

Egypt selv skal lide enda mer. Landet skal synke ned i en langt mer ynkelig tilstand og bli hjemsøkt av enda større ulykker.

Dette landet, som en gang var hellig, et land som elsket gudene, og hvor gudene alene, som belønning for folkets hengivenhet, verdiget seg til å oppholde seg på jorden; dette landet, som var menneskehetens lærer i hellighet og fromhet, skal overgå alle andre i grusomme handlinger.

De døde skal langt overgå de levende i antall, og de som overlever, skal bare kunne gjenkjennes som egyptere gjennom språket sitt. Gjennom sine handlinger skal de fremstå som mennesker av et annet folk.

O Egypt, Egypt!

Av din religion skal ingenting bli tilbake annet enn en tom fortelling, som dine egne barn i kommende tider ikke engang vil tro på.

Ingenting skal bli igjen bortsett fra ord hugget i stein, og bare steinene skal vitne om din fromhet.

På den dagen skal menneskene bli trette av livet, og de skal slutte å betrakte universet som verdig ærefrykt og tilbedelse.

Og slik skal religionen, den største av alle velsignelser – for ingenting finnes, har eksistert eller noensinne vil eksistere som kan regnes som en større gave – bli truet med ødeleggelse.

Menneskene skal betrakte den som en byrde og begynne å forakte den.

De skal ikke lenger elske verden omkring oss, dette uforlignelige verket skapt av Gud, denne herlige strukturen Han har reist, denne helheten av alt godt, sammensatt av utallige forskjellige former.

De skal ikke lenger elske dette redskapet hvorigjennom Guds vilje virker i det Han har skapt, og som gavmildt tjener menneskets velferd.

De skal vende seg bort fra denne foreningen og samlingen av alle de mangfoldige tingene som kan vekke ærefrykt, lovprisning og kjærlighet hos den som betrakter dem.

Mørket skal bli foretrukket fremfor Lyset, og døden skal bli ansett som mer fordelaktig enn livet.

Ingen skal løfte blikket mot himmelen.

Den fromme skal bli betraktet som sinnssyk, og den ugudelige som vis.

Den vanvittige skal bli ansett som modig, og den onde skal bli æret som god.

Når det gjelder sjelen og troen på at den av natur er udødelig, eller kan håpe å oppnå udødelighet, slik jeg har lært deg, skal menneskene gjøre narr av alt dette og til og med overbevise seg selv om at det er usant.

Ingen ord av ærefrykt eller fromhet, ingen ytring som er verdig himmelen og himmelens guder, skal lenger bli hørt eller trodd.

Og slik skal gudene forlate menneskeheten – en sørgelig hendelse!

Bare onde engler skal bli tilbake. De skal blande seg med menneskene og med makt drive de ulykkelige inn i all slags hensynsløs ondskap, til kriger, røverier, bedrag og alle handlinger som strider mot sjelens natur.

Da skal jorden ikke lenger stå urokkelig, og havet skal ikke lenger bære skip.

Himmelen skal ikke holde stjernene i deres baner, og stjernene skal ikke lenger følge sin faste gang over himmelhvelvingen.

Alle gudenes stemmer skal nødvendigvis bli brakt til taushet.

Jordens frukter skal råtne, jordsmonnet skal bli ufruktbart, og selve luften skal bli syk av tung og stillestående forråtnelse.

Slik skal verdens alderdom komme.

Religionen skal ikke lenger eksistere. Alt skal være i uorden og ute av balanse. Alt godt skal forsvinne.

Men når alt dette har skjedd, Asclepius, skal Mesteren og Faderen, Gud, den første fremfor alle, skaperen av den gud som først ble til, betrakte det som har skjedd.

Da skal Han stanse uordenen gjennom sin viljes motvirkende kraft, som er det gode.

Han skal kalle dem som har gått seg vill, tilbake til den rette veien.

Han skal rense verden for ondskap, noen ganger ved å skylle den bort gjennom mektige vannflommer, andre ganger ved å brenne den bort med den voldsomste ild, eller ved å drive den ut gjennom krig og pest.

Slik skal Han føre verden tilbake til dens tidligere tilstand, slik at Kosmos igjen blir betraktet som verdig tilbedelse og undrende ærefrykt.

Og Gud, skaperen og gjenoppretteren av dette mektige byggverket, skal av menneskene i den tiden bli æret med uopphørlige hymner av lovprisning og velsignelse.

Slik er Kosmos' nye fødsel.

Det er en gjenskapelse av alt som er godt, en hellig og ærefryktinngytende gjenopprettelse av hele naturen.

Og dette skjer gjennom tidens gang, ved Guds evige vilje.

For Guds vilje har ingen begynnelse. Den er alltid den samme, og slik den er nå, slik har den alltid vært, uten begynnelse.

For det er Guds innerste vesen å ville det gode.»


68

Know ye, O man, that far in the future, invaders shall come from out of the deep. Then awake, ye who have wisdom. Bring forth my ship and conquer with ease. Deep 'neath the image lies my secret. Search and find in the pyramid I built.

Vit, o menneske, at langt inn i fremtiden skal inntrengere komme fra dypet. Da skal du våkne, du som har visdom. Hent frem mitt skip og beseir dem med letthet. Dypt under monumentet ligger min hemmelighet. Søk og finn den i pyramiden jeg bygde.

Thoth forteller nå hvorfor han begravde romskipet sitt dypt under monumentet han hadde reist i Khem. Langt inn i fremtiden skal inntrengere komme fra det store dypet, og når dette skjer, skal de som besitter den nødvendige visdommen, hente frem skipet og bruke det til å beseire dem.

Dette gir oss en viktig opplysning om romskipets fremtidige funksjon.

I det foregående verset beskrev Thoth hvordan han reiste et monument i form av en løve med menneskelige trekk over skipets skjulested. Vi undersøkte muligheten for at dette monumentet kan være den store Sfinksen i Giza.

Nå knytter han monumentet til en pyramide han selv skal ha bygget.

Dersom Thoth beskriver Sfinksen, kan pyramiden være et av de nærliggende byggverkene på Giza-platået. Innenfor vår Atlantis-hypotese kan disse monumentene dermed ha inngått i et større anlegg, hvor kunnskap og teknologi fra den tapte sivilisasjonen ble bevart.

Men det mest bemerkelsesverdige er forutsigelsen om inntrengerne som skal komme fra dypet.

Vi har tidligere undersøkt hvordan høytstående mennesker i Atlantis åpnet en port til lavere eksistensplan, og hvordan Mesteren måtte gripe inn for å stenge denne forbindelsen.

Det er imidlertid ikke gitt at Thoth nå beskriver den samme typen trussel.

Denne gangen forteller han at inntrengerne skal bekjempes ved hjelp av et romskip.

Dette åpner for en annen tolkning.

Det store dypet kan vise til verdensrommets enorme utstrekning, hvor fremmede sivilisasjoner kan eksistere på andre planeter og i andre stjernesystemer.

Innenfor denne forståelsen varsler Thoth en fremtidig invasjon fra en utenomjordisk sivilisasjon som beveger seg fysisk gjennom universet og inn i menneskenes verden.

Dette ville være en annen form for kontakt enn den atlantiderne tidligere etablerte med de lavere eksistensplanene.

Her dreier det seg ikke nødvendigvis om å åpne forbindelser mellom forskjellige tilstander av Ånd, men om fysiske vesener som allerede eksisterer innenfor Det store fysiske plan og beveger seg gjennom verdensrommet.

At Thoth uttrykkelig ber menneskene hente frem romskipet for å beseire inntrengerne, kan understøtte en slik forståelse.

Det antyder at fartøyet ikke bare var et transportmiddel, men også hadde egenskaper som gjorde det mulig å møte en teknologisk avansert motstander.

Vi har tidligere undersøkt hvordan de overlevende atlantiderne ifølge fortellingen brakte med seg kunnskap og instrumenter som lå langt utover det menneskene i Khem besatt.

Dersom romskipet var et uttrykk for denne teknologien, kan det ha vært bevart nettopp fordi Thoth visste at menneskeheten en gang ville møte en trussel den ellers ikke kunne håndtere.

Det er særlig interessant at han henvender seg til dem som har visdom.

Han ber ikke hvem som helst om å hente frem skipet. Oppgaven overlates til mennesker som har utviklet den nødvendige innsikten.

Dette harmonerer med Mesterens tidligere advarsel om at kunnskap uten visdom kan få katastrofale følger.

Det samme redskapet som kan beskytte menneskeheten, kan også representere en fare dersom det kommer i hendene på mennesker som søker makt fremfor Lyset.

Verset kan dessuten ses i sammenheng med profetien i tavle 12, hvor Thoth beskriver en stor fremtidig strid og begynnelsen på en ny tidsalder.

Vi vet ikke om denne striden og invasjonen fra dypet beskriver den samme hendelsen, men de kan inngå i et større hendelsesforløp hvor menneskeheten møter utfordringer som markerer overgangen mellom store sivilisasjonssykluser.

Innenfor denne modellen kan romskipets gjenoppdagelse være en del av den gamle visdommens tilbakekomst, hvor kunnskap som har vært skjult gjennom mørkets tidsaldre, igjen blir tilgjengelig når behovet oppstår.

Verset kan forstås som en forutsigelse om en fremtidig invasjon fra verdensrommet, hvor fremmede vesener kommer fysisk til jorden fra andre deler av universet. Thoth har bevart romskipet sitt som et mulig forsvar mot denne trusselen, og overlater til mennesker med tilstrekkelig visdom å finne og anvende det. Dersom monumentet han beskriver, er Sfinksen i Giza, kan både Sfinksen og pyramiden han omtaler, inngå i bevaringen av Atlantis' teknologiske arv. Slik kan fortidens kunnskap få en avgjørende betydning når menneskeheten møter nye utfordringer i en fremtidig sivilisasjonssyklus.


69

Each to the other is the Keystone; each the gateway that leads into LIFE. Follow the KEY I leave behind me. Seek and the doorway to LIFE shall be thine. Seek thou in my pyramid, deep in the passage that ends in a wall.

Hver av dem er den andres nøkkelstein, og hver av dem er en port som fører til Livet. Følg nøkkelen jeg etterlater meg. Søk, og døren til Livet skal åpnes for deg. Søk i min pyramide, dypt inne i passasjen som ender ved en vegg.

Thoth forteller nå at monumentet og pyramiden han bygde, er hverandres nøkkelstein. Begge beskrives som porter som fører til Livet, og han oppfordrer dem som søker hans hemmeligheter, til å følge nøkkelen han har etterlatt seg.

I de foregående versene har vi undersøkt muligheten for at monumentet Thoth beskriver, kan være den store Sfinksen i Giza, mens pyramiden kan være den store pyramiden på det samme platået.

Dersom denne tolkningen er riktig, kan de to monumentene opprinnelig ha inngått i et større system, hvor det ene inneholder nøkkelen til det andre.

Det er særlig interessant at Thoth beskriver dem som porter til Livet.

Vi har tidligere undersøkt hvordan Livet i Emerald Tablets kan betegne langt mer enn den fysiske eksistensen. Det kan også vise til høyere tilstander av bevissthet og frigjøringen fra de begrensningene som binder mennesket til en bestemt eksistensform.

Dette åpner for en annen forståelse av monumentenes funksjon.

Kan de ha vært utformet som forbindelser mellom Det store fysiske plan og høyere eksistensplan?

Her finner vi en interessant sammenheng med de syv mesterne i Amentis haller.

Vi har tidligere undersøkt hvordan de syv mesterne er knyttet til forskjellige nivåer av bevissthet og de grunnleggende lovene som styrer tilværelsen.

Den syvende mesteren har en særlig forbindelse til overgangen fra form til det formløse, mens NI, den niende, omtales som Faderen, som skaper og forandrer ut av det formløse.

Dette antyder at overgangen mellom form og det formløse kan representere en grunnleggende terskel i bevissthetens utvikling.

Dersom nøkkelen Thoth beskriver, er forbundet med de syv mesterne, kan den derfor vise til kunnskap om hvordan bevisstheten frigjøres fra den fysiske formen.

Vi har tidligere sett hvordan Mesteren av Unal kunne ligge i sin Agwanti, mens hans sjel vandret fritt gjennom Atlantis.

Dette viser at frigjøring fra den fysiske kroppen allerede inngår som en viktig egenskap hos de høyt utviklede bevissthetene i fortellingen.

Men hva om en tilsvarende evne også er nødvendig for å få tilgang til de skjulte rommene?

Thoth beskriver en fysisk passasje inne i pyramiden, som ender ved en vegg. Det kan være nærliggende å forstå denne veggen som en hindring som skjuler en videre inngang.

Men kanskje veggen også markerer grensen for hvor langt mennesket kan komme i sin fysiske form.

Innenfor vår forståelse av Ånd som et medium kan forskjellige eksistensplan representere ulike tilstander og frekvensområder. En bevissthet som er bundet til den fysiske formen, vil normalt bare kunne erfare en begrenset del av denne virkeligheten.

Dersom bevisstheten derimot kan frigjøres fra formen, kan den kanskje tre inn i tilstander hvor de vanlige fysiske begrensningene ikke lenger gjelder.

Dette gir en ny mulig betydning til uttrykket «porten til Livet».

Porten trenger ikke nødvendigvis å være en fysisk åpning gjennom stein. Den kan også representere en overgang hvor bevisstheten forlater sin vanlige tilstand og trer inn i en annen eksistensform.

Her blir forbindelsen til den syvende mesteren særlig interessant.

Dersom den syvende mesteren representerer overgangen til det formløse, kan nøkkelen til de syv innebære at den som søker, må mestre denne overgangen før vedkommende kan få adgang til det som ligger skjult.

Det betyr ikke nødvendigvis at den fysiske kroppen skal opphøre å eksistere. Vi har allerede sett hvordan Mesteren gjennom sin Agwanti kunne opprettholde kroppen samtidig som bevisstheten virket uavhengig av den.

En slik tilstand kan være nødvendig for å passere en terskel som ikke lar seg åpne gjennom fysisk kraft alene.

Dette perspektivet blir særlig interessant i lys av moderne undersøkelser av Giza-platået.

Gjennom georadar, myonmålinger og andre geofysiske metoder er det mulig å avdekke hulrom og strukturer som ikke er direkte tilgjengelige for arkeologene.

Vi har blant annet sett hvordan ScanPyramids-prosjektet har påvist en tidligere ukjent korridor inne i den store pyramiden.

Samtidig finnes det mer omfattende påstander om skjulte strukturer under Giza-platået som ennå ikke er tilstrekkelig bekreftet.

Det interessante innenfor vår hypotese er likevel skillet mellom å kunne påvise et rom og å kunne få tilgang til det.

Moderne teknologi kan gjøre det mulig å kartlegge et fysisk hulrom uten at vi dermed kjenner rommets opprinnelige funksjon eller vet hvordan det var ment å brukes.

Dersom enkelte av rommene var knyttet til innvielse eller forbindelser mellom eksistensplan, kan deres viktigste funksjon ha vært avhengig av egenskaper ved bevisstheten som moderne måleinstrumenter ikke kan avdekke.

Dette åpner for muligheten om at rommene både har en fysisk og en åndelig funksjon.

De kan eksistere som virkelige konstruksjoner i fjellet, samtidig som deres egentlige hensikt først kommer til uttrykk når bevisstheten når den nødvendige tilstanden.

Da kan pyramiden forstås som mer enn et monument eller et skjulested for kunnskap.

Den kan ha vært et sted hvor forbindelsen mellom form og det formløse ble utforsket, og hvor de som hadde gjennomgått den nødvendige utviklingen, kunne tre inn i tilstander som ellers var utilgjengelige.

Dette gir også en mulig forklaring på hvorfor Thoth etterlater seg en nøkkel fremfor bare en beskrivelse av inngangen.

Dersom nøkkelen representerer en bestemt innsikt eller bevissthetstilstand, vil ikke kunnskap om rommets fysiske plassering nødvendigvis være tilstrekkelig.

Den som søker, må også utvikle evnen til å bruke nøkkelen.

Verset åpner for muligheten om at pyramiden og monumentet Thoth beskriver, ikke bare skjuler fysiske rom, men også innganger til andre eksistensplan. Forbindelsen til de syv mesterne, og særlig den syvendes rolle ved overgangen til det formløse, kan antyde at adgangen krever en bevissthet som er i stand til å frigjøre seg fra den fysiske formen. Moderne teknologi kan avdekke hulrom og skjulte strukturer, men det betyr ikke nødvendigvis at vi samtidig har funnet nøkkelen til deres egentlige funksjon. Dersom Thoths beskrivelse viser til en slik sammenheng, kan den avgjørende nøkkelen være menneskets egen bevissthet og dens evne til å passere grensen mellom form og det formløse.


70

Use thou the KEY of the SEVEN, and open to thee the pathway will fall. Now unto thee I have given my wisdom. Now unto thee I have given my way.

Bruk nøkkelen til de syv, og veien skal åpne seg for deg. Nå har jeg gitt deg min visdom. Nå har jeg gitt deg min vei.

Thoth forteller nå at veien skal åpne seg for den som bruker nøkkelen til de syv. Deretter erklærer han at han har gitt menneskene sin visdom og vist dem sin vei.

Dette er en viktig videreføring av det foregående verset, hvor Thoth beskrev hvordan monumentet og pyramiden han bygde, er hverandres nøkkelstein, og hvordan en skjult passasje inne i pyramiden fører til en vegg.

Nå får vi vite at veien videre kan åpnes gjennom nøkkelen til de syv.

Det er særlig interessant at Thoth ikke omtaler en vanlig fysisk nøkkel, men knytter den til tallet syv.

Vi har tidligere undersøkt hvordan de syv mesterne i Amentis haller representerer forskjellige nivåer av bevissthet og forvalter grunnleggende lover som virker gjennom tilværelsen.

Den syvende mesteren har en særlig forbindelse til overgangen mellom form og det formløse, mens NI, den niende, beskrives som Faderen, som skaper og forandrer ut av det formløse.

Dette åpner for en dypere forståelse av nøkkelen Thoth beskriver.

Dersom nøkkelen til de syv viser til kunnskap om disse overgangene, kan den innebære at den som søker, må mestre bestemte tilstander av bevissthet for å få tilgang til det som ligger skjult.

I det foregående verset undersøkte vi muligheten for at pyramiden ikke bare inneholder fysiske rom, men også fungerer som en forbindelse mellom forskjellige eksistensplan.

Innenfor vår forståelse av Ånd som et medium kan en slik forbindelse være avhengig av bevissthetens evne til å tre inn i bestemte tilstander og frekvensområder.

Her blir overgangen til det formløse særlig interessant.

Dersom en fysisk vegg markerer slutten på passasjen, kan den også symbolisere grensen for hvor langt mennesket kan komme i sin vanlige fysiske form.

For å fortsette kan det være nødvendig å frigjøre bevisstheten fra kroppens begrensninger.

Vi har tidligere sett hvordan Mesteren av Unal kunne ligge i sin Agwanti, mens hans sjel vandret fritt gjennom Atlantis.

Dette viser at en slik frigjøring allerede inngår i fortellingens beskrivelse av høyt utviklede bevisstheters evner.

Men det er ikke nødvendigvis slik at den som søker, må oppgi sin fysiske eksistens. Det kan være tilstrekkelig å mestre overgangen mellom form og det formløse, slik at bevisstheten midlertidig kan virke uavhengig av kroppen.

Dersom dette er riktig, får uttrykket «veien skal åpne seg for deg» en helt annen betydning enn åpningen av en fysisk dør.

Det kan innebære at en forbindelse som normalt er utilgjengelig, blir tilgjengelig når bevisstheten har nådd den nødvendige tilstanden.

Samtidig bør vi holde muligheten åpen for at nøkkelen også har en konkret fysisk betydning.

Thoth beskriver tross alt en bestemt passasje inne i pyramiden, og det kan tenkes at kunnskapen om de syv også inngår i en mekanisme eller et system som gjør det mulig å åpne en skjult inngang.

De to forståelsene behøver ikke nødvendigvis å utelukke hverandre.

Det er også verdt å merke seg hvordan Thoth avslutter verset.

Han sier at han nå har gitt menneskene sin visdom og sin vei.

Dette kan forstås som at han ikke bare har etterlatt seg opplysninger om hvor en skjult inngang finnes, men også kunnskapen som er nødvendig for å finne og bruke den.

Veien kan dermed representere både en konkret adgang til det som ligger skjult i pyramiden, og den indre utviklingen som gjør mennesket i stand til å forstå og mestre denne adgangen.

Verset knytter åpningen av den skjulte veien til nøkkelen til de syv. Innenfor vår forståelse kan denne nøkkelen vise til kunnskap om de syv mesterne og de lovene som styrer overgangen mellom forskjellige eksistensplan. Særlig den syvende mesterens forbindelse til det formløse åpner for muligheten om at adgangen krever en bevissthet som kan frigjøre seg fra den fysiske formens begrensninger. Når Thoth erklærer at han har gitt menneskene sin visdom og sin vei, kan det derfor bety at han har etterlatt seg både kunnskapen om hvor hemmeligheten finnes, og innsikten som er nødvendig for å få tilgang til den.


71

Follow the pathway. Solve thou my secrets. Unto thee I have shown the way.

Følg veien. Løs mine gåter. Jeg har vist deg veien.

Thoth oppfordrer nå menneskene til å følge veien han har vist dem, og løse gåtene han har etterlatt seg.

Dette er en naturlig videreføring av de foregående versene, hvor han beskrev den skjulte passasjen i pyramiden og nøkkelen til de syv.

Men hva innebærer det egentlig å følge veien?

Vi har tidligere undersøkt muligheten for at Thoths beskrivelser har både en fysisk og en åndelig betydning.

På den ene siden gir han konkrete opplysninger om et monument, en pyramide og en passasje som ender ved en vegg. Dette kan forstås som anvisninger til et virkelig sted hvor kunnskap eller gjenstander fra Atlantis er bevart.

På den andre siden knytter han adgangen til nøkkelen til de syv, som vi har satt i forbindelse med de syv mesterne i Amentis haller.

Særlig interessant er den syvende mesterens forbindelse til overgangen mellom form og det formløse.

Dersom denne forbindelsen er riktig, kan Thoths gåter handle om mer enn å finne en skjult inngang. De kan også dreie seg om å forstå de lovene som gjør det mulig for bevisstheten å frigjøre seg fra den fysiske formens begrensninger.

Dette gir uttrykket «følg veien» en dypere betydning.

Thoth kan ha etterlatt seg en vei som må følges gjennom både kunnskap og personlig utvikling. Det er ikke nødvendigvis tilstrekkelig å finne det riktige stedet dersom man ikke også har utviklet den innsikten som kreves for å forstå det man finner.

Vi har tidligere sett hvordan de høytstående menneskene i Atlantis hadde omfattende kunnskap, men manglet visdommen og balansen som var nødvendig for å anvende den riktig.

Thoths undervisning synes å bygge på det motsatte prinsippet.

Kunnskapen skal ikke bare oppdages. Den som søker, må også utvikle evnen til å forstå og mestre den.

Dette kan forklare hvorfor han etterlater seg gåter fremfor å gi alle svarene direkte.

Gåtene kan fungere som en del av selve undervisningen. Gjennom arbeidet med å forstå dem utvikler mennesket den innsikten som er nødvendig for å komme videre.

Verset understreker at Thoth ikke bare har etterlatt seg skjult kunnskap, men også en vei som mennesket selv må følge. Gåtene kan omfatte både konkrete hemmeligheter i pyramidens indre og kunnskap om bevissthetens utvikling og overgangen mellom eksistensplan. Nøkkelen ligger derfor ikke nødvendigvis bare i å finne en fysisk inngang, men også i å utvikle den visdommen som gjør mennesket i stand til å forstå og anvende det Thoth har etterlatt seg.