Østen i Vestens lys
1. Evighet og Tid
1.1 Tålmodighet – evnen til å vente – er helt nødvendig i alle deler av livet. Feil og nederlag vil skje, og vi bør ikke bli for nedslått av dem.
1.2 I naturen skjer det også mye som ikke lykkes, men naturen «bekymrer seg ikke» for det. Tanken er at det finnes høyere lover som sørger for at det som skal skje, til slutt vil skje.
1.3 På samme måte må de som studerer antroposofi lære å vente med tillit. Ting utvikler seg over tid, og noe trenger tid før det blir klart eller ferdig.
1.4 Det viktigste grunnlaget for denne tilliten blir beskrevet som symbolet på korset, forstått gjennom det som kalles Kristus-prinsippet.
1.5 Hvis vi begynner å forstå dette Kristus-prinsippet, blir det sett på som en levende kraft – ikke bare en idé. Det beskrives som noe som har vært knyttet til menneskets liv på jorden siden det ble forbundet med Jesus of Nazareth.
1.6 Siden den gang skal denne kraften ha vært til stede blant mennesker og virke i verden. Tanken er at vi også kan ta del i denne kraften. Det gjør vi ved å prøve å forstå den og bruke det vi lærer i vårt eget liv. Målet er ikke bare å vite om den, men å gjøre den til en del av hvordan vi tenker, føler og handler – som en levende del av oss selv.
1.7 Når vi forstår Kristus-prinsippet på denne måten – som noe levende og til stede i menneskelivet – kan vi også utvikle en dypere form for tro. Da blir tro ikke bare noe vi håper på, men noe vi bygger på.
1.8 Denne troen gir oss evnen til å vente. Ikke bare på det som tar tid å utvikle seg, men også på det vi vet vil komme, hvis vi har tålmodighet. Tanken er at når vi virkelig tar inn Kristus-prinsippet i livet vårt, kan noe varig og evig vokse frem i oss – selv om vi lever i en verden som stadig forandrer seg.
1.9 Det betyr at noe som er større enn tid og forandring, kan vokse frem i oss. Midt i det som er midlertidig, kan noe varig bli til.
1.10 Hvis vi står støtt i denne forståelsen, får vi ikke en blind tro, men en tro som bygger på innsikt og erfaring. Da kan vi si: Det som skal skje, vil skje. Og samtidig kan vi bruke kreftene våre på det vi mener er riktig.
1.11 Troen blir her knyttet til symbolet på korset. Den minner oss om at selv det som ser ut som nederlag, ikke nødvendigvis er slutten. Vi kan oppleve at noe vi har jobbet med, mislykkes. Men hvis vi ser på korset som symbol, blir det også et bilde på at liv kan vokse frem selv der det ser ut som alt er tapt.
1.12 Fra denne troen vokser det frem mot og utholdenhet. Men det er ikke nok alene. Det trengs også noe mer, særlig i fremtiden.
1.13 Vi må bli flinkere til å holde fast ved det vi forstår er sant. Selv om noe ikke kan gjennomføres med én gang, må vi ikke miste klarheten i det vi vet er riktig.
1.14 Det kan hende vi må vente lenge før noe blir virkelig. Men vi må likevel kunne skille mellom det som er sant og det som ikke er det. Og vi må holde fast ved det vi har erkjent som riktig. Når vi lærer å vente på resultater, vil vi etter hvert trenge mindre tid på å avgjøre hva som er sant og godt.
1.15 Korset blir her sett på som en kilde til mot og tro. Men teksten nevner også et annet symbol: «lysbærerens stjerne», ofte knyttet til Lucifer.
1.16 Dette blir ikke beskrevet som noe negativt her, men som en kraft som kan gi innsikt og klarhet. Den kan hjelpe oss å forstå hva som er sant på et dypere nivå.
1.17 Begge disse kreftene blir sett på som viktige: Troen som gir styrke og utholdenhet, og innsikten som gir klarhet og forståelse.
1.18 Målet er å utvikle en form for kunnskap som går dypere enn det vi ser på overflaten. En forståelse som kan «se lys» selv når alt virker mørkt.
1.19 Ifølge teksten har mørke også vært en nødvendig del av menneskets utvikling. Det er noe som har hatt en funksjon, og som senere kapitler vil forklare nærmere. Dette blir også knyttet til Johannesevangeliet, der det beskrives hvordan lyset – Kristus-prinsippet – lyser i mørket.
1.20 En gammel og vakker legende forteller at da Lucifer falt fra himmelen til jorden, falt også en edel stein fra kronen hans. Ifølge legenden ble denne steinen senere brukt til noe helt spesielt.
1.21 Den ble til begeret som Jesus of Nazareth brukte under det siste måltidet med disiplene sine. Senere skal det samme begeret ha fanget opp blodet hans da han døde på korset. Etter dette ble det, ifølge fortellingen, tatt med til Vesten av engler, og gitt til dem som søker en dypere forståelse av Kristus-prinsippet.
1.22 Dette begeret er kjent som Den hellige gral. Teksten sier at denne steinen egentlig symboliserer noe i mennesket selv – nemlig Egoet, altså jeget. Det handler om menneskets indre kraft og bevissthet.
1.23 I en periode måtte dette Egoet utvikles gjennom erfaringer i «mørke» – altså uten full innsikt. Men gjennom det som kalles antroposofi, og gjennom forståelsen av Kristus-prinsippet, kan Egoet modnes og utvikles videre.
1.24 Målet er at mennesket igjen skal kunne bære et indre lys. Ikke et lys som kommer utenfra, men et som vokser frem innenfra. Dette lyset viser seg først når vi selv har gjort det som trengs for å utvikle det.
1.25 Tanken er at arbeidet med antroposofi egentlig handler om å utvikle dette Egoet. Å gjøre det klart til å ta imot og bære dette indre lyset. Dette lyset kan gjøre det som før virket mørkt og uforståelig, mer klart og begripelig.
1.26 En gammel idé sier at «natten» en gang var det som styrte. Her blir natten et bilde på det vi ikke forstår, det som virker mørkt. Men hvis vi utvikler innsikt – det som i teksten kobles til Lucifer som «lysbærer» – kan denne natten bli til dag. Det betyr at det som før var uklart, blir tydelig.
1.27 På samme måte som øynene våre trenger lys for å se, trenger også tankene våre «lys» for å forstå dypere sammenhenger. Vanlig tenkning stopper ofte ved det ytre. Men denne typen innsikt kan, ifølge teksten, hjelpe oss å forstå det som ligger bak det vi ser. Når dette skjer, forsvinner også mye av tvilen som kan stoppe oss. Vi får både klarhet og trygghet.
1.28 Da kan vi også begynne å forstå hvordan Kristus-prinsippet og det som kalles «lysbæreren» henger sammen.
1.29 Til slutt peker teksten på noe viktig for fremtiden: Mennesker trenger både styrke og innsikt.
- Styrke til å stå fast i det de tror på
- Innsikt til å forstå det som ellers virker uklart
1.30 Når disse to sidene utvikles sammen, kan man også ta det man lærer og bruke det i livet. Det er først da denne typen kunnskap virkelig får betydning.
1.31 Derfor må vi forstå noe viktig. Det holder ikke bare å forstå «lyset» som forbindes med Lucifer – altså den visdommen som har fulgt mennesket gjennom historien. Vi må også ta imot denne visdommen i en ny form, slik den blir beskrevet som Den hellige gral.
1.32 Det betyr at vi må klare å se sammenhengen mellom disse symbolene. Vi må forstå hvordan korset og dette «lyset» henger sammen.
1.33 Vi må også verdsette den gamle visdommen fra før kristendommen. Denne visdommen, ofte knyttet til Østen, blir sett på som noe viktig og verdifullt. Den skal ikke forkastes eller glemmes.
1.34 Samtidig må vi legge til noe nytt – det som kom med Kristus-prinsippet. Teksten sier at vi skal ha respekt for det som kalles «lysbæreren» (Phosphoros), fordi denne kraften hjelper oss å forstå dypere sammenhenger. Men ved siden av dette står også «Kristusbæreren» (Christophoros).
1.35 Disse to blir ikke satt opp mot hverandre, men skal forstås sammen. Tanken er at oppgaven til antroposofi er å forene disse to. De skal ikke konkurrere, men «møtes i harmoni». Når dette skjer, kan «lyset» gi oss klarhet og innsikt, mens Kristus-prinsippet gir varme, tillit og tro. Da kan mennesket både forstå og føle – både tenke klart og ha indre styrke.
1.36 Videre sier teksten at det også finnes et «lys fra Vesten». Dette lyset kan hjelpe oss å forstå den gamle visdommen enda bedre. Det betyr ikke at den gamle visdommen blir forandret eller ødelagt. Tvert imot: det som allerede er vakkert og viktig, kan bli enda klarere når det belyses fra en ny vinkel.
1.37 Hvis vi tar denne tanken inn i oss, kan vi også lære noe viktig: Vi må stå støtt i det vi mener er sant, og samtidig ha tålmodighet. Selv om det tar lang tid før noe blir virkelig, må vi holde fast ved det vi har forstått. På den måten arbeider vi ikke bare for øyeblikket, men for noe som varer lenger.
1.38 Tanken er at menneskets arbeid kan bidra til noe evig. Det som utvikler seg over tid, kan til slutt bli noe som varer. Med andre ord: Det som vokser frem i tid, kan bli noe som hører til evigheten.
2. Sammenligning av østlig og vestlig visdom
2.1 I dette kapittelet og de neste skal vi se nærmere på visdom fra Østen. Det betyr gammel kunnskap som mennesker har samlet gjennom lang tid. Vi skal også se på dette i lys av det som kalles Kristus-impulsen, altså hvordan tanker og ideer knyttet til Kristus har utviklet seg gjennom historien, særlig i Vesten. Tanken er å forstå hvordan østlig og vestlig visdom kan henge sammen.
2.2 Hvis antroposofi skal være noe levende og relevant, kan den ikke bare bygge på gamle ideer som gjentas fra historiske tekster. Den må også handle om det vi kan lære og forstå i dag om de høyere verdenene. Det har nemlig alltid eksistert mennesker som mener at de kan oppleve og forstå slike verdener, omtrent slik vi opplever den fysiske verden med sansene våre. Slike mennesker fantes før, og finnes fortsatt i dag.
2.3 Mennesker har derfor aldri vært helt avhengige av gamle bøker for å finne sannhet. Vi er heller ikke avhengige av ett bestemt sted for å få tilgang til denne kunnskapen. Visdom og innsikt kan finnes overalt. På samme måte som det ville vært rart å lære matematikk eller geografi bare fra veldig gamle tekster, er det også begrensende å kun bruke gamle kilder når vi prøver å forstå de høyere verdenene.
2.4 Derfor er oppgaven vår nå å prøve å nærme oss disse temaene på en mer direkte måte. Vi skal se på hva som er kjent, hva som er mindre kjent, og hva som nesten ikke er kjent om disse verdenene. Etterpå kan vi sammenligne dette med hva mennesker i eldre tider mente. Først lar vi altså vestlig visdom komme frem, og så spør vi hvordan dette passer sammen med det vi kan kalle østlig visdom.
2.5 En viktig tanke er at kunnskap om de høyere verdenene faktisk kan forstås med fornuften. Alle som er åpne og ikke låst i bestemte meninger, kan i prinsippet forstå dette. Selv om det ikke er så vanlig i dag, finnes det fortsatt mennesker som har denne evnen. Samtidig blir det sagt at selve undersøkelsen av disse verdenene krever noe spesielt. Det kalles klarsyn, eller clairvoyance, og innebærer at noen mennesker trener seg opp til å oppfatte mer enn det vanlige sanser gjør.
2.6 I disse høyere verdenene finnes det også vesener, som vi kan kalle ånder eller guder. Å utforske disse verdenene handler derfor om å komme i kontakt med slike vesener. For å få til dette må en person gå gjennom ulike nivåer eller utviklingssteg, som gradvis gjør det mulig å oppleve og forstå det som ligger utenfor den vanlige fysiske verden.
2.7 Mye av dette har allerede blitt sagt mange ganger og på mange steder. Derfor blir bare det viktigste tatt med her. For en person som ønsker å utvikle klarsyn og forstå de høyere verdenene, kreves det noe helt spesielt. Det handler om å kunne se, vite og oppleve uten å bruke de vanlige sansene våre.
2.8 Det betyr ikke bare uten øyne og ører, altså de fysiske sansene i kroppen. Det betyr også uten å bruke det vi vanligvis tenker med, nemlig sinnet og hjernen. På samme måte som vi ikke kan se de høyere verdenene med øynene våre, eller høre dem med ørene, kan vi heller ikke forstå dem med vanlig tenkning som er knyttet til hjernen.
2.9 Derfor må mennesket utvikle en evne til å være uavhengig av både sansene og den vanlige måten å tenke på. Det handler om å oppleve og forstå på en helt annen måte enn det vi er vant til i den fysiske verden.
2.10 Vi vet allerede at det finnes en tilstand i menneskets vanlige liv der vi ikke er bundet til kroppen vår. Det er når vi sover. Ifølge denne måten å forstå mennesket på, består vi av flere deler: en fysisk kropp, en eterisk kropp, en astral kropp og et «jeg» (Ego.)
2.11 Når vi er våkne, henger alle disse delene tett sammen. Fra vi står opp om morgenen til vi sovner om kvelden, er de knyttet til den fysiske kroppen. Men når vi sovner, skjer det noe annet. Da blir de delt opp.
2.12 Den fysiske kroppen og den eteriske kroppen blir liggende igjen i sengen. Samtidig frigjøres den astrale kroppen og Egoet. Disse beveger seg bort fra kroppen og «lever» i en annen verden mens vi sover.
2.13 Dette betyr at vi, helt naturlig, hver dag er i en tilstand der vi er løsrevet fra kroppen vår i noen timer. Vi er altså ikke alltid bundet til sansene våre. Men det har en pris.
2.14 Når vi er i denne tilstanden, opplever vi det som mørke. Vi er ikke bevisste på det som skjer. Selv om vi befinner oss i en annen slags verden under søvn, klarer vi vanligvis ikke å oppfatte eller forstå den.
2.15 De «redskapene» et menneske trenger for å kunne se i den åndelige verden, må bygges opp i den astrale kroppen – og også i Egoet (jeget). Det er der evnen til å oppfatte disse verdenene må utvikles. Forskjellen mellom et vanlig menneske og en som har klarsyn, ligger nettopp her.
2.16 Hos et vanlig menneske er den astrale kroppen og Egoet på en måte uorganiserte når de forlater kroppen under søvn. De mangler «sanser» for å oppfatte det som finnes i den åndelige verden. Men hos en klarsynt person er det utviklet noe som kan sammenlignes med øyne og ører – ikke fysiske, men åndelige sanser.
2.17 Derfor er det første steget for en som ønsker å utvikle klarsyn, å bygge opp slike åndelige sanser. Det betyr å utvikle «åndelige øyne» og «åndelige ører» i den astrale kroppen og Egoet. Dette krever øvelse og spesielle metoder.
2.18 Men dette er ikke nok alene. Selv om en person har kommet så langt at disse sansene er utviklet, betyr det ikke at personen automatisk kan se klart i den åndelige verden.
2.19 For å oppnå ekte og bevisst klarsyn, må noe mer skje. Det som er utviklet i den astrale kroppen, må også «settes av» i den eteriske kroppen. Dette kan sammenlignes med et stempel som presses ned i voks og lager et tydelig merke.
2.20 Først når de åndelige sansene, som er dannet i den astrale kroppen, også blir preget inn i den eteriske kroppen, begynner virkelig bevisst klarsyn å oppstå.
2.21 For at klarsyn skal kunne utvikles, må den eteriske kroppen samarbeide med den astrale kroppen og Egoet. Det betyr at nesten hele mennesket må være med i prosessen: Egoet, den astrale kroppen og den eteriske kroppen. Den eneste delen som ikke deltar direkte, er den fysiske kroppen.
2.22 Men dette er ikke like enkelt for alle delene. Den eteriske kroppen har større utfordringer enn den astrale kroppen. Den astrale kroppen og Egoet har nemlig en fordel: de blir frigjort fra den fysiske kroppen hver dag når vi sover. Fra vi våkner om morgenen til vi sovner om kvelden, er de knyttet til kroppen. I denne perioden er de også bundet til kroppens krefter, som hindrer dem i å utvikle egne «sanser».
2.23 Den astrale kroppen og Egoet er mer følsomme og formbare enn den fysiske kroppen. De tilpasser seg kroppen og følger dens form og bevegelser. Selv når vi sover og de løsner fra kroppen, har de fortsatt med seg en slags påvirkning fra den fysiske kroppen.
2.24 Derfor trengs det spesielle øvelser for å bli kvitt denne påvirkningen. Først da kan den astrale kroppen utvikle sin egen form – altså de åndelige sansene, som «åndelige øyne og ører».
2.25 Likevel er vi i en heldig situasjon. Hver dag får vi en periode der den astrale kroppen er fri. Det gir oss en mulighet til å jobbe med den. Målet er at den ikke lenger bare følger den fysiske kroppen, men begynner å utvikle sin egen måte å fungere på – sin egen «elastisitet» og sine egne evner.
2.26 De øvelsene som brukes for å utvikle klarsyn, skjer først og fremst mens vi er våkne. Det er snakk om indre, mentale eller åndelige aktiviteter som påvirker den astrale kroppen og Egoet sterkt.
2.27 Disse øvelsene må ha en så tydelig virkning at de ikke bare virker der og da, men også fortsetter å påvirke oss senere. Spesielt er det viktig hva som skjer i øyeblikket vi sovner.
2.28 Når vi sovner og den astrale kroppen og Egoet løsner fra den fysiske og eteriske kroppen, tar de med seg en slags «ettervirkning» av det vi har gjort mens vi var våkne. Det vi har øvd på, fortsetter altså å virke videre i søvnen.
2.29 Det er nettopp denne ettervirkningen som gjør det mulig å utvikle klarsyn gjennom slike øvelser.
2.30 La oss se på to forskjellige situasjoner. Et vanlig menneske lever sitt daglige liv ved å ta inn inntrykk fra verden rundt seg. Fra morgen til kveld bruker vi sansene våre og tenker over det vi opplever. Når vi så sovner, forlater den astrale kroppen den fysiske kroppen. Da lever den videre på inntrykkene fra dagen. Den følger fortsatt «vanene» og påvirkningen fra den fysiske kroppen, i stedet for å utvikle noe eget.
2.31 Men det kan bli annerledes hvis en person begynner med spesielle øvelser, som meditasjon og konsentrasjon. Disse brukes av mennesker som ønsker å utvikle høyere kunnskap. Når en person gjør slike øvelser mens han er våken, påvirker det den indre delen av mennesket – altså den astrale kroppen og Egoet. Det betyr at man setter av tid i løpet av dagen til noe helt annet enn vanlige gjøremål.
2.32 I disse stundene vender man oppmerksomheten bort fra det ytre, altså det sansene og tankene vanligvis jobber med. I stedet prøver man å rette seg mot noe indre, noe som blir sett på som uttrykk for en åndelig verden. Når en person gjør dette jevnlig, skjer det en tydelig forandring.
2.33 Selv om det bare er korte øyeblikk hver dag, kan disse øvelsene påvirke sjelen sterkt. Når personen senere sovner, tar den astrale kroppen med seg virkningen av det som er gjort. Den begynner da å «fungere» på en annen måte enn før, og følger ikke lenger bare mønsteret fra den fysiske kroppen.
2.34 Metodene som brukes for å utvikle klarsyn, bygger på kunnskap som har blitt testet gjennom svært lang tid. Øvelser, meditasjon og konsentrasjon er ikke tilfeldig laget. De kommer fra lang erfaring i det som ofte kalles mysterieskoler eller okkulte skoler.
2.35 De som gir slike øvelser til andre, har derfor et stort ansvar. Det de lærer bort, påvirker menneskets indre på en dyp måte. Når øvelsene gjøres riktig, kan de hjelpe den astrale kroppen med å utvikle åndelige sanser, som «åndelige øyne» og «åndelige ører», og en ny måte å tenke på.
2.36 Men hvis noe gjøres feil, kan det også få konsekvenser. Øvelser vil alltid ha en effekt, men hvis de er feil, kan de føre til at det utvikles «feil» eller unaturlige former i den astrale kroppen.
2.37 Dette betyr at det oppstår noe som ikke passer med helheten i universet. Det er som om man skulle utvikle sanser i den fysiske kroppen som ikke klarer å oppfatte verden riktig – for eksempel øyne som ikke ser lys slik de skal, eller ører som ikke hører lyder riktig.
2.38 Hvis en person bruker feil metoder, kan han komme i ubalanse med verden rundt seg. I stedet for å utvikle evner som gjør at den åndelige verden gradvis kan forstås, kan han bli overveldet av den.
2.39 Da vil ikke opplevelsene føles utviklende eller positive. I stedet kan de oppleves som kaotiske og ødeleggende. I verste fall kan de føre til at mennesket føler seg splittet eller mister balansen i seg selv.
2.40 Det er viktig å forstå noe grunnleggende her. Det som finnes i verden utenfor oss – og her snakker vi om den åndelige verden – kan både være veldig positivt og veldig skadelig for et menneske. Det kommer helt an på hvordan vi selv møter det.
2.41 Tenk deg en person som har utviklet den astrale kroppen sin på feil måte. Hvis denne personen åpner seg for den åndelige verden, vil den påvirke ham. Men resultatet blir ikke det samme som for en som har utviklet seg riktig.
2.42 Hvis en person har utviklet de «åndelige sansene» sine på en god måte, kan den åndelige verden gi innsikt, forståelse og utvikling. Den kan berike livet og gi tilgang til dypere kunnskap. Men hvis disse evnene er utviklet feil, kan den samme verden ha motsatt effekt. I stedet for å bygge opp, kan den bryte ned. Den kan føles overveldende og ødeleggende.
2.43 Det er altså den samme verden det er snakk om. Forskjellen ligger ikke i verden selv, men i hvordan mennesket er forberedt til å møte den. For én person kan den oppleves som god, meningsfull og nesten guddommelig. For en annen kan den oppleves som kaotisk, farlig og ødeleggende.
2.44 Dette gir oss også en viktig nøkkel til å forstå begreper som godt og ondt, eller det som bygger opp og det som bryter ned. Det handler ikke bare om hva som finnes utenfor oss, men også om hvordan vi selv er utviklet og hvordan vi møter det.
2.45 Derfor kan vi ikke alltid dømme noe i verden som bare godt eller bare ondt basert på hvordan det påvirker oss. Den samme kraften eller det samme vesenet kan oppleves helt forskjellig, avhengig av hvem som møter det.
2.46 Det betyr at noe kan virke som en hjelpende kraft for én person, men som noe skadelig for en annen. Det kan oppleves som noe guddommelig eller noe ødeleggende, avhengig av vår egen indre tilstand. Derfor er det veldig viktig å huske dette: Hvordan vi selv er utviklet, har stor betydning for hvordan vi opplever verden rundt oss.
2.47 Vi har nå sett på hvordan forberedelsen til klarsyn handler om den astrale kroppen og Egoet. Vi har også sagt at mennesket på en måte er i en heldig situasjon. Hver dag, når vi sover, er den astrale kroppen og Egoet utenfor den fysiske og eteriske kroppen en stund.
2.48 Men den eteriske kroppen er annerledes. Den forlater ikke den fysiske kroppen om natten. Den blir værende sammen med den. Først ved døden skjer det at den eteriske kroppen også løsner. Da trekker den seg bort sammen med den astrale kroppen og Egoet.
2.49 Vi trenger ikke gå inn på hva som skjer etter døden akkurat nå. Det viktige er dette: Når et menneske dør, blir det frigjort fra den fysiske kroppen. Det betyr også at det blir frigjort fra sansene og fra hjernen, som vi vanligvis bruker til å tenke med.
2.50 Etter dette er Egoet, den astrale kroppen og den eteriske kroppen sammen på en ny måte. De kan samarbeide mer direkte. Derfor sier man at en form for klarsyn oppstår etter døden, spesielt når det gjelder å se tilbake på livet man har levd. Men dette varer som regel bare en kort stund.
2.51 Hvis et menneske skal utvikle ekte klarsyn mens det fortsatt lever, må noe lignende skje. Egoet, den astrale kroppen og den eteriske kroppen må kunne samarbeide på samme måte som de gjør ved døden – men uten at kroppen faktisk dør.
2.52 For at dette skal være mulig, må den eteriske kroppen bli mer fri. Den må ikke være så bundet til den fysiske kroppen som den vanligvis er. Den må kunne utvikle sin egen «bevegelse» og fungere mer selvstendig, slik den astrale kroppen gjør når vi sover.
2.53 Dette er vanskeligere og krever sterkere og mer krevende øvelser. Det holder ikke bare å utvikle de åndelige sansene i den astrale kroppen. Man må også jobbe med å frigjøre den eteriske kroppen fra den fysiske kroppen.
2.54 Disse øvelsene er mer avanserte, og de vil bli forklart nærmere senere. Foreløpig er det nok å forstå at de er nødvendige.
2.55 Hvis vi tenker oss om, er det ikke så vanskelig å se hva resultatet må bli. Vanligvis er det bare ved døden at den astrale kroppen og den eteriske kroppen kan arbeide sammen helt fritt, uten den fysiske kroppen.
2.56 Hvis klarsyn skal utvikles mens vi lever, må noe lignende skje. Det betyr at mennesket må nå et nivå der det kan være like uavhengig av kroppen mens det lever, som det er i øyeblikket ved døden. Med andre ord: For å bli bevisst klarsynt, må et menneske lære å stå friere fra kroppen sin – uten å dø.
2.57 Hvordan kan et menneske bli så uavhengig av den fysiske kroppen at det ligner det som skjer ved døden? Ifølge denne tankegangen skjer det gjennom å utvikle sterke indre opplevelser – særlig følelser og stemninger som påvirker sjelen dypt.
2.58 Disse må være så kraftige at de faktisk «griper tak» i den eteriske kroppen og løfter den bort fra den fysiske kroppen, i hvert fall for korte øyeblikk. Det betyr at tanker, følelser og vilje må bli så intense at de skaper en indre kraft som gjør dette mulig.
2.59 I slike øyeblikk må den fysiske kroppen være helt passiv, nesten som om den var «død» i forhold til vanlig liv. Men dette kan ikke oppnås gjennom fysiske metoder. Det går ikke an å bruke ytre teknikker eller påvirke kroppen direkte for å få det til.
2.60 Hvis noen tror det, tar de feil. Da prøver de å nå en åndelig opplevelse ved hjelp av fysiske midler, og det viser at de ikke fullt ut stoler på eller forstår de åndelige kreftene.
2.61 Det er bare indre opplevelser som kan skape denne tilstanden. Det må komme fra en sterk og levende sjel. En viktig del av dette er at mennesket må endre hva det er opptatt av – nesten som å snu hele oppmerksomheten på hodet.
2.62 I vanlig liv er vi hele tiden opptatt av ting rundt oss. Fra morgen til kveld reagerer vi på det vi ser, hører, tenker og føler. Vi blir interessert i ulike ting, noen mer enn andre, og det er helt naturlig. Slik må det være, fordi vi lever i verden og må forholde oss til den.
2.63 De fleste mennesker lever nesten hele livet sitt på denne måten, styrt av det som skjer rundt dem. Men det er mulig å skape spesielle øyeblikk der dette endrer seg. I slike øyeblikk trekker man seg bort fra alle ytre interesser. Man lar det som vanligvis fanger oppmerksomheten, bli helt uviktig.
2.64 For å si det tydelig: Man setter til side all interesse for det som skjer i sanseverdenen. Man slipper taket i det som vanligvis binder oss til ting rundt oss. Men dette må gjøres med balanse. Det ville vært feil å leve slik hele tiden. Da ville man miste evnen til å delta i livet og verden rundt seg.
2.65 Derfor skal slike øyeblikk bare være korte og spesielle – nesten som «høytidsstunder» i livet. Resten av tiden skal vi fortsatt være til stede i verden og ta del i den. Derfor må vi sette av egne «spesielle øyeblikk» i livet, der vi lar interessen for verden rundt oss falle helt bort. Vi må på en måte utvikle en dobbel side i oss selv.
2.66 På den ene siden skal vi leve fullt og helt i verden. Vi skal bry oss om det som skjer rundt oss – glede og sorg, det som gjør vondt og det som gir glede, det som vokser og blomstrer, og det som dør. Vi skal være engasjerte og til stede i livet. Det er viktig, fordi vi er en del av verden og har en oppgave her. Hvis vi trekker oss helt bort fra dette, blir vi fremmede for livet og handler mer ut fra egoisme enn deltakelse.
2.67 Men samtidig må vi utvikle en annen side. I visse øyeblikk må vi klare å slippe taket i alt dette. Vi må kunne legge bort alle ytre interesser og la dem bli stille.
2.68 Hvis vi gjør dette med tålmodighet, vilje og utholdenhet, kan det skje noe viktig. Når interessen for det ytre roer seg, begynner det å vokse frem en ny kraft inni oss. Det vi «slår av» i forhold til verden utenfor, dukker opp igjen som et rikere og sterkere liv på innsiden.
2.69 Da kan vi oppleve noe helt nytt. Vi begynner å forstå at det vi ser og hører til vanlig, bare er en liten del av virkeligheten. Det finnes en annen form for liv – et liv i den åndelige verden. Dette kan oppleves som en slags oppvåkning. Ikke som død, men som et høyere liv. Det er som å gå utover det vi vanligvis kaller livet, og oppleve noe større.
2.70 Når denne indre kraften blir sterk nok, kan det oppstå nye øyeblikk. Da begynner mennesket å få en viss kontroll over den eteriske kroppen. Den følger ikke lenger bare den fysiske kroppens form, men begynner å formes av den astrale kroppen.
2.71 Det betyr at det vi først har utviklet gjennom øvelser i den astrale kroppen – gjennom meditasjon og konsentrasjon – nå også setter spor i den eteriske kroppen.
2.72 På denne måten går man videre fra det som kalles «forberedelse» til neste steg, som kalles «opplysning» eller illumination. Det første steget, der den astrale kroppen utvikler nye sanser, blir også kalt «renselse» eller catharsis. Da blir den astrale kroppen renset for påvirkning fra den ytre verden og begynner å følge indre krefter.
2.73 Når den astrale kroppen klarer å prege den eteriske kroppen, skjer det noe nytt. Det er som om et indre lys begynner å skinne. Den åndelige verden rundt oss blir mer synlig, og en ny form for forståelse begynner å vokse frem.
2.74 Det som nettopp er beskrevet, henger sammen med bestemte opplevelser som mennesker kan få. Disse opplevelsene er ganske like for alle som følger denne veien, så lenge de er klare for det og legger merke til det som skjer, også det som ikke er fysisk synlig.
2.75 Den første opplevelsen kommer når den astrale kroppen begynner å utvikle seg gjennom øvelser som meditasjon og konsentrasjon. Denne opplevelsen kan beskrives som en følelse av at man blir delt i to på innsiden.
2.76 Når dette skjer, kan man føle at man er blitt som to personer på én gang. Et bilde som brukes, er et sverd i en slire. Før følte man seg helt ett med kroppen sin, som om kropp og «jeg» var det samme. Men nå føles det annerledes. Man opplever fortsatt at man er inne i kroppen, men samtidig føles det som om man er noe eget, noe som ikke er helt det samme som kroppen.
2.77 Dette er en viktig opplevelse. Man merker en slags indre frihet, som om man ikke lenger er helt bundet til kroppen. Det er som om man kan bevege seg inni seg selv på en ny måte.
2.78 Samtidig føles det ikke trangt eller begrenset, slik bildet med sverdet kanskje kan gi inntrykk av. Tvert imot kan det føles som om man kan utvide seg, nesten som om man kunne bevege seg utover kroppens grenser.
2.79 Man kan få en følelse av at man kan «strekke seg» utover kroppen, som om man kunne gå gjennom huden og nå ut i noe større. Denne verdenen er fortsatt uklar og mørk, men den begynner likevel å bli merkbar.
2.80 Det er som om man kan «føle» noe der ute, selv om man ikke ser det. En slags indre berøring eller fornemmelse oppstår. Dette er den første store opplevelsen på veien mot klarsyn. Det er en indre erfaring, en følelse av å være både i kroppen og samtidig noe mer enn kroppen.
2.81 Den andre store opplevelsen er at denne «andre personligheten» etter hvert blir i stand til å gå enda lenger. Den kan faktisk begynne å forlate den første personligheten – altså kroppen – og tre ut av den. Dette kan oppleves som at man, i korte øyeblikk, ser seg selv utenfra. Det er som om man står overfor seg selv, som en slags dobbeltgjenger. Dette er en sterkere og viktigere opplevelse enn den første.
2.82 Samtidig er dette også noe som kan være vanskelig å håndtere. Vi må huske at vi til vanlig alltid lever inne i kroppen vår. Den astrale kroppen og Egoet tilpasser seg hele tiden den fysiske kroppen. De følger dens form og krefter, og «former seg» etter organene – som hjertet, hjernen og leveren. Det samme gjelder den eteriske kroppen, så lenge den er knyttet til den fysiske kroppen.
2.83 Vi vet hvor avanserte og imponerende disse organene er. Hjernen, hjertet og resten av kroppen er utrolig komplekse og godt fungerende. Hvis vi sammenligner med det mennesker lager – kunst, teknologi og oppfinnelser – er det ingenting som kan måle seg med kroppen.
2.84 Den fysiske kroppen er som et mesterverk, skapt med en slags «guddommelig kunst». Den beskytter oss og gir oss en struktur å leve i.
2.85 Derfor er vi ikke bare løst knyttet til kroppen vår. Vi er tett forbundet med noe som kan sees som et slags «tempel» bygget for oss. Den astrale og eteriske kroppen passer inn i dette tempelet, som er formet på en svært gjennomtenkt måte.
2.86 Når vi begynner å bli mer uavhengige av kroppen, skjer det noe viktig. Vi frigjør oss ikke bare fra noe vanlig – vi frigjør oss fra dette «tempelet». Det betyr at vi ikke forlater noe ubetydelig eller dårlig. Vi forlater noe som er svært avansert og verdifullt.
2.87 Så spørsmålet blir: Hva er vi da, når vi ikke lenger er inne i dette «tempelet»?
2.88 La oss tenke oss at et menneske plutselig kunne forlate kroppen sin uten noen forberedelse. Tenk at en eller annen form for «magiker» kunne hjelpe oss med dette, slik at både den eteriske og den astrale kroppen fulgte med ut. Det ville da ligne litt på det som skjer i dødsøyeblikket – men uten at vi egentlig er klare for det.
2.89 Hva ville vi da oppleve, hvis vi sto utenfor kroppen og så på oss selv?
2.90 Da ville vi møte oss selv slik vi faktisk er blitt gjennom livet – ikke bare dette livet, men gjennom mange liv, hvis vi følger denne tankegangen. Alt vi har utviklet, alle vaner, tendenser og sider ved oss selv, ville komme frem.
2.91 Når vi er inne i den fysiske kroppen, blir mye av dette «holdt på plass». Kroppen fungerer som en slags ramme eller beskyttelse. Den hjelper oss å holde orden og balanse.
2.92 Men i det øyeblikket vi går ut av kroppen, forsvinner denne beskyttelsen. Da viser den astrale og eteriske kroppen seg slik de faktisk er, med alt de har samlet opp over tid.
2.93 Og hvis vi ikke er forberedt, er det ikke sikkert at dette bildet er særlig «perfekt». Tvert imot kan det være fullt av svakheter, gamle vaner og sider ved oss selv som ikke er ferdig utviklet.
2.94 Alt dette er vanligvis skjult så lenge vi er i kroppen. Men utenfor kroppen blir det synlig. Hvis vi samtidig har klarsyn, vil vi kunne se våre egne tendenser, ønsker og impulser – også de som ikke er så gode. Dette inkluderer ting vi fortsatt bærer med oss fra tidligere erfaringer, og det vi ennå ikke har jobbet oss gjennom.
2.95 Tanken er også at vi fortsatt har mye å utvikle. Det vi en dag skal bli, er allerede i oss som muligheter. Våre evner, våre handlinger og også vårt ansvar for det vi har gjort mot andre, finnes allerede som spor i den astrale og eteriske kroppen.
2.96 Når vi da står utenfor kroppen, møter vi oss selv helt «nakent» som et sjelsvesen. Vi ser tydelig hvem vi er, uten noe som skjuler det. Og i det øyeblikket kan vi også forstå hvor langt vi fortsatt har igjen. Vi ser forskjellen mellom det vi er nå, og det vi kunne blitt – det idealet av utvikling som ligger foran oss.
2.97 Dette kan være en sterk og krevende opplevelse, fordi vi ser oss selv helt ærlig, uten filter!
2.98 I dette øyeblikket forstår vi hvor langt vi egentlig står fra det som er helt fullkomment. Vi ser tydelig hvor mye vi fortsatt mangler for å nå det nivået av utvikling som beskrives som det høyeste eller mest perfekte.
2.99 Dette er opplevelsen som hører til det som kalles «opplysning» eller illumination. Det er også det som blir beskrevet som møtet med «terskelens vokter» – the Guardian of the Threshold.
2.100 Det er viktig å forstå at dette ikke er noe som plutselig blir skapt i det øyeblikket vi opplever det. Det vi ser da, har hele tiden vært der, som en del av oss selv. Forskjellen er bare at vi vanligvis ikke ser det. Vi er så tett knyttet til oss selv at vi ikke klarer å stå utenfor og se oss selv tydelig.
2.101 Når vi derimot får denne opplevelsen, er det som om vi møter en slags «figur» som representerer alt dette. Denne figuren kalles terskelens vokter. Den fungerer som en slags beskyttelse. Den hindrer oss i å møte denne sterke opplevelsen før vi er klare for det.
2.102 For dette er ikke noe som er lett å håndtere. Man må først bli sterk nok til å tåle å se seg selv helt ærlig. Man må kunne se både hva man er nå, og hva man kan bli i fremtiden.
2.103 Samtidig må man klare å møte dette uten frykt eller avsky. Man må ha tillit til at det er mulig å utvikle seg videre og rette opp det som ikke er godt nok. Evnen til å tåle denne opplevelsen må bygges opp på forhånd. Det er en viktig del av forberedelsen til klarsyn.
2.104 Denne forberedelsen handler om å styrke de positive kreftene i seg selv. Man må utvikle mot, indre frihet, kjærlighet, klar tenkning og sterk vilje. Man må bli mentalt og følelsesmessig robust.
2.105 Målet er at man ikke skal møte denne opplevelsen som en svak person, men som en sterk og stabil person.
2.106 Hvis man derimot fortsatt er preget av mye frykt og usikkerhet, kan denne opplevelsen bli for tung. Da kan møtet med terskelens vokter bli vanskelig å håndtere, og i verste fall skadelig.
2.107 Her ser vi at det finnes bestemte krav som må oppfylles før man kan begynne å utforske de åndelige verdenene. Disse verdenene kan gi innsikt i noe av det høyeste vi kan tenke oss i menneskets utvikling. Samtidig krever de en stor forandring i oss selv. Vi må utvikle oss på en dyp måte, slik vi har vært inne på i de «spesielle øyeblikkene» der vi trekker oss bort fra det ytre.
2.108 I vår tid er det en stor fordel å kunne høre hva mennesker med erfaring fra disse områdene har opplevd. Selv om vi ikke ser det selv, kan vi likevel forstå det med tankene våre.
2.109 Ved å prøve å forstå det klarsynte mennesker forteller, og ved å tenke gjennom det i lys av egne erfaringer, kan vi etter hvert oppleve at det gir mening. Da gjør vi noe viktig og riktig for vår egen utvikling.
2.110 Tanken er at vi først bør bli kjent med antroposofi før vi prøver å utvikle klarsyn. Vi må lære oss disse ideene grundig.
2.111 Når vi gjør det, kan disse tankene styrke oss. De kan gi oss ikke bare forståelse, men også sterkere følelser, vilje og tanker. Det er som om sjelen blir sterkere og mer robust – nesten som stål som er blitt herdet.
2.112 Hvis vi har gått gjennom en slik indre utvikling, vil møtet med terskelens vokter bli helt annerledes. Frykt og uro vil ikke ta over på samme måte. Vi vil være bedre forberedt og mer stabile.
2.113 Når en person først har hatt denne opplevelsen og virkelig har møtt seg selv, begynner verden å se annerledes ut. Alt får et nytt preg.
2.114 Det kan sammenlignes med dette: Man kan tro at man vet hva ild er. Men egentlig har man bare sett en liten del av sannheten.
2.115 Tenk deg at du ser spor etter hjul på en vei. Hvis du bare ser sporene, kan du tro at det er hele virkeligheten. Men i virkeligheten er sporene bare tegn på noe annet – en vogn som har kjørt der, med en person inni. Sporene er bare et ytre tegn. Den virkelige årsaken er vognen og personen.
2.116 På samme måte kan det vi oppfatter med sansene våre være bare ytre tegn. Hvis vi tror at dette er hele virkeligheten, tar vi feil. Vi ser bare overflaten, ikke det som egentlig ligger bak.
2.117 Det vi ser som flammer og ild med sansene våre, er bare en liten del av det som egentlig finnes. Forholdet mellom det vi ser og det som virkelig er bak, kan sammenlignes med sporene på en vei og personen som satt i vognen som kjørte der.
2.118 Flammene er bare et ytre tegn. Bak det vi ser som ild, og det vi kjenner som varme, finnes det noe mer – en åndelig virkelighet som ligger bak det hele. Det samme gjelder andre ting rundt oss. Når vi puster inn luft, ser lys eller hører lyd, opplever vi bare det ytre laget.
2.119 Bak disse opplevelsene finnes det, ifølge denne tankegangen, aktive krefter eller vesener – noe åndelig og levende. Det vi sanser, er bare «ytterlaget» eller «klærne» til disse dypere kreftene. Ild, luft, lys og lyd er altså ikke bare fysiske fenomener. De blir sett på som uttrykk for noe mer, noe som ligger bak og gir dem liv.
2.120 Dette betyr at verden rundt oss ikke bare er det vi kan se og ta på. Den har også en dypere side, som ikke er synlig med vanlige sanser.
2.121 I det som kalles hemmelig lære eller mysterietradisjon, blir denne opplevelsen beskrevet som en «gjennomgang av elementverdenene». Før trodde man at ild, slik vi ser den, var en virkelig ting i seg selv. Men nå begynner man å forstå at det finnes levende vesener bak det vi ser.
2.122 Man blir kjent med ild på en helt ny måte. Ikke bare som flammer og varme, men som noe som har en «sjelside». Det snakkes om «ildvesener» eller det som kan kalles ildens indre natur.
2.123 Dette kan sammenlignes med oss selv. Kroppen vår er det ytre, men bak den finnes sjelen vår. På samme måte er det med ild: det vi ser, er bare det ytre. Bak dette finnes noe mer – en åndelig virkelighet.
2.124 Når man begynner å oppleve dette direkte, går man inn i et nytt område av virkeligheten. Det føles som om man beveger seg blant disse kreftene eller «vesenene», ikke bare observerer dem utenfra.
2.125 I denne tradisjonen kalles det å «leve i ildens element». Det betyr at man ikke lenger bare ser ild som noe fysisk, men opplever det som noe levende og åndelig.
2.126 Det samme gjelder luft. Når det vi puster inn ikke lenger bare oppleves som luft, men som noe som også har en indre, levende side, sier man at man lever i luftens element.
2.127 Etter møtet med terskelens vokter – altså etter at man har oppnådd en dypere selvinnsikt – kan man begynne å oppleve disse elementene på en ny måte. Da handler det ikke lenger bare om ild og luft, men også om vann og jord.
2.128 Disse fire elementene blir sett på som områder der ulike åndelige vesener finnes og virker.
2.129 En person som har nådd dette nivået, opplever ikke lenger elementene bare som fysiske ting. I stedet opplever han dem som uttrykk for noe levende og åndelig. Det vi til vanlig kaller jord, vann, luft og ild, blir da forstått som ytre uttrykk – som «overflaten» av noe dypere.
2.130 Bak det faste (jord), det flytende (vann), det luftige (luft) og det varme og brennende (ild), finnes det ifølge denne tankegangen åndelige krefter eller vesener. Dette betyr at naturen rundt oss ikke bare er materie. Den blir sett på som gjennomstrømmet av liv og bevissthet på et dypere nivå.
2.131 Men disse vesnene i elementene er ikke de høyeste. Når man har gått gjennom erfaringene knyttet til ild, luft, vann og jord, kan man nå et nytt nivå. Da begynner man å oppleve vesener som står «over» disse – som skaperne bak dem.
2.132 Hvis vi ser på verden rundt oss, består alt av disse fire elementene: det faste (jord), det flytende (vann), det luftige (luft) og det varme (ild). Planter, dyr, steiner og mennesker – alt er bygget opp av disse.
2.133 Samtidig vet vi at det finnes krefter som påvirker alt dette. Et tydelig eksempel er solen. Den gir lys og varme og gjør at liv kan vokse frem. Den får planter til å spire og utvikle seg.
2.134 På en fysisk måte ser vi solen fordi den sender ut lys. Men vi ser den bare når den er over horisonten. Når den går ned, blir det mørkt, og vi kan ikke se den lenger.
2.135 I den åndelige verden er det annerledes. Der finnes det ikke mørke på samme måte som i den fysiske verden.
2.136 Når en person utvikler klarsyn, slik vi har beskrevet, begynner han å se mer. Han ser ikke bare ild, luft, vann og jord, men også det som ligger bak – de åndelige vesnene i elementene.
2.137 Og bak disse igjen kan han oppleve noe enda høyere.
2.138 Disse høyere vesnene kan sammenlignes med solen. På samme måte som solen gir liv til jorden, står disse høyere åndelige kreftene over elementvesnene.
2.139 Man kan si at man går fra å oppleve «elementenes vesener» til å oppleve deres «skapere».
2.140 Dette kalles noen ganger den «åndelige solen». Når en person når dette nivået, opplever han denne åndelige solen på samme måte som vi opplever den fysiske solen med øynene.
2.141 Det er som om noe lyser opp fra innsiden, og det som før var mørkt, blir synlig.
2.142 Et interessant poeng er når denne opplevelsen skjer. I vanlig liv er vi mest «i mørket» når vi sover. Fra vi sovner til vi våkner, er vi vanligvis ikke bevisste på den åndelige verden.
2.143 Dette mørket blir sterkere og sterkere gjennom natten, og når sitt høydepunkt – som en slags «åndelig midnatt».
2.144 På et tidlig nivå av klarsyn kan man oppleve noe av den åndelige verden før og etter dette punktet. Men akkurat når «mørket» er på sitt sterkeste, kan det fortsatt være vanskelig å se.
2.145 Men når klarsynet utvikles videre, skjer det noe nytt. Da begynner det å bli lys nettopp på dette mørkeste punktet.
2.146 Det betyr at når et vanlig menneske er lengst borte fra bevissthet og innsikt, kan den klarsynte oppleve det motsatte. Da åpner det seg en ny form for lys og forståelse.
2.147 Dette øyeblikket kalles «å se solen ved midnatt». Det betyr ikke en fysisk sol, men en åndelig opplevelse av høyere vesener – de skapende kreftene bak alt.
2.148 Det er altså et punkt der mørket blir til lys, og der man opplever noe av det høyeste i den åndelige verden.
2.149 Dette er de stegene som mennesker til alle tider har måttet gå gjennom for å utvikle klarsyn. Det gjelder også i dag. Målet er å kunne se bak «sløret» som skjuler den dypere virkeligheten – det som ligger bak det vi oppfatter gjennom de fire elementene.
2.150 Disse stegene følger en bestemt rekkefølge. Først opplever man en indre frihet, som om man er noe mer enn kroppen – litt som et sverd i en slire. Deretter kan man få følelsen av å være utenfor kroppen, som om sverdet trekkes ut av sliren.
2.151 Neste steg er møtet med terskelens vokter. Etter det begynner man å oppleve det som kalles elementenes vesener – altså de åndelige kreftene bak ild, luft, vann og jord. Da oppleves det som om man beveger seg blant dem, omtrent slik vi til vanlig omgås andre mennesker.
2.152 Til slutt kommer opplevelsen av noe enda høyere: å møte det som står over disse vesnene – deres leder eller opphav. Dette er det som tidligere ble beskrevet som den «åndelige solen».
2.153 Disse stegene har vært kjent i lang tid. De har blitt beskrevet på mange måter, men ingen beskrivelse blir helt fullstendig. Likevel gir de en retning – en vei opp mot det som kalles de åndelige verdenene.
2.154 Vi har sett på dette for å forstå hva mennesket selv må gjøre for å nærme seg det åndelige. Det handler ikke bare om kunnskap, men om indre utvikling og erfaring.
2.155 Videre må vi også se nærmere på hva man faktisk opplever i disse verdenene, og hvilke mer konkrete forberedelser som kreves for å nå dit.
2.156 Når vi har fått et bilde av dette – slik det er beskrevet i vestlig tradisjon – kan vi begynne å sammenligne det med det som finnes i østlig visdom og gamle tradisjoner.
2.157 Gjennom en slik sammenligning kan vi prøve å forstå hvordan disse ulike formene for visdom henger sammen. I denne sammenhengen blir Kristus-impulsen brukt som et slags lys for å tolke og forstå eldre visdomstradisjoner.
3. Den fysiske og den astrale verden – hva de er
3.1 Vi har blitt gjort oppmerksomme på at mennesker på et visst utviklingsnivå begynner å oppleve verden annerledes. Da blir ting som varme, luft og vann ikke bare sett som fysiske fenomener, men som noe levende og gjennomtrengt av ånd. Dette stadiet blir beskrevet som det å «trenge inn i elementenes åndelige verden».
3.2 Samtidig er det viktig å være nøye med ordene som brukes her. De er ikke valgt tilfeldig, men er ment helt presist. Det blir understreket at uttrykket er «elementenes ånder» (Spirits of the Elements), og ikke «elementarånder» (Elementary Spirits). Denne forskjellen er viktig, og den må forstås riktig.
3.3 Det må understrekes at når vi beveger oss inn i det som kalles ikke-sanselige eller høyere områder, så oppdager vi at det finnes flere verdener enn den vi vanligvis opplever med sansene våre. Disse verdenene ligger skjult bak det vi kan se og forstå med vanlig tenkning. To slike verdener blir særlig nevnt: den astrale verden, også kalt sjelsverdenen, og en enda dypere verden som kalles den åndelige verden.
3.4 Det finnes tydelige forskjeller mellom vår fysiske verden og disse høyere nivåene. I den fysiske verden er en av de viktigste lovene at alt blir til og forsvinner igjen. Overalt ser vi at levende vesener blir født og dør. Selv om ting som steiner og mineraler kan virke varige og uforanderlige, viser det seg at også de forandrer seg hvis vi ser på dem over lang tid. Dermed gjelder loven om vekst og forfall for hele den fysiske verden.
3.5 Når man begynner å observere den astrale verden, oppdager man at den fungerer annerledes enn den fysiske. Her er det ikke fødsel og død som er det viktigste, men forandring. Alt er i stadig bevegelse og går over fra én form til en annen. Det er som om hele denne verdenen består av levende bilder som hele tiden skifter.
3.6 Dette gjelder også menneskets egen astrale kropp, som blir beskrevet som en slags aura eller sky rundt kroppen. Denne forandrer seg nesten hele tiden, avhengig av hva vi føler, tenker og vil. Sterke følelser, rolige tanker eller skiftende stemninger påvirker hvordan denne auraen ser ut. Farger og former oppstår og forsvinner etter hvert som tankene og følelsene våre endrer seg. Likevel har hver person et visst grunnpreg – en slags grunnfarge eller karakter – som henger sammen med personligheten.
3.7 Forandring er altså en helt grunnleggende egenskap ved den astrale kroppen. Vi har også sett at det en person møter i den astrale verden, avhenger av hvordan han selv er forberedt. Det som oppleves som godt eller vanskelig, henger sammen med ens egen indre tilstand.
3.8 Evnen til å forandre seg er så sterk i denne verdenen at også vesnene der kan skifte karakter. De kan gå fra å virke gode til å virke negative, fra lys til mørke.
3.9 I den egentlige åndelige verden finnes det noe som er mer stabilt og varig, selv om det ikke er helt uforanderlig. Det er en form for kontinuitet der, som ikke finnes på samme måte i den fysiske eller astrale verden.
3.10 Derfor må menneskets indre – det som virkelig er oss – bevege seg gjennom den åndelige verden hvis det skal fortsette å eksistere fra ett liv til et annet. Det er bare der man finner en slik sammenheng og varighet, ikke som noe ytre og fast, men som en indre kontinuitet.
3.11 Den fysiske verden er preget av vekst og forfall. Den astrale verden er preget av stadig forvandling, og den åndelige verden av en viss varighet og sammenheng. Mennesket er bygget opp av krefter fra alle disse nivåene. Den fysiske verden ser vi direkte, mens de andre verdenene først åpner seg når vi utvikler evner til å oppfatte det som ligger utenfor sansene. Da begynner vi å forstå at det som vanligvis er skjult, likevel er like virkelig. Når vi i hverdagen oppfatter noe som ild eller luft, ser vi bare det ytre uttrykket. Selve «vesenet» bak dette må søkes i en høyere verden. For å forstå hva ild egentlig er, må man derfor løfte seg til et nivå over den fysiske verden, fordi det som viser seg som ild her, bare er et uttrykk for noe som egentlig hører hjemme på et høyere plan.
3.12 Dette gjelder ikke bare naturen rundt oss, men også det som skjer inni oss. Tanker, følelser og opplevelser hører til den verden vi lever i, på samme måte som farger, lyder og lukter. Men bak alt dette finnes det dypere krefter. Derfor er heller ikke det vi vanligvis kaller «jeg», vårt egentlige selv. Det høyere selvet finnes på et nivå bak tankene og følelsene våre, og det kan bare oppleves når vi utvikler en dypere innsikt. I vanlig liv merker vi bare en svak refleks av dette gjennom det vi kaller samvittighet. Når vi gjør noe galt, kjenner vi en indre uro og et behov for å rette opp det som er gjort.
3.13 Fra et åndelig perspektiv beskrives dette annerledes. Da kan man se at tanker og følelser skaper former i den astrale verden. Når en person gjør noe urett, oppstår slike former rundt ham. Disse formene løsner fra personen og finnes i omgivelsene, og de har en bestemt karakter avhengig av tankene og følelsene som skapte dem. Klare tanker danner tydelige former, mens sterke og urolige følelser gir mer kaotiske former.
3.14 Det som er viktig, er at disse formene ikke forblir tomme. De tiltrekker seg vesener fra andre nivåer, som fyller dem med liv. Det er disse vesnene som gir følelsen av samvittighet sin kraft. Hvis de ikke var til stede, ville vi ikke oppleve den samme indre uroen. Når mennesket begynner å merke dette – selv uten å forstå det fullt ut – oppstår den gnagende følelsen vi kaller dårlig samvittighet.
3.15 Dette eksempelet viser at det man oppfatter med åndelig syn, kan være veldig annerledes enn det man ser med vanlige sanser. Det vi opplever i hverdagen, gir bare en ytre og begrenset forståelse av virkeligheten.
3.16 Hvis en person skal komme i kontakt med det som her kalles «samvittighetens ånder» – altså de kreftene som virker i den astrale verden – må han se dypere enn bare selve følelsen av samvittighet. Han må «se gjennom» denne opplevelsen og inn i de høyere nivåene, på samme måte som man må gå bak det fysiske for å forstå de åndelige kreftene bak naturen.
3.17 Fra ulike foredrag vet vi at menneskets bevissthet har forandret seg gjennom lange tidsperioder. Den bevisstheten vi har i dag, er annerledes enn den mennesker hadde tidligere. For eksempel var bevisstheten hos mennesker i den første perioden etter Atlantis (den såkalte post-atlantiske tiden) forskjellig fra vår, og enda mer forskjellig fra den som fantes i selve Atlantis-tiden.
3.18 Den klare og våkne bevisstheten vi har i dag, har utviklet seg gradvis. Tidligere hadde mennesker en mer uklar, men samtidig mer «klarsynt» form for opplevelse av verden.
3.19 Jo lenger tilbake vi går i menneskets utvikling, desto mer finner vi spor av denne gamle formen for klarsyn. Det betyr at mennesker tidligere opplevde verden på en annen måte enn vi gjør nå.
3.20 Vi trenger ikke gå mer enn noen tusen år tilbake i tid før vi finner mennesker som ikke bare opplevde fysisk ild, men som også kunne «se gjennom» den og oppfatte de åndelige kreftene bak den. Etter hvert skjedde det en endring: den åndelige verden trakk seg mer og mer tilbake fra menneskets bevissthet, og oppmerksomheten ble rettet mot den fysiske verden.
3.21 Dette gjaldt ikke bare det vi oppfatter med sansene, men også hele vårt indre liv. I dag blir det for eksempel sagt at en åndelig seer kan oppfatte former i den astrale verden rundt et menneske, knyttet til noe som samvittighet. Våre forfedre, som hadde en form for klarsyn, må derfor ha kunnet se slike former direkte.
3.22 Slik ild skjuler de åndelige kreftene bak seg, skjuler også samvittigheten – den indre stemmen – de dypere kreftene som ligger bak. I tidligere tider kunne mennesker oppfatte disse astrale fenomenene direkte. Men de hadde ikke det vi i dag kaller samvittighet, fordi denne indre følelsen ennå ikke var utviklet.
3.23 I dag er det motsatt: vi opplever samvittigheten som en indre stemme, men ser ikke det som ligger bak den. De åndelige kreftene som virker gjennom samvittigheten, er skjult for oss, og kan bare oppfattes av en som har utviklet en mer avansert form for innsikt.
3.24 Dette eksempelet er valgt med vilje, fordi det gir et konkret bilde av det som blir forklart. Det er faktisk mulig å peke på et bestemt tidspunkt i historien der overgangen skjedde – fra at mennesker oppfattet samvittighet som noe ytre, til at den ble en indre stemme.
3.25 Et tydelig eksempel finner vi i gresk litteratur. Hvis vi sammenligner historien om Orestes slik den blir fortalt av Aeschylus, med hvordan den senere blir fremstilt av Euripides, ser vi en klar forskjell. Mellom disse to – som levde bare noen få tiår fra hverandre – skjedde en viktig endring i menneskets måte å oppleve verden på.
4. Utviklingsstadier: Saturn, Sol, Måne, Jord
Vi kan nå spørre: Finnes alle åndelige vesener bak det vi kan se og oppleve med sansene våre? Eller finnes det også vesener som ikke viser seg i det hele tatt i den fysiske verden?
Svaret som gis, er at selv om det finnes åndelige krefter bak alt vi opplever, finnes det også mange åndelige vesener som vi ikke kan oppfatte verken gjennom sansene eller gjennom vårt indre liv. Det betyr at den åndelige verden er mye større enn det vi vanligvis opplever – både utenfor oss og inni oss.
Gjennom tidligere forklaringer vet vi at mange ulike åndelige vesener har vært med i utviklingen av jorden og alt liv på den. Disse har påvirket mennesker, dyr, planter og mineraler. Bak alt vi ser rundt oss finnes det derfor en rik og kompleks åndelig virkelighet.
Men det er viktig å forstå at navnene vi bruker på slike vesener ikke alltid viser til enkeltindivider. Ofte beskriver de heller en rolle eller en oppgave. Et vesen kan utvikle seg og få en annen funksjon senere, selv om det har samme navn.
Jorden har ikke bare hatt tidligere stadier som Saturn, gamle Sol og gamle Måne – det fantes også egne åndelige «riker» knyttet til disse stadiene. Disse var veldig forskjellige fra det vi kjenner i dag, og kan bare beskrives med bilder og sammenligninger.
For eksempel blir det sagt at på Saturn fantes det bare en slags varme, på gamle Sol ble dette til luft, og på gamle Måne til vann. Først på jorden oppsto det faste stoffet. Men dette er bare en forenkling, fordi det som fantes den gangen, var veldig annerledes enn det vi kjenner i dag.
Likevel lever alt dette videre i en forandret form i jorden slik den er nå. Det som ble lagt som en begynnelse i tidligere tider, finnes fortsatt, men har utviklet seg.
Da jorden oppsto, inneholdt den alt fra disse tidligere stadiene. Derfor må vi forstå at det finnes flere nivåer og typer av åndelige vesener som alle har vært med i utviklingen.
I gamle tider hadde mennesker en mer intuitiv forståelse av dette. Når de snakket om tallet tre, handlet det ikke bare om et tall, men om noe konkret: de tre tidligere stadiene – Saturn, Sol og Måne. Når jorden kom til, ble dette til fire. Derfor opplevde de en dyp mening i forholdet mellom tre og fire.
Hvis vi ser videre på jordens utvikling, kan vi spørre: Hvordan har ulike åndelige vesener deltatt i denne prosessen?
Noen vesener utviklet seg på gamle Sol og trengte derfor solen videre. Det var disse som «tok med seg» solen bort fra jorden og fortsatte å påvirke jorden utenfra. Andre vesener, som hadde utviklet seg tidligere (helt tilbake til Saturn), kunne bli igjen og senere sørge for at månen ble skilt ut. Disse påvirket menneskets indre utvikling.
Etter at månen skilte seg ut, var jorden fortsatt i en veldig kaotisk tilstand. Den så ikke ut som i dag. Det fantes ikke klare former som planter, dyr og mennesker. Alt var mer uordnet.
Det var først gjennom påvirkning fra solen og månen at verden slik vi kjenner den i dag, gradvis ble til. Solens krefter bidro til å forme det ytre – naturen og kroppene våre – mens månens krefter påvirket det indre livet, som følelser og tanker.
Dette viser også noe viktig: Selv om all gammel kunnskap hadde blitt borte, kunne mennesker fortsatt oppdage disse sannhetene gjennom utvikling av indre evner. På samme måte som man kan oppdage matematikk selv, kan man også utforske åndelige sannheter direkte.
For å forstå forbindelsen mellom gammel visdom og moderne innsikt, kan vi se på en historisk person: Pherecydes of Syros. Han levde før den kjente greske filosofien og regnes som en tidlig tenker.
Han snakket om tre grunnkrefter i verden, som han kalte Zeus, Kronos og Chthon. Disse navnene representerer ikke bare guder, men dypere prinsipper. Kronos kan kobles til det som tidligere ble kalt Saturn, Zeus til solkreftene, og Chthon til jorden i en tidlig, kaotisk tilstand.
Han beskrev hvordan jorden (Chthon) ble til «Gea» – altså den jorden vi kjenner – fordi den ble påvirket av Zeus. Det betyr at solen, gjennom sine krefter, «kledde» jorden med liv. Dette er et bilde på hvordan planter, dyr og mennesker oppsto.
Dette viser hvordan gamle vismenn brukte bilder og historier for å beskrive det som i dag forklares mer direkte.
Men det betyr ikke at all visdom alltid er helt lik. Selv om mange ideer går igjen, skjer det en utvikling. Akkurat som en plante utvikler seg fra rot til blomst, utvikler også menneskets forståelse seg.
Her kommer en viktig forskjell mellom østlig og vestlig tenkning. Østlig tradisjon legger ofte vekt på det som er evig og uforanderlig. Vestlig tenkning legger mer vekt på utvikling og historie – at ting faktisk forandrer seg og går fremover.
Begge perspektivene kan være riktige, men teksten sier at vi må forstå utvikling for å få hele bildet.
Et eksempel på dette er et gammelt vesen kalt Indra fra indisk tradisjon. Dette vesenet knyttes til luft, pust og kraft. Men også slike vesener utvikler seg over tid.
Det blir sagt at Indra på et tidspunkt ble påvirket av Kristus-kraften og utviklet seg videre. Etter dette reflekterte han denne kraften videre, litt som månen reflekterer sollys. Denne reflekterte kraften ble senere oppfattet som Jahve eller Jehova.
Poenget med dette eksempelet er å vise at også åndelige vesener utvikler seg. De er ikke statiske. Historie skjer ikke bare på jorden – den skjer også på et åndelig nivå.
Dette er en viktig idé: Det som skjer i den fysiske verden, er bare et ytre uttrykk for noe som skjer på et dypere plan. For å forstå verden fullt ut, må vi derfor også prøve å forstå denne indre, åndelige utviklingen.