Østen i Vestens lys

Evighet og Tid

Tålmodighet, eller evnen til å vente, er et ufravikelig krav i alle livets områder. Feil er uunngåelige, og vi må ikke sørge over dem. Naturen bekymrer seg ikke over sine utallige feil, for vesenene bak naturen vet at den høyere åndelige loven uunngåelig vil føre til at det som er bestemt, blir virkeliggjort.

På samme måte må studenter av antroposofi lære å vente i tro på hendelser som skal modnes i tidens skjød. Og det sentrale punktet i denne troen, dens faste grunnlag, er symbolet korset – slik det blir belyst gjennom en forståelse av Kristusprinsippet.

Hvis vi har kommet til å erkjenne realiteten av Kristusprinsippet, forstår vi at dette prinsippet er en kraft, en levende kraft, og at det har vært forbundet med menneskelivet på jorden siden den gang det i kroppen til Jesus fra Nasaret forente seg med ett bestemt menneske.

Siden den tid har det vært med oss og virket blant oss, og vi kan bli deltakere i dets virke dersom vi søker å anvende alle midler som står til vår disposisjon for å forstå det, på en slik måte at vi gjør det til selve livet i våre egne sjeler.

Når vi imidlertid forstår Kristusprinsippet på denne måten, og vet at det er til stede i menneskeheten her på jorden, og er i stand til å nærme oss det og øse livets vann fra kilden, da får vi en form for tro som vet å vente – ikke bare på alt som må modnes i tidens skjød, men også på det som med sikkerhet vil modnes for oss mennesker, dersom vi bare har tålmodighet.

Når vi innenfor denne forgjengelige tilværelsen griper Kristusprinsippet, vil det for oss modnes – i det forgjengeliges skjød – det uforgjengelige, det evige, det udødelige. Ut av tidens skjød blir det for oss mennesker født det som er hinsides tiden.

Hvis vi står på dette faste grunnlaget, bygger vi ikke på en blind tro, men på en tro gjennomtrengt av visdom, sannhet og kunnskap, og vi kan si: Det som må skje, vil skje; og ingenting hindrer oss i å legge våre beste krefter inn i det vi anser som uunngåelig. Troen er korsets sanne frukt; det er den som alltid roper til oss: «Se på dine nederlag, som synes å innebære døden for ditt skapende arbeid; vend deg så fra dine nederlag til korset, og husk at på korset hang kilden til grenseløst, evig liv, som overvinner døden ikke bare for seg selv, men for hele menneskeheten.»

Av troen springer mot og utholdenhet. Men mot, utholdenhet og tro alene er ikke tilstrekkelig; en annen nødvendig faktor må i økende grad tre frem etter hvert som vi går fremtiden i møte, og må bli en stadig større del av alt som kan virkeliggjøres for menneskehetens fremtid. Og dette er at vi må bli i stand til aldri å bli forvirret over en idé når vi først har erkjent dens riktighet.

Vi må kanskje tusen ganger innrømme at den ikke kan virkeliggjøres umiddelbart, at vi må vente med tålmodighet og uten å vakle, selv om vi tror at Kristus-kraften virker i menneskehetens utviklende liv på en måte som vil føre alt frem til fødsel på det rette tidspunkt i tidens skjød. Likevel må vi være i stand til å dømme om riktigheten – den ubestridelige riktigheten – i innholdet av vårt åndelige liv.

Dersom vi kan vente på resultatene, vil de tilfellene hvor vi bare må vente når det gjelder å avgjøre hva som er sant, viselig og rett, bli færre og færre. Korset alene gir livskraftig mot og tro til vår rette forståelse; men lysbærerens stjerne, Lucifers stjerne, kan – dersom vi overgir oss til den – opplyse oss hvert øyeblikk om riktigheten og den ubestridelige gyldigheten av de åndelige idéene i oss.

Dette er det andre kraftsenteret vi må stå fast på; vi må være i stand til å tilegne oss kunnskap som går inn i livets dyp, som går bak de ytre, materielle fremtoningene, og som sender sine stråler fra stedet der det er lys, selv når alt for menneskelige øyne og forstand synes å være mørkt.

Det var nødvendig for menneskehetens utvikling at mørket for en tid skulle råde, og de neste kapitlene vil i økende grad vise hvor nødvendig dette var. Denne nødvendigheten er på en dyp måte antydet i Johannesevangeliet. Dette mørket ble opplyst av det vi kaller Kristusprinsippet, Kristus.

En vidunderlig vakker legende forteller oss at da Lucifer falt fra himmelen til jorden, falt en kostbar stein fra hans krone. Denne kostbare steinen – slik legenden fortsetter – ble til karet som Kristus Jesus brukte da han holdt det hellige måltid med sine disipler; det samme karet mottok Kristi blod da det fløt på korset, og ble brakt av engler til den vestlige verden, hvor det mottas av dem som ønsker å komme til en sann forståelse av Kristusprinsippet. Ut av steinen som falt fra Lucifers krone, ble den hellige gral dannet.

Denne kostbare steinen er i en viss forstand ikke noe annet – jeg nevner det bare her, ettersom det vil bli lagt klarere frem for deres sjeler i de neste kapitlene – enn egoets fulle kraft. I mørket måtte dette menneskelige ego forberedes på en ny og mer bevisst erkjennelse av lyset fra Lucifers stjerne. Dette ego måtte skolere seg gjennom Kristusprinsippet; det måtte modnes ved hjelp av steinen som falt fra Lucifers krone, det vil si gjennom antroposofisk visdom, for igjen å bli i stand til å bære lyset som ikke kommer utenfra.

Dette lyset, som bare skinner i oss når vi selv har kraft til å gjøre det som kreves for å tilegne oss det, må igjen skinne i verden. Slik vet mennesker som betrakter fremtiden med full forståelse, at antroposofisk arbeid er arbeid med det menneskelige ego, som vil gjøre det til et kar som igjen kan motta lyset som lever i et område hvor vår synsevne og vår forstand i dag bare oppfatter mørke og natt.

En gammel legende forteller oss at natten opprinnelig hersket. Denne natten er imidlertid det som i dag er fylt av mørke. Men dersom vi gjennomtrenger oss med lyset som stiger frem for oss når vi forstår lysbæreren, den andre ånden Lucifer, da vil vår natt bli vendt til dag. Våre øyne kan ikke se dersom ikke det ytre lyset opplyser gjenstandene omkring oss; vår forstand svikter dersom den blir bedt om å trenge bakenfor tingenes ytre natur. Men Lucifers stjerne, som når frem til oss gjennom klarsynt erkjennelse, kaster sitt lys over det som bare synes å være natt, og forvandler det til dag.

Og dette tar også fra oss all lammende og sløvende tvil. Da forstår vi Kristi kors i Lucifers stjerne. Det kan sies at det er den antroposofiske åndelige livsoppgavens misjon for fremtiden å gi oss, på den ene siden, sikkerhet og styrke slik at vi, fast forankret i det åndelige liv, kan bli mottakere av lysbærerens lys, og på den andre siden å få oss til å støtte oss fast på klippen av urokkelig overbevisning om at ingenting som skal skje gjennom samvirket av krefter i verden, vil unnlate å skje.

Bare gjennom denne todelte vissheten vil vi være i stand til å utføre det vi har å gjøre i verden; bare gjennom denne todelte vissheten vil vi lykkes i å føre antroposofien inn i livet.

Derfor må vi klart erkjenne at vi ikke bare har oppgaven å forstå Lucifers stjerne, slik den har strålt gjennom menneskehetens utvikling frem til den kostbare steinen falt ut av Lucifers krone, men at vi må motta denne steinen i dens forvandlede skikkelse som den hellige gral; at vi må forstå korset i stjernen; vi må vite at vi må forstå den lysende visdom som skinte i verden i urtidene, og som vi i dyp ærbødighet hedrer som førkristen visdom.

Til denne må vi virkelig se opp med full hengivenhet, og til den føye det som kunne gis til verden gjennom korsets misjon. Ikke den minste del av førkristen visdom, av Østens lys, må gå tapt for oss. Vi ser opp til Phosphoros, lysbæreren; og vi ærer denne lysbæreren som det vesen gjennom hvilket vi alene lærer å forstå hele den dype, indre meningen i Kristus; men side om side med Phosphoros ser vi Christophoros, Kristusbæreren, og vi søker å fatte antroposofiens oppgave på en slik måte at den bare kan fullbyrdes dersom symbolene fra disse to verdenene virkelig «forenes i kjærlighet». Hvis dette er vår forståelse av antroposofiens oppgave, vil Lucifer lede oss til tryggheten i et lysfylt åndelig liv, og Kristus vil lede oss til sjelens indre varme, som stoler på og tror at det vil skje som kan kalles det eviges fødsel ut av det timelige.

Og vi vil videre erkjenne at det finnes et lys fra Vesten, som skinner for å gjøre det som har sitt opphav i Østen mer lysende enn det er ved sin egen kraft. En ting blir lysende gjennom det lyset som opplyser den. Derfor må ingen si at det skjer noen som helst forfalskning av østlig visdom når Vestens lys skinner på den. Det vil vise seg at det som er vakkert og opphøyd, fremstår som mest vakkert og opphøyd når det blir opplyst av det edleste lys.

Dersom vi føler denne tanken og tar den inn i våre sjeler, slik at den fyller dem, vil vi kunne lære i det små – gjennom følelse og erkjennelse – det som vil skje i det store. Vi vil si: vi står fast forankret i våre sannheter og venter tålmodig på deres virkeliggjørelse, uansett hvor lenge den måtte bli utsatt.

Slik arbeider vi fra ett tidspunkt til et annet i den faste tro at dersom vi forstår vår oppgave riktig, arbeider vi for det mennesket bør arbeide for – for evigheten. For når det gjelder menneskelig arbeid, er evigheten fødselen av det som er modnet i tiden.