Kapittel 7. Altet i alt.

«Selv om alt er i Altet, er det like sant at Altet er i alt. Den som virkelig forstår denne sannheten, har oppnådd stor kunnskap.»

— Kybalion

Uttrykket alt i alt er en overlevning fra det eldgamle hermetiske maksimet nevnt ovenfor. Som Kybalion sier: «Den som virkelig forstår dette maksimet, som skjuler en av de største filosofiske, vitenskapelige og religiøse sannheter, har oppnådd stor kunnskap.»

Vi har til nå presentert den hermetiske læren om universets mentale natur — sannheten om at universet er mentalt og holdes i Altets bevissthet. Kybalion sier i avsnittet ovenfor: Alt er i Altet. Legg også merke til utsagnet om at Altet er i alt. Denne tilsynelatende selvmotsigelsen kan forstås når den ses i sammenheng med det guddommelige paradoks. Den gir en eksakt hermetisk beskrivelse av forholdet mellom Altet og dets mentale univers. Vi har så langt sett hvordan alt er i Altet. La oss nå undersøke litt nærmere det faktum at Altet er i alt. 

Den hermetiske læren lærer oss at Altet er immanent. Dette betyr at Altet eksisterer i sin egen opprettholdelse og ikke er avhengig av noe utenfor seg selv. En vanlig måte en lærer innen hermetismen illustrerer dette på, er gjennom prinsippet om sammenheng. Eleven blir bedt om å danne seg et mentalt bilde av noe — for eksempel en person, en idé, eller en form som en maler eller skulptør ønsker å uttrykke gjennom sin kunst. Eleven vil da oppdage at selv om bildet eksisterer utelukkende i bevisstheten, er dette bildet likevel immanent. På samme måte er også elevens egen bevissthet immanent. Ta deg et øyeblikk til å reflektere over dette, til du virkelig forstår ideen. 

For å ta et eksempel: La oss tenke oss at Othello, Jago, Hamlet, Lear og Richard III kun eksisterte i Shakespeares sinn da de ble unnfanget eller skapt. Men samtidig eksisterte Shakespeare også i hver av disse karakterene, og gav dem liv og Ånd. Hvem er så Ånden i karakterene vi kjenner som Micawber, Oliver Twist og Uriah Heep? Er det Dickens som ånder i dem, eller har hver av disse karakterene en egen, personlig Ånd uavhengig av sin skaper? Har kunstverk som Venus fra Medici, Den sixtinske madonna og Apollo Belvedere en selvstendig Ånd og virkelighet, eller representerer de kun den åndelige og mentale kraften til sine skapere?

Sett fra begge alternativenes respektive ståsted, sier det guddommelige paradoks at begge er sanne. Micawber er både Micawber og Dickens. Selv om Micawber kan sies å være Dickens, er Dickens likevel ikke identisk med Micawber. Mennesket kan, på samme måte som Micawber, utbryte: «Min skapers Ånd er iboende i meg, og likevel er jeg ikke ham!»

Hvor ulikt er ikke dette fra den sjokkerende halvsannheten som så høylytt kunngjøres av noen med begrenset visdom, og som roper ut: «Jeg er Gud!» Forestill deg stakkars Micawber, eller den sleipe Uriah Heep, som høytidelig kunngjør: «Jeg er Dickens!» Eller noen av de usle klossmajorene i et av Shakespeares skuespill, som med stolthet proklamerer: «Jeg er Shakespeare!»

Altet er i meitemarken, og likevel er meitemarken langt fra å være Altet. Og likevel gjenstår underet: For selv om meitemarken kun eksisterer som en tilsynelatende enkel skapning skapt i Altets sinn, er Altet immanent i meitemarken og dens minste byggeklosser. Kan det finnes noe større mysterium enn dette: Alt i Altet, og Altet i Alt? 

Den som studerer dette temaet vil selvfølgelig innse at illustrasjonene ovenfor nødvendigvis er ufullkomne, siden de fremstiller skapelsen av mentale bilder i en menneskelig, og dermed begrenset, bevissthet. På den annen side er universet en skapelse av Altet, som besitter en ubegrenset bevissthet. Prinsippet om sammenheng forteller oss at både en begrenset og en ubegrenset bevissthet kan skape mentale bilder, men at disse bildene befinner seg på ulike nivåer på én og samme skala. Dermed gjelder: Som ovenfor, så nedenfor. Som nedenfor, så ovenfor. 

Og i samme grad som vi erkjenner eksistensen av den Ånd vi alle bærer i oss, beveger vi oss mot lyset. Åndelig utvikling handler om å bli kjent med vår indre Ånd – å erkjenne, realisere og manifestere den i vårt liv. Prøv å holde fast ved denne definisjonen av åndelig utvikling, for den fanger essensen av hva sann religion virkelig er.

«Søk, o menneske, å finne den eminente veien som fører til evig liv som en sol. Søk bort fra mørkets slør. Bestreb å bli et lys i verden. Gjør deg selv til et kar for lyset. Et senter for det lyset som eksisterer på ditt plan.»

— Emerald Tablets 9:2

Det finnes mange plan av eksistens i universet, hvor alle har sine former for liv. Alt beveger seg oppover på en skala av åndelig utvikling. Nederst på skalaen finner vi den groveste formen for materie, og øverst på skalaen finnes kun Ånd – Altet. Alt som er skapt av Altet, og som fremtrer i mange ulike former, beveger seg stadig oppover på denne skalaen. All bevissthet streber mot Altet. Fremgang betyr å nærme seg Altet. Dette er budskapet fra de opplyste. 

Den hermetiske læren om den mentale skapelsesprosessen bak universet vi lever i, forteller oss at Altet først projiserer sin vilje fra sitt aspekt som det absolutte Vesen, mot sitt aspekt som skaper. Skapelsesprosessen settes i gang. Frekvensene i et medium senkes gradvis, inntil byggeklossene i materien oppstår. I denne prosessen eksisterer ånden i disse byggeklossene, og dermed blir Altet iboende i det som skapes. Hermetikerne sammenligner denne prosessen med den mentale prosessen hos en kunstner, forfatter eller oppfinner som blir så oppslukt av sin skapelse at han nesten mister bevisstheten om sin egen eksistens. Dette skapende stadiet kan forstås som en ekspansjon av guddommelig energi. 

Det evolusjonære stadiet kan kalles en kontraksjon av guddommelig energi. Vi kan se for oss en skala med to poler i hver ende: Den ene polen representerer den guddommelige energien som er lengst vekk fra Altet, mens den andre polen representerer den guddommelige energien i sin fullkomne enhet med Altet. Når Ånden når polen lengst borte fra Altet, begynner den evolusjonære prosessen, der ønsket om å vende tilbake til Altet vekkes. Alle hermetiske læresetninger bekrefter denne sannheten. 

I den hermetiske læren beskrives det at under ekspansjonen av guddommelig energi, vil frekvensene i et medium gradvis synke. På et tidspunkt opphører denne ekspansjonen helt. I denne fasen fremstår bevisstheten som en samlet enhet. Når ekspansjonen tar slutt og kontraksjonen begynner, begynner Altets bevissthet å manifestere seg i små, individuelle enheter. Den guddommelige bevisstheten som finnes i den skapte materien, vil til slutt vende tilbake til Altet når fasen med kontraksjon avsluttes. 

Bloggens kommentar:

«Det er syklusen bestående av den ekspanderende og kontraherende fasen som denne bloggen kaller himmelens hjertepuls. I den kontraherende fasen vil Ånd smelte sammen på samme måte som to svevende såpebobler treffer hverandre i luften og blir til en og hvor det ikke lenger er mulig å se at den nye og større såpeboblen noengang eksisterte som to mindre. Vi kan se den samme tendensen når forelskelse oppstår og to ikke ønsker annet enn å smelte sammen til eń.

Større enheter av Ånd inntar stadig mer komplekse og større biologiske strukturer. På et tidspunkt vil det samlede lyset som hviler i den biologiske strukturen bli så stort at intellekt og bevissthet blir til en. Dette er en helt naturlig del av denne fasen og mennesket eksisterer i et stadium av sin reise tilbake til Altet hvor dette er i ferd med å skje. En hendelse som er avgjørende før overgangen til Det store åndelige plan.

Samtidig vil alt som er skapt i den ekspanderende fasen, følge et visst mønster i den kontraherende fasen på sin reise tilbake til Altet. Ånd og materie har en form for sameksistens på alle plan. Selv i elementenes minste byggeklosser. I den kontraherende fasen vil disse byggeklossene være i en prosess hvor de hele tiden søker å skape større enheter. Byggeklossene blir til atomer som igjen blir til molekyler. På et stadium oppstår celler som med tiden utvikles til mer komplekse biologiske strukturer. På et tidspunkt i denne prosessen blir konsentrasjon av bevissthet så stor, at vi sier at liv i henhold til vår definisjon oppstår. Samtidig som vi får stadig større og mer komplekse biologiske strukturer, får vi også stadig større enheter med Ånd. De biologiske strukturene passerer menneskestadiet som innenfor hermetismen regnes å være en av de siste fasene før bevissthet går over til det tredje og siste hovedplan, Det store åndelige plan.

Men siden kloden vi bor på også har Ånd, vil også den følge et vist mønster. Se opp på universet. Vi observerer måner og planeter. Vi observerer soler som holder planeter i bane på samme måte som atomer holder sine baner i komplekse molekyler. Soler og solsystemer er som små deltagere i universets rytme som til sammen danner galakser. Disse galaksene danner galaksehoper som igjen danner superhoper. I galakser, galaksehoper og superhoper, finner vi sorte hull som trekker utenforliggende objekter til seg. På den måten skapes en strøm. Ikke bare av Ånd, men også av materie hvor både Ånd og materie transformeres og inntar stadig høyere frekvenser. I den kontraherende fasen ser vi hele tiden at enheter slår seg sammen og bli til stadig større enheter inntil alt igjen forenes i Altet med de frekvensene som eksisterer der.»

De gamle hermetikerne bruker ordet meditasjon for å beskrive prosessen om den mentale skapelsen av universet i Altets sinn. Men også ordet kontemplasjon blir ofte brukt. Den felles betydningen av disse ordene synes å være guddommelige oppmerksomheten. Oppmerksomhet (på Engelsk attention) er et ord som er avledet av det latinske ordet attentio som betyr å strekke ut og mentalt arbeid. 

Oppmerksomhet er derfor et mentalt arbeid som innebærer å utøve en kraft.

Den hermetiske læren om evolusjonsprosessen er at Altet, etter å ha meditert over skapelsens begynnelse og dermed kontemplert materien til universets eksistens i en ekspanderende fase, gradvis vil våkne fra sin meditasjon. Det som da skjer, er at evolusjonsprosessen starter i Det store fysiske plan, går videre til Det store mentale plan og avsluttes i Det store åndelige plan. Slik foregår den tilbakevendende og kontraherende bevegelsen. Etter å ha blitt kontemplert ned til materiens minste byggeklosser, starter en bevegelse tilbake til det å være Ånd. Materien blir mindre grov. Små enheter etableres. Større strukturer begynner å ta form. Og så videre. 

Liv kommer til syne og manifesterer seg i stadig høyere former. Bevissthet blir mer og mer synlig. Frekvensene øker. Kort sagt: hele evolusjonsprosessen, i alle dens faser, fortsetter i henhold til de etablerte lovene for kontraksjon. Alt dette skjer over eoner på eoner av tid – hvert eon strekker seg over millioner av år. Likevel informerer de opplyste oss om at hele skapelsen, inkludert både den ekspanderende og kontraherende fasen, bare er et øyeblikk for Altet. Ved slutten av denne syklusen vil alt som er skapt, igjen trekkes inn i Altet.

Men mysterienes mysterium er at Ånd ikke tilintetgjøres, men utvikles uendelig. Det skapte og Skaperen smelter sammen. Slik er rapporten fra de opplyste!

Bloggens kommentar:

«La oss se litt på Einsteins relativitetsteori. Hvis du sitter i et romskip hvor hastigheten hele tiden øker og gradvis nærmer seg lysets hastighet, vil ett sekund for deg, på et tidspunkt, være som ti sekunder for dem som observerer romskipet fra Jorden. Jo nærmere romskipet kommer lysets hastighet, desto større vil denne tidsforskjellen bli.

Så når de opplyste sier at syklusen Altet tar ansvar for, bare er et øyeblikk for Altet, men eoner for oss, kan dette forklares med relativitetsteorien. Frekvensene i den åndelige sfæren Altet eksisterer i, er mye høyere enn i oss.

Kybalion sier at i den kontraherende fasen, altså i evolusjonsfasen, vil alt bevege seg tilbake til Kilden. I denne delen av syklusen vil frekvensene øke. Med vår bevissthet, som påvirker frekvensene, vil vi gjennom læring over millioner av år gradvis øke våre frekvenser og nærme oss en tilstand av lys – som er en forutsetning for å kunne smelte sammen med den kollektive bevisstheten i Altet. 

Når vi retter vår oppmerksomhet mot noe, skjer det samme som skjedde da Altet kontemplerte vårt univers til eksistens. Det er derfor vi skaper ved å rette oppmerksomheten mot – og begynne å kontemplere – for eksempel en ønsket situasjon.

Vi skal være oppmerksomme på at vi også gjør det samme dersom vi kontemplerer negative forhold i livene våre – noe vi ofte gjør. Livet gir oss anledning til å opparbeide mental styrke. Dette skjer helt automatisk gjennom livet: fra vi er små barn som gråter over våte polvotter en vinterdag, til vi etter et langt liv som godt voksne utholder smerten livet påfører oss – med et matt smil om munnen.

Men kunnskapen om dette kan være en katalysator for en slik prosess. 

Men vi kan også trekke oss tilbake og bare være i meditasjon. Bare observere prosessene. Da skjer det samme som skjer i den kontraherende fasen i himmelens hjertepuls. En bevegelse tilbake mot utgangspunktet inntreffer.»

«Søk etter en slik orden i deres liv. Skap balanse og orden i livet. Fortreng alt kaos i følelsene og dere skal ha orden i livet. Orden brakt frem fra kaos, vil gi dere ordet som utgår fra Kilden og dermed makt til å passere barrièrene mellom syklusene. Orden vil forøke sjelens kraft gjennom tidsaldre og gjøre den til en fullkommen sol utgått fra Kilden.»

— Emerald Tablets 9:33

Eksempelet over, hvor Altet mediterer frem universenes byggeklosser for så å tre ut av denne kontemplasjonen, er bare et forsøk fra vår side på å beskrive denne uendelige prosessen med et enkelt eksempel. Men likevel: Som ovenfor, så nedenfor. Forskjellen ligger bare i graden. På samme måte som Altet våkner opp fra sin meditasjon, vil mennesket slutte å kontemplere sin eksistens på Det store mentale plan, og dermed trekke seg mer og mer tilbake til sitt iboende lys. 

Det er enkelte temaer vi ønsker å diskutere, og som tangerer metafysiske spekulasjoner. Vårt formål med dette er å illustrere det nytteløse i slike spekulasjoner. Vi sikter til det spørsmålet som uunngåelig dukker opp i tankene til alle som har dristet seg til å søke sannheten. Spørsmålet er: «Hvorfor skaper Altet universer?» 

Menneskene har alltid anstrengt seg for å besvare dette spørsmålet. Men det finnes fortsatt ikke noe fullgodt svar. Noen har forestilt seg at Altet har noe å tjene på det. Men dette er absurd, for hva kan Altet tjene på det når alt er i Altet? Andre har søkt svaret i tanken om at Altet «ønsket seg noe å elske». Atter andre mener at Altet skaper for fornøyelsens skyld, eller fordi Altet er ensom. 

Andre teorier hevder at Altet finner seg tvunget til å skape på grunn av sin egen indre natur – et kreativt indre instinkt. Denne siste teorien er bedre enn de andre, men den har et svakt punkt ved at Altet aldri blir tvunget til noe som helst. Hvis Altets skapende instinkt tvinger det til å gjøre noe, vil det være instinktet som er det absolutte, og ikke Altet. Og likevel manifesterer Altet, og det synes som om Altet finner en slags tilfredsstillelse i å gjøre det. 

Og det er vanskelig å komme utenom den konklusjonen at Altet, i en eller annen grad, må ha et skapende instinkt. Det kan ikke handle med mindre det vil handle, og det vil ikke handle med mindre det ønsker å handle. Altet vil ikke ønske å handle med mindre det oppnår en viss tilfredsstillelse ved det. Og alle disse tingene tilhører en indre natur og kan postuleres som eksisterende i henhold til prinsippet om sammenheng.

Men vi foretrekker likevel å tenke at Altet handler helt fritt – for enhver påvirkning, indre så vel som ytre. Det er denne problemstillingen som ligger til grunn for at dette temaet er vanskelig å forstå. Og det er det at dette er et vanskelig tema å forstå, som ligger til grunn for denne problemstillingen.

Strengt tatt kan det ikke sies å være noen som helst grunn til at Altet begynner å skape. For en grunn forutsetter en årsak. Og Altet er hevet over årsak og virkning – bortsett fra når det ønsker å være en årsak, og da er prinsippet satt i bevegelse.

Som du skjønner, er problemstillingen utenfor rekkevidde å forstå – akkurat som Altet er uransakelig.

Vi konkluderer med at Altet bare er. Men vi er også nødt til å konkludere med at Altet handler fordi det handler. I bunn og grunn er Altet i seg selv all fornuft. Hele loven. Alle handlinger.

Og man kan med rette si at Altet er sin egen fornuft, sin egen lov, sin egen handling – eller enda mer: at Altet, dets fornuft, dets handling, dets lov, er ett i Altet.

Etter vår oppfatning er svaret skjult i Altets indre, sammen med dets hemmelighet om væren.

Aspektet om tilblivelse er et aspekt i Altet som kan forklares med prinsippet om sammenheng. Bak dette aspektet ligger aspektet om vesen eller væren, der alle lover oppløses i loven, og alle prinsipper smelter sammen til ett prinsipp. Og Altet, dets prinsipper og aspekter, er identiske – ett og det samme. Derfor er metafysiske spekulasjoner om dette tema nytteløse.

Vi tar opp temaet her bare for å vise at vi anerkjenner spørsmålet, men også absurditeten i de vanlige svarene som ofte kommer fra metafysikere og teologer.

Avslutningsvis kan det være av interesse for våre studenter å vite at selv om noen av de gamle og moderne lærerne innenfor hermetismen har vært tilbøyelige til å anvende prinsippet om sammenheng på dette spørsmålet, med dets indre vesen som konklusjon, så forteller likevel legendene at den store mesteren Hermes, da han ble stilt dette spørsmålet av sine viderekomne studenter, svarte dem ved å presse leppene hardt sammen og ikke si et ord. Noe som indikerer at det ikke fantes noe svar.

Men han kan også ha hatt til hensikt å anvende følgende aksiom i sitt tause svar: Visdommens lepper er lukket, unntatt for forståelsens ører. Med det kan han ha ment at selv hans viderekomne elever ikke hadde den forståelsen som ga dem rett til å ta til seg denne delen av læren. Hvis Hermes hadde hemmeligheten, unnlot han i alle fall å formidle den. Og for verden er Hermes' lepper lukket når det kommer til dette spørsmålet. Og hvilken dødelig kan våge å undervise der den store Hermes nølte med å tale?

Men husk at uansett hva svaret på dette spørsmålet måtte være, hvis det faktisk finnes et svar, så er det fortsatt sant at alt er i Altet og Altet er i alt. Læren på dette punktet er uforbeholden. Og vi kan legge til de avsluttende ordene i denne leksjonen: «Den som virkelig forstår denne sannheten, har fått stor kunnskap.»