Kapittel 1. Den hermetiske filosofi.

«Visdommens lepper forblir lukket, unntatt for den som har evnen til å motta visdom.»

— Kybalion

Fra det gamle Egypt kom de grunnleggende esoteriske og okkulte læresetningene som har hatt en så sterk innflytelse i flere tusen år på filosofien til alle folkeslag og nasjoner. Egypt, pyramidenes og sfinksens hjemland, var fødestedet for den skjulte visdommen og den okkulte læren. Og alle nasjoner har i ettertiden lånt av den.

India, Persia, Kaldea, Medea, Kina, Japan, Assyria, det gamle Hellas og Roma – og andre sivilisasjoner med eldgamle røtter – tok i rikt monn del i det kunnskapens festmåltid som hierofantene og mesterne i Isis' land så generøst delte av. Et uuttømmelig skattekammer av innsikt i mystikkens og okkultismens hemmelige veier, samlet og bevart av mesterne i dette urgamle riket. For nettopp her, i det gamle Egypt, levde de store adeptene og de vise mestrene. Gjennom de mange århundrer som har fulgt etter den store Hermes' tid, har disse sjelden møtt sine like – og aldri blitt overgått.

I  Egypt lå den store losjen – overordnet alle andre losjer innen mystikkens og innsiktens rike. Ved dørene til hennes hellige templer trådte neofyttene inn, ydmyke og søkende. Med tiden steg de frem som hierofanter, adepter og mestere. Derfra vandret de ut til jordens fire hjørner, bærende med seg den dyrebare kunnskapen – ivrige etter å overlevere den til dem som var rede til å ta imot lyset.

Alle som søker innsikt i okkultismens dype mysterier, erkjenner den gjeld de står i til disse ærverdige mesterne. Blant dem, i det gamle Egypt, levde én som i ettertid ble æret som mesternes Mester. Denne skikkelsen – hvis han i det hele tatt var en mann – levde i rikets tidligste dager, i en epoke innhyllet i myte og mystikk. Han var kjent under navnet Hermes Trismegistos. Han ble ansett som den okkulte visdommens far, grunnleggeren av astrologien og den som brakte alkymiens kunnskap til menneskene.

«Jeg, Thoth, Atlantikeren, mysterienes mester, opptegnelsenes vokter, mektig konge, magiker, som lever fra generasjon til generasjon, og som er i ferd med å vandre inn i Amentis haller, nedtegner til veiledning for dem som kommer etter, disse opptegnelsene om den mektige visdommen i Det store Atlantis. 

Jeg samlet da mitt folk og trådte inn i Mesterens skip. Oppover steg vi om morgenen. Templet som lå mørk under oss, forsvant plutselig i bølgene. Det store tempelet var forsvunnet fra jorden inntil den fastsatte tid. 

Vi reiste raskt i retning der solen står opp om morgenen inntil landet til Khems barn lå under oss. Rasende kom de mot oss med kniver og spyd løftet i sinne for å drepe og tilintetgjøre Atlantis' sønner. 

Lenge dvelte vi i landet Khem. Ja, helt til jeg adlød mesterens befaling. Mesteren som mens hans sover, likevel lever evig. Jeg sendte da Atlantis sønner i mange retninger slik at visdom igjen en gang i fremtiden kan blomstre blant menneskene.»

— Emerald Tablets 1:3

Selv om flere av de gamle sivilisasjonene har kranglet om æren av å være hans fødeland, er detaljene om hans jordiske liv gått tapt i historiens slør. Tiden han vandret i Egypt – hans siste inkarnasjon på denne jord – er ikke nøyaktig kjent, men blir vanligvis fastsatt til begynnelsen av de tidligste dynastiene, lenge før Moses' tid. Fremstående autoriteter mener at han levde samtidig med Abraham. Enkelte jødiske tradisjoner går så langt som å hevde at Abraham selv mottok deler av sin okkulte innsikt fra Hermes Trismegistos.

Etter at han forlot jordelivet – tradisjonen sier at han levde i tre hundre år – ble Hermes guddommeliggjort av egypterne og opphøyd til en av deres guder, under navnet Thot. I århundrene som fulgte, ble hans navn videreført og æret. Også det antikke Hellas innlemmet ham i sitt gudegalleri og kalte ham Hermes, visdommens gud. Egypterne æret hans minne gjennom generasjoner, ja, gjennom titalls århundrer, og gav ham tittelen Gudenes skribent, samt det ærefylte navnet Trismegistos – den tre ganger store, den store blant de store, den største blant de store. Blant alle oldtidens folk ble navnet Hermes Trismegistos æret, og ble et begrep – et synonym for visdommens kilde. 

Selv i dag benytter vi begrepet hermetisk i betydningen hemmelig, ugjennomtrengelig, forseglet – en direkte arv fra Hermes' etterfølgere, som alltid har holdt fast ved prinsippet om hemmeligholdelse av sin lære. De kastet ikke perler for svin, men fulgte isteden læren om melk for barn, kjøtt for menn – et prinsipp velkjent for lesere av de kristne skriftene, men som ble praktisert av egypterne allerede i århundrene før kristendommens fremvekst. Denne forsiktige, gradvise formidlingen av sannhet har til alle tider kjennetegnet hermetikerne – og gjør det fortsatt den dag i dag. 

Den hermetiske læren finnes i alle land og blant alle religioner. Den har aldri vært knyttet til ett enkelt folk, én tro eller én nasjon. Dette skyldes de gamle lærernes tydelige advarsel mot å la den skjulte visdom stivne i dogmer eller utkrystallisere seg i en trosbekjennelse. Visdommen i denne advarselen blir åpenbar for enhver som med åpne øyne betrakter historiens gang.

Den gamle okkultismen i India og Persia forfalt og gikk i stor grad tapt da lærerne ble prester og begynte å blande teologi med filosofi. Dermed druknet den esoteriske visdommen i en flom av religiøs overtro, kulter, dogmer og guder. Det samme skjedde i antikkens Hellas og Roma. Slik gikk også gnostikernes og de første kristnes hermetiske lære tapt i tiden under keiser Konstantin. Med jernhånd la han et teologisk teppe over den frie filosofien, og den kristne kirke mistet det som var dens egentlige vesen og ånd. I århundrer måtte den famle seg frem i mørket før sporene av den opprinnelige innsikt igjen begynte å tre frem. Enhver oppmerksom iakttaker i det tjuende århundre vil kunne ane tegn på at kirken i vår tid kjemper for å finne veien tilbake til sin opprinnelige mystiske arv. 

Men alltid har det vært noen få trofaste sjeler som holdt flammen levende – som voktet den med ærbødighet og nektet å la den slukne. Og takket være disse standhaftige og uredde ildsjelene, lever sannheten videre blant oss. Men den finnes ikke i særlig grad mellom bokpermene. Den er blitt bevart og videreført gjennom tidene – fra mester til elev, fra innviet til hierofant, fra munn til øre.

Når den hemmelige læren i det hele tatt ble nedskrevet, ble dens sanne betydning tilslørt i symbolenes språk – forklart gjennom alkymiens og astrologiens termer – slik at kun de som bar nøkkelen, kunne avdekke det dypere budskapet. Dette sløret var nødvendig for å beskytte læren mot forfølgelse fra middelalderens teologer, som bekjempet den med ild og sverd – med bål, galge og kors.

Selv i dag finnes det få virkelig pålitelige bøker om den hermetiske filosofien, selv om utallige verk viser til den – som en skygge i bakgrunnen av ulike retninger innen okkultismen. Og likevel: Den hermetiske filosofien forblir den eneste nøkkelen som kan åpne alle dørene til den skjulte visdommens rike.

På et tidspunkt i historien eksisterte det en samling grunnleggende hermetiske læresetninger, som ble overlevert fra mester til elev, og som var kjent under navnet Kybalion. Den nøyaktige opprinnelsen og betydningen av dette navnet har vært tapt i århundrer. Like fullt har læren selv levd videre – bevart gjennom muntlig overlevering blant dem som har vært i besittelse av nøkkelen. Så langt vi vet, ble Kybalion aldri nedskrevet i sin opprinnelige form. Den besto utelukkende av en samling maksimer, aksiomer og forskrifter – uforståelige for utenforstående, men klare og meningsbærende for de innvidde, etter at mesterne hadde belyst og utdypet dem for sine neofytter. 

Disse læresetningene utgjorde i sannhet de grunnleggende prinsippene for den hermetiske alkymiens kunst – en kunst som handlet om å mestre de mentale kreftene, i motsetning til den allmenne misforståelsen om å forvandle ett stoff til et annet. Den virkelige alkymien besto i å omdanne sinnets vibrasjoner fra én tilstand til en annen – ikke i å gjøre jern til gull. Legenden om De vises stein, som sies å kunne forvandle metall til edelt gull, var en allegori – en skjult henvisning til den hermetiske filosofien, som enhver som studerte læren, lett kunne forstå. 

I denne lille boken – hvorav dette utgjør den første leksjonen – inviterer vi våre studenter til å fordype seg i den hermetiske læren, slik den kommer til uttrykk i Kybalion og slik den er blitt videreformidlet av oss, ydmyke studenter av den hermetiske tradisjon. For selv om vi bærer tittelen innviede, er vi fremdeles bare elever ved den store mesteren Hermes' føtter. 

I denne boken gir vi dere mange av Kybalions læresetninger, aksiomer og forskrifter – ledsaget av forklaringer og illustrasjoner som vi anser nødvendige for å gjøre denne tidløse visdommen mer tilgjengelig for den moderne student. Dette er særlig viktig fordi den opprinnelige teksten med vilje er tilslørt i uklare vendinger, for å beskytte dens dypere mening.

De opprinnelige læresetningene, aksiomene og prinsippene i Kybalion er trykt her i anførselstegn, med nøye kildehenvisning. Vårt eget bidrag i denne utgivelsen er gjengitt på vanlig måte. Vi håper at alle studenter som nå får dette lille verket i sine hender, vil ha like stort utbytte av å studere det som alle de som gjennom århundrene har vandret den samme vei – og til slutt nådd status som mestere etter Hermes Trismegistos, mesternes Mester, Den store Mester, levde. Som det heter i Kybalion: 

«Der hvor Mesterens fotspor settes, åpnes ørene på vidt gap hos de som er rede til å ta imot hans undervisning.» 

— Kybalion

«Når elevens ører er klare til å høre, da kommer leppene for å fylle dem med visdom.»

— Kybalion

I henhold til læren vil denne boken, når den gis til dem som er rede til å motta undervisning, tiltrekke seg oppmerksomheten til nettopp disse. Og på samme måte, når eleven er klar til å motta sannheten, vil denne lille boken finne veien til ham eller henne. Slik er loven. Det hermetiske prinsipp om årsak og virkning – i sin form som loven om tiltrekning – vil bringe lepper og øre sammen, elev og bok. Slik må det skje!