Hvem er du?

Har du noen gang lurt på hvem du er? Eller kanskje hva du er?

Tenk på din beste venn. Du er ham. Tenk på din verste fiende. Du er også ham. Du er den du hører om når noen forteller om englene over oss — og atomene og molekylene som danner grunnlaget for verdener under oss. Hvordan er dette mulig?

Om vann kunne snakke, og to regndråper som tilfeldig en dag møtte hverandre begynte å snakke sammen, ville den ene spørre den andre: «Hvem er du?» Den andre ville svare: «Jeg er vann.» Den første ville bryte ut og si: «Men det er da umulig, for det er jeg som er vann!»

Det er kanskje vanskelig for deg å se deg selv og din venn, eller fiende, som det samme — som ett. Men dere er ånd. Hvis du spurte din venn hvem han var, ville det være korrekt om han svarte: «Ånd.» Og du kunne komme til å tenke: «Men det er jo jeg også.» La oss se litt på sammenhengen mellom deg og din venn.

I Altets hjertepuls, en lang syklus som rommer alt det vi kjenner til, flyter ånd i en uendelighet av ulike tilstander — bevissthet på vandring. For i syklusen som Altet skapte, ble ånd satt i bevegelse, en bevegelse i tilstand. Altet er ikke fragmentert, men en uendelig bevissthet som fyller den store syklusen og alle andre store sykluser det har skapt. Det er allestedsnærværende som et stort, åndelig vesen. Ånd.

Altet, med sin uendelige visdom, fremmer en intensjon — en årsak — og en virkning inntreffer. Åndematerie innlemmes i en syklus, og frekvensene senkes. Det som en gang var ett hele, er nå fragmentert i det uendelig små. Deretter vender Altet blikket innover igjen, mot tomheten. Det trekker sin oppmerksomhet bort fra det som er skapt. Åndematerien, som nå er fragmentert i de minste enheter, vil umiddelbart begynne å følge en strøm — en strøm som fører den tilbake til den tilstanden den en gang var i, som en stor og forent enhet i Altet.

Ånd som fragmenteres på grunn av endring i tilstand, er fortsatt en del av den universelle bevisstheten. Men i sin tilstand føler den seg forlatt og alene. Den kan komme til å spørre: «Hvem er jeg? Hva gjør jeg her? Hva er meningen med livet?» For på veien fra å være det minste til igjen å smelte sammen med Altet, inntar ånd en uendelighet av ulike tilstander. I denne prosessen øker frekvensene, og enhetene blir stadig større og færre.

Du er et slikt åndelig fragment — ånd i en spesifikk tilstand. Når du blir forelsket, er det lengselen etter ytterligere åndelig gjenforening du føler. For to kan bli én, men de kan også bli tre. Så stor er forskjellen mellom tantrisk sex og den formen for sex de fleste av oss kjenner til.

Men tillater vi at to blir én, flyter vi med strømmen. Og på et tidspunkt vil to bli én — ikke bare for en time, en uke, noen år eller, for noen, et helt liv, men for alltid. Som to såpebobler som treffer hverandre i luften og smelter sammen til én, uten spor av at det noen gang var to.

Når du ser en venn eller en fiende, ser du fragmenter av en allestedsnærværende bevissthet som både du og den andre var sammensmeltet i for lenge, lenge siden. Dere var ikke to den gang — bare Altet, en universell og allestedsnærværende bevissthet. Ånd ble fragmentert i den ekspanderende fasen av syklusen, og i den kontraherende fasen vil disse fragmentene igjen begynne å forenes og søke fellesskap med sitt opphav.

Så du er ikke Per, eller Ole, eller Pia, eller Kari. Du er ånd. Du er en sammensmeltning av åndelige fragmenter, så langt i den kontraherende fasen av himmelens hjertepuls. Det innledende spørsmålet var: «Hvem er du?» Og du vil umiddelbart svare: «Jeg vet hvem jeg er.» Men det er der du tar feil. Du vet ikke hvem du er. For den du tror du er, er den andre har fortalt deg at du er. Skolen har fortalt deg hvem du er. Dine foreldre. Dine besteforeldre. Dine kolleger. Dine venner. Til og med nyhetene på TV har, gjennom et helt liv, fortalt deg hvem du er.

Men ingenting av dette stemmer. For du er ånd. Og fordi du er ånd, er du Altet. Og fordi du er Altet, er du uendelig — og likeså din kunnskap. Men den har du glemt. Din oppgave er derfor ikke å tilegne deg mer kunnskap, men å huske det du allerede vet.

Nå skal jeg fortelle deg hvordan du kan huske det du allerede vet. Da kan du også huske hvem du er, og ingen andre vil lenger kunne overbevise deg om noe annet.

Stå helt stille. Eller sitt helt stille. Rett tankene innover. Se at du er fylt av solens lys. Du skinner. Ikke se utover, bare innover — mot lyset fra solen du har inne i deg, og som fyller hele kroppen. Lytt. For lyset forteller deg hvem du er. Lytt lenge. Bad i lyset fra solen. Vær lyset.

En som skal ha svart belte i karate, må trene hardt og målbevisst i minst fem år — gjøre ørsmå fremskritt gjennom hardt arbeid over lang tid. Slik er det også når du skal huske hvem du er ved å lytte til lyset. Sakte, men sikkert vil du se hvem du er.

Ofte vil du ha tatt et skritt mot den du egentlig er før du selv forstår det — en stille og umerkelig transmutasjon du ikke har vært bevisst. Men blir du et øyeblikk tvunget til å huske den du var, ser du plutselig at en progresjon har funnet sted.

En ny karateutøver graderer til gult belte — eller i hvert fall til hvitt belte med gul stripe. Men du — du har begynt å lytte. Du har fått gult belte i å huske hvem du er, et skritt som endrer alt. For du ser at med dette skrittet har du beveget deg fremover. Dermed tar du et skritt til. Og enda ett. Og du begynner å innse at svarene ikke ligger der ute — de ligger i lyset du har i ditt indre.