En himmelsk flyt av bevissthet

Det travle mennesket

Det eksisterer en flyt i himmelen. Men flyten av hva? Hva er det som strømmer uendelig i vårt store univers? Som hele tiden transformeres? Som er i endring? Jo, det er oss.

Vi ser ikke dette, fordi vi verken ser fremover eller tilbake. Vi ser livet som et frosset stillbilde. For livet er så kort, og det er så mye som skal gjøres på den korte tiden. Vi rekker ikke å reflektere. Filosofere. Tenke.

Og dermed blir det så lett. Så enkelt. Så enkelt for andre å fortelle oss hva vi er. Og hva livet er. Og vi tror på det. På nyhetene.

Og dermed ser vi ikke fremover, og heller ikke tilbake. På det som har vært.

Vi tenker at mennesket aldri har vært større enn det er nå. Aldri hatt mer rikdom. Aldri hatt mer kunnskap. Men ingen forteller oss om morgendagen. Om hvor vi er på vei.

Heller ikke blir vi fortalt om de historiske kongedømmene som en gang var. Som eksisterte langt tilbake i tid. Lenge før prehistorisk tid ble historisk tid. Ja, så langt tilbake at tiden igjen var historisk.

Vi ser ikke det sykliske i historien.

For noen ønsker ikke at vi skal vite. De ønsker bare at vi skal konsumere. For i konsumet ligger profitt.

Og slik glemmer vi naturen – og hva dette konsumet gjør med den. Naturen blir ikke lenger viktig. Det som teller, er å leve fra dag til dag. Å se at salgstallene peker oppover.

De som profitterer, blir bare større og større. Deres mager eser ut. Kinnene er ikke lenger stram hud, men tunge valker, og munnvikene glinser av fett etter siste måltid.

Store selskaper som i sitt indre bare bærer ett eneste begjær: å bli enda større. Enda mer oppsvulmet. Enda mektigere. Mer mage. Flere valker. Mer makt.

På et tidspunkt blir makten så stor at moralen ikke lenger er synlig. Man trår på den uten engang å legge merke til det. Magen er blitt for stor. Den er i veien.

Og hvem bryr seg? Det er lenge siden man måtte ta hensyn til moralen. Til solidariteten. Til menneskeverdet. Ja, menneskeverdet er heller ikke synlig lenger, skjult bak den store magen.

Magen har blitt så stor at landet den bor i, ikke lenger er stort nok. Alt har blitt en kamp om mer profitt. Om å erobre. For enhver pris.

Det har blitt en besettelse: å erobre hele verden.

Mennesket vet ikke lenger hvor det skal gå. Hva det er. Hva som er meningen med livet. Et femårig tidsperspektiv er imidlertid tillatt, men ikke mer. Fem år er nok til at man kan se behovet for en ny telefon eller en ny vaskemaskin som endelig kan kommunisere via wifi.

Mennesket blir misbrukt. Det får ikke lenger lov til å være et menneske. Det skal være et objekt, skapt i den hensikt å holde salgstallene oppe. Alle løgner er tillatt. Sannheten må bort.

Men så, plutselig, skjer det. Noe uventet! Solen står opp. En stripe av lys i øst. Horisonten fylles gradvis med mer lys. Menneskene snur seg i undring mot lyset. Hva er dette? En ny dag? Finnes det noe mer enn dette ene mørket, som de hele tiden har blitt fortalt er det eneste som eksisterer? En ny realitet? Et nytt verdensbilde? En ny måte å leve på? En ny måte å leve sammen med andre mennesker på?

Mørket slikker sine sår. Trekker seg tilbake i skyggene. Forbereder seg på den aller siste kampen, før det vil innse at kampen er tapt for denne gang. Mørket må vente til hjulet igjen snur, og dagene igjen blir kortere og mørkere. Men det er lenge til. Det vet mørket.

For det eksisterer en flyt i himmelen. En subtil flyt mot lyset. Og mørkets viktigste våpen i kampen mot lyset er å servere denne ene løgnen: at en slik syklisk flyt ikke eksisterer. Men en slik flyt eksisterer. Av bevissthet. Av oss. Av Ånd.

Og for hver gang en syklus starter på nytt, tar denne bevisstheten et nytt skritt. Et nytt skritt mot lyset. Og et skritt tilbake vil annen bevissthet ta dens plass. Fylle dens sko. Og på nytt vil mørket utøve sin rolle: formørke, lyve.

Det paradoksale er at bevissthet ikke kan ta et nytt skritt uten mørket. Et nytt skritt tas først når bevissthet har sett og opplevd mørket, og gjennom den smerte som mørket har forårsaket, velger å følge lyset. Gå den smale vei.

Og slik er Ånd på vandring i universenes utallige korridorer. En transformerende vandring på en lang pilegrimsreise. Men livet er så kort. Og vi er så redde for at det ikke er noe mer når døden kommer på besøk.

Men vi er ikke en levende eller død kropp. Vi er åndematerie. Lys. Fragmenter av en udødelig og bevisst substans. Det er denne materien som er på en evig reise, som er en del av en himmelsk flyt. Av Ånd. Av oss.

Å samle lyset

I den første delen av himmelens hjertepuls senkes frekvensene i den bevisste åndematerien. Den fragmenteres gradvis og transformeres, inntil den til slutt fremtrer som byggeklossene i atomene – det som vitenskapen i stadig større grad beskriver som ren energi.

I hver av disse minste bestanddelene finnes et mikroskopisk fragment av bevissthet. En rest, eller arv, fra deres opphav: vårt mentale univers.

I den andre delen av himmelens hjertepuls øker frekvensene i den bevisste åndematerien igjen. Samtidig begynner det som ble fragmentert, langsomt å samles på nytt.

Å være menneske er bare et ørlite skritt i denne fasen, hvor ånd forenes med ånd. Et mellomstadium i en langt større prosess.

La oss se på noen eksempler på hvordan denne foreningen kommer til uttrykk i den andre delen av himmelens hjertepuls.

At de aller minste byggeklossene vi kjenner, forenes og danner et atom, er et første uttrykk for at lys samles. Når atomer videre forenes til molekyler, er det et nytt trinn i den samme prosessen. Allerede her skjer en forening av bevissthet, selv om den er uendelig subtil.

Molekyler organiserer seg til enkle celler, og cellene blir grunnlaget for utallige livsformer. Først på dette nivået erkjenner den moderne vitenskap eksistensen av en primitiv bevissthet. Men utviklingen stanser ikke der. Enkle livsformer blir gradvis mer komplekse. Biologiske strukturer vokser i størrelse og raffinement, og livets varighet forlenges.

Liv streber mot lyset. Det reiser seg, begynner å gå på to ben, og ryggraden rettes opp. Hodet løftes mot himmelen, og paradiset – Guds rike – troner igjen øverst.

På et tidspunkt er det samlede lyset samlet i en biologisk struktur vi kaller mennesket. Men menneskeslekten rommer et stort spenn i bevissthetens modenhet. Fra de tidligste stadier, hvor mennesket finner ly i huler og deler dagens fangst med primitive redskaper, til fremtidige tilstander hvor det former rosekledde byer av gull ut av Eteren selv.

Bølge etter bølge av menneskelige generasjoner oppstår, gjennomlever dette stadiet av sammensmeltning, og forsvinner igjen. Hver bølge bærer med seg erfaring, innsikt og transformert lys videre inn i den større strømmen. Ingenting går tapt. Alt samles.

Mennesket er derfor ikke et endepunkt, men et overgangsvesen – et midlertidig kar hvor fragmentert lys lærer å kjenne seg selv, før det igjen søker videre forening i høyere former.

Og det er her det interessante oppstår, fordi det er på et slikt stadium vi eksisterer, litt over midtveis før vi igjen trer inn på et nytt. Det som kjennetegner menneskets bevissthet i dette stadiet er blant annet dets evne til å innse at det er ånd. Vi blir kjent med lyset i oss.

Jeg skal presentere noen eksempler på hvorfor dette er aktuelt i vår hverdag:

1. Hva andre mener om oss. Når vi er opptatt av hva andre mener om oss, deler vi av vårt lys, og vi tappes. Når vi ser inn og ser et lys i oss, og vi har en intensjon om at lyset skal forenes og bli sterkere i vår kropp, da forsterkes lyset i oss. Ved voldsomme livshendelser kan forent lys splittes. Sjamaner kan helbrede ved å forene det lyset som er splittet.

 2. Hvor vi retter oppmerksomheten. Når vi observerer noe som ligger utenfor oss, vil lyset gå dit. Det er ikke slik at vi skal meditere 24/7, men et liv hvor all oppmerksomhet rettes mot noe «der ute», tapper lyset i oss.

3. Redsel. Når vi er redde, tappes lyset. Når vi ser inn og ser for oss et sterkt lys som fyller kroppen, kan vi oppleve at frykten viker. Jo mer vi gjør denne øvelsen, jo tryggere på oss selv blir vi.

4. Negative følelser. Når vi retter et sinne mot andre mennesker, vil det tappe disse menneskene for lys. Vårt lys vil også tappes.

Alt i universet følger en strøm. Denne strømmen har en retning hvor lys forenes med lys. Derfor er det å se inn på vårt eget lys noe av det viktigste vi gjør. Når vi styrker vårt eget lys, skaper det en bevegelse som er i harmoni med den himmelske strømmen. 

«Søk etter en slik orden i ditt liv. Skap balanse og orden i livet. Fortreng alt kaos i følelsene og du skal ha orden i livet. Orden brakt frem fra kaos, vil gi deg ordet som utgår fra Kilden og dermed makt til å passere barrierene mellom syklusene. Orden vil forøke sjelens kraft gjennom tidsaldre og gjøre den til en fullkommen sol utgått fra Kilden.»

Orden gir oss ordet og mulighet til å passere barrierene. Orden vil gjøre oss til soler – en orden som følger vår evne til å innrette oss etter lovene i universet.

I den andre fasen av himmelens hjertepuls dreier alt seg om å forene det lyset som ble fragmentert i den første fasen. Vårt indre lys er forent lys – lys som tidligere har vært uttrykt gjennom utallige skapninger på lavere utviklingstrinn.

På samme måte skal lyset i oss en gang i fremtiden forenes med lyset i andre mennesker og gi liv til engler med stor kraft. Deres lys skal igjen forenes til himmelske skapninger med egenskaper langt større enn dem vi i dag tillegger våre guder.

På et senere tidspunkt skal også dette lyset smelte sammen med vårt mentale univers. Når det skjer, har himmelens hjertepuls fullført et slag – et slag som for oss har vart en evighet, men som for Altet kun har vart et øyeblikk.