Kapittel 7. Altet i alt.

Selv om alt er i Altet, er det like sant at Altet er i alt. Den som virkelig forstår denne sannheten, har oppnådd stor kunnskap. - Kybalion.

Uttrykket "alt i alt" er en overlevning av det eldgamle Hermetiske maksimet som er sitert ovenfor. Som Kybalion sier: Den som virkelig forstår dette maksimet som skjuler en av de største filosofiske, vitenskapelige og religiøse sannheter, har oppnådd stor kunnskap.

Vi har til nå presentert den Hermetiske læren om universets mentale natur. Det vil si sannheten om at universet er mentalt og holdt i Altets sinn. Kybalion sier i avsnittet ovenfor: "Alt er i Altet." Men legg også merke til utsagnet om at "Altet er i alt". Denne tilsynelatende selvmotsigelsen kan forstås når det sees i sammenheng med det guddommelige paradoks. Det er dessuten en eksakt Hermetisk beskrivelse av forholdet mellom Altet og dets mentale univers. Vi har til nå sett hvordan "Alt er i Altet". La oss nå undersøke litt nærmere det faktum at "Altet er i alt".

Den Hermetiske læren går ut på at Altet er immanent. Det betyr at Altet eksisterer i dets egen opprettholdelse uten å være avhengig av noe utenfor. En lærer innenfor Hermetismen illustrerer vanligvis dette med en henvisning til prinsippet om sammenheng hvor eleven blir bedt om å danne seg et mentalt bilde av noe. For eksempel en person eller en idé. Eller når en maler eller skulptør danner seg et mentalt bilde som han ønsker å uttrykke gjennom sin kunst. Studenten vil oppdage at selv om bildet har sin eksistens utelukkende i dens egen bevissthet, er dette bildet immanent. Med andre ord, er også elevens bevissthet immanent. Tenk over dette et øyeblikk, til du har forstått ideen.

For å ta et eksempel. La oss tenke oss at Othello, Jago, Hamlet, Lear og Richard III, bare eksisterte i Shakespeares hode da de ble unnfanget eller skapt. Men Shakespeare eksisterte også i hver enkelt av disse karakterene og ga dem ånd. Hvem er ånden i karakterene som vi kjenner som Micawber, Oliver Twist og Uriah Heep? Er det Dickens eller har hver av disse karakterene en personlig ånd, uavhengig av sin skaper? Har Venus fra Medici, Den sixtinske madonna og Appollo Belvidere en egen ånd og virkelighet, eller representerer de den åndelige og mentale kraften til sine skapere?

Sett fra begge alternativenes respektive ståsted, sier det guddommelige paradoks at begge er sanne. Micawber er både Micawber og Dickens. Og selv om Micawber kan sies å være Dickens, er Dickens likevel ikke identisk med Micawber. Mennesket kan, i likhet med Micawber, utbryte: "Min Skapers ånd er iboende i meg, og likevel er jeg ikke ham!" 

Hvor ulikt er ikke dette fra den sjokkerende halvsannheten som så høylytt kunngjøres av visse med begrenset visdom og som roper høyt: "Jeg er Gud!" Forestill deg stakkars Micawber, eller den sleipe Uriah Heep rope: "Jeg er Dickens" eller noen av de usle klossmajorene i et av Shakespeares skuespill, som høytidelig kunngjør at: "Jeg er Shakespeare!" 

Altet er i meitemarken og likevel er meitemarken langt fra å være Altet. Og likevel gjenstår underet. For selv om meitemarken bare eksisterer som en nedrig ting skapt i Altets sinn, så er Altet immanent i meitemarken og dens minste byggeklosser. Kan det finnes noe større mysterium enn dette: «Alt i altet, og Altet i alt?»

Den som studerer dette teamet, vil selvfølgelig innse at illustrasjonene ovenfor nødvendigvis er ufullkomne siden de representerer skapelsen av mentale bilder i en menneskelig og dermed begrenset bevissthet. På den andre siden, er universet en skapelse av Altet med en ubegrenset bevissthet. Prinsippet om sammenheng sier at både en begrenset og ubegrenset bevissthet kan skape mentale bilder, men at de mentale bildene befinner seg på ulike nivåer på en og samme skala. Dermed har vi: "Som ovenfor, så nedenfor. Som nedenfor, så ovenfor." 

Og i samme grad som vi innser eksistensen av den ånd vi alle er i besittelse av, vil vi bevege oss mot lyset. Åndelig utvikling innebærer å bli kjent med vår indre ånd. Erkjenne, realisere og manifestere ånden i oss. Prøv å huske denne siste definisjonen av åndelig utvikling. Den beskriver godt hva sann religion er.

Søk, o menneske, å finne den eminente veien som fører til evig liv som en sol. Søk bort fra mørkets slør. Bestreb å bli et lys i verden. Gjør deg selv til et kar for lyset. Et senter for det lyset som eksisterer på ditt plan. - Emerald Tablets 9:2

Det finnes mange nivåer av eksistens i universet hvor alle har sine former for liv. Og i alle disse eksistensene, vil liv bevege seg oppover på en skala av åndelig nivåer. Nederst på skalaen finner vi den groveste form for materie. På den øverste delen av skalaen, kun ånd. Altet. Alt som er skapt av Altet og som fremstår i så mange ulike former, beveger seg oppover på denne skalaen. All bevissthet beveger seg i retning av Altet. Fremgang er ensbetydende med å nærme seg Altet. Dette er budskapet fra de opplyste.

Den Hermetiske læren om den mentale skapelsesprosessen som ligger bak det universet vi bor i,  forteller oss at Altet innledningsvis i sitt aspekt av det å være, projiserer sin vilje mot sitt aspekt av det å skape. Skapelsesprosessen begynner. Frekvensene i et medium senkes inntil den groveste form for materie oppstår. I denne prosessen eksisterer ånd i den skapende materien og dermed blir Altet en del av det som skapes. Hermetikerne mener at denne prosessen har en parallell til den mentale prosessen til en kunstner, forfatter eller oppfinner som blir så oppslukt av sin mentale skapelse at han nesten glemmer sin egen eksistens. 

Dette skapende stadiet kan beskrives som en ekspansjon av guddommelig energi. Det evolusjonære stadiet kan kalles en kontraksjon av guddommelig energi. Vi har en skala med en pol i hver ende. Den ene polen representerer guddommelig energi som er lengst vekk fra Altet, mens den andre polen representerer guddommelig energi i Altet. Når bevissthet når den polen som er lengst vekk fra Altet, begynner det evolusjonære stadiet hvor ønsket om å komme tilbake til Altet fødes. Alle Hermetiske læresetninger bekrefter dette.

Den hermetiske læren er slik at under ekspansjon av guddommelig energi, vil frekvensene i et medium bli stadig lavere. På et tidspunkt opphører ytterligere ekspansjon. Under denne fasen vil bevissthet fremstå som en enhet. Når ekspansjonen opphører og kontraksjonen begynner, vil Altets bevissthet etableres i små individuelle enheter. Den guddommelige bevisstheten som eksisterer i den skapte materien, vil vende tilbake til Altet når kontraksjonen er ferdig.

Bloggens kommentar: 

Det er syklusen bestående av den ekspanderende og kontraherende fasen, som denne bloggen kaller himmelens hjertepuls. I den kontraherende fasen vil bevissthet smelte sammen og innta stadig mer komplekse biologiske strukturer. På et tidspunkt vil det samlede lyset fra dets opphav bli så stort at intellektet og bevissthet blir til en. Dette er en helt naturlig del av denne fasen.

Samtidig vil alt som er skapt i den ekspanderende fasen, følge et visst mønster i den kontraherende fasen på sin reise tilbake til Altet. Ånd og materie har en form for sameksistens på alle nivåer. Selv i elementenes minste byggeklosser. I den kontraherende fasen vil disse byggeklossene være i en prosess hvor de hele tiden skaper større enheter. Byggeklossene blir til atomer som igjen blir til molekyler. På et stadium oppstår celler som med tiden utvikles til mer komplekse biologiske strukturer. På et tidspunkt i denne prosessen blir konsentrasjon av bevissthet så stor, at vi sier at 'liv¨' oppstår. Husk at bevissthet i den ekspanderende fasen, følger flyten flyten tilbake til Altet i den kontraherende fasen. Samtidig som vi får stadig større større og mer komplekse biologiske strukturer, får vi også stadig større enheter med bevissthet. De biologiske strukturene passerer menneskestadiet som innenfor Hermetismen regnes å være en av de siste fasene før bevisst energi går over til det tredje og siste hovedplan, Det store spirituelle plan.

Men siden kloden vi bor på også har ånd, vil også den følge et vist mønster. Se opp på universet. Vi observerer måner og planeter. Vi observerer soler som planetene omkranser. Soler og solsystemer er som små deltagere i universets rytme som til sammen danner galakser. Disse galaksene danner galaksehoper som igjen danner superhoper. I galakser, galaksehoper og superhoper, finner vi sorte hull som trekker utenforliggende objekter til seg. På den måten skapes en strøm. Ikke bare av bevissthet, men også av materie hvor både bevissthet og materie transformeres og inntar stadig høyere frekvenser. I den kontraherende fasen ser vi hele veien at enheter slår seg sammen og bli til stadig større enheter inntil alt igjen forenes i Altet med de frekvensene som eksisterer der.

De gamle Hermetikerne bruker ordet meditasjon for å beskrive prosessen om den mentale skapelsen av universet i Altets sinn. Men også ordet kontemplasjon blir ofte brukt. Den felles betydningen av disse ordene synes å være guddommelige oppmerksomheten. Oppmerksomhet (på Engelsk attention) er et ord som er avledet av det latinske ordet attentio som betyr "å strekke ut" og "mentalt arbeid". Oppmerksomhet er derfor et mentalt arbeid som innebærer å utøve en kraft.

Den Hermetiske læren om evolusjonsprosessen er at Altet etter å ha meditert over skapelsens begynnelse og dermed kontemplert materien i universets til eksistens i en ekspanderende fase, vil gradvis våkne fra sin meditasjon. Det som nå skjer, er at evolusjonsprosessen starter på det materielle, mentale og åndelige plan i den rekkefølge. Slik begynner den tilbakevendende og kontraherende bevegelsen. Etter å ha blitt kontemplert til materiens minste byggeklosser, starter en bevegelse tilbake til det å være ånd. Materien blir mindre grov. Enhetene etableres. Større strukturer begynner å ta form. Osv.

Liv kommer til syne og manifesterer seg i stadig høyere former. Bevissthet blir mer og mer synlig. Frekvensene øker. Kort sagt, hele evolusjonsprosessen i alle dens faser fortsetter i henhold til de etablerte lovene for kontraksjon. Alt dette skjer over eoner på eoner av tid, hver et eon strekker seg over  millioner av år. Likevel informerer de opplyste oss om at hele skapelsen, inkludert hele den ekspanderende og kontraherende fasen, bare er et øyeblikk for Altet. Ved slutten av denne syklusen vil alt som er skapt trekkes inn i Altet. Men mysterienes mysterium er at ånd tilintetgjøres ikke, men utvikles uendelig. Det skapte og Skaperen smelter sammen. Slik er rapporten fra de opplyste!

Bloggens kommentar:

La oss se litt på Einsteins relativitetsteori. Hvis du sitter i et romskip hvor hastigheten hele tiden øker og gradvis nærmer seg lysets hastighet, vil et sekund for deg på et tidspunkt være som 10 sekunder for de som observerer romskipet fra jorden. Jo nærmere romskipet nærmer seg lysets hastighet, jo større vil denne forskjellen i tid bli. Så når de opplyste sier at syklusen Altet tar ansvaret for, tar et øyeblikk for Altet men eoner for oss, kan dette forklares med relativitetsteorien. Frekvensene i den åndelige sfæren Altet eksisterer i, er mye høyere enn i oss.

Kybalion sier at i den kontraherende fasen, altså i evolusjonsfasen, vil alt bevege seg tilbake til Kilden. I denne delen av syklusen, vil frekvensene øke. Med vår bevissthet som påvirker frekvensene, vil vi ved læring over millioner av år, gradvis øke våre frekvenser og nærme oss en tilstand av lys som er en forutsetning for å kunne smelte sammen med den kollektive bevisstheten i Altet.

Når vi retter vår oppmerksomhet mot noe, skjer det samme som skjedde da Altet kontemplerte vårt univers til eksistens. Det er derfor vi skaper ved å rette oppmerksomheten mot og begynner å kontemplere for eksempel en ønsket situasjon. Men vi kan også trekke oss tilbake og bare være i meditasjon. Bare observere uten å dømme. Da skjer det samme som Altet gjør i den kontraherende fasen. En bevegelse mot ånd inntreffer.

Eksempelet over hvor Altet mediterer frem universenes byggeklosser, for så å tre ut av denne kontemplasjonen, er bare et forsøk fra våres side å beskrive denne uendelige prosessen med et enkelt eksempel. Men likevel: "Som ovenfor, så nedenfor." Forskjellen ligger bare i graden. På samme måte som Altet våkner opp fra sin meditasjon, vil mennesket slutte å kontemplere sin eksistens på det materielle plan, og dermed trekke seg mer og mer tilbake til dets iboende lys. 

Det er enkelte temaer vi ønsker å diskutere og som tangerer metafysiske spekulasjoner. Vårt formål med det er å illustrere det nytteløse i slike spekulasjoner. Vi sikter til det spørsmålet som uunngåelig dukker opp i tankene til alle som har dristet seg til å søke sannheten. Spørsmålet er: Hvorfor skaper Altet universer? 

Menneskene har alltid anstrengt seg for å besvare dette spørsmålet. Men det finnes fortsatt ikke noe fullgodt svar. Noen har forestilt seg at Altet har noe å tjene på det. Men dette er absurd, for hva kan Altet tjene på det når alt er i Altet? Andre har søkt svaret i tanken om at Altet 'ønsket seg noe å elske'. Atter andre at Altet skaper for fornøyelsens skyld eller fordi Altet er ensom.

Andre teorier er at Altet finner seg tvunget til å skape på grunn av sin egen indre natur. Et kreativt indre instinkt. Denne siste teorien er bedre enn de andre, men den har et svakt punkt ved at Altet aldri blir tvunget til noe som helst. Hvis Altets skapende instinkt tvinger det til å gjøre noe, vil det være instinktet som er det absolutte og ikke Altet. Og likevel manifesterer Altet og det synes som at Altet finner en slags tilfredsstillelse i å gjøre det. 

Og det er vanskelig å komme utenom den konklusjon at Altet i en eller annen grad må ha et skapende instinkt. Det kan ikke handle med mindre det vil handle og det vil ikke handle med mindre det ønsker å handle.  Altet vil ikke ønske å handle med mindre det oppnår en viss tilfredsstillelse ved det. Og alle disse tingene tilhører en indre natur og kan postuleres som eksisterende i henhold til prinsippet om sammenheng. Men vi foretrekker likevel å tenke at Altet handler helt fritt for enhver påvirkning. Indre så vel som ytre. Det er denne problemstillingen som ligger til grunn for at dette temaet er vanskelig å forstå og det er det at dette er et vanskelig tema å forstå som ligger til grunn for denne problemstillingen.

Strengt talt kan det ikke sies å være noen som helst grunn til at Altet begynner å skape. For en grunn forutsetter en årsak. Og Altet er hevet over årsak og virkning, bortsett fra når det ønsker å være en årsak og da er prinsippet satt i bevegelse. Som du skjønner, er problemstillingen utenfor rekkevidde å forstå akkurat som Altet er uransakelig. 

Vi konkluderer med at Altet bare er. Men vi er også nødt til å konkludere med at Altet handler fordi det handler. I bunn og grunn er Altet i seg selv all fornuft. Hele loven. Alle handlinger. Og man kan med rette si at Altet er sin egen fornuft, sin egen lov, sin egen handling eller enda mer, at Altet, dets fornuft, dets handling, dets lov, er ett i Altet. Etter vår oppfatning, er svaret skjult i Altets indre sammen med dets hemmelighet om væren. 

Aspektet om tilblivelse er et aspekt i Altet som kan forklares med prinsippet om sammenheng. Bak dette aspektet ligger aspektet om vesen eller væren, der alle lover oppløses i loven og alle prinsipper smelter sammen til et prinsipp. Og Altet, dets prinsipper og aspekter, er identiske, ett og det samme. Derfor er metafysiske spekulasjoner om dette tema nytteløst. Vi tar opp temaet her bare for å vise at vi anerkjenner spørsmålet, men også absurditeten i de vanlige svarene som ofte kommer fra metafysikere og teologer.

Avslutningsvis kan det være av interesse for våre studenter å vite at selv om noen av de gamle og moderne lærere innenfor Hermetismen har vært tilbøyelige til å anvende prinsippet om sammenheng på dette spørsmålet, med dets indre vesen som konklusjon, så forteller likevel legendene at den store mesteren Hermes, da han ble stilt dette spørsmålet av sine viderekomne studenter, svarte dem ved å presse leppene hardt sammen og ikke si et ord. Noe som indikerer at det ikke fantes noe svar. 

Men han kan også ha hatt til hensikt å anvende følgende aksiom i sitt tause svar: Visdommens lepper er lukket, unntatt for forståelsens ører. Med det kan han ha tenkt at selv hans viderekomne elever ikke hadde den forståelsen som ga dem rett til å ta til seg denne delen av læren. Hvis Hermes hadde hemmeligheten, unnlot han i alle fall å formidle den. Og for verden er Hermes' lepper lukket når det kommer til dette spørsmålet. Og hvilken dødelig kan våge å undervise der den store Hermes nølte med å tale?

Men husk at uansett hva svaret på dette spørsmålet måtte være, hvis det faktisk finnes et svar, så er det fortsatt sant at alt er i Altet og Altet er i alt. Læren på dette punktet er uforbeholden. Og vi kan legge til de avsluttende ordene i denne leksjonen: "Den som virkelig forstår denne sannheten, har fått stor kunnskap."