Kapittel 6. Det guddommelige paradoks.

De mindre vise er de som oppfatter universet som ikke absolutt og samtidig innbiller seg at de kan trosse dets lover. Det er de forfengelige og overmodige dårer som vil bli knust mot klippene og revet i stykker av elementene.

De virkelig vise som kjenner universets natur, bruker en lov mot en annen! De bruker de høyere lovene mot de lavere. Og ved hjelp av alkymiens kunst, forvandler de det uønskede til det ønskelige og seirer på den måten.

Mestring består ikke i unormale drømmer, visjoner og fantastiske oppvisninger, men i å bruke de høyere lovene mot de lavere. De unnslipper smertene som fremkommer på de lavere plan ved å innta vibrasjoner som eksisterer på høyere plan. Transmutasjon, ikke overmodig fornektelse av naturens lover, er Mesterens våpen. - Kybalion.

Dette er et universelt paradoks. Et resultat av prinsippet om polaritet som manifesterer seg når Altet begynner å skape. Vær oppmerksom, for dette prinsippet avslører forskjellen mellom begrenset visdom og stor visdom. For Altet er mye mer enn universet. Det er dets lover, dets krefter, dets liv, dets fenomener som fremkommer i meditasjon og drømmer. Et menneske som tenker at universet representerer virkeligheten, har begrenset visdom. For det er Altet som representerer virkeligheten. Ikke universet som kun er en del av Altet. 

Hvis alle skulle innbille seg at universet som vi kan se med øynene var virkeligheten, ve da universet og alle dets skapninger. For da ville det ikke være mulig å flykte fra lavere til høyere plan. Da ville universet bli en fast størrelse og fremgang ut over det universet man innbilte seg, ville bli umulig. 

Og hvis et menneske på grunn av begrenset visdom, handler og lever og tenker på universet som bare en drøm i likhet med sine egne begrensede drømmer, da blir det virkelig slik. Mennesket vil bli som en søvngjenger, snublende rundt i en sirkel uten å gjøre noen fremskritt og tvinges til slutt til en oppvåkning ved at det faller forslått og blødende på grunn av naturlovene som det har ignorert. 

Hold alltid blikket rettet mot stjernene, men la øynene våke over dine fotspor, så du ikke faller ned i dypet. Husk det guddommelige paradokset, at selv om universet ikke er, så er det likevel. Husk alltid sannhetens to poler, den absolutte og den relative. Vokt deg for halvsannheter.

Det Hermetikerne kjenner som Paradoksets lov, er et aspekt av prinsippet om polaritet. De Hermetiske skriftene er fulle av henvisninger til paradoksets betydning i våre liv og dets utfordringer. Lærere innenfor samme åndsretning har alltid advart sine elever mot den feilen det er å utelate «den andre siden» av ethvert spørsmål. Og deres advarsler er særlig rettet mot problemene med det absolutte og det relative som forvirrer alle filosofistudenter og som får så mange til å tenke og handle i strid med sunn fornuft. Og vi påpeker viktigheten av at alle studenter sørger for å forstå det guddommelige paradokset mellom det absolutte og det relative, slik at de ikke vikler seg inn i halvsannheter. Med dette i tankene har vi skrevet denne leksjonen. Les den nøye!

Bloggens kommentar:

Et menneske må se seg selv som del av en strøm av bevissthet fra mørket til lyset. I denne strømmen, vil det vandre fra plan til plan og lovene vil hele tiden endres. Det betyr at en sannhet på et plan ikke nødvendigvis er en sannhet på et annet.

Universet med dets lover er absolutt i den forstand at disse definerer vår relative virkelighet inntil vi lærer å anvende lovene som rangerer høyere. Og det er de høyere lovene vi blir bedt om å strebe etter å forstå og anvende. Og ikke minst er det på den måten vi vandrer fra mørket til lyset. Fra plan til plan.

Når vi ser opp på stjernene en klar vinternatt, ser vi ikke hele Altet. Kun en begrenset del. Vi observerer et av Altets mange univers som hele tiden er i endring innenfor rammene av Altets virkelighet. Som mennesker må vi forholde oss til dette universets begrensninger og lover. Men samtidig må vi hele tiden søke å bli ett med Altets virkelighet gjennom å forstå de høyere lovene.

Eksempel: En bekjent henvender seg til deg og forteller at han har lagt deg for hat og har som intensjon å skade deg. Din historie som et utall ulike biologiske skapninger, har innprentet i deg et mønster om å angripe eller løpe for din egen overlevelses skyld. Lover på lavere plan har favorisert den fysisk sterkeste og med det latt dens gener føres videre for artens overlevelses skyld i en fysisk verden!

Men som menneske og elev i Hermetismen, begynner vi å nærme oss et skifte til et høyere plan. De gamle lovene tjener oss ikke lenger og vi tvinges til å bli kjent med nye. Vi kjenner prinsippene om polaritet og vibrasjon. Disse prinsippene gjør at du vet at hat kan transformeres til kjærlighet. Altså en bevegelse fra et ytterpunkt til et annet. Eller om ikke annet til vennskap.

Så i denne tenkte situasjonen, har vi to sannheter. Ja, vi kan flykte eller sloss og anvende lavere lover. Men siden vi har blitt kjent med høyere lover, kan vi forsøke å transformere følelsene personen besitter. Hvis personen står der med en kniv og du ikke evner å gjennomføre en slik transformasjon, blir situasjonen absolutt. Du må velge mellom å sloss eller flykte. En høyere lov er å bruke mentale bilder som tilsier at en slik situasjon aldri oppstår. At kjærlighet erstatter hat. For den verden vi lever i, er et produkt av et mentalt arbeid.

Den første tanken som kommer til det tenkende mennesket etter at det har innsett at universet er en mental skapelse av Altet, er at universet og alt hva det inneholder, er en ren illusjon. Likevel vil alle som en eller annen gang har bommet på spikeren og truffet tommelen, protestere mot en slik ide. Derfor må tanken, og forøvrig alle andre sannheter, betraktes både fra et absolutt og et relativt synspunkt!

Sett fra perspektivet om det absolutte, er universet selvfølgelig en illusjon. En drøm eller en fantasmagori sammenlignet med Altet i seg selv. Vi erkjenner dette selv i vår hverdag, for vi omtaler verden som et flyktig skue som kommer og går. Som fødes og dør. Egenskaper som det å være forgjengelig, alltid i endring, udefinerbar og substansløs, vil alltid være forbundet med ideen om et skapt univers. Disse egenskapene sees i sammenheng med ideen om Altet. Filosofer, metafysikere, vitenskapsmenn og teologer er alle enige om denne ideen. Og tanken finnes i alle former for filosofi og religion, så vel som i teoriene tilhørende de respektive skolene innenfor metafysikk og teologi.

Alt som har en begynnelse og en slutt må i en viss forstand være uvirkelig og usant. De aller fleste skoler har tatt til seg en slik tese. Fra det absolutte synspunkt er det kun Altet som er virkelig. Enten vi ser for oss at universet er skapt av materie eller er en mental skapelse i Altets sinn, er universet substansløst. Alltid i endring og påvirket av både tid og rom. 

Men perspektivet om det absolutte viser bare én side. Perspektivet om det relative, viser den andre siden. Den absolutte sannheten eksisterer bare i Guds bevissthet. Den relative, i vår. Så selv om universet eksisterer i Altets sinn som en drøm, er det samme universet for oss høyst virkelig og må betraktes slik. Når vi erkjenner perspektivet om det absolutte, må vi ikke begå den feilen å ignorere eller fornekte fakta og fenomener i universet slik de presenterer seg for det dødelige menneske. Vi må ikke glemme at vår bevissthet er begrenset, mens Altets bevissthet rommer alt.

La oss illustrere dette med et eksempel. Vi må alle erkjenne at våre sanser formidler et udiskutabelt budskap om materiens eksistens. Men likevel forstår vi av dagens vitenskap, at det ikke finnes noe slikt som materie. Det vi kaller materie, er bare en gruppering av atomer som består av vibrerende energi som vandrer rundt i sirkulære baner. Vi sparker i en sten, og vi kjenner smertene i stortåa og ingen skal fortelle oss at stenen ikke er virkelig. Men vi må huske at nervene i tærne og hjernen som mottar signaler, også består av atomer. Uten hjernen og nervene, hadde vi ikke kjent smerten.

Bildet kunstneren eller billedhuggeren ønsker å gjengi i stein eller på lerret, virker svært virkelig for ham. Det samme gjelder karakterene i forfatterens eller dramatikerens sinn og som han søker å uttrykke slik at andre kan gjenkjenne dem. Og hvis dette er tilfelle i vår begrensede bevissthet, hvor stor må da ikke graden av virkelighet være i de mentale bildene som skapes i Altets bevissthet? 

For oss dødelige er dette mentale universet høyst virkelig. For oss er det den eneste måten å kjenne det på, selv om vi hele tiden stiger fra lavere til høyere plan. For å kjenne det på en annen måte, må vi være Altet selv. Det er sant at jo høyere plan vi trer inn på, jo nærmere vi kommer Altets bevissthet og tydeligere blir universets mentale karakter. Men det er ikke før Altet igjen trekker oss tilbake og inn i seg selv, at vi vil se at alt er mentalt.  

Vi trenger derfor ikke å dvele ved det mentale universets karakter. La oss heller, i erkjennelsen av dets virkelige natur, forsøke å forstå dets mentale lover og bestrebe oss på å bruke dem på best mulig måte i vår vandring fra plan til plan av tilværelsen. Universets lover er ikke desto mindre lover vi må ta høyde for på grunn av deres mentale natur. Alle, unntatt Altet, er bundet av dem. Det som befinner seg i Altets uendelige sinn, overgås bare av den virkelighet som ligger i Altets natur.

Så ikke vær redde. Vi er alle opprettholdt i Altets bevissthet. Det er ingen ting som kan skade oss og vi har ingen ting å frykte. Det finnes ingen krefter utenfor Altets sinn som kan påvirke oss. Når vi først har nådd den erkjennelsen, oppnår vi samtidig en verden av trøst og trygghet hvor vi kan sove rolig og fredfylt. I Altets bevissthet beveger vi oss og har vår eksistens. 

Så lenge vi befinner oss på det plan vi gjør, vil materien fremstå som materie selv om vi vet at den består av vibrerende energi. Materie fremstår ikke mindre som materie selv om vi i våre filosofiske anstrengelser hører av den Hermetiske læren at kraften som holder atomenes byggeklosser sammen, er en manifestasjon i Altets sinn. At den er mental i natur på like linje med alt annet i universet.

Så lenge vi befinner oss på det materielle plan, må vi akseptere hvordan materien fremstår der. Vi kan kontrollere den slik Mestre i en eller annen grad gjør, men vi gjør det ved å anvende lover på høyere plan. 

Bloggens kommentar:

Siden Altet skaper mentalt, kan også vi gjøre det. Hermetismen sier at alt som skjer i våre liv, skjer i henhold til lov.

Å skape mentale bilder, betyr
- å anvende en høyere lov som alltid er tilgjengelig
- å anvende en høyere lov over lavere
- å skape form

Kunsten består i å være så standhaftig at lovene rekker å materialisere seg på vårt plan av eksistens. For vi bombarderes av inntrykk. Våre tanker fyker hit og dit. Andres tanker kan fort bli våre. Så livet er først og fremst en mental øvelse. Vi kan sammenligne retningen våre liv fører oss, med retningen til et stort skip på havet. Når skipet skal korrigere kursen, må kapteinen snu roret og vente til ny kurs er oppnådd. På samme måte må vi endre våre tanker, våre mentale bilder og så vente.

Naturlovene blir heller ikke mindre gyldige selv om vi vet at de er skapt mentalt. De gjelder fullt ut på de forskjellige plan. Vi overvinner kun de lavere lovene ved å anvende høyere lover. Men vi kan ikke helt unnslippe loven eller heve oss over den. Bare Altet kan det siden Altet er kilden som lovene springer ut fra. De mest dyktigste mestrene kan tilegne seg de ferdighetene som vanligvis tilskrives våre guder. Og i livets store hierarki finnes det utallige nivåer av vesener hvis ferdigheter overgår selv de mest avanserte mestre. 

Den mest avanserte mester og skapning må likevel bøye seg for loven og vil være som ingenting i Altets øyne. Selv vesener hvis krefter til og med overgår dem menneskene tilskriver sine guder. Forestill dere da hvor overmodig det dødelige mennesket er, når det våger å betrakte naturlovene som uvirkelige og illusoriske, når det innser at lovene er av mental natur. At de ganske enkelt er en mental skapelser av Altet. De lovene som Altet har til hensikt å være styrende, kan ikke utfordres eller argumenteres bort. Så lenge universet består, vil de bestå. For universet eksisterer i kraft av disse lovene som danner dets rammeverk og som holder det sammen.

Det hermetiske prinsippet om bevissthet forklarer universets sanne natur når den beskriver den som mental. Det betyr ikke at vitenskapens oppfatningen av universet, livet eller evolusjonen er feil. Faktisk bekrefter vitenskapen den Hermetiske læren. Mens den moderne vitenskap sier at universet består av materie som igjen består av vibrerende energi, går den Hermetiske lære et skritt videre og sier at universets natur er mental.

Den Hermetiske lære har ingenting å utsette på det grunnleggende prinsippet i Herbert Spencers oppfatning av universet som innebærer at alle ting som eksisterer, utgår fra en uendelig og evig energikilde. I Spencers filosofi, finner Hermetikerne en ytterst god redegjørelse av naturlovenes virkemåte. Hermetikerne anser i tillegg Spencer som en reinkarnasjon av en filosof som levde i det gamle Egypt for tusener av år siden og senere re-inkarnert som Heraklit, en gresk filosof som levde 500 år før Kristus. De betrakter hans påstand om en eksistens av en uendelig og evig energi, i å være i tråd med den Hermetiske læren. Men likevel med den forskjell at den i tillegg eksisterer i Altets bevissthet.

Med nøklene vi finner i den Hermetiske filosofien, vil vi kunne åpne mange dører som vil lede til en dypere forståelse av Spencers filosofi som er et resultat av tidligere inkarnasjoners forberedelser. Hans lære om evolusjon og rytme, er i all hovedsak i tråd den det Hermetiske prinsippet om rytme.

Den som studerer Hermetisk visdom, trenger altså ikke å legge til side noen av sine vitenskapelige oppfatninger om universet. Det eneste vi trenger å gjøre er å forstå det underliggende prinsippet: «Universet er mentalt og eksisterende i Altets bevissthet.» Vi vil oppdage at de andre seks prinsippene nevnt i Kybalion, vil harmonere med den moderne vitenskap og at de vil tjene til å belyse uklare punkter og kaste lys i mørke hjørner. Aksepten av det første Hermetiske prinsippet om bevissthet, er den eneste store forskjellen mellom moderne vitenskap og Hermetiske studenter. Vitenskapen beveger seg famlende i mørket, men likevel gradvis mot Hermetismens forståelse av universet. 

Hensikten med denne leksjonen er å innprente i våre elevers bevissthet det faktum at universet, dets lover og fenomener i alle henseender er like virkelige for oss mennesker som de er i den moderne vitenskapens hypoteser. Men innenfor enhver hypotese, er universet i sitt ytre aspekt alltid i endring og derfor blottet for substans. Kun vibrerende energi. Men denne hypotesen har vi fått et glimt av en annen pol av sannheten og helt i tråd med prinsippet om polaritet. Vi er nemlig tvunget til å handle og leve som om universet er fast materie. Men at alt er vibrerende energi eksisterende i Altets bevissthet, vil i høy grad endre livet til den som tar til seg og begynner å tro på en slik hypotese.

Bloggens kommentar:

Ved å endre vår oppfatning fra at alt er fast materie, til å se på materien som vibrerende energi eksisterende i Altets bevissthet og dermed kontrollert av Altets bevissthet og til en viss grad av vår bevissthet, beveger vi oss fra en den ene polen av sannhet til den andre. På vår vandring på denne aksen med ulike grader av sannhet, vil vår oppfatning av hva vi og våre liv er og hvor vi er på vei, gradvis endres. Vi vil se vår plass i evolusjonens løp fra å ha eksistert som de enkleste biologiske strukturer vi finner i naturen og til å eksistere som de mest komplekse. På et tidspunkt forlater vi dette stadiet og fortsetter å eksistere kun som lys.  På denne vandringen vil vi hele tiden bli kjent med nye lover og lære å anvende dem.

Så, til slutt, grip fordelen med mentalismen og lær å kjenne, bruke og anvende de lovene som er knyttet til den. Men fall ikke for fristelsen å tro at vi ikke trenger å forholde oss til de fysiske lovene som styrer livets ytre betingelser. Å nærme seg mentalismen betyr å gradvis benytte høyere lover mot lavere. Å skape mentalt, er en høyere lov. Men uten å forholde seg til lovene som styrer livets virkelighet, vil vi vandrer omkring som drømmemennesker. 

Følg heller de vises eksempel ved å bruke lov mot lov, de høyere mot de lavere og på den måten forvandle det uønskede til det ønskede ved hjelp av alkymiens kunst. La oss følge visdommen og unngå dårskapen som ignorerer sannheten om at mestring ikke består av unormale drømmer, visjoner og fantastiske forestillinger eller fantasier, men i å bruke de høyere lovene mot de lavere. Å unnslippe smertene på de lavere plan ved å vibrere på de høyere. Husk alltid at transformasjon, ikke overmodig fornektelse, er Mesterens våpen i henhold til Kybalion.

Vi lever ikke i en verden av drømmer, men i et univers som, selv om det er relativt, er virkelig når det kommer til vår eksistens her og nå. Vår oppgave i universet er ikke å benekte dets eksistens, men å bruke lovene i vår streben etter å stige fra lavere til høyere plan. Leve og gjøre det beste vi kan under de omstendighetene som oppstår hver dag. Leve så langt det er mulig, etter våre høyeste idealer. 

Den sanne meningen med livet er ikke kjent for menneskene på det plan vi eksisterer på, om noen i det hele tatt. Men de høyeste autoritetene og vår egen intuisjon lærer oss at vi ikke begår en feil ved å leve så langt det er mulig opp til det beste i oss. Til tross for tilsynelatende vitenskapelige bevis for det motsatte, gjør vi rett ved å gradvis benytte høyere lover over lavere. Vi er alle på en vandring mot lyset via stadig høyere plan hvor vi også i perioder finner hvile.