Kapittel 6. Det guddommelige paradoks.

"De mindre vise, de som oppfatter universet som ikke absolutt, innbiller seg at de kan trosse dets lover. Disse er forfengelige og overmodige dårer som vil bli knust mot klippene og revet i stykker av elementene på grunn av deres dårskap.

De virkelig vise, som kjenner universets natur, bruker en lov mot en annen! De bruker de høyere lovene mot de lavere. Og ved hjelp av alkymiens kunst, forvandler de det uønskede til det ønskelige og seirer på den måten.

Mestring består ikke i unormale drømmer, visjoner og fantastiske oppvisninger, men i å bruke de høyere lovene mot de lavere. De unnslipper smertene som fremkommer på de lavere plan ved å innta vibrasjoner tilsvarende høyere plan. Transmutasjon, ikke overmodig fornektelse av naturens lover, er Mesterens våpen." - Kybalion.

Dette er et universelt paradoks. Et resultat av prinsippet om polaritet som manifesterer seg når Altet begynner å skape. Vær oppmerksom, for dette prinsippet avslører forskjellen mellom begrenset visdom og stor visdom. For Det Uendelige Altet er universet, dets lover, dets krefter, dets liv, dets fenomener som ting man er vitne til i meditasjonens eller drømmens tilstand. Et endelig menneske som tenker at universet representerer virkeligheten, har begrenset visdom. For Altet representerer virkeligheten. Ikke bare universet som kun er en del av Altet. 

Hvis alle skulle innbille seg at Universet virkelig var virkeligheten, ve universet og alle dets skapninger, for da ville det ikke være mulig å flykte fra lavere til høyere guddommelige plan. Da ville universet bli en fast størrelse og fremgang ut over det universet man innbilte seg, ville bli umulig. 

Og hvis et menneske på grunn av begrenset visdom, handler og lever og tenker på universet som bare en drøm i likhet med sine egne begrensede drømmer, da blir det virkelig slik. Mennesket vil bli som en søvngjenger snublende rundt i en sirkel uten å gjøre noen fremskritt og tvinges til slutt til en oppvåkning ved at det faller forslått og blødende på grunn av naturlovene som det har ignorert. 

Hold alltid blikket rettet mot stjernene, men la øynene våke over dine fotspor, så du ikke faller ned i dypet. Husk det guddommelige paradokset, at selv om universet ikke er, så er det likevel. Husk alltid sannhetens to poler - den absolutte og den relative. Vokt deg for halvsannheter.

Det Hermetikerne kjenner som «Paradoksets lov», er et aspekt av prinsippet om polaritet. De Hermetiske skriftene er fulle av henvisninger til paradoksets fremtreden i betraktningen av livets og tilværelsens utfordringer. Lærerne advarer stadig sine elever mot den feilen det er å utelate «den andre siden» av ethvert spørsmål. Og deres advarsler er særlig rettet mot problemene med det absolutte og det relative som forvirrer alle filosofistudenter og som får så mange til å tenke og handle i strid med det som generelt kalles «sunn fornuft». Og vi påpeker viktigheten av at alle studenter sørger for å forstå det guddommelige paradokset mellom det absolutte og det relative, slik at de ikke vikler seg inn i halvsannhetens sump. Med dette i tankene har vi skrevet denne leksjonen. Les den nøye!

Bloggens kommentar:

Et menneske må se seg selv som en strøm av bevissthet fra mørket til lyset. På denne veien, vil det vandre fra plan til plan og lovene vil hele tiden endres. Det betyr at en sannhet på et plan ikke nødvendigvis er en sannhet på et annet. 

Universet med dets lover er absolutt i den forstand at den definerer vår relative virkelighet inntil vi lærer å anvende lovene som rangerer høyere. Og det er de høyere lovene vi blir bedt om å strebe etter å forstå og anvende. Og det er på den måten vi vandrer fra mørket til lyset.

Når vi ser opp på stjernene en klar vinternatt, ser vi ikke Altet, men et begrenset univers som hele tiden er i endring innenfor rammene av Altets virkelighet som også rommer utallige andre univers. Som mennesker, må vi forholde oss til dette universets begrensninger, men samtidig søke å bli ett med Altets virkelighet gjennom å forstå de høyere lovene.

Eksempel: En venn henvender seg til deg og forteller at han har lagt deg for hat og har som intensjon å skade deg. Din historie som utallige ulike biologiske skapninger, har innprentet i deg et mønster om å angripe eller løpe for din egen overlevelses skyld. For din arts overlevelses skyld! Men som menneske og elev i Hermetismen, har du blitt kjent med prinsippet om polaritet og vibrasjon. Disse prinsippene gjør at du vet at hat kan transformeres til kjærlighet. Altså en bevegelse fra et ytterpunkt til et annet. Eller om ikke annet til vennskap. Så i denne tenkte situasjonen, har vi to sannheter. Ja, vi kan flykte eller sloss. Men en høyere sannhet er å transformere følelsene personen besitter og dermed benytte en høyere lov over en lavere. Hvis personen står der med en kniv og du ikke evner å gjennomføre en slik transformasjon, blir situasjonen absolutt. Du må velge mellom å sloss eller flykte. To sannheter. Et paradoks.

Den første tanken som kommer til det tenkende mennesket etter at det har innsett at universet er en mental skapelse av Altet, er at universet og alt det inneholder er en ren illusjon. En uvirkelighet. Og det er denne tanken instinktene gjør opprør mot. Men dette, som alle andre store sannheter, må betraktes både fra et absolutt og et relativt synspunkt. 

Fra det absolutte synspunktet er universet selvfølgelig en illusjon, en drøm, en fantasmagori, sammenlignet med altet i seg selv. Vi erkjenner dette selv i vår hverdag, for vi omtaler verden som «et flyktig skue» som kommer og går. Som fødes og dør. For elementet av forgjengelighet og forandring, ubestandighet og substansløshet må alltid være forbundet med ideen om et skapt univers når disse egenskapene sees opp mot ideen om Altet, uansett hva vi måtte tro om begges natur. Filosofer, metafysikere, vitenskapsmenn og teologer er alle enige om denne ideen. Og tanken finnes i alle former for filosofisk tenkning og religiøse forestillinger, så vel som i teoriene til de respektive metafysiske og teologiske skolene.

Den hermetiske læren forkynner altså ikke universets substansløshet i sterkere ordelag enn de som er mer kjent for deg, selv om deres fremstilling av emnet kan virke noe mer oppsiktsvekkende. Alt som har en begynnelse og en slutt må i en viss forstand være uvirkelig og usant. Og i alle skoler faller universet inn under denne regelen. Fra det absolutte synspunkt er det kun Altet som er virkelig uansett hvilke begreper vi måtte bruke når vi tenker på eller diskuterer emnet. Enten universet er skapt av materie, eller om det er en mental skapelse i Altets sinn, er det substansløst, ikke-varig, bestående av tid, rom og forandring. Vi vil at du skal grunne på dette faktum før du feller en dom over den hermetiske oppfatningen av universets mentale natur. Tenk over alle de andre oppfatningene og se om dette ikke er sant for dem.

Men perspektivet om det absolutte viser bare én side. Perspektivet om det relative, viser den andre siden. Den absolutte sannheten eksisterer bare i Guds bevissthet. Den relative, i vår. Så selv om universet eksisterer i Altets sinn som en drøm, er det samme universet for oss høyst virkelig og må betraktes slik. Når vi erkjenner perspektivet om det absolutte, må vi ikke begå den feilen å ignorere eller fornekte fakta og fenomener i universet slik de presenterer seg for oss dødelige. Vi må ikke glemme at vår bevissthet er begrenset, mens Altets bevissthet rommer alt.

La oss illustrere dette med et eksempel. Vi må alle erkjenne at for våre sanse formidler et udiskutabelt budskap om materiens eksistens. Men likevel forstår vi av dagens vitenskap, at det ikke finnes noe slikt som materie. Det vi kaller materie, er bare en gruppering av at atomer som består av vibrerende energi som vandrer rundt i sirkulære baner. Vi sparker i en sten, og vi kjenner smertene i stortåa og ingen skal fortelle oss at stenen ikke er virkelig. Men vi må huske at nervene i tærne og hjernen som mottar signaler, også består av atomer. Uten hjernen og nervene, hadde vi ikke kjent smerten.

Bildet kunstneren eller billedhuggeren ønsker å gjengi i stein eller på lerret, virker svært virkelig for ham. Det samme gjelder karakterene i forfatterens eller dramatikerens sinn, som han søker å uttrykke slik at andre kan gjenkjenne dem. Og hvis dette er tilfelle i vår begrensede bevissthet, hvor stor må da ikke graden av virkelighet være i de mentale bildene som skapes i Den Uendeliges bevissthet? Å, venner, for oss dødelige er dette mentale universet høyst virkelig. For oss er det den eneste måten å kjenne det på, selv om vi hele tiden stiger fra lavere til høyere plan. For å kjenne det på en annen måte, gjennom faktisk erfaring, må vi være Altet selv. Det er sant at jo høyere plan vi trer inn i, jo nærmere vi kommer Altets bevissthet, jo tydeligere blir universets mentale karakter. Men det er ikke før Altet igjen trekker oss tilbake og inn i seg selv, at vi vil se at alt er mentalt.  

Vi trenger derfor ikke å dvele ved det mentale universets karakter. La oss heller, i erkjennelsen av dets virkelige natur, forsøke å forstå dets mentale lover og bestrebe oss på å bruke dem på best mulig måte i vår vandring fra plan til plan av tilværelsen. Universets lover er ikke desto mindre lover vi må ta høyde for på grunn av sin mentale natur. Alle, unntatt Altet, er bundet av dem. Det som befinner seg i Altets uendelige sinn, overgås bare av den virkelighet som ligger i Altets natur.

Så ikke vær redde. Vi er alle opprettholdt i Altets bevissthet. Det er ingen ting som kan skade oss og vi har ingen ting å frykte. Det finnes ingen krefter utenfor Altets sinn som kan påvirke oss. Når vi først har nådd den erkjennelsen, oppnår vi samtidig en verden av trøst og trygghet, hvor vi kan sove rolig og fredfylt. I Altets bevissthet beveger vi oss og har vår eksistens. 

Så lenge vi befinner oss på det plan vi gjør, vil materien fremstå som materie selv om vi vet at den består av vibrerende energi. Materie fremstår ikke mindre som materie selv om vi i våre filosofiske anstrengelser hører av den Hermetiske læren at kraften som holder atomenes byggeklosser sammen, er en manifestasjon i Altets sinn. At den er mental i natur på like linje med alt annet i universet.

Så lenge vi befinner oss på det materielle plan, må vi akseptere hvordan materien fremstår der. Vi kan kontrollere den slik Mestre i en eller annen grad gjør, men vi gjør det ved å anvende lover på høyere plan. 

Bloggens kommentar:

Siden Altet skaper mentalt, kan også vi gjøre det. Hermetismen sier at alt som skjer i våre liv, skjer i henhold til lov.

Å skape mentale bilder, betyr
- å anvende disse lovene som alltid er tilgjengelig
- å anvende høyere lover over lavere
- å skape form

Kunsten består i å være så standhaftig at lovene rekker å materialisere seg på vårt plan av eksistens. For vi bombarderes av inntrykk. Våre tanker fyker hit og dit. Andres tanker kan fort bli våre. Så livet er først og fremst en mental øvelse. Vi kan sammenligne retningen våre liv fører oss, med et stort skip på havet. Når skipet skal korrigere kursen, må kapteinen snu roret og vente til ny kurs er oppnådd. På samme måte må vi endre våre tanker, våre mentale bilder, og så vente.

Naturlovene blir heller ikke mindre konstante eller virkningsfulle selv om vi vet at de er skapt mentalt. De gjelder fullt ut på de forskjellige plan. Vi overvinner kun de lavere lovene ved å anvende høyere lover. Men vi kan ikke helt unnslippe loven eller heve oss over den. Bare Altet kan det, fordi fordi Altet er loven som lovene springer ut fra. De mest avanserte mestrene kan tilegne seg de kreftene som vanligvis tilskrives menneskenes guder. Og i livets store hierarki finnes det utallige nivåer av vesener hvis vesen og kraft overgår selv de mest avanserte mestrene blant menneskene i en grad som er utenkelig for dødelige. 

Selv den mest avanserte mester og skapning må likevel bøye seg for loven og være som ingenting i Altets øyne. Selv disse vesenene, hvis krefter til og med overgår dem menneskene tilskriver sine guder, er bundet av og underkastet Loven. Forestill dere da hvor overmodig det dødelige mennesket av vår rase og klasse er, når det våger å betrakte naturlovene som uvirkelige og illusoriske, fordi det tilfeldigvis er i stand til å fatte sannheten om at lovene er av mental natur. At de ganske enkelt er en mental skapelser av Altet. De lovene som Altet har til hensikt å være styrende, kan ikke utfordres eller argumenteres bort. Så lenge universet består, vil de bestå. For universet eksisterer i kraft av disse lovene som danner dets rammeverk og som holder det sammen.