Kapittel 12. Årsak og virkning.

«Hver årsak har sin virkning; hver virkning har sin årsak; alt skjer i henhold til loven; tilfeldigheter er bare et ord når loven ikke anerkjennes; det finnes mange nivåer av årsakssammenhenger, men ingenting unnslipper loven.» - Kybalion.

Det store sjette hermetiske prinsippet, prinsippet om årsak og virkning, uttrykker at loven gjennomsyrer universet; at ingenting skjer ved en tilfeldighet; at tilfeldighet bare er et begrep som indikerer en årsak som eksisterer, men erkjennes eller oppfattes; at fenomener er kontinuerlige, uten avbrudd eller unntak.

Prinsippet om årsak og virkning ligger til grunn for all vitenskapelig tenkning, både den gamle og den moderne, og det ble presentert av de hermetiske lærerne siden tidens morgen. 

Selv om det senere har oppstått mindre uenigheter mellom ulike filosofiske skoler, har disse hovedsakelig dreid seg om detaljer i prinsippets virkemåte og tolkningen av enkelte ord. Det underliggende prinsippet om årsak og virkning er allment akseptert av praktisk talt alle tenkere. 

Å så tvil om dette prinsippet, vil være det samme som å ta universets fenomener ut av lovens og ordenens domene og forklare dem som tilfeldigheter.

En kort refleksjon over dette temaet vil vise at det i virkeligheten ikke finnes noe slikt som tilfeldigheter. 

Webster definerer tilfeldighet som følger: «En antatt faktor eller handling som ikke er en kraft, lov eller hensikt; en slik faktors virkemåte eller aktivitet; den antatte effekten av en slik faktor; en hendelse; tilfeldighet; uhell osv.»

En nærmere analyse viser imidlertid at det ikke kan eksistere noen slik faktor som tilfeldighet – forstått som noe utenfor lov, årsak og virkning. Hvordan skulle det kunne eksistere noe som virker i vårt enorme univers, uavhengig av dets lover, orden og kontinuitet? 

En slik faktor ville være uavhengig av lovene som styrer universets utvikling, og dermed utenfor deres rekkevidde. Vi kan ikke forestille oss at noe utenfor Altet kan stå over loven, fordi Altet er Loven i seg selv. Det er ikke plass i universet for noe over og uavhengig av Loven. Eksistensen av en slik faktor ville gjøre alle andre lover ugyldige og kaste universet ut i kaotisk uorden og lovløshet. 

En nærmere undersøkelse vil vise at det vi kaller tilfeldigheter, bare er et uttrykk for årsaker vi ikke kjenner, oppfatter eller forstår. Ordet tilfeldighet er avledet av et ord som betyr å falle, som for eksempel i et terningkast. 

Vi tenker kanskje umiddelbart at utfallet av et terningkast ikke har noen bestemt årsak. Men når vi tenker nærmere etter, vil vi snart komme til den konklusjon at det ikke finnes tilfeldigheter knyttet til et terningkast. 

Hver gang en terning faller og viser et bestemt tall, følger den en lov, som er like allmenngyldig som den som styrer planetenes bane rundt solen. Bak utfallet av terningkastet eksisterer det en rekke årsaker. Terningens plassering i boksen, mengden muskelenergi som brukes i kastet, bordets overflate er alle årsaker. Bak disse åpenbare årsakene finnes det kjeder av usynlige og forutgående årsaker, som alle påvirker hvilket tall som vises.

De som studerer dette prinsippet, blir ofte usikre når de forsøker å forklare hvordan én hendelse kan føre til den neste. Men ingen hendelse kan skape en ny. Årsak og virkning handler om at én hendelse følger etter en annen, i en bestemt rekkefølge. 

Hver hendelse er et ledd i en større kjede, en kjede som har sin kilde i den skapende energien som strømmer ut fra Altet. Det finnes en kontinuitet og en sammenheng mellom alle hendelser – intet skjer isolert.

En stein løsner fra en fjellside og styrter gjennom taket på en hytte nedenfor. Ved første øyekast virker det som en tilfeldig hendelse. Men ved nærmere ettertanke blir vi påminnet om en lang rekke bakenforliggende årsaker: Kraftig regnvær gjorde jorden løs og ustabil. Varme fra solen tørket ut fjellpartier, som fikk steinen til å løsne. Regnet skyldtes igjen varmluft som hadde beveget seg inn fra havet – og slik fortsetter årsakskjeden, bakover i tid.

La oss stanse opp og reflektere et øyeblikk. Hvis en viss mann ikke hadde møtt en viss tjenestepike i steinalderens dunkle tid, ville du som leser dette nå, kanskje ikke ha eksistert. Kanskje heller ikke vi som skriver disse linjene. Men det at vi gjør akkurat det, og at du leser dem, vil ikke bare påvirke ditt eget liv, men også – direkte eller indirekte – mange andre mennesker som lever nå, og som vil leve i kommende generasjoner. 

Hver tanke vi tenker og hver handling vi utfører, er ledd i en lang sammenhengende kjede av hendelser.

Det er ikke vårt mål her å gå i detalj om spørsmålet om fri vilje og determinisme. Blant annet fordi begge perspektivene kan sies å ha delvis rett. Ifølge prinsippet om polaritet utgjør de to ytterpunkter på én og samme skala – som motpoler i en felles helhet.

Den hermetiske læren hevder at mennesket både kan være fritt og samtidig bundet av determinismen, avhengig av hvordan vi forstår begrepene, og av menneskets åndelige nivå eller utvikling.

Jo lenger skapelsen er fra sentrum, desto mer bundet er den – jo nærmere sentrum den kommer, desto friere blir den.

De fleste mennesker er i varierende grad bundet av arv, miljø og lignende forhold, og utviser derfor bare begrenset frihet i sine handlinger. De lar seg styre av samfunnets meninger, skikker og kollektive tankemønstre, men også av egne følelser, stemninger og indre impulser. De mestrer verken sitt sinn eller sine handlinger.

Mange avviser indignert en slik påstand og sier: «Jeg er da fri til å gjøre som jeg vil!» Men de kan sjelden forklare hvor denne viljen egentlig kommer fra. Hva får dem til å ville én ting fremfor en annen? Hva er årsaken til at de ønsker det ene og ikke det andre? Finnes det ikke et «fordi» i deres argumentasjon?

Mesteren, derimot, har innsikt i disse mekanismene. Han er i stand til å forvandle sine ønsker, å bevege seg fra én mental pol til den andre. Han kan «ville for å ville» – ikke drevet av følelser, emosjoner eller ytre påvirkning, men fra et bevisst og selvstyrt senter i seg selv.

De fleste mennesker lar seg rive med, som en fallende stein – uten motstand, underkastet ytre påvirkninger og indre impulser, begjær og stemninger.

I tillegg kommer påvirkning fra andres sterkere viljer, arv, miljø og sosial suggesjon – krefter som fører dem med seg uten motstand, uten utøvelse av egen vilje. De beveger seg som bønder på livets sjakkbrett – spiller sine roller og blir lagt til side når spillet er over.

Mestrene, derimot, kjenner spillets regler. De hever seg over det materielle livets plan og bringer seg selv i kontakt med de høyere kreftene i sin natur. De dominerer sine egne stemninger, karaktertrekk, kvaliteter og polaritet – og påvirker også miljøet rundt seg. Slik blir de spillerne som flytter brikkene og ikke brikkene selv.  Årsaker, ikke virkninger.

Mestrene unndrar seg ikke de høyere plans årsakssammenhenger, men underordner seg dem bevisst – og behersker dermed de lavere plans omstendigheter. På denne måten blir de en bevisst del av loven, i stedet for å være dens blinde redskaper.

Ved å tjene på de høyere plan, hersker de på de lavere.

På både høyere og lavere plan, er Loven alltid virksom. Det finnes ikke noe slikt som tilfeldigheter. Den blinde gudinnen – tilfeldigheten – er blitt avskaffet av fornuften.

Vi ser nå at alt styres av den universelle Loven. Det mangfoldet av lover vi observerer, er bare uttrykk for én og samme lov – Loven.

Det er sant, slik skriftene sier, at ikke en spurv faller uten at Altets bevissthet vet det – og at selv hårene på vårt hode er talt. Ingenting finnes utenfor Loven. Ingenting skjer i strid med den.

Likevel må du ikke tro at mennesket er en blind maskin – langt ifra.

Den hermetiske læren sier at mennesket kan bruke Loven til å overvinne lovene. De høyere lovene overvinner de lavere – inntil mennesket når det stadiet hvor det søker tilflukt i selve Loven, og ser ned på de lavere lovene med overlegen ro.

Klarer du å gripe den dypere meningen i dette?